Paul Morphy

Paul Morphy
Født		22. juni 1837[1][2][3][4] New Orleans[5]
Død		10. juli 1884[1][2][3][4] (47 år) New Orleans[5]
Beskjeftigelse		Sjakkspiller, sjakkteoretiker
Utdannet ved		Tulane University Spring Hill College
Nasjonalitet		USA[6]
Gravlagt		Saint Louis Cemetery No. 1[5]
Paul Morphy på Commons

Paul Morphy, født 22. juni 1837 i New Orleans, Louisiana, USA, død 10. juli 1884, var en amerikansk sjakkspiller, og den antatt sterkeste spilleren i årene 1858 og 1859.

Morphy er blitt kalt den første verdensmesteren i sjakk til tross for at tittelen ikke ble offisielt innført før 1886.

Morphy ble født inn i en velstående familie. Bestefaren, Michael Murphy, var en irsk immigrant som endret navnet til Morphy da han tok spansk statsborgerskap. Paul Morphys far, Alonzo Michael Morphy, var en spanskfødt advokat med høye verv i Lousianas rettssystem, mens moren, Louise Thérèse Félicité Thelcide Le Carpentier, var en fransk konsertpianist av kreolsk avstamming. Morpy vokste opp i en kulturell atmosfære der sjakk og musikk sto sentralt. Ifølge onkelen, Ernest Morphy, fikk Paul Morphy ingen formell sjakkundervisning. Det var snarere slik at han selv lærte seg spillet gjennom å se på når andre spilte. Etter å ha sett et lengre parti mellom faren Ernest og onkelen Alonzo, overrasket Morphy dem begge ved å hevde at onkelen skulle ha vunnet partiet. Ingen ante at unge Morphy kunne reglene, enda mindre sjakkstrategi. De ble desto mer overrasket da han satte tilbake brikkene og viste hvordan onkelen kunne ha vunnet.

Etter den hendelsen ble Morphys familie bevisst at Morphy var et talent og oppmuntret ham til å spille ved familiesammenkomster og i det lokale sjakkmiljøet. Da Morphy var 9 år, ble han ansett å være en av de beste spillerne i New Orleans. I 1846 besøkte general Winfield Scott byen og ønsket en kveld med en av de sterkeste lokale spillerne. Scott spilte sjakk uregelmessig, men likte å spille og anså seg å være en formidabel spiller. Etter middagen satte man opp brikkene, og Scotts motstander kom inn: en kortvokst niåring. Han ble først forulempet og trodde det var en spøk, men gikk med på å spille likevel, etter at man hadde forklart at gutten var et sjakkgeni. Morphy slo ham ikke bare én gang, men to ganger, andre gang etter å ha annonsert matt i to trekk etter kun seks trekk. To tap mot den lille gutten var mer enn Scotts ego klarte, og han avsto fra å spille flere partier.

I 1850, da Morphy var 12, kom den sterke profesjonelle ungarske sjakkmesteren Johann Jacob Löwenthal til New Orleans. Løwenthal, som hadde ofte spilt og vunnet mot talentfulle ungdommer, anså at en uformell match var sløseri med tid, men aksepterte likevel for å være imøtekommende mot den rike advokaten. Etter omtrent tolv trekk i første partiet innså Løwenthal at ha spilte mot noe spesielt. Hver gang Morphy gjorde et godt trekk, for Løwenthals øyenbryn opp på en måte som Ernest Morphy beskrev som latterlig. Løwenthal spilte tre partier mot Morphy under besøket i New Orleans og tapte alle tre.

Etter 1850 spilte Morphy ikke sjakk under lang tid. Han studerte flittig og tok eksamen fra Spring Hill College i Mobile, Alabama i 1854. Han ble et år ekstra på college og studerte matematikk og filosofi. Han tok en A.M. eksamen med høyeste karakter. Han ble deretter invitert til University of Louisiana for å studere jus. Han tok der en L.L.B. eksamen 7. april 1857, etter å ha memorert hele Louisianas lovbok.

Han var ennå ikke gammel nok til å praktisere jus og Morphy hadde litt tid over. Han ble invitert til å delta i The First American Chess Congress som skulle holdes i New York, høsten 1857. Han takket nei først, men etter att onkelen hans hadde oppfordret ham besluttet han seg for å spille. Han slo alle sine konkurrenter, inkludert den sterke tyske mesteren Louis Paulsen i siste runde. Morphy ble hyllet som sjakkmesteren i USA, men virket upåvirket av den plutselige fremgangen.

Kort etter at Morphy kom tilbake til New Orleans ble han invitert til en internasjonal turnering i Birmingham, Storbritannia, sommeren 1858. Da han fortsatt var for ung for å begynne praktisere jus aksepterte han invitasjonen og dro til England. I stedet for å spille i turneringen, spilte han og vant en rekke sjakkamper mot Englands ledende mestere, unntatt Howard Staunton. Veteranen Staunton hadde passert toppen av karrieren sin ønsket opprinnelig en kamp mot Morphy, men da han så Morphys spill, trakk han tilbake tilbudet.

Staunton ble senere kritisert for å unnvike en kamp mot Morphy. Det er kjent at Staunton ved denne tid arbeidet med sin utgave av Shakespeares samlede verk, men han spilte også i en sjakkturnering samtidig med Morphys besøk. Staunton anklaget senere Morphy for at det ikke ble noen kamp, blant annet grunnet at Morphy manglet penger til innsatsen, noe som synes usannsynlig ut da Morphys var meget populær.

Morphy fortsatte til Frankrike for å finne nye motstandere. Ved Café de la Regence i Paris spilte han og vant en kamp mot sjakkproffen Daniel Harrwitz.

I Paris fikk Morphy influensa og ifølge datidens medisinske vitenskap ble han kurert med blodigler, noe som gjorde at han tapte mye blod. Til tross for at han var for svak for å stå oppreist uten hjelp insisterte Morphy på å spille en kamp mot den tyske mesteren Adolf Anderssen, som av mange var ansett som Europas beste spiller. Morphy vant syv partier, tapte to og spilte to remispartier til tross for sykdommen. Anderssen forklarte tapet med å si at han var utrent med medga at Morphy var den bedre spilleren og at han vant rettferdig. Ifølge Anderssen var Morphy den sterkeste spilleren noensinne, til og med sterkere enn den berømte franske mesteren La Bourdonnais.

Kun 21 år gammel var Morphy nå ganske kjent. En kveld i Paris, da han satt på hotellrommet å snakket med vennen Frederick Edge, fikk han uventet besøk. "Jeg er Prince Galitzine, jeg ønsker å møte herr Morphy" sa mannen, ifølge Edge. Morphy presenterte seg for gjesten. "Nei, det er umulig" sa prinsen, "du er for ung". Prince Galitzine forklarte at han var ved grensen til Sibir da han først hørte om Morphy. Han forklarte at han hadde funnet et sjakktidsskrift fra Berlin og når han hadde lest det ønsket han å møte Morphy. Deretter sa han at han anså at Morphy skulle dra til St. Petersburg i Russland da sjakklubben i Imperial Palace skulle motta ham med glede.

I Europa ble Morphy allment hyllet som verdensmester. Også sterke spillere måtte ha noen form av handikap for å ha noen sjanse mot ham.

Etter å ha slått praktisk talt alle sterke motstandere, uttalte Morphy at han ikke ville spille noen fler kamper uten å gi motstanderen en bonde eller et trekk i handicap. Etter å ha kommet hjem erklærte han at han skulle avslutte sjakkarrieren sin og ikke spille noen fler konkurranser. Morphys karriere innen jus ble avbrutt i 1861 av den amerikanske borgerkrigen. Morphy deltok ikke i krigen uten levde da New Orleans, Paris og Havanna. Det ble vanskelig for Morphy å åpne et advokatkontor også etter krigen da mange av klientene heller snakket om sjakk enn om jus. Hans klarte seg godt likevel, takket være familiens formue.

• (de) Verk av og om Paul Morphy i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Valeri Beim: Paul Morphy, A Modern Perspective. Russell, Milford 2005, ISBN 1888690267.

(en) Paul_Morphy:_His_Later_Life – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Frederick Milne Edge: Paul Morphy, the Chess Champion. An Account of His Career in America and Europe. New York 1859 (opptrykk BiblioBazaar, Charleston 2009, ISBN 1103215175).
• Ernest Jones: Das Problem Paul Morphy; ein Beitrag zur Psychoanalyse des Schachspiels. I Die Theorie der Symbolik und andere Aufsätze. Ullstein, Frankfurt/Main, Berlin, Wien 1978, ISBN 3-548-03480-2.
• Michael L. Kurtz: Paul Morphy: Louisiana's Chess Champion. I Louisiana history: the journal of the Louisiana Historical Association 34,2 (1993), S. 175–199.
• David Lawson: Paul Morphy, The Pride and Sorrow of Chess. McKay, New York 1976 (moderne standardbiografi).
• Johann Jacob Löwenthal: Morphy's Games: A Selection of the Best Games Played by the Distinguished Champion. Appleton, New York 1860.
• Macon Shibut: Paul Morphy and the evolution of chess theory. Caissa Editions, Yorklyn 1993, ISBN 0939433168.
• Chris Ward: The genius of Paul Morphy. Cadogan, London 1997, ISBN 1857441370.

• (en) Paul Morphy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul Morphy – chessgames.com
• (en) Paul Morphy – 365Chess.com
• Sjakkpartier av Paul Morphy, 365chess.com
• Omfangsrik samling stoff om Morphy