Mayo (grevskap)

Mayo
Maigh Eo (ga)
Kysten av Achill i grevskapet Mayo
Land		Irland
Provins		Connacht
Adm. senter		Castlebar
Areal		5 586 km²
Befolkning		137 231 (2022)
Bef.tetthet		23,39 innb./km²
Språk		Irsk, engelsk
Nettside		www.mayo.ie
Mayo 53°54′N 9°15′V
Mayo på Commons

Mayo (irsk: Maigh Eo, «Sletten med barlind»)^[1][2] er et grevskap i provinsen Connacht i Irland. Administrasjonsbyen er Castlebar. Grensene til grevskapet, som ble opprettet i 1585, gjenspeiler det herredømmet over området på den tiden tilhørende irske Mac William Íochtar. Grevskapet hadde 137 231 innbyggere ved folketellingen i 2022.^[3]

Pilegrimsmålet Knock ligger i Mayo, nær grensen til Roscommon. I grevskapet finner man også Croagh Patrick, hvor sankt Patrick skal ha fastet i førti dager og førti netter; også dette er et populært pilegrimsmål.

Grevskapet Mayo er avgrenset i nord og vest av Atlanterhavet; i sør ved grevskapet Galway; på øst ved grevskapet Roscommon; og på nordøst ved grevskapet Sligo. Mayo er det tredje største av Irlands 32 grevskaper i areal og 18. største når det gjelder befolkning.^[4] Det er det nest største av Connachts fem grevskaper i både størrelse og befolkning. Mayo har 1 168 km med kystlinje, eller omtrent 21 % av statens totale kystlinje.^[5][6] Det er ett av tre grevskaper som hevder å ha den lengste kystlinjen i Irland, sammen med Cork og Donegal. Det er en tydelig geologisk forskjell mellom vest og øst i Mayo. I vest er det i stor grad av dårlig undergrunn og er dekket av store områder med omfattende atlantisk terrengdekkende myr, mens øst i stor grad er et landskap preget av kalkstein. Jordbruksareal er derfor mer produktivt i øst enn i vest.

• Det høyeste punktet i Mayo (og Connacht) er Mweelrea på 814 meter^[7]
• Elven Moy i nordøst i fylket er kjent for sitt laksefiske^[8]
• Irlands største øy er Achill som ligger utenfor Mayos vestkyst^[9]
• Mayo har Irlands høyeste klipper ved Croaghaun på Achill,^[10] mens Benwee Head-klippene i Kilcommon Erris faller nesten vinkelrett 270 meter ned i Atlanterhavet.^[11]
• De nordvestlige områdene av grevskapet Mayo har noen av de beste fornybare energiressursene i Europa, om ikke verden, når det gjelder vindressurser, havbølger, tidevann og vannkraftressurser.^[12][13][14]

Ifølge folketellingen for 2022:^[15]

1. Castlebar 13 054
2. Ballina 10 556
3. Westport 6 872
4. Claremorris 3 857
5. Ballinrobe 3 148
6. Ballyhaunis 2 773
7. Swinford 1 459
8. Foxford 1 452
9. Kiltimagh 1 232
10. Crossmolina 1 134

En undersøkelse av terrestriske og ferskvannsalger på Clare Island ble gjort mellom 1990 og 2005 og publisert i 2007. En oversikt over Gunnera tinctoria er også notert.^[16]

Konsulenter som jobber for Corrib-gassprosjektet utenfor kysten i Atlanterhavet har utført omfattende undersøkelser av dyrelivets flora og fauna i sognet Kilcommon i Erris mellom 2002 og 2009. Denne informasjonen er publisert i 2009 and 2010.^[17]

Det er bevis på menneskelig bosettelse i det som nå er grevskapet Mayo som går langt tilbake i forhistorien.^[18] Ved Belderrig på den nordlige kysten av Mayo er det bevis for mesolittiske (det midtre steinalderen) samfunn rundt 4500 f.Kr.^[19][20] mens det i hele grevskapet er et vell av arkeologiske levninger fra neolittisk tid (bondesteinalderen, ca. 4000 f.Kr. til 2.500 f.Kr.), særskilt når det gjelder megalittiske graver og rituelle steinsirkler.

De første menneskene som kom til Irland – hovedsakelig til kystområder da innlandet var sterkt skogkledd – ankom i løpet av steinalderen i mesolittiske tid, så langt tilbake som for 1100 år siden.^[18] Gjenstander fra samfunn med jegere og samlere finnes noen ganger i etterlatenskaper som kjøkkenmøddinger, søppelgroper rundt ildsteder der folk ville ha rastet og laget mat over store, åpne bål. Når klippene eroderer, blir restere etter møddingene eksponert som svertede områder som inneholder forkullede steiner, bein og skjell. De finnes vanligvis en meter under overflaten. Mesolittiske mennesker hadde ikke store ritualer knyttet til begravelser, i motsetning til de fra neolittisk tid.^[21] Den neolittiske perioden fulgte den mesolittiske perioden for rundt 6000 år siden. Folk begynte å drive landbruk, temme dyr for mat og melk og bosette seg på ett sted i lengre perioder. Disse menneskene hadde ferdigheter som å lage keramikk, bygge hus av tre, veving og knapping (arbeid med steinverktøy). De første bøndene ryddet skogbruk for å beite husdyr og dyrke avlinger. I nordlige Mayo, hvor bunndekket var skjørt, ble tynn jord vasket bort og myr dekket landet som ble dyrket av bøndene.

Steinalderfolket i neolittisk tid utviklet ritualer knyttet til å begrave sine døde; dette er grunnen til at de bygde enorme, forseggjorte steingraver for sine døde, i dag kjent som megalittiske graver grunnet bruk av store steiner. Det er over 160 registrerte megalitter i grevskapet Mayo, for eksempel Faulagh.^[22]

Det er fire forskjellige typer megalittiske graver i Irland – kammergraver, dysser, ganggraver og hvelvgraver (en form for kammergrav) – eksempler på alle disse kan finnes i grevskapet Mayo. Områder som er spesielt rike på megalittiske graver er blant annet Achill, Kilcommon, Ballyhaunis, Moygownagh, Killala og Behy/Glenurla-området rundt Céide Fields.^[23][24]

Megalittisk gravbygging fortsatte inn i bronsealderen (ca. 2500 f.Kr. til 500 f.Kr.) da metall begynte å bli brukt til verktøy, våpen og dekorasjon ved siden av verktøy av stein. Bronsealderen varte omtrent fra 4500 år siden til 2500 år siden. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter store steiner på linjer, steinsirkler og fulachta fiadh (tidlige matlagingssteder).^[25] De fortsatte å begrave høvdingene sine i megalittiske graver som endret utforming i løpet av denne perioden, mer av typen begravelser i hvelvgraver og hellekister.

For rundt 2500 år siden tok jernalderen (ca. 500 f.Kr. til 325 e.Kr.) over fra bronsealderen ettersom mer og mer metallbearbeiding fant sted. Dette antas å ha falt sammen med ankomsten av keltisktalende folk og utbredelsen av det som ble gammelirsk. Mot slutten av denne perioden var Romerriket på sitt høydepunkt i romersk Britannia, men det antas ikke at Romerriket utvidet seg til Irland. Rester fra denne perioden, som varte til den tidlige kristne perioden begynte rundt 325 e.Kr. (med ankomsten av sankt Patrick til Irland) som omfattet crannóg (hus bygd på stolper i innsjøer), bygdeborger som ringborger og borger på nes som det er mange eksempler på på tvers av grevskapet. Jernalderen var en tid med krigføring mellom ulike stammer og små kongedømmer, som hver kjempet mot naboriker om kontrollen over områder og etter slaver og krøtter (som begge deler representerte rikdom). Territorier ble markert med høye steinmarkører, oghamsteiner, ved å bruke de første nedskrevne ordene ved hjelp av ogham-skrift.^[26] Jernalderen er tidsperioden der de mytologiske fortellingene om Ulster-syklusen og andre myter fant sted eller fant sin muntlige form, så vel som fortellingen om Táin Bó Flidhais (også omtalt som Mayo Táin), hvis handlig hovedsakelig finner sted i Erris.^[27]

Kristendommen kom til Irland rundt begynnelsen av 400-tallet. Det brakte mange endringer, blant annet innføringen av det latinske alfabetet. Stammesamfunnets tuatha og nye kristne religiøse bosetninger eksisterte side om side. Túath er den gammelirske betegnelsen for den grunnleggende politiske og lovmessige enheten i det irsk-gælisk Irland. Túath kan referere til både et geografisk territorium og menneskene som bodde i det territoriet.^[28] Noen ganger passet det høvdingene å bli en del av de tidlige kirkene, andre ganger forble de som adsmilte enheter. Sankt Patrick kan ha tilbrakt tid i Mayo, og det antas at han tilbrakte førti dager og førti netter på fjellet Croagh Patrick («Patricks fjell») og ba for folket i Irland (og som av den grunn har fått navn etter helgenen).^[29] Fra midten av 600-tallet ble det etablert hundrevis av små klosterbosetninger rundt om i grevskapet.^[30] Noen eksempler på kjente tidlige klostersteder i Mayo er blant annet Mayo Abbey, Aughagower, Ballintubber, Errew Abbey, Cong Abbey, Killala, Turlough i utkanten av Castlebar, og øybosetninger utenfor Mullethalvøya som Inishkeaøyene, Inishglora og Duvillaun.

I 795 kom de første av vikingtoktene. Vikingene kom fra Norge og de norrøne øyene i vest for å plyndre klostrene ettersom de var steder med rikdom med edelt metallbearbeid. Noen av de større kirkelige bosetningene bygde høye rundtårn for å forhindre at deres dyrebare gjenstander ble plyndret og også for å vise deres status og styrke mot disse hedenske angripere fra nord. Det er rundtårnet ved Aughagower, Balla, Killala, Turlough og Meelick. Nordboerne etablerte bosetninger som senere utviklet seg til byer (som Dublin, Cork, Wexford, og Waterford), men ingen i Mayo. Mellom kongene Cathal mac Conchobar mac Taidg (973–1010) og Tairrdelbach Ua Conchobair (1106–1156) av Connacht ble ulike stammeterritorier innlemmet i kongeriket Connacht og styrt av Siol Muirdaig-dynastiet, med utgangspunkt i Rathroghan. Klanene eller familiene til O'Malley og O'Dowd av Mayo tjente som hærførere for de skipene som Connacht hadde, mens familier som O'Lachtnan, Mac Fhirbhisigh og O'Cleary var kirkelige og bardiske klaner.

I 1169 ba Dermot MacMurrough, en av de irske kongene øst i Irland, om militær støtte fra England i kampen mot en nabokonge. Da anglo-normannerne kom var det begynnelsen på koloniseringen av Irland. Mayo kom under normannisk kontroll i 1235. Normannisk makt og kontroll skjøv de tradisjonelle irske høvdinger, hovedsakelig O'Connors fra Connacht, ut av de posisjoner de hadde.^[30] I løpet av 1230-årene invaderte ytterligere anglo-normannerne og slo seg ned i Mayo. Nye adelige familier som Burke, Gibbons, Staunton, Prendergast, Morris, Joyce, Walsh, Barrett, Lynott, Costello, Padden og Price førte til navn som fortsatt vanlige i grevskapet Mayo. De store problemene på 1300-tallet, krigføring med Edward Bruce fra Skottland i 1315–1318, den store hungersnøden 1315–1317, og svartedauden 1348–1350 hadde ødeleggende effekt på de urbane normannerne i byene av herredømmet i 1330-årene. Samtidig ble alle disse familiene fremmedgjort fra den engelske administrasjonen i Dublin og stadig mer assimilert med de irske, tilpasset seg deres språk, religion, skikker og kultur og giftet seg inn i irske familier . De ble «mer irske enn irene selv», som det ble sagt.^[31]

Den irske klanen som denne epoken greide å albu seg fram og bli mektige i Mayo var Mac William Íochtar. Det var gren av den normannisk huset Burgh (Burke) som var blitt irske. De kom seg fram etter en innbyrdeskrig 1333–1338 som resulterte i opprettelsen av tre irske klaner.^[32] De var ofte i krig med sine slektninger, Clanricarde av Galway, og i allianse med eller mot ulike andre fraksjoner.

Anglo-normannerne oppmuntret og etablerte mange religiøse ordener fra det kontinentale Europa til å bosette seg i Irland. Augustinerordenen, karmelittordenen, dominikanerordenen og fransiskanerordenen begynte nye bosetninger over hele Irland og bygde store kirker, mange under beskyttelse av framtredende irske familier. Noen av disse stedene var Cong, Strade, Ballintubber, Errew Abbey, Burrishoole Abbey og Mayo Abbey.^[33]

I løpet av 1400- og 1500-tallet, til tross for regelmessige konflikter mellom dem ettersom England endret religiøs tro i kjølvannet av Henrik VIII, betraktet irene vanligvis kongen av England som deres konge. Da Elizabeth I kom til tronen på midten av 1500-tallet, fulgte det engelske folk, slik det var vanlig på den tiden, den regjerende monarkens religiøse praksis og ble protestantiske. Irene holdt imidlertid generelt fast på sin katolske religiøse praksis og tro. De første engelske nybyggere i Irland kom på midten av 1500-tallet og fortsatte gjennom hele lange regjeringstid til dronning Elizabeth I fram til 1603. Da var begrepet «County Mayo» kommet i bruk. Sommeren 1588 ble krigsskip tilhørende den spanske armada ødelagt av stormer langs vestkysten av Irland. Noen av de ulykkelige spanjolene kom i land i Mayo, bare for å bli ranet og fengslet, og i mange tilfeller bare drept.^[34][35]

Nesten alle de religiøse husene som ble opprettet av anglo-normannerne ble undertrykt i kjølvannet av reformasjonen i England på 1500-tallet, og den påfølgende oppløsningene av klostrene.^[36] Protestantiske nybyggere fra Skottland, England og andre steder i Irland bosatte seg i Mayo på begynnelsen av 1600-tallet. Mange ville bli drept eller tvunget til å flykte på grunn av det irske opprøret i 1641, hvor en rekke massakrer ble begått av de katolske irer, særlig ved Shrule i 1642.^[37] En tredjedel av den totale befolkningen ble rapportert å ha omkommet på grunn av krigføring, hungersnød og pest mellom 1641 og 1653, med flere områder som forble forstyrret av irske bondeopprørere til inn på 1670-tallet.^[38]

Piratdronning Grace O'Malley (irsk: Gráinne Ní Mháille) er sannsynligvis den mest kjente personen fra Mayo mellom midten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet.^[39] På 1640-tallet da Oliver Cromwell styrtet det engelske monarkiet og opprettet en parlamentarisk regjering, led Irland alvorlig. Med et strengt regime i absolutt kontroll som måtte betale sine hærer og allierte, førte behovet for å betale dem med tilskudd av land og eiendommer i Irland. Denne politikken ble omtalt som «til helvete eller til Connaught»^[40] ved innfødte irske familier ble jagd bort fra eiendommene sine. De ble enten nødt til emigrere fra Irland eller skaffe seg nye eiendommer «vest for Shannon». Det ført til en tilstrømning av irer til Mayo som tevlet om tilgjengelig jordflekker.^[41] Under vilhelmskrigen i Irland mellom 1689 og 1691 synes det ikke som om Mayo ble direkte påvirket, men flere av innbyggerne som deltok ble enten drept eller forvist.

For det store flertallet av mennesker i Mayo var 1700-tallet en periode med stor elendighet. På grunn av de irske straffelovene hadde katolikker ikke noe håp om sosial framgang i hjemlandet. Lovene forhindre katolikker muligheter til politiske posisjoner og andre begrensinger.^[42] Noen, som William Brown (1777–1857), forlot Foxford med familien da han var ni år og tretti år senere var han admiral i den nye argentinske marinen. I dag er han en nasjonal helt i det landet.^[43]

Den generelle uroen i Irland ble følt like sterkt i Mayo, og etter hvert som 1800-tallet nærmet seg og nyheter nådde Irland om den amerikanske uavhengighetskrigen og den franske revolusjonen, ble de undertrykte irene stadig mer opprørte av egen undertrykkelse og samtidig fylt med håp om kvitte seg med britisk styre i landet deres. I 1798 ble Mayo en sentral del av det irske opprøret da den franske general Jean Joseph Amable Humbert gjorde landgang i Killala i Mayo med over 1000 soldater for å støtte opprøret. De marsjerte over Mayo mot det administrative sentrum i Castlebar, noe som førte til slaget ved Castlebar den 27. august 1798.^[44] Å overraske garnisonen vant Humberts hær. Han etablerte en «republikken Connacht» med den irske opprørslederen John Moore som leder. Humberts hær marsjerte videre mot Sligo, Leitrim og Longford hvor de brått sto overforen massiv britisk hær og ble tvunget til å overgi seg på mindre enn en halvtime. De franske soldatene ble behandlet hederlig, men for irene betydde overgivelsen henrettelse. Mange ble hengt på stillas i byer som Castlebar og Claremorris hvor sheriffen for grevskapet Mayo, utløste en forferdelig hevn – og fikk dermed kallenavnet som har overlevd i folkeminne til i dag, Donnchadh an Rópa («Denis med reipet»).^[45][46]

På 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet oppsto det sekteriske spenninger da evangeliske protestantiske misjonærer forsøkte å «løse fri de irske fattige fra pavedømmets feil». En av de mest kjente var pastor Edward Nangles oppdrag ved Dugort på Achill.^[47] Dette var også årene for kampanjen for katolsk emansipasjon og senere for avskaffelsen av tienden, som en overveiende katolsk befolkning ble tvunget til å betale for vedlikeholdet av presteskapet i den etablerte (protestantiske) kirken.^[48]

Hungersnød var en vanlig hendelse de første årene av 1800-tallet, særskilt der befolkningspresset var et problem. Befolkningen i Irland vokste til over åtte millioner mennesker før den store hungersnøden i Irland 1845–1849. Det irske folket var avhengig av potetavlingen som deres hovedernæring. Katastrofen inntraff i august 1845, da en potettørråte (Phytophthora infestans) skyldes en eggsporesopp begynte å ødelegge potetavlingen, ikke bare i Irland, men i hele Europa. Da omfattende hungersnød rammet, døde rundt en million mennesker og ytterligere en million forlot landet.^[49] Folk døde i felt av sult og sykdom. Katastrofen var spesielt ille i Mayo, der nesten nitti prosent av befolkningen var avhengig av poteten som hovednæring. I 1848 var Mayo et område med total elendighet og fortvilelse, med alle forsøk på tiltak var fullstendig uten virkning.^[50]

Det er mange påminnelser om den store hungersnøden å se i landskapet rundt om i Mayo: arbeidshus, graver for ofrene av hungersnøden, steder med suppekjøkken, forlatte hjem og landsbyer. Mange veier ble bygget som tiltak mot hungersnøden. Det var ni arbeidshus i Mayo: Ballina, Ballinrobe, Belmullet, Castlebar, Claremorris, Killala, Newport, Swinford og Westport.^[51]

Et lite fattig sted kalt Knock i Mayo skapte overskrifter da det ble kunngjort at en åpenbaring av den hellige jomfru Maria, Josef, Jesu fosterfar og evangelisten Johannes hadde funnet sted der den 21. august 1879, bevitnet av femten lokale mennesker.^[52]

En nasjonal bevegelse ble initiert i grevskapet Mayo i løpet av 1879 av Michael Davitt, James Daly og andre, som førte til en stor sosial endring i Irland. Michael Davitt, en arbeider hvis familie hadde flyttet til England, slo seg sammen med Charles Stewart Parnell for å vinne tilbake landet til folket fra utleierne og stoppe utkastelser for manglende betaling av husleie.^[53] Organisasjonen ble kjent som Irish National Land League, og dens kamp for å vinne rettigheter for fattige bønder i Irland ble kjent som «Land War».^[54]

Det var i denne epoken med bondeuro i landbruket at et nytt verb ble innført til det engelske språket i Mayo, og siden spredt til andre språk: «å boikotte».^[55][56] Charles Boycott var en engelsk utleier som var dypt upopulær blant leietakerne. Da Charles Steward Parnell holdt en tale i Ennis i grevskapet Clare, og oppfordret til ikkevoldelig motstand mot utleiere, ble taktikken hans entusiastisk tatt imot i Mayo mot Boycott. Hele det katolske samfunnet rundt Lough Mask i sørlige Mayo hvor Boycott hadde sin eiendom ble en kampanje for total sosial utstøting mot Charles Boycott, en taktikk som senere skulle komme til å bære navnet hans. Kampanjen mot Boycott ble en omtalt sak i britisk presse etter at han skrev et brev til avisen The Times. Den britiske eliten samlet seg for hans sak og femti pro-britiske menn fra Oransjeordenen fra grevskapene Cavan og Monaghan reiste til eiendommen hans for å høste avlingene, mens et kavaleriregiment fra 19th Royal Hussars og mer enn 1000 menn fra den paramilitære politistyrken Royal Irish Constabulary ble utplassert for å beskytte innhøsterne. Imidlertid var kostnadene ved å gjøre dette helt uøkonomiske: Det kostet den britiske regjeringen et sted i området rundt 10 000 pund i å kun høste avlinger verdt 500 pund. Til sist solgte Charles Boycott eiendommen og den britiske regjeringens beslutning om å prøve å bryte boikotten oppløste seg fullstendig, noe som resulterte i seier for leietakerne.^[57]

«Land-spørsmålet» ble gradvis løst ved en ordning med statsstøttede ordninger med oppkjøp av land.^[58] Leietakerne ble selveiere av jordene sine under den nyopprettede jordkommisjonen.

En nonne fra Mayo, mor Agnes Morrogh-Bernard, fikk opprettet ullvarefabrikken Foxford Woolen Mill i Mayo i 1892. Hun gjorde Foxford synonymt over hele verden med høykvalitets tweed, pledd og tepper.^[59]

Mayo, som alle deler av det som ble den irske fristaten, ble påvirket av hendelsene i den irske revolusjonære perioden, også den irske uavhengighetskrigen og den påfølgende irske borgerkrigen. Major John MacBride fra Westport var blant dem som deltok i påskeopprøret i 1916 og ble deretter henrettet av britene for sin deltakelse. Hans død fungerte som et opprop for samling for republikanerne i Mayo og førte til at Mayo-menn som Patrick J. Ruttledge, Ernie O’Malley, Michael Kilroy og Thomas Derrig reiste seg under uavhengighetskrigen. I den påfølgende borgerkrigen valgte mange av disse ledende skikkelsene anti-traktatsiden og kjempet i bitre kamper som de i Ballina, som skiftet side mellom pro- og anti-traktatstyrker en rekke ganger.

I kjølvannet av borgerkrigen skjedde det en konsolidering av mange av dem som hadde anti-traktatfølelser til det nye politiske partiet Fianna Fáil. Patrick J. Ruttledge og Thomas Derrig skulle bli grunnleggende medlemmer av partiet og tjenestegjorde i Éamon de Valeras første Fianna Fáil-regjering noensinne som ministre. Mayo-politikere ville fortsette å bidra til den nasjonale politiske scenen gjennom tiårene. I 1990 ble Mary Robinson fra Mayo den første kvinnelige presidenten i Irland noensinne, og er allment kreditert for å revitalisere posisjonen med en betydning og fokus den aldri hadde hatt før.^[60] I løpet av sin funksjonstid avduket hun Irlands National Famine Memorial som ligger i landsbyen Murrisk i Mayo.^[61]

I 2011 ble Enda Kenny den første politikeren fra en valgkrets i Mayoog den andre Mayo-innfødte som tjente som Taoiseach, regjeringssjefen i Irland. Kenny fortsatte med å bli den lengst tjente Fine Gael Taoiseach i irsk historie.^[62]

• (en) Offisielt nettsted
• (en) County Mayo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) County Mayo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Connaught Telegraph
• County Mayo: An Outline History
• Family History in North County Mayo
• Historical Ballinrobe
• Irish language in Mayo