Hopp til innhold

Platons akademi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raphaels maleri Skolen i Athen, som avbildet en rekke av oldtidens greske filosofer opptatt i diskusjon. I sentrum Platon og Aristoteles.

Platons akademi (gresk: Ἀκαδήμεια, akademia) ble grunnlagt av filosofen Platon ca år 387 f.Kr. i Athen. Aristoteles, hans mest kjente student, studerte her i tyve år (367 f.Kr. – 347 f.Kr.) før han grunnla sin egen filosofiskole i Athen kalt Lykeion. Akademiet forble en institusjon etter Platons død ca 347 f.Kr. og varte i over 900 år gjennom hele den hellenistiske perioden som skole for skeptisisme inntil det kom til en slutt med Filon fra Larisa i år 83 f.Kr. Selv om filosofer fortsatte å undervise i Platons filosofi i Athen i løpet av romersk tid, var det ikke før i 410 e.Kr. at akademiet ble gjenoppvekket som et senter for nyplatonisme og varte da fram til 529 da det endelig ble stengt av keiser Justinian I den store.

Stedet

[rediger | rediger kilde]
Athene og Herakles på en attisk rødfigurdrikkeskål av typen kylix, 480–470 f.Kr.

Før akademiet ble en skole, og selv før den athenske statsmannen Kimon fikk inngjerdet området med en murvegg,[1] inneholdt den en hellig hagelund med oliventrær som var dedikert Athene, visdommens gudinne, utenfor bymurene til oldtidens Athen.[2] Det arkaiske stedsnavnet av Hekademia (Ἑκαδήμεια), noe som i klassisk tid utviklet seg til akademia. Navnets forklaring, slik det ble ytret i det minst tidlig på 500-tallet f.Kr., at det hadde sin opprinnelse til en athensk helt, en legendarisk «Akademos».

Stedet hvor akademiet lå var helliggjort for Athene og andre udødelige; det hadde huset hennes religiøse kult siden bronsealderen, en kult som muligens var assosiert med heltgudene dioskurere, Kastor og Polydeukes, da helten Akademos var tilknyttet stedet var kreditert for å ha avslørt for de guddommelige tvillingpartet hvor Thesevs hadde skjult den vakre Helena. I respekt for den lange tradisjonen og tilknytningen til dioskurere, ville spartanerne ikke herje denne hellige lunden, akademia, da de angrep Attika og Athen,[3] en fromhet som ikke ble delt av den romerske generalen Sulla som hogde ned de hellige oliventrærne i år 86 f.Kr. for å skaffe tømmer til sine beleiringsmaskiner.

Kart over oldtidens Athen. akademiet er nord for Athen.

Blant de religiøse observasjoner som skjedde ved akademia var de fakler ved natterstid fra altrene innenfor byen ved Prometheus' alter i Akademeia. Gravseremonier skjedde også ved stedet foruten også dionysiske prosesjoner fra Athen til Hekademeia og deretter tilbake til polis.[4] Vegen til Akademeia var fylt med gravsteiner for athenere.

Stedet for akademia var lokalisert i nærheten av Kolonos, 1 km nordvest for Athen. Gangvegen fra Athen til akademia var rundt seks stadia (en og en halv km) fra Dipylongatene (Kerameikos). Stedet var gjenkjennbart på 1900-tallet i moderne Akadimia Platonos, og betydelige undersøkelser og utgravninger har blitt gjort på stedet, og er åpent og gratis for besøkende.[5]

Platons akademi

[rediger | rediger kilde]

Hva som senere ble kjent som Platons skole hadde antagelig sin opprinnelse rundt den tid da Platon skaffet seg eiendommen i alder av tretti år med uformelle sammenkomster som omfattet matematikeren Theaitetos, Arkhytas fra Tarentum i sørlige Italia, Leodamas fra Thasos, og Neoklides.[6] I henhold til forskeren Debra Nails ble Speusippos medlem av gruppen en gang rundt 390 f.Kr.. Hun hevdet at «det var ikke før Eudoksos fra Knidos kom på midten 380-tallet f.Kr. at han anerkjente det som en formell skole.» Det er ingen historiske nedtegnelser for den nøyaktige tiden da skolen ble offisielt grunnlagt, men dagens forskere er generelt enig om at det skjedde en gang på midten av 380-tallet f.Kr., antagelig en tid etter 387 f.Kr. da Platon er antatt å ha kommet tilbake fra sitt første besøk til Italia og Sicilia.[7] Opprinnelig var stedet hvor forsamlingen møttes på Platons eiendom så ofte som det var ved det nærliggende gymnasiet på akademia, dette forble slik ut fjerde århundre.[8]

Platons akademi, mosaikk fra Pompeii.

Selv om tiltrede til akademiet var eksklusivt, og ikke generelt åpent for publikum og folk flest,[9] ble det ikke krevd, i alle fall ikke så lenge Platon selv levde, betaling for deltagelse.[10] Det var derfor ikke sannsynlig at det var en «skole» i betydningen et klart skille mellom lærer og elever, eller selv et formelt pensum.[11] Det var derimot et skille mellom eldre og yngre medlemmer.[12]

I det minste i Platons tid hadde skolen ingen særskilt lære å undervise i, og isteden fremmet Platon (og antagelig andre som var knyttet til ham) en del problemer som ble studert og løst sammen med andre.[13] Det er bevis på at det ble gitt forelesninger, mest kjent er Platons forelesning "Om det gode"; men antagelig var bruken av dialektikk mest vanlig.[14] Noen av oldtidens forfattere påstår at det var en innskrift over inngangen til akademiet: «ΑΓΕΩΜΕΤΡΗΤΟΣ ΜΗΔΕΙΣ ΕΙΣΙΤΩ» («La bare de som har kunnskap om geometri komme inn»), men det stemmer antakeligvis ikke.[15]

Mange har tenkt seg at akademiets fagkrets ville ha minnet mye på Platon fremmet i Republikken,[16] mens andre har argumentert at et slikt bilde overser de opplagt eiendommelige opplegget som fremmes i idealsfunnet.[17] De fagkretsene ble studert var ganske sikker matematikk foruten filosofiske emner med platonske dialoger, men finnes få bevis.[18] Det er en del bevis på hva som i dag ville ha blitt betraktet som utelukkende vitenskapelig forskning: Simplicius rapporterte at Platon instruerte de andre medlemmene til å oppdage den enkleste forklaringen til det observerbare, usedvanlige bevegelser til himmelske legemer: «ved å anta at ensartete og ordnete bevegelser er mulig å berge framtoninger relatert til planetariske bevegelser».[19] I henhold til Simplicius var det Platons kollega Eudoksos fra Knidos den første som arbeidet med dette problemet.

Det er ofte hevdet at Platons akademi var en skole for kommende politikere i antikkens verden, og for å ha hatt mange berømte som tidligere hadde vært en del av skolen.[20] Nyere gjennomgang av kildene har fått Malcolm Schofield til å argumentere for at det er vanskelig å vite i hvilken grad akademiet var interessert i praktisk (ikke-teoretisk) politikk ettersom det meste av våre bevis «reflekterer antikk polemikk for eller mot Platon».[21]

Akademiets senere historie

[rediger | rediger kilde]
Det arkeologiske stedet for Platons akademi.

Diogenes Laertios har delt akademiets historie i tre deler: den gamle, den midterste og den nye. Som overhode av den gamle har han plassert Platon, som overhode av den midterste, Arkesilaos, og av den nye Lakydes fra Kyrene. Sextus Empiricus gjorde fem fordelinger av Platons etterfølgere. Han gjorde Platon til grunnlegger av det første akademiet; Arkesilaos av den andre; Karneades fra Kyrene av den tredje; Filon fra Larisa og Charmadas av den fjerde; og Antiochos fra Askalon av den femte. Cicero skrev om kun to akademier, det gamle og det nye, og oppga det sistnevnte som begynnende med Arkesilaos.[22]

Det gamle akademi

[rediger | rediger kilde]

Platons første etterfølger som «den lærde» av akademiet var Speusippos (347-339 f.Kr.), Xenokrates (339-314 f.Kr.), Polemon (314-269 f.Kr.), og Krates (ca. 269-266 f.Kr.). Andre kjente medlemmer av akademiet var blant annet Aristoteles, Herakleides Pontikos, Eudoksos, Filippos av Opus, og Krantor av Soloi.

Det midlere akademi

[rediger | rediger kilde]

Rundt 266 f.Kr. ble Arkesilaos lærd, Under Arkesilaos (ca. 266-241 f.Kr.), la akademiet stor vekt på akademisk skeptisisme. Arkesilaos ble fulgt av Lakydes av Kyrene (241-215 f.Kr.), Euander og Telekles (sammen) (205-ca. 165 f.Kr.), og Hegesinos (ca. 160 f.Kr.).

Det nye akademi

[rediger | rediger kilde]

Det nye eller tredje akademiet begynte med Karneades, i 155 f.Kr., den fjerde lærde i etterfølgelse fra Antiochos. Skolen var fortsatt hovedsakelig preget av skeptisisme, som benektet muligheten av å ha kunnskap om den absolutte sannhet. Karneades ble fulgt av Kleitomachos (129 – ca. 110 f.Kr.) og Filon av Larissa («akademiets siste ubestridte overhode», ca. 110–84 f.Kr.).[23][24] Etter Jonathan Barnes skal det synes «som om Platon var den siste platoniker som geografisk var knyttet til akademiet».[25] En gang rundt 90 f.Kr. begynte Filons student Antiochos av Askalon å undervise i sin egen rivaliserende utgave av platonisme, som avviste skeptisisme og isteden fremmet stoisisme, noe som innledet en nye fase betegnet som mellomplatonisme.

Akademiets ødeleggelse

[rediger | rediger kilde]

Da første mitridatiske krig begynte i 88 f.Kr. forlot Filon fra Larissa Athen og søkte tilflukt i Roma hvor han synes å ha blitt til han døde.[26] I 86 f.Kr. beleiret den romerske generalen Lucius Cornelius Sulla Athen og erobret byen med store ødeleggelser. Det var i løpet av beleiringen han la akademiet øde ved at «han la hendene på de hellige lunder og herjet akademiet som hadde mest skog av byens forsteder, foruten også Lykeion».[27]

Ødeleggelsen av akademiet synes å ha vært for omfattende for at det kunne bygges opp og åpne det på nytt.[28] Da Antiochos kom tilbake til Athen fra Alexandria en gang rundt 84 f.Kr. gjenopptok han sin undervisning, men ikke ved akademiet. Cicero, som studerte under ham i 79/78 f.Kr., refererte til Antiochos ved at han underviste i gymnasium kalt for Ptolemaios. Cicero beskrev et besøk på stedet for akademiet en ettermiddag og sier at det «stille og forlatt på den tiden av dagen».[29]

Det nyplatonske akademiet

[rediger | rediger kilde]
Keiser Justinian I den store. I 529 e.Kr. ble akademiet satt under statskontroll på ordre av keiseren, noe som effektivt kvalte skolen hellenistisk filosofi.

Filosofer fortsatte å undervise i platonisme i Athen i løpet av den romerske tiden, men det var ikke før tidlig på 400-tallet e.Kr., ca. 410, at akademiet ble gjenopplivet og etablert av en del ledende nyplatonikere.[30] Den nyplatonske undervisningens opprinnelse i Athen er usikker, men da Proklos kom til Athen tidlig på 430-tallet, fant han Plutark fra Athen og hans kollega Syrianos som lærere ved et akademi der. Nyplatonikerne i Athen kalte seg for «etterfølgere» (diadochoi) av Platon, men det kan ikke ha vært en direkte institusjonell fortsettelse av det opprinnelige akademiet.[31] Skolen synes å ha vært opprettet av private midler i et stort hus som Proklos til sist arvet fra Plutark og Syrianos.[32] Overhodene av det nyplatonske akademiet var Plutark, Syrianos, Proklos, Marinos fra Neapolis, Isidore fra Alexandria og til sist Damaskios. Det nyplatonske akademiet nådde sitt høydepunkt under Proklos (død 485).

De siste «greske» filosofer av det gjenopplivede akademi på 500-tallet kom fra ulike deler av den hellenistiske kulturverden, og det antyder en bred synkretisme av felleskulturen (se Koiné): Fem av syv filosofer fra akademiet er nevnt av Agathias Scholastikos var av syrisk opprinnelse: Hermias og Diogenes (begge fra Fønikia), Isidoros av Gaza, Damaskios, Jamblikos og kanskje også Simplikios fra Kilikia.[31]

En dato som ofte er sitert som den symbolske slutten på antikken, er da den bysantinske keiseren Justinian I den store stengte skolen i 529 e.Kr.[33] Den siste lærde ved akademiet var Damaskios (død 540). I henhold til et vitne, historikeren Agathias Scholastikos, ble de gjenværende medlemmene tatt under beskyttelse av sassanide-kongen Khosrau I i hans hovedstad i Ktesifon, og de fraktet med seg de verdifulle skriftrullene med litteratur og filosofi, og i en mindre grad av vitenskap. Etter at det ble inngått en fredsavtale mellom det persiske og bysantinske riket i 532 ble deres personlige sikkerhet garantert: et tidlig dokument i historien til religionsfriheten.

Det har blitt spekulert om akademiet ikke forsvant helt og holdent.[31][34] Etter at Simplicios (og kanskje noen andre) gikk i landflyktighet, kan han ha reist til Harran i nærheten av Edessa. Der kan studentene fra et akademi-i-landflyktighet ha overlevd fram til 800-tallet, lenge nok til at araberne kunne ha overtatt tradisjonen med nyplatonske kommentarer i Bagdad.[34]

Et av de tidligste akademier som ble etablert i ��st, var Gundishapur-akademiet i Sassaniderikets hovedstad.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Plutark, Life of Cimon xiii:7
  2. ^ Thukydid, ii:34
  3. ^ Plutarch, Life of Theseus xxxii
  4. ^ Paus. i 29.2, 30.2; Plut. Vit. Sol. i 7
  5. ^ Plato's Academy Harry's Athens Greece Guide
  6. ^ Nails, Debra (2006): «The Life of Plato of Athens» i: H. Benson (red.): A Companion to Plato, Blackwell Publishing. ss. 5-6
  7. ^ Guthrie, W. K. C. (1975): A History of Greek Philosophy, bind IV, Cambridge University Press, ss. 19-20; , Dancy, R. (1997): «Academy» i: Zeyl, D. (red.): Encyclopedia of Classical Philosophy, Greenwood Press. s. 1I. Mueller har angitt en langt bredere tidsramme: «... en del tid mellom tidlig på 380-tallet og midten av 360-tallet...», kanskje en refleksjon av vår mangel på bevis om den spesifikke dato: Mueller (1992): «Mathematical Method & Philosophical Truth» i: Kraut, R. (red.): The Cambridge Companion to Plato, Cambridge University Press. s. 170
  8. ^ Sedley, D. «Academy» i: Oxford Classical Dictionary, 3. utg.; s. 4; Barnes, J.: «Life and Work» i: The Cambridge Companion to Aristotle, Cambridge University Press 1995; Barnes, J. (1998): «Academy» i: Craig, E. (red.): Routledge Encyclopedia of Philosophy, Routledge
  9. ^ Barnes, J. (2000): Aristotle: A Very Short Introduction, Oxford University Press. ss,. 31
  10. ^ Mueller: «Mathematical Method & Philosophical Truth», s. 170; Nails, D. (2002): The People of Plato, Hackett. s. 170
  11. ^ Mueller: «Mathematical Method & Philosophical Truth», ss. 170-171; Nails: The People of Plato. s. 248
  12. ^ Barnes, «Academy».
  13. ^ Dancy, «Academy». s. 2
  14. ^ Dancy, «Academy», s. 2; Guthrie, A History of Greek Philosophy, bind. 4, s. 21; Barnes, Aristotle: A Very Short Introduction. ss. 34-36
  15. ^ jf. Henri Dominique Saffrey, ΑΓΕΩΜΕΤΡΗΤΟΣ ΜΗΔΕΙΣ ΕΙΣΙΤΩ. Une inscription légendaire. I: Revue des Études grecques, bind 81, 1968, s. 67–87.
  16. ^ Guthrie, A History of Greek Philosophy, bind 4, s. 22
  17. ^ Mueller, «Mathematical Method & Philosophical Truth», ss. 170-171
  18. ^ Barnes, Aristotle: A Very Short Introduction, s. 32.
  19. ^ Simplicius, Commentary on Aristotle's "On the Heavens" 488.7-24, sitert hos Mueller, «Mathematical Method & Philosophical Truth», s. 174
  20. ^ Guthrie, A History of Greek Philosophy, bind 4, s. 23; Field, G.: «Academy» i: Oxford Classical Dictionary, 2. utg.
  21. ^ «Plato & Practical Politics» i: Schofield & C. Rowe (red.) (2000): Greek & Roman Political Thought, Cambridge University Press, s. 293.
  22. ^ Anthon, Charles (1855): A Classical Dictionary, ss. 6
  23. ^ Oxford Classical Dictionary, 3. utg. (1996), s.v. «Philon of Larissa».
  24. ^ Se tabell i The Cambridge History of Hellenistic Philosophy (Cambridge University Press, 1999), s. 53–54.
  25. ^ "Academy", Craig, E. (red.) (1998): Routledge Encyclopedia of Philosophy, Routledge.
  26. ^ Reale, Giovanni; Catan, John R. (1990): A History of Ancient Philosophy: The schools of the Imperial Age, SUNY Press, ss 207.
  27. ^ Plutarch, Sulla 12; cf. Appian, Roman History xii, 5.30
  28. ^ Reale, Giovanni; Catan, John R. (1990): A History of Ancient Philosophy: The schools of the Imperial Age. SUNY Press, ss. 208
  29. ^ Cicero, De Finibus, bok 5
  30. ^ Cameron, Alan (1969): «The last days of the Academy at Athens» i: Proceedings of the Cambridge Philological Society vol 195 (n.s. 15), ss. 7-29.
  31. ^ a b c Bechtle, Gerald; Mawr, Bryn 1999): Classical Review of Rainer Thiel, Simplikios und das Ende der neuplatonischen Schule in Athen. Stuttgart, (på engelsk).
  32. ^ The Cambridge Ancient History, (1970), Volume XIV, ss 837. Cambridge University Press.
  33. ^ Erhart, Victoria (1998): The Context and Contents of Priscianus of Lydia's Solutionum ad Chosroem, Catholic University of America
  34. ^ a b Sorabji, Richard (2005): The Philosophy of the Commentators, 200-600 AD: Psychology (with Ethics and Religion)Cornell University Press, ss. 11.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Cherniss, H. (1945): The Riddle of the Early Academy, CUP
  • Wycherley, R. E. Peripatos: The Athenian Philosophical Scene. Greece & Rome, parts I (1961) og II (1962).
  • Glucker, J. (1978): Antiochus and the Late Academy Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht
  • Dancy, R. M. (1991): Two Studies in the Early Academy SUNY
  • Dillon, J. (2003): The Heirs of Plato. A Study of the Old Academy (347 – 274 BC) OUP

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Platons_akademi&oldid=20770426»