Vilhelm I av Tyskland

Vilhelm I den store Konge og keiser av Preussen og Det tyske rike
Født		Wilhelm I. Friedrich Ludwig von Hohenzollern 22. mars 1797[1][2][3][4] Berlin
Død		9. mars 1888[1][2][3][4] (90 år) Berlin
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Tysk keiser (1871–1888) Konge av Preussen (1861–1888)
Ektefelle		Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach
Partner(e)		Elisa Radziwill
Far		Fredrik Vilhelm III av Preussen[5]
Mor		Louise av Mecklenburg-Strelitz
Søsken		8 oppføringer Karl av Preussen (familierelasjon: yngre bror) Albrekt av Preussen (familierelasjon: yngre bror) Fredrik Vilhelm IV av Preussen (familierelasjon: eldre bror) Alexandrine av Preussen (familierelasjon: yngre søster) Charlotte av Preussen (familierelasjon: yngre søster) Louise av Preussen (familierelasjon: yngre søster) Frederike av Preussen (familierelasjon: yngre søster) Ferdinand av Preussen (familierelasjon: yngre bror)
Barn		Fredrik III av Tyskland Louise av Preussen
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen Det tyske keiserrike
Gravlagt		Charlottenburg park mausoleum[6]
Medlem av		Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser		10 oppføringer Ridder av Det gyldne skinns orden Den sorte ørns orden Den hvite ørns orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen 1. klasse av Den røde ørns orden Ridder av Italias kroneorden Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden 1. klasse av Sankt Vladimirs orden
Annet navn		Wilhelm Friedrich Ludwig
Regjeringstid		18. januar 1871-9. mars 1888
Signatur
Vilhelm I av Tyskland på Commons

Vilhelm I Fredrik Ludvig, også kalt Vilhelm den store, (tysk: Wilhelm I Friedrich Ludwig) (født 22. mars 1797 i Berlin, død 9. mars 1888 Berlin) var konge av Preussen fra 1861 og den første tyske keiser fra 1871 til sin død i 1888.

I Vilhelms og hans kansler Otto von Bismarcks regjeringstid gjennomførte Preussen samlingen av Tyskland og grunnleggingen av Det tyske rike.

Wilhelm Friedrich Ludwig av Preussen ble født i Kronprinzenpalais i Berlin. På det tidspunktet var Kronprinzenpalais residensen til det preussiske kronprinsparet. Faren var prins Fredrik Vilhelm eldste sønn av Kong Fredrik Vilhelm II av Preussen, mens moren var Louise av Mecklenburg-Strelitz. Kongen døde senere samme år og faren tok over som konge. Under oppveksten var det ikke forventet at Wilhelm Friedrich kom til å overta tronen, da han var kongeparets andre sønn. Han fikk dermed ikke den utdannelsen han ville fått dersom han var nærmeste tronfølger. Wilhelm tjenestegjorde i hæren fra 1814 og utover. Han kjempet mot Napoleon I av Frankrike under Napoleonskrigene, og han ble holdt for å være en svært modig soldat. Han kjempet under Gebhard Leberecht von Blücher under slagene ved Ligny og Waterloo. Han ble også en kompetent diplomat etter 1815. I 1825 ble han forfremet til general.

Rundt 1825 inledet Wilhelm et romantisk forhold til sin kusine, den polske adelskvinnen Elisa Radziwill. I 1826 ble Wilhelm tvunget til å bryte forholdet av faren, som anså det som en upassende match. Det påstås at Elisa fikk en datter med Wilhelm. Datteren ble oppdratt av Joseph og Caroline Kroll, eiere av operahuset Kroll i Berlin, og fikk navnet Agnes Kroll. Hun giftet seg med en Carl Friedrich Ludwig Dettman (kjent som "Louis") og emigrerte til Sydney, Australia i 1849. Etterkommere av paret lever fortsatt i Australia.^[7]

I 1829 giftet Wilhelm seg med prinsesse Augusta, datteren til storhertug Karl Friedrich av Saxe-Weimar-Eisenach og Maria Pawlowna, søsteren til Nikolaj I. Ekteskapet deres var utad stabilt, men ikke særlig lykkelig.^[8] Sammen fikk de to barn, Fredrik III av Tyskland og prinsesse Louise.

I 1840 ble hans eldre bror konge av Preussen. Siden han ikke hadde barn, var Wilhelm først i arverekkefølgen til tronen og fikk dermed tittelen Prinz von Preußen. Mot sin overbevisning, men av lojalitet mot sin bror, signerte William lovforslaget om å opprette et prøyssisk parlament (Vereinigter Landtag) i 1847 og tok plass i det øvre kammeret, Herrenhaus.

Under revolusjonen i 1848, klarte Wilhelm å knuse et opprør mot hans eldre bror kong Fredrik Vilhelm IV. Hans bruk av kanoner gjorde ham upopulær og gav ham tilnavnet Kartätschenprinz (Kardeskfyrste). I 1854 ble prinsen forfremmet til graden feltmarskalk og gjort til guvernør over den føderale festningen ved Mainz. I 1857 ble Fredrik Vilhelm IV rammet av slag og havnet i et mentalt uføre som varte livet ut. I januar 1858 ble Wilhelm prinsregent på sin brors vegne.

Den 2. januar 1861 døde Fredrik Vilhelm og Wilhelm besteg tronen som Vilhelm I av Preussen. Han måtte stå i den samme konflikten som sin bror, nemlig konflikten mellom kronen og den liberale Landtag (landdagen). Han ble ansett for å være en politisk nøytral monark, da han foretok mindre politiske inngrep enn det broren hadde gjort. Da landdagen motsatte seg å øke pengebevilgningen til militæret slik Wilhelm og hans krigsminister Albrecht von Roon hadde forespurt, utnevnte Vilhelm, etter råd fra Roon, Otto von Bismarck som ministerpresident for å tvinge gjennom forslagene. I henhold til den prøyssiske konstitusjon stod ministerpresidenten ansvarlig overfor kongen, ikke for landdagen.

Selv om Bismarck var klar på at hans maktposisjon stod under kongen, var det han som styrte den politiske utvikling, innenriks og utenriks. Ved flere anledninger fikk Bismarck kongens godkjennelse etter å ha truet med å gå av. Mot slutten av den østerriksk-prøyssiske krig ville Vilhelm fortsette felttoget mot Wien, mens Bismarck ønsket å avslutte krigen, mye for å kunne holde mulighetene åpne for en allianse med Østerrike dersom det skulle behøves ved en senere anledning. Under en opphetet debatt truet Bismarck med å ta sitt liv dersom Vilhelm fortsatte til Wien. Bismarck fikk det som han ville. Vilhelm styrte Preussen gjennom den andre slesvigske krig, den østerriksk-prøyssiske krig og den fransk-prøyssiske krig.

Under den fransk-prøyssiske krig, den 18. januar 1871, ble Vilhelm I utropt til tysk keiser i Speilsalen i Versailles. Tittelen «tysk keiser» var nøye valgt av Bismarck etter diskusjoner før dagen for utropelsen. Noe motvillig hadde Vilhelm gått med på tittelen. Han hadde foretrukket «Keiser av Tyskland», noe som var utenkelig for de andre monarkene i føderasjonen, da disse regjerte over områder utenfor Tyskland, som for eksempel Østerrike, Sveits og Luxembourg. Tittelen «Keiser av tyskerne», foreslått i 1848, ble unngått, da Vilhelm anså seg utvalgt «ved Guds nåde», og ikke av folket.

Denne seremonien omgjorde Det nordtyske forbund (1867-1871) til Det tyske rike («Kaiserreich», 1871-1918). Keiserriket var en føderal stat; keiseren var statsoverhode og president (primus inter pares – fremst blant likemenn) over de andre monarkene i føderasjonen. (kongene av Bayern, Württemberg, Sachsen, storhertugene av Baden, Mecklenburg, Hessen-Darmstadt og andre fyrstedømmer, hertugdømmer og bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen.

I Bismarcks memoarer blir Vilhelm beskrevet som en gammeldags, høflig og elskverdig mann og en oppriktig prøyssisk offiser, hvis sunne fornuft noen ganger blei undergravd som følge av «kvinnelig innflytelse».

Vilhelm I var med å megle i en grensetvist mellom Storbritannia og USA, der han tok USA sitt parti og stadfestet deres rett til San Juan øyene. Dermed ble det slutt på den 12 år lange svinekrigen mellom britiske og amerikanske styrker på San Juan-øya, den 21. oktober 1872.

Den 11. mai 1878 mislyktes rørleggeren Emil Max Hödel i et attentatforsøk mot Vilhelm i Berlin. Hödel avfyrte skudd mot den 81 år gamle keiseren som satt sammen med dattera si i en hestevogn. Da han bommet, sprang han over gata og prøvde å treffe på ny, men bommet også da. Hödel ble arrestert etter at en fotograf som hadde tatt et bilde av ham vitnet mot ham. Hödel hadde sagt at bildet fotografen tok kom til å bli verd en formue etter at en viss nyhet ble spredt rundt om i verden. Hödel ble halshogd 16. august 1878.

Ennå et attentatforsøk mot Vilhelm fant sted den 2. juni 1878 av Karl Nobiling. Da keiseren passerte i en åpen vogn, avfyrte snikskytteren skudd fra et vindu i en bygning i gata Unter den Linden. Vilhelm ble skadet og i all hast bragt til palasset. Nobling ville ta sitt liv og skøyt seg selv. Vilhelm overlevde angrepet, mens attentatmannen døde av skadene fra skuddet tre måneder etterpå.

Nok et attentatforsøk fant sted den 18. september 1883 da Vilhelm avduket monumentet Niederwalddenkmal i Rüdesheim. En gruppe anarkister hadde forberedt et angrep med dynamitt. På grunn av det regnværet detonerte ikke dynamitten.

Til tross for at Hödel hadde blitt kastet ut av Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands, ble attentatforsøket hans brukt av Bismarck for å rettferdiggjøre innføringen av «antisosialist-loven» i oktober 1878. Bismarck gikk i ledtog med Ludwig Bamberger, en liberaler som hadde uttalt følgende om sosialismen: «om jeg ikke vil ha kyllinger, så må jeg knuse eggene». Selv om ingen i det sosialdemokratiske partiet kjente til Nobiling, lå det sterke politiske motiver bak hans attentatplan. I kjølvannet av drapsforsøkene ble det lettere å vinne støtte for en kamp mot arbeiderbevegelsen. Loven fratok det tyske sosialdemokratiske partiet juridiske rettigheter, det ble forbudt for arbeidere å organisere seg, pressefriheten ble begrenset og sosialistisk litteratur konfiskert. Lovene ble tterhvert utvidet. Til tross for alle disse tiltakene økte det sosialdemokratiske partiet sin innflytelse blant folket. Etter massivt press fra arbeiderklassen ble lovene opphevet den 1. oktober 1890.

I august 1878 skrev Vilhelms nevø, den russiske tsar Aleksander II, et brev (kjent som Ohrfeigenbrief) til ham, hvor tsaren klager over hvilken dårlig behandling russiske interesser hadde fått under Berlin-kongressen i 1878. Som respons på brevet reiste Vilhelm, hans sønn kronprinsen og hans kone Augusta til Russland for å kunne snakke ansikt til ansikt med tsaren om vanskelighetene. Bismarck frarådet hele reisen. Bismarck skal siden nok en gang ha truet med å gå av, om ikke keiser Vilhelm gikk med på å søke sterkere allianse med Østerrike. I oktober gikk Vilhelm med på å inngå Zweibund mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, en allianse som skulle styrke overfor Russland.

Attentatforsøkene og Vilhelms upopulære rolle under revolusjonen i 1848 ble ikke betegnende for hvordan folket så på keiserparet de senere årene. Mange så på dem som personifiseringen av «det gamle Preussen» og mange verdsatte deres enkle, spartanske livsstil. Vilhelm døde 9. mars 1888 i Berlin etter et kort sykeleie. Han ble gravlagt den 16. mars i mausoleet i Charlottenburg-parken.

Åra etter hans død ble det satt opp et stort antall minnemerker og statuer av ham over hele landet. De best kjente av dem er Kyffhäusermonumentet (1890-96) i Thüringen, monumentet i Porta Westfalica (1896) og statuen på Deutsches Eck (1897). Statuen ved Stadtschloss i Berlin (1898) ble smeltet om av det kommunistiske regimet i Øst-Berlin i 1950. Fra 1867 til 1918 ble det oppført flere enn 1000 minnesmerker over Vilhelm I.