Ninja

For kvinnenavnet, se Ninja (navn).

Ninja (japansk: 忍者, «den som er skjult» eller «den som utholder») eller shinobi (japansk: 忍び) var i middelalderens Japan leiesoldater eller snikagenter, opplært i den japanske krigskunst ninjutsu («kunsten å holde seg skjult»). Ninjaene hadde slik som samuraiene en fastlagt atferdskodeks, ninpo.^{[trenger referanse]} Skrifttegnet nin fra ordet «ninja» betyr «dolk» og «hjerte».^{[trenger referanse]}

Noen^[hvem?] mener at ninjaene var bønder som under Japans føydale struktur ikke hadde tillatelse til å studere samuraienes sverdteknikker.^{[trenger referanse]} Det er likevel sannsynlig at ninjaene stammet fra ulike sosiale kaster. Man tror likevel at de fleste kom fra den laveste kasten, men det er ikke stor sannsynlighet for at populærkulturens ninjaer skulle ha eksistert i føydaltidens Japan.^{[trenger referanse]}

Ninjaer skulle ha brukt våpen som lett kunne skjules eller kamufleres som verktøy.

Ninjaene har etterlatt få spor, og deres historie bygger derfor i en viss utstrekning på legender.

En av de tidligere ninja-skoler, Togakure Ryū, skal ha oppstått i den sene Heian-periode. Iga og Kōga er de to mest berømte ninja-stilarter, og i fiksjonen settes de ofte opp mot hverandre.

Det finnes kun få overlevende kilder fra Kamakura-perioden. Kusunoki Masashige brukte taktikker mot sine motstandere, som hadde en viss likhet med ninja-taktikker. Fra Muromachi-perioden er det enda færre kilder. Begge perioder var fredelige, og mange slag var organisert som turneringer, som utelukket overraskelsesangrep. Det var i denne perioden at bushidō opptrådte som en ærefull stilart, som en samurai måtte følge.

Det var i Sengoku-perioden (1467–1573), også kjent som de krigende staters periode, at ninjaene skal ha vært utbredt. Moderne ninja-skoler mener at nesten alle berømte daimyō har hatt ninjaer eller ninja-lignende grupper under seg, og at noen daimyō selv skal ha vært ninja. Sanada-klanen, hvis mest berømte medlem var Sanada Yukimara, skal ha vært en ninja-klan. Denne formodning bygger på et suksessfullt forsvar av deres slott, hvor omkring 3 000 soldater holdt stand mot en hær på 50 000 angripere anført av Tokugawa Hidetada.

Tokugawa Ieyasu skal også ha vært en ninja, og kontrollerte både Iga og Kōga, da han forente Japan og ble hevet til rangen som Shogun. I en dramatisk flukt gjennom Naras berg etter Odas snikmord, skal Iga-lederen, ninjaen Hattori Hansō ha hjulpet ham og vunnet hans støtte. Den siste kamp, som involverte ninjaer, skulle være beleiringen av Shimabara under Tokugawa-shogunatet. Da shogunatet var blitt stabilisert, ble ninjaene arbeidsløse. Ifølge overleveringene ble noen Oniwabanshū, en halv-hemmelig gruppe av livvakter og etterretningsoffiserer, som arbeidet i Edo-slottet, hvor de holdt øye med den sittende daimyō.

I Edo-perioden (1603–1868) ble ninjaene gjort til populære figurer i bøker og skuespill. Mange mytiske beskrivelser av ninjaene, slik som evnen til å bli usynlige, eller bruke trolldom ble oppfunnet i disse fiktive beskrivelsene. Ninjaene rettet ikke disse misforståelsene, og kan kanskje selv ha skrevet historier for å bekrefte dem, hvis deres arbeid igjen skulle bli etterspurt.

Noen mener at ninjaene var snikmordere fra en sosial kaste som lå under samuraiene. Andre mener at ninja var en eliteenhet av samuraier som var trent i snikmord og spionasje. Den siste versjonen er sannsynligvis korrekt, fordi der finnes kilder om samuraier som kjente ninjutsu (ninjaenes kampform). Kampformen strider på visse punkter mot samuraienes æresbegrep; slike samuraier var sannsynligvis rōnin, eller herreløse samuraier, som ikke var i stand til at oppnå sin tidligere status.

En ninja-organisasjon sies å være ledet av en jōnin (上忍), som oversettes til "øverste ninja". Under jōnin fantes adskillige chūnin (中忍, "mellom ninja"). Under disse chūnin var det igjen adskillige genin (下忍, "lavere ninja"). Når en daimyō valgte et oppdrag, ville jōnin benytte chūnin til å utvelge det nødvendige mannskap blant genin.

Selv om ninja ofte fremstilles som menn, og selv om nesten alle militære profesjoner var forbeholdt menn, kunne ninja også være kvinner. En kvinnelig ninja ble kalt en kunoichi, som kommer av kanji for kvinne. De fremstilles noen ganger som prostituerte, som lurte hemmeligheter ut av fienden gjennom forførelse. Det er likevel sannsynlig at de jobbet som tjenestefolk, som var i stand til å høre informasjon som kunne være interessant. Populærlitteraturens fremstilling av kvinnelige ninja-snikmordere er ikke underbygget.

Ninpō henviser til ninjaenes ferdigheter. Ninja sies å ha oppfordret til overtro om sine evner for å vekke frykt hos potensielle fiender.

Ninjaene sies å ha hatt mange regler, hvorav den viktigste var å holde seg selv så vel som deres forbindelse til deres daimyō hemmelig.

Første norske ninjaskole ble etablert på Nesodden på midten av 1980-årene, Nesodden Ninjasenter.^{[trenger referanse]}

Såkalte ninjafilmer er et folkelig begrep på spillefilmer som fungerer som en subkategori av action-sjangeren. Sjangeren har tildels sterke kulturelle innslag av japansk og eller østasiatisk kultur i popularisert form.

"Ninjafilmer" har flere likhetstrekk med såkalte kampsport- og karate-filmer, og var mest markant på 1980-tallet. I Norge var det særlig på video at denne sjangeren ble populær.

Filmens hovedkarakter, ninjaen, var oftest kledd i sort heltrukken drakt og en finlandshette-lignende klesplagg som dekket hode og ansikt for å skjule identiteten. Ninjaen brukte tradisjonelle japanske våpen som f.eks. ninja-sverd og kastestjerner.

Ninjaen ble popularisert i vesten gjennom disse filmene, omtrent på samme måte som samuraien på 50- og 60-tallet.

Den japanskfødte skuespilleren Sho Kosugi medvirket i en rekke av de mest populære ninja-filmene på 80-tallet.

(Utvalg)

• Enter the Ninja (1981)
• Revenge of the Ninja (1983)
• Ninja III: The Domination (1984)
• The Ninja Mission (1984)
• Pray for Death (1985)
• American Ninja 1-4 (1985–1990)

• Shuriken

• (en) Ninja – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hanami Web – Ninja^{[død lenke]}