Munk
- Se også Munk (fugl).
En munk (fra gresk monakhos, «alene»[1]) er en mann som har avgitt et løfte om å vie sitt liv til sin religion innenfor spesielle rammer. Munker finnes innenfor flere religioner, men uttrykket brukes spesielt mye innen kristendom og buddhisme, og til dels innen hinduisme og andre religioner.
Ordet, i den greske formen monakhos, ble opprinnelig brukt om kristne eremitter som viet seg til Gud. Munkeordener finnes innenfor den katolske kirke, ortodoks kristendom, hinduismen og buddhismen, men ikke innenfor de protestantiske kirker, jødedom og islam.[2]
Benediktinerordnen og dens klosterregler ble som den første i Vest-Europa etablert av Benedikt av Nursia.[3] På 1000-tallet begynte arbeidet med å lage et ensartet system munkeordener innenfor den kristne kirke.[4] Til kristne ordener hører de som er offisielt godkjent av kirken, styres etter klosterregler og med høytidelige løfter. Kongregasjoner styres ikke etter klosterregler og strenge bestemmelser.[5] Norge hadde grunnlovsfestet forbud mot munkeordener til 1897, og mot jesuitter til 1956.[6]
Kristne munker
[rediger | rediger kilde]Det finnes flere former for munkeliv. To hovedretninger er eremittilværelsen og koinobittilværelsen, det vil si å leve enten som eneboer eller i et klosterfellesskap. Munkene avlegger spesielle løfter, som både innenfor kristendommen og buddhismen inkluderer fattigdomsløfte, sølibats-løfte og lydighetsløfte.[7] Trappistordenen kjennetegnes av kontinuerlig taushet og streng faste, askese og forbud mot vitenskapelige studier. En moderne trappist, Thomas Merton, har skrevet at atmosfæren i klosteret var mer preget av atletisk aktivitet enn av kontemplativ stillhet og fred.[8] I cistercienserordenen avlegges taushetsløfte. Munker som jobbet som smeder, fikk likevel lov til å snakke sammen, ellers mislyktes arbeidet deres. Videre hadde to munker som pløyde et jorde sammen, lov til å snakke sammen ved enden av jordet, så de ble enige om å snu.[9]
I Norge
[rediger | rediger kilde]I Norge var cistercienseordenen mest utbredt i middelalderen.[2] Internasjonale munkeordener og utveksling av prester i middelalderen ga viktige internasjonale impulser til Norge.[10] I senmiddelalderen var klostrene i Norge i sterk tilbakegang blant annet på grunn av pestepidemier (særlig Svartedauden) og flere ble nedlagt eller skal ha stått tomme. Rundt 1520 begynte Christian II å tildele klostrene som len til sine embedsmenn. Ved reformasjonen var klostervesenet beskjedent i Norge. Munkene kunne etter reformasjonen fritt forlate klostrene som ikke straks ble nedlagt. Reformasjonen og oppløsningen av klostervesenet førte til at fattigomsorg ble en politisk sak for verdslige myndigheter. Kongen hadde ansvar for å opprette hospitaler for de fattige, midler til fattigomsorgen ble samlet inn i kirken og superintendenten hadde tilsyn med fattigstellet.[11][12]
Buddhistiske munker
[rediger | rediger kilde]
Buddha stiftet munke- og nonneordner for sine disipler mens han levde for å videreføre læren (dharma), og for at munker og nonner skulle virke som eksempler for lekfolk.
Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaja Pitaka[13] og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes variasjoner og tillegg til disse levereglene.
Munker og nonner forlater sine familier, lever i sølibat og gir avkall på personlige eiendeler og verdslige forpliktelser. Tradisjonelt lever nonner og munker av donasjoner fra lekfolk. Mange gir opplæring i dharma, og enkelte munker og nonner arbeider også med veldedig virksomhet. Først og fremst skal munker og nonner arbeide aktivt med å bli kjent med sitt eget sinn for å få kontroll over sitt eget tanke- og følelsesliv slik at de kan dyrke frem sine positive egenskaper. Bønn og meditasjon brukes som virkemidler for å oppnå dette.
Munker og nonner nyter stor respekt blant lekbuddhister, og sangha er en av de tre juveler. Buddhister er takknemlige for at sangha har holdt læren levende gjennom 2.500 år, og fordi det regnes som beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg opp til å bli en buddha.
I mange tradisjoner er det fullt akseptert å vende tilbake til det verdslige livet etter å ha levd en tid som munk eller nonne. I Thailand har muligheten for å gå i kloster tradisjonelt ført til sosial mobilitet siden en munkeutdannelse har blitt ansett som en god bakgrunn for å få stillinger i det offentlige.
Hinduistiske munker
[rediger | rediger kilde]Hinduistiske munker vier seg til en av mange guder i religionens pantheon.
Konfucianske munker
[rediger | rediger kilde]Shaolin-munker, en gruppe kinesiske konfucianere, trenes fra barnsben av i kampsport og bruk av eksotiske våpen, og blir dermed ekstremt refleksive og raske.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://www.etymonline.com/word/monk
- ^ a b Borgland, Jens Wilhelm (18. juni 2024). «munk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. oktober 2024.
- ^ Astås, Reidar (1974). Kirkehistorie. [Oslo]: Fabritius. ISBN 8207000716.
- ^ Gyldendals konversasjonsleksikon. Bind 9. Oslo: Gyldendal. 1935.
- ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Bind 4. Oslo: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002673.
- ^ Andenæs, Johs. (2004). Statsforfatningen i Norge. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8215005357.
- ^ Munk: klostermedlem. (2009, 7. juli). I Store norske leksikon. Hentet 1. desember 2016 fra https://snl.no/munk%2Fklostermedlem.
- ^ http://www.katolsk.no/praksis/klosterliv/artikler/klosterliv-og-ordener/kap08
- ^ Pettersen, Trond Erling (2. oktober 2007). «Trodde dette var verdens ende». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 12. oktober 2024.
- ^ Aarflot, Andreas (1969). Kirke og stat i Norge. [Stavanger]: Nomi.
- ^ Langslet, Lars Roar (1993). Katolske kirke i Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220126.
- ^ Oftestad, Bernt T. (2005). Norsk kirkehistorie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8215008135.
- ^ https://www.accesstoinsight.org/tipitaka/vin/index.html
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Klosterløfte, artikkel hos Store norske leksikon