Otto zu Stolberg-Wernigerode
| Otto zu Stolberg-Wernigerode | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. okt. 1837[1][2][3][4] Gedern[5][2][3] | ||
| Død | 19. nov. 1896[1][2][3][4] (59 år) Wernigerode slott[5][2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, militært personell, historiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen (1856–)[6][3] Universitetet i Heidelberg (–1858)[6][3] | ||
| Ektefelle | Anna Reuss zu Köstriz (1863–ukjent)[5][6][7] | ||
| Far | Hermann Stolberg-Wernigerode[6][3] | ||
| Mor | Emma Gräfin zu Erbach-Fürstenau[6][3][8] | ||
| Søsken | Eleonore zu Stolberg-Wernigerode[3] | ||
| Barn | 7 oppføringer
Christian Ernst zu Stolberg-Wernigerode[6][3]
Friedrich Wilhelm Stolberg[5][3] Hermann Graf zu Stolberg-Wernigerode[3][8] Elisabeth Prinzessin zu Stolberg-Wernigerode[3][8] Heinrich Prinz zu Stolberg-Wernigerode[6][8] Marie Prinzessin zu Stolberg-Wernigerode[3][8] Emma Prinzessin zu Stolberg-Wernigerode[3][8] | ||
| Parti | Freikonservative Partei[6][3] | ||
| Nasjonalitet | Storhertugdømmet Hessen[2] Det tyske riket[2] | ||
| Gravlagt | Wernigerode Castle Cemetery | ||
| Medlem av | Corps Saxo-Borussia Heidelberg (1858–)[5][6] Deutscher Kolonialverein (1882–)[3] German New Guinea Company (1885–)[3] | ||
| Utmerkelser | Den sorte ørns orden (1888) (deles ut av: Vilhelm I av Tyskland)[3] Ridder av Johanniterorden (1859)[3] 1. klasse av Den røde ørns orden (1865)[3] Storkors av Den røde ørns orden (1879)[3] Rechtsritter des Johanniterordens (1867)[6][3] | ||
Otto zu Stolberg-Wernigerode (født 30. oktober 1837 i Gedern i storhertugdømmet Hessen, død 19. november 1896 i Wernigerode) var en tysk politiker. Han var visekansler under Otto von Bismarck.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Grev Otto zu Stolberg-Wernigerode ble født 30. oktober 1837 som sønn av arvegreven Hermann og grevinne Emma zu Erbach-Fürstenau på et slott i hessiske Gedern. Hans far døde, kun 39 år gammel, kort før hans fireårsdag. Han gikk på gymnasiet i Duisburg, studerte jus og forvaltningsvitenskap ved universitetene i Göttingen og Heidelberg og tjenestegjorde fra 1859 til 1861 som offiser i kavaleriet i den prøyssiske armé. To år senere giftet han seg med den 26-årige prinsesse Anna Reuss, som skjenket ham fire sønner og to døtre.
Politisk karriere
[rediger | rediger kilde]Hans politiske karrière lot ikke vente lenge på seg. Fra 1867 til 1873 ledet han med stor suksess Hannover som provinsens overpresident, en stilling han fikk på forslag fra Bismarck. Han lyktes i å integrere den nylig ervervede provinsen i den prøyssiske stat. I 1867 fikk han et sete i den nordtyske forbundsdagen, og ble fire år senere som medlem av det konservative partiet innvalgt i den tyske Riksdagen (frem til 1878) og 1872 også president for Overhuset i den prøyssiske landdagen (til 1877).
I mars 1876 ble han takket være Bismarcks innflytelse Det tyske rikes ambassadør i Wien.
1. juni 1878 ble han utnevnt til tysk visekansler og visepresident for det prøyssiske statsministerium. Dermed var Stolberg-Wernigerode både i Preussen og Tyskland nr. 2 etter Bismarck. Sin egnethet for denne posisjonen beviste han ved å klare å overbevise keiser Wilhelm I, som opprinnelig var en motstander av planen, til å inngå forbund med Østerrike.
I april 1880 la han frem Samoaforslaget i Riksdagen på vegne av Bismarck, som var forhindret av sykdom. Forslaget ble imidlertid nedstemt med 128 til 112 stemmer, noe som betød av tysk kolonipolitikk fikk et tilbakeslag. På grunn av meningsforskjeller med «Jernkansleren» la grev Stolberg-Wernigerode ned sitt embede som visekansler den 20. juni 1881.
Den keisertro prøysseren ble 1884 utnevnt til overkammerherre (til 1894) og 1885 også stedfortredende minister for kongehuset (til 1888). I 1890 ble han av keiser Wilhelm II opphøyet i fyrstestanden. Han døde 59 år gammel i Wernigerode.
Den høye anseelse han nøt i sin livsstid viser seg blant annet i det store antall æresposisjoner han hadde utenfor politikken: Kansler av Johannitterordenen (1872–1876) og den Sorte Ørns Orden, formann for den ekstraordinære generalsynoden (1875), sentralkomitéen av tyske foreninger og det prøyssiske foreningen Røde Kors.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Biographisches Jahrbuch und Deutscher Nekrolog, side(r) 425-434, oppført som Stolberg-Wernigerode, Otto, Fürst zu, bind 2, besøkt 23. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 118618555, besøkt 22. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som Otto Fürst zu Stolberg-Wernigerode, The Peerage person ID p9567.htm#i95661, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118618555, besøkt 22. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j Biographisches Jahrbuch und Deutscher Nekrolog, side(r) 425-434, oppført som Stolberg-Wernigerode, Otto, Fürst zu, bind 2, besøkt 27. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p9567.htm#i95661, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Konrad Breitenborn: Im Dienste Bismarcks: Die politische Karriere des Grafen Otto zu Stolberg-Wernigerode. Verlag der Nation Berlin 1984, ISBN 3-373-00394-6
- Konrad Breitenborn: Graf Otto zu Stolberg-Wernigerode: Deutscher Standesherr und Politiker der Bismarckzeit. Ausgewählte Dokumente. Jüttners Buchhandlung Wernigerode 1993, ISBN 3-910157-01-7
- Konrad Breitenborn (Hrsg.): Die Lebenserinnerungen des Fürsten Otto zu Stolberg-Wernigerode (1837–1896). Jüttners Buchhandlung Wernigerode 1996, ISBN 3-910157-03-3
- Autorenkollektiv: Fürst Otto zu Stolberg-Wernigerode : Schlossherr – Diplomat – Politiker. Katalog zur Ausstellung. Verlag Janos Stekovics, ISBN 3-929330-70-9