Macrinus

Macrinus MARCVS OPELLIVS SEVERVS MACRINVS AVGVSTVS
Født		Ca 165 Cæsarea, Mauretania død=8. juni 218
Død		218[1][2][3][4] Kappadokia Myrdet av egne soldater
Beskjeftigelse		Politiker, advokat
Embete		Romersk keiser (217–218) romersk senator Praetorian prefect
Ektefelle		Nonia Celsa
Barn		Diadumenianus
Nasjonalitet		Romerriket
Navn før tiltredelse		Marcus Opellius Macrinus
Navn som keiser:		Caesar Marcus Opellius Severus Macrinus Augustus
Regjerte		8. april 217 – 8. juni 218
Forgjenger		Caracalla
Etterfølger		Heliogabalus
Macrinus på Commons Se også liste over romerske keisere

Macrinus (latin: Marcus Opellius Severus Macrinus Augustus;^[5] født ca. 165, død juni 218) var romersk keiser fra 217 til 218. Hans opphav var i den romerske Mauretania i Nord-Afrika,^[6] og med punisk (kartagisk) etnisitet.^[7] Som et medlem av samfunnsklassen equites var han den første keiser som ikke kom fra senatorklassen.^[8] Han var også den første som aldri satte foten i Roma som keiser.^[9]

Han var prefekt for pretorianergarden og sørget for at keiser Caracalla ble myrdet under tilbaketoget fra Partia i 217 og lot seg selv bli utropt som ny keiser. Macrinus’ 14 måneder tid ble kun et kortvarig mellomspill, han ble beseiret i et slag ved Antiokia i 218, ble fanget under flukten og deretter henrettet.

Macrinus ble født i den nordafrikanske havnebyen Cæsarea (dagens by Cherchell i Algerie)^[10] i den romerske provinsen Mauretania Cæsariensis. Det er to framstillinger om hans opphav. Den ene forteller at han kom fra en fattig familie, og som ung mann levde han som jeger og selv som gladiator. Den versjonen, og antagelig den mest sannsynlige, oppgir at han kom fra en familie som tilhørte samfunnsklassen equites (rangen under senatorene i innflytelse) og studerte juss.^[11] Han fikk en utdannelse som gjorde det mulig å komme seg inn i den romerske politiske samfunnsklasse. I årenes løp fikk han et omdømme som en dyktig sakfører,^[9] og under keiser Septimius Severus ble han en betydningsfull byråkrat. Han var kortvarig ansvarlig for vedlikeholdet av hovedveien Via Flaminia (praefectus vehiculorum per Flaminiam), og kan ha blitt gift (om ikke tidligere) til en kvinne vi ikke kjenner navnet på som var datteren av Haius Diadumenianus, tidligere prokurator av Mauretiania.^[12] Historia Augusta navngir henne som Nonia Celsa.^[13] Han fikk en sønn ved navn Diadumenianus.

Da Septimius Severus døde i februar 211 valgte hans sønner og etterfølgere Caracalla og Geta afrikaneren Macrinus til å håndtere finansene til den keiserlige familie (procurator rei privatae). Han ble da en av de aller viktigste myndighetspersonene ved hoffet og må ha hatt kunnskap om alt som skjedde i det keiserlige hoffet, inkludert detaljene om Caracallas blodige drap på Geta i desember 211.^[12] Caracalla utpekte ham deretter til prefekt for pretorianergarden, som han delte med den erfarne og aldrende hærføreren Oclatinius Adventus. Det var den høyeste posisjon en ikke-senator kunne bli forfremmet. Det er ikke kjent om denne forfremmelsen var en belønning for taktisk taushet.^[12] Det er mulig at Macrinus var blant de som støttet Constitutio Antoniniana som ga full romersk borgerskap til alle menn født frie i Romerriket. Som pretorisk prefekt kommanderte han Legio II Parthica som var stasjonert i Alba i nærheten av Roma som strategisk reserve. Det er mulig at han fulgte Caracalla til de germanske provinsene ved Rhinen hvor keiseren beseiret alamannerne i september 213.^[12]

Macrinus fulgte keiseren på hans militære kampanje mot partierne i Asia, og i 217 da krigføringen fortsatt foregikk, fikk han status som konsul, det vil si konsul uten kontor, ornamenta consularia.^[11] Han var også et medlem av consilium principis (keiserens rådgivende styre).

Macrinus er beskrevet som en streng mann. Som advokat var han samvittighetsfull og grundig, om enn ingen stor ekspert. Som prefekt hadde han god bedømmelse når han måtte handle, men i det private var etter sigende særdeles streng og jevnlig pisket sine tjenere for det minste feiltak.^[11]

Mens Macrinus antagelig hadde Caracallas tillit, kan det ha endret seg da, i henhold til tradisjonen, det spådd at ville avsette og etterfølge keiseren, og ryktene spredte seg både i Roma og i øst om hans påstått vilje til å ta keisertronen for seg selv. Gitt Caracallas tendens til å myrde politisk opposisjon er det rimelig å tro at Macrinus fryktet for sin egen trygghet om keiseren skulle få høre om spådommen. Detaljene er uansett uklare. I henhold til historikeren Dio Cassius hadde Caracalla allerede begynt å omplassere medlemmer av Macrinus’ stab.^[8]

Macrinus var en del av staben til Caracalla i krigen mot Partia. Det samme var andre medlemmer av pretorianergarden. I april dro keiseren på besøk til et tempel for Luna i nærheten av stedet for slaget ved Carrhae i 53. Han var fulgt av sine personlige livvakter, inkludert Macrinus. Antagelig den 8. april skal Caracalla ha stoppet på veien til tempelet for å slå lens. Mens han sto der kom en av livvaktene bak ham, en Julius Martialis, og stakk ham ned. Macrinus reiste tilbake til leiren med keiserens lik og en død vakt, og hevdet at han allerede hadde drept morderen. Caracallas aske ble sendt til Roma og nedlagt ved Hadrians mausoleum.^[9]

Caracalla hadde dødd uten en sønn og det var ingen opplagt arving. Oclatinius Adventus, Macrinus' kollega som pretoriansk prefekt, ble tilbudt purpurkappen, men han avslo med at han var for gammel for en slik posisjon. Den 11. april, tre dager etter Caracallas død, ble Macrinus tilbudt tronen,^[11] eller han benyttet sin autoritet som prefekt til å utropte seg som keiser og sin sønn Diadumenianus som cæsar og etterfølger. Han tok også navnet Antoninus for således å knytte seg til de relativt stabile styrene til «de gode keiserne» under det antoninske dynasti. Den nye keiseren sikret også at hans tidligere kollega Adventus ble fjernet ved å sende ham tilbake til Roma som urban prefekt.^[8] I henhold til Herodianus’ romerske historie var det romerske senatet opprømt, «… det jublende senatet stemte Macrinus alle keiserlige æresbevisninger, imidlertid var faktum at de jublet ikke så mye for Macrinus’ etterfølgelse som deres egen frelse fra Caracalla. Hver eneste mann … følte at han hadde unnsluppet et sverd hengende over hodet.»^[9]

Til tross for hans samfunnsklasse ble Macrinus ble bekreftet som keiser av senatet. Det kan ha vært hans omdømme som advokat og hans ærbødige behandling av senatorklassen. Han fant det nødvendig å erstatte flere provinsguvernør med nye av eget valg. Caracallas mor Julia Domna ble etterlatt i fred, men da hun begynte å konspirere med militæret beordret han henne å forlate Antiokia. Da hun led av langt framskreden brystkreft, i henhold til Dio Cassius som kjente Macrinus og andre involverte personlig, valgte hun isteden å sulte seg selv til døde.^[9][12]

I de påtrengende sakene i utenrikspolitikken viste Macrinus en tendens til å velge forsoning for å unngå militær konflikt. Han unngikk vanskeligheter i provinsen Dacia ved å tilbakelevere de gisler som Caracalla hadde holdt, og han avsluttet vanskelighetene i oldtidens kongedømme Armenia ved å gi landets trone til Tiridates, hvis far også hadde vært fange under Caracalla. Mindre overkommelig var vanskelighetene i Mesopotamia. Han sendte sendebud med tilbud om forsoning til det partiske herskeren Artabanes III, men Artabanes oppfattet romersk svakhet og samlet hæren for å hevne tapene fra krigen året i forveien. Macrinus håpet i det lengste å unngå kamp, men krigen brøt ut mellom de to hærene da begge sider hadde slått leir ved Nisibis i løpet av sommeren 217. Romerne ble nedkjempet, og Macrinus ble tvunget til å betale den enorme erstatningen på 200 millioner sesterces i utbytte for fred.^[12]

Muligens på grunn av de kommende utbetalingene han hadde forpliktet seg til styrket han den romerske valutaen ved øke andelen av sølv i denarius fra 51,5 % til 58 %; den faktiske sølvvekten økte fra 1,66 gram til 1,82 gram.^[14] Mens han fortsatt hadde en viss popularitet ble det reist monumenter for ære keiseren, inkludert det storslåtte kapitoltempelet med fire søyler i fronten som ble bygget i 217 i Volubilis i dagens Marokko.^[15]

Misnøyen i hæren økte. Herodianus skrev at «...omstendighetene økte deres irritasjon, fortsatt bodde de i telt og tidvis hadde mangle på forsyninger i et utenlandsk land, selv om en form for fred eksisterte, lengtet de tilbake til deres faste stasjoner. Da de så Macrinus’ luksus og slapphet, gjorde de opprør og snakket bittert om ham, ba om selv den minste unnskyldning for å kvitte seg med denne forargelse...»^[9] Han hadde i tillegg fjernet en del privilegier som de hadde hatt under Caracalla og innført et betalingssystem som ga rekrutter mindre enn veteraner.

Mange sørget fortsatt over Julia Domnas død og misnøyen ble også delt av de gjenværende medlemmene av det severanske dynasti, ledet av Julia Maesa som var Caracallas tante og hennes to døtre Julia Soaemias og Julia Mamaea. Etter å ha blitt forvist fra keiserens hoff og beordret å reise hjem av Macrinus, hadde de severanske kvinnene konspirert fra deres hjem i nærheten av Emesa i Syria. De aktet å få plassert en ny severanske keiser. Julia Maesa grep anledningen til å framstille en ung, fjorten år gammel gutt ved navn Varius Avitus Bassianus, sønn av Julia Soaemias og hennes barnebarn, som den rettmessige arvingen til den keiserlige tronen. De benyttet deres nedarvede innflytelse over syrisk-romerske kulten til solguden Elagabalus (latinisert form av El-Gabal) til å hevde at Julia Soaemias’ sønn var «valgt av gud» som den rettmessige etterfølger, og derfor hadde tatt navnet Heliogabalus. Gutten hadde også fungert som prest for solkulten. Det ble også spredt et rykte at han var den illegitime sønnen av Caracalla, og for ytterligere forsterke hans krav på tronen framfor en oppkomling fra Mauretania, ble hans navn knyttet til de tidligere gode keiserne Marcus Aurelius og Antoninus Pius.^[9]

Soldatene ved Emesa aksepterte gutten som ny keiser og andre soldater var også raske til å bli med på opprøret.^[11] Macrinus forsøkte å knuse opprøret så raskt som mulig ved å sende sin pretorianske prefekt Ulpius Julianus med stor kavaleristyrke mot dem, men kavaleristene drepte ganske enkelt sin hærfører og gikk over til opprørerne. Julia Maesa betalte penger til den store garnisonen ved Raphanaea, midtveis mellom Antiokia og Damaskus,^[16] og den 16. mai endret Legion III Gallica sin lojalitet fra «tronraneren» til gutten Bassianus.^[12]

Macrinus utropte sin ni år gamle sønn Diadumenianus som medkeiser (augustus), muligens for å sikre stabilitet eller for å sikre sønnen legitimitet dersom han selv ble drept. Samtidig opphevet han tidligere ordre om reduksjoner av soldatenes lønninger og delte ut store bonuser til soldatene for å vinne deres lojalitet. Det var forgjeves. Stadig flere deserterte og det var mytteri i hans egen leir. Til sist ble han tvunget til å trekke seg tilbake til Antiokia.^[11] En opprørsstyrke marsjerte mot byen og møtte de soldatene som fortsatt var lojale mot Macrinus den 8. juni 218. Med store mengder soldater som deserterte ble Macrinus solid beseiret. Diadumenianus flyktet mot Eufrat og søkte antagelig beskyttelse ved det partiske hoffet, men ble tatt til fange ved Zeugma (i dagens tyrkiske provins Gaziantep) og øyeblikkelig drept, han «fikk ingenting ut av sin keiserlige makt, annet enn sin død i hendene på soldatene», slik forfatteren av Historia Augusta oppsummerte.^[12] Macrinus selv rømte fra slagmarken. I forkledning etter å ha skåret av seg håret og skjegget forsøkte han å flykte til Roma i håp om skaffe seg støtte fra senatet og folket, men han ble grepet i Khalkedon i Bitynia av Aurelius Celsus og tatt med til Kappadokia hvor Marcianus Taurus lot ham halshogge. Da senatet fikk høre om hans død beordret de ham damnatio memoriæ.^[12]

Samtiden tenderte til å framstille Macrinus som en fryktdrevet oppkomling som klarte å bli keiser, men som ikke hadde lederegenskapene som posisjonen krevde. Han var en dyktig administrator, men manglet de aristokratiske forbindelsene og den personlige dristigheten som kunne ha gitt ham legitimitet. Hans korte styre representerte et kort mellomspill med partisk suksess som viste seg å være det siste tiåret til det en gang så mektige partiske riket.^[8]

Isteden begynte keisertiden til Bassianus. Som Macrinus var han ikke en senator, men i det minste tilhørte han et keiserlig dynasti. Snart kom romerne til angre bittert på at de hadde gjort ham keiser da den unge mannen innførte uvant religiøs praksis i Roma. Han er best kjent under sin gudenavn: Heliogabalus.^[12]

Primær litteratur

• Cassius Dio, Macrinus, bk. 79
• Herodianus, 4.14–5.4
• Historia Augusta: Life of Macrinus

Sekundær litteratur

• Cowan, Ross (2009): «The Battle of Nisibis, AD 217» i: Ancient Warfare 3.5, s. 29-35. En undersøkelse av Macrinus som hærfører
• Meckler, Michael: «Macrinus and Diadumenianius» Arkivert 6. april 2007 hos Wayback Machine. i: De Imperatoribus Romanis
• Miller, S.N. (1965): «The Army and the Imperial House» i: Cook, S.A. et al.: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Imperial Crisis and Recovery (A.D. 193–324), Cambridge University Press, , s 50–52.
• «Marcus Opellius Macrinus» Arkivert 28. mars 2013 hos Wayback Machine., Livius.org

• (en) Macrinus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Macrinus» Arkivert 21. februar 2009 hos Wayback Machine., The Columbia Encyclopedia, 6. utg. 2001–2005

Romersk keiser
Eget
Forgjenger: Caracalla	217–218 Medkeiser(e): Diadumenianus	Etterfølger: Heliogabalus
Romerriket