Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury

Den salige Margaret Pole Martyr
Født		14. august 1473 Farleigh Castle
Død		27. mai 1541 Tower of London
Beskjeftigelse		Politiker, hoffdame
Ektefelle		Richard Pole (1491*–)[1][2]
Far		George Plantagenet, 1. hertug av Clarence[1]
Mor		Isabella Neville, hertuginne av Clarence[1]
Søsken		Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick[1]
Barn		Ursula Pole, Baroness Stafford[1] Arthur Pole[3] Geoffrey Pole[1][3] Henry Pole, 1st Baron Montagu[1][3] Reginald Pole[1]
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Peter ad Vincula
Saligkåret		1886
Helligkåret		-
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		28. mai
Se også		Ekstern biografi
Våpenskjold
Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury på Commons

Margaret Pole, 8 grevinne av Salisbury (født 14. august 1473, død 27. mai 1541), var datter av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence og Isabella Neville. Hennes far var en bror av begge kongene Edvard IV og Rikard III. Hun var det siste medlemmet av Plantagenet-dynastiet.

Margaret ble født på Farleigh Castle i det engelske grevskapet Somerset den 14. august 1473 som datter av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, og Isabella Neville. Hennes mor var den eldste datteren til «kongeskaperen» Richard Neville, 16. jarl av Warwick og Anne Neville, 16. hertuginne av Warwick.

Margarets bror var Edward, jarl av Warwick, som var det siste mannlige medlemmet av Huset York. Han ble sett på som en fare for det nye Tudor-dynastiet og ble henrettet på ordre av kong Henrik VII av England den 28. november 1499. En gang i 1491 hadde Henrik VII gitt Margaret i ekteskap til Richard Pole. Hans mor var halvsøster til kongens mor, Margaret Beaufort. Da hennes ektemann døde i 1505 ble Margaret etterlatt med fem barn hvor den fjerde, Reginald Pole, skulle bli først kardinal og deretter erkebiskop av Canterbury.

Familielykken var vekslende. Ved kong Henrik VIII av Englands tiltredelse ga han tilbake hennes brors gods, og i 1513 gjorde han henne til hertuginne av Salisbury i egen rett. En lov om erstatning ble innført og da kom hun i besittelse av de øvrige slektseiendommer. Hennes hovedbosted var Warblington Castle i Hampshire. Etter prinsesse Mary ble født, den senere dronning Maria I av England, ble Margaret hennes gudmor og ble senere utpekt som guvernante av prinsessen og hennes husholdning.

Ettersom årene gikk ble samtaler om et ekteskap mellom prinsessen og hertuginnens sønn Raginald som fortsatt var lekmann. Imidlertid da kongens skilsmisse fra Katarina av Aragón ble samtale hadde Reginald Pole dumdristig gitt sin mening om dette og ble kort tid etter sendt vekk fra England. Prinsessen var fortsatt i hertuginnes forvaring da Henrik giftet seg med sin tidligere elskerinne Anne Boleyn, men da Margaret Pole satte seg imot at hans døtre skulle bli behandlet som illegitime fjernet han hertuginnen fra hennes post selv hun tigget og ba om å få fortsette å følge og tjene Mary, uten omkostninger og fra sin egen formue.

Hun kom tilbake til hoffet etter at Anne Boleyn var blitt henrettet, men i 1530 sendte Reginald Pole kongen en kopi av sin avhandling Pro ecclesiasticae unitatis defensione som svar på de spørsmål som var stilt til ham på kongens vegne av Thomas Cromwell, Cuthbert Tunstall, Thomas Starkey og andre. Foruten å være et teologisk svar på spørsmålene, var boken en fordømmelse og avvisning av kongens politikk. Kong Henrik ble rasende, og selv om hertuginnen og hennes eldste sønn skrev til Reginald og bebreidet ham for hans holdning og handlinger, ble det bestemt at familien skulle unngjelde for denne fornærmelsen.

I november 1538 ble Margarets eldste sønn Henry Pole, 1. baron Montague, en annen sønn og flere slektninger arrestert, tiltalt for høyforræderi. De ble sendt til Tower of London og i januar, med unntak av Geoffrey Pole, ble de henrettet. Ti dager etter at hennes sønner ble arrestert, ble Margaret Pole, til tross for sin høye alder, også arrestert og forhørt av William FitzWilliam, jarl av Southampton, og Thomas Goodrich, biskop av Ely, men disse rapporterte til Cromwell at selv om de hadde «slitt med henne» i mange timer, ville hun ikke ytre et eneste ord. De var derfor tvunget til å konkludere med at enten hadde ikke hennes sønner gjort henne delaktig i sitt «forræderi», eller så var hun «den mest åpenbare forræder som noen gang har levd». I jarl av Southamptons forvaring ble hun sendt til Cowdray Park, nær Midhurst, og utsatt for en rekke ydmykelser.

I mai fremla Cromwell en hvit silketunika, funnet i en av hennes kister. Det var brodert på baksiden med «De fem hellige sår» som representerte Kristus’ sår, men også ble ansett som et katolsk symbol. Med dette «katolske beviset», sammen med «opprøret i nord», ble hun dømt til døden etter vedtak fra parlamentet, samt til tap av sine titler. De andre tiltalene, som hun ikke fikk tillatelse til å forsvare seg imot, gjaldt hennes prests flukt fra England, og at han tok med seg beskjeder til utlandet.

Hun ble deretter overflyttet til Tower of London, hvor hun i de neste to årene var «svært plaget av været og med utilstrekkelige klær». I april 1541 kom det til enda et opprør i Yorkshire, og det ble besluttet å få henne henrettet uten flere rettssaker ved bruk av Act of Attainder (Branceters attainder)^[4] vedtatt i 1539, et lovvedtak om tap av ære og gods uten rettssak, når en person eller gruppe var funnet skyldige. På sin måte var henrettelsen av Margaret Pole en del av kong Henrik VIIIs målrettede eliminering av enhver rival til tronen.

Margaret Pole nektet til siste slutt ethvert kjennskap til at hun var en forræder. En populær ballade fra hennes tid forteller:

For traitors on the block should die,

I am no traitor, no, not I!

My faithfulness stands fast and so,

Towards the block I shall not go!

Nor make on step, as you shall see,

Christ in Thy Mercy, save Thou me!

Om morgenen den 27. mai 1541 ble Margaret fortalt at hun ville dø i løpet av den neste timen. Hun svarte at ingen forbrytelse var blitt lagt på henne, men hun ble uansett fraktet fra sin celle og til det sted innfor Tower of London hvor en lav treblokk var blitt forberedt. Ettersom hun var av adelig herkomst ville hun ikke bli henrettet offentlig blant folk, men det var likevel rundt 150 vitner til stede. I henhold til noen opptegnelser ble hertuginnen, som var 67 år gammel, skrøpelig og syk, dratt mot blokken, men hun nektet å legge ned hodet frivillig og det ble da presset ned. Mens hun kjempet falt det første hogget fra bøddelen og traff henne i skulderen. Hun klarte deretter kaste seg av blokken og hinke av sted med bøddelen etter seg og hun ble truffet 11 ganger før hun lå død igjen.

Hennes sønn kardinal Reginald Pole sa at han ville «... aldri frykte å kalle seg selv for en sønn av en martyr». Hun ble senere aktet av katolikkene som det og ble saligkåret i 1886 av pave Leo XIII.

Margaret Pole og hennes ektemann var foreldre til fem barn:

• Henry Pole, 1. baron Montagu (ca. 1492 – 9. januar 1539). Mest kjent som en av slektningene i rettssaken til Anne Boleyn. Gift med Jane Neville, datter av George Neville, Lord Abergavenny og Margaret Fenne.
• Kardinal Reginald Pole (ca. 1500 – 17. november 1558). Pavelig legat i ulike regioner, inkludert England, og endelig erkebiskop av Canterbury.
• Sir Geoffrey Pole (ca. 1501–1558). Mistenkt for forræderi av Henrik VIII og beskyldt for å konspirere med Karl V av det tysk-romerske rike. Levde i eksil i Europe. Han var gift med Constance Pakenham, datter og arving John Pakenham.
• Sir Arthur Pole (ca. 1502–1535). Godsherre av Broadhurst, Sussex. Married Jane Lewknor, datter av Roger Lewknor og Eleanor Touchet. Eleanor var datter av James Tuchet, 6. baron Audley og Anne Echingham. James var sønn av James Tuchet, 5. baron Audley and Margaret de Ros.
• Ursula Pole, baronesse Stafford (ca. 1504 – 12. august 1570). Gift med Henry Stafford, 1. baron Stafford.

• Pierce, Hazel: Margaret Pole, Countess of Salisbury, 1473–1541 – Loyalty, Lineage and Leadership, 2003. University of Wales Press, ISBN 0-7083-1783-9
• Artikkelen omfatter oversettelse av tekst fra den rettighetsfrie «Catholic Encyclopedia» av 1913.