Solgud

Solgud eller solguddom er en helligdom som representerte solen, eller aspekter av solen, vanligvis ved solens symbol, makt eller styrke. Solguddommer og dyrkelse av solen kan bli funnet i de fleste kulturer og disses mytologier. Solen representerte den høyeste kosmiske kraften, den altseende guden og hans makt, kosmos, hjerte, verdens øye, det tradisjonelle forskjellen mellom det synlige og usynlige, den ytre og den indre solen.^[1]

I ulike religioner er solguddommen den øverste guddom som med ulike navn er assosiert med ulike aspekter i de forskjellige kulturer, men for det meste er solguddommens indre bilde det samme.

Det neolittiske konseptet av en solbåt, en sol som seiler over himmelen i et skip, er funnet i senere myter i oldtidens Egypt med gudene Ra og Horus. Tidligere egyptiske myter innebar at solen er innenfor løvinnen, Sekhmet, om natten og kan bli reflektert i hennes øyne, eller at det er innenfor kua, Hathor, i løpet av natten, og bli gjenfødt hver morgen som hennes sønn (oksen). Urindoeuropeisk religion hadde forestillinger om solvognen, hvor solen reiser over himmelen i vogn. Arkeologiske funn fra nordisk bronsealder, som helleristninger og Trundholmsvognen, har gitt tilstrekkelig med bevis for at solen har blitt sett på som en livgivende guddommelig skikkelse for bronsealderens mennesker, og at solen ganske sannsynlig mottok en form for tilbedelse. Kombinasjonen av solsymboler med skip i religiøs praksis som eksisterte fra og med nordisk bronsealderen fortsatte antagelig inn i middelalderen. Disse religiøse forstillingene synes å ha være avledet fra religiøs praksis som var knyttet til en fruktbarhetsreligion med guddommer som eksempelvis Njord eller Frøy, og ikke nødvendigvis til en personifisert sol.^[2]

I løpet av det romersk tid ble en festival feiret for fødselen til den uerobrede sol (Dies Natalis Solis Invicti) feiret i løpet av vintersolverv — solens «gjenfødelse». I germansk mytologi eller norrøn mytologi fantes forestillingen om gudinnen S��l, vediske Surya, gresk Helios (tidvis referert til som en titan), og stundom som Apollon. Mesopotamiske Shamash spilte en betydelige rolle under bronsealderen, og «min sol» var en tittel benyttet for å adressere den kongelige. Tilsvarende hadde søramerikanske kulturer en emfatisk soldyrkelse, se Inti, og Sol Invictus. I slavisk mytologi er solen guden ånden for ild og varme.

Ettersom man finner solguder i andre mytologier og forhistoriske religioner har det vært foreslått at norrøne Sól, som en personifisert gudinne, kan representere en utvidelse av tidligere ureuropeiske guddommer grunnet lingvistisk forbindelse mellom norrøne Sól, germanske Sunna,^[3] sanskrit Surya, galliske Sulis, litauiske Saulė, og slaviske Solnitse.^[4]

I løpet av Romerrikets siste perioder fikk dyrkelsen av solen økt betydning og førte til sist til hva som blitt karakterisert som «solmonoteisme». Bortimote alle gudene i perioden hadde solkvaliteter. Festen Sol Invictus, «den ubeseirede sol», på den 25. desember ble feiret med stor fryd, og til sist ble denne datoen bevisst overtatt av kristne som «kristmesse» og i Norden jul, som en feiring av Jesu fødselsdag.^[5]

Adityaene er de viktigste guddommene i den klassiske, vediske hinduismen som tilhørte gruppen av solguder. I vedaene er det tallrike hymner som er dedikert til Mithra, Varuna, Savitr og videre.

Selv Gayatri Mantra, som er sett på som en av de helligste av de vediske hymnene er dedikert til Savitr, en av de fremste adityaene. Disse er en gruppe solguddommer som fra brahmana-perioden var tolv i tallet. Ritualet sandhyavandanam, utført av hinduer, er et omstendelig og innviklet sett av hånd- og kroppsbevegelser som er utført for å hilse og akte solen.

Solguden i hinduismen er gammel og aktet guddom. I senere hinduisme mistet alle de vediske adityaene sin identitet og smeltet sammen i en metamorfose til en sammensatt guddom, Surya, solen. Attributtene til alle de andre adityaene ble slått sammen til de hos Surya og navnene til alle de andre adityaene ble synonyme med eller epiteter til Surya.

Det gamle epos på sanskrit, Ramayana, framstiller Rama som en etterkommer av Surya, og tilhørte således til Suryavansha, eller solens ætt. Mahabharata, et annet betydningsfullt epos på sanskrit, beskrev Karna, en av sine krigerhelter, som sønn av Kunti og Surya. Solguden skal etter sigende ha giftet seg med gudinnen Ranaadeh, også kjent som Sanjnya. Hun er beskrevet i en dualistisk form, både som sollyset og som skyggen personifisert. Gudinnen er særlig aktet i de indiske områdene Gujarat og Rajasthan.

Solguden reiser over himmelen i vogn trukket av syv hester (som de syv dagene i uken). Suryas vognkjøreren er Aruna som også er personifisert som det røde som følger sollyset i soloppgang og solnedgang.^[6]

I byen Konark i den indiske delstaten Orissa er et tempel dedikert til Surya. Dette tempelet har blitt erklært som en del av Verdensarven av UNESCO. Surya er den meste prominente av navagrahaene, eller de ni himmelobjektene til hinduene, og navagrahaer kan bli funnet i bortimot alle hindutempler. Det er andre templer som er dedikert til Surya; et i Arasavilli i distriktet Srikakulam i AndhraPradesh, et i Gujarat og et annet i Rajasthan. Tempelet i Arasavilli ble konstruert på en slik måte at på dagen til Radhasaptami faller solens stråler direkte på føttene til Sri Suryanarayana Swami, tempelets guddom.

Chhath er en festival med retter i oldtiden som er dedikert til hinduenes solgud Surya. Denne festen blir også feiret i de nordøstlige regionene av India. Hymner blir sunget til solen kan bli funnet vedaene, de eldste hellige tekstene i hinduismen. Dyrkelsen av solen, slik den har blitt praktisert i ulike regioner av India, er beskrevet i Rigveda. Av de gurjarere, en kshatriya- eller krigerkaste i India, som var knyttet til Suryavansha, var soldyrkere. De er beskrevet som hengivne til solgudens føtter. Deres emblem er av solen og tilsvarende på deres segl.^[7]

Soldyrkelse var usedvanlig rådende i oldtidens egyptiske religiøse forestillinger. De tidligste guddommer assosiert med solen var Wadjet, Sekhmet, Hathor, Nut, Bast, Bat, og Menhit. Først Hathor, og deretter Isis, fødte og ammet Horus og Ra. Hathor den hornete er kun en av de tolv døtre til Ra, begavet med glede og er amme til Horus.

Solens bevegelse over himmelen representerte en kamp mellom faraos sjel og Osiris' guddommelige inkarnasjon. Ras reiser over himmelen i sin solbåt, ved daggry drev han vekk mørkets demon Apep. Tilknytningen til solen for flere lokale guder (Hnum-Re, Min-Re, Amon-Re) nådde sitt høydepunkt i løpet av det femte dynasti.

Ritualene for guden Amun, som ble identifisert med solguden Ra, ble ofte utført pylon på toppen av tempelet. Pylonet eller opphenget speilet hieroglyfen for «horisont» eller akhet, som var avbildning av to fjell «hvor imellom solen steg og dalte»,^[8] assosiert med gjenskapelse og gjenfødelse. På det første opphenget til tempelet til Isis og Philae er farao vist mens han dreper sine fiender i nærvær av Isis, Horus og Hathor. På det attende dynasti endret farao Akhnaton den polyteistiske religionen i Egypt til en monoteistisk; atonismen (de religiøse endringene under Akhenaten) hadde en soldisk som symbol og er det første nedtegnede statsmonoteisme. Alle andre guddommer ble erstattet av Aton, inkludert Amun-Ra, den regjerende solgud i Akhenatens eget område. I motsetning til andre guddommer hadde Aton ikke tallrike former. Hans eneste bilde var en disk, symbolet på solen.

Atonismens tid ble dog kort. Kort tid etter Akhnatons død ble dyrkelsen av de tradisjonelle guddommene etablert på nytt av de religiøse lederne.

I kinesisk mytologi (kosmologi) var det opprinnelig ti soler på himmelen som alle var brødre. På et tidspunkt, på kommando av Jadekeiseren, ble de slått sammen til en eneste sol. Før den tid var de alle svært unge og var svært skøyeraktige. En gang besluttet de å dra opp i himmelen for å leke, men da ble verden for varm til at noe kunne vokse og spire. En helt ved navn Hou Yi skjønt ned ni av brødrene med buen sin for å redde folket på jorden. Denne helten er fortsatt aktet og æret den dag i dag.

I en annen myte oppsto det solformørkelse på grunn av en magisk himmelhund som beit av en bit av solen. Denne hendelsen som stadig ble referert til skal ha skjedd en gang rundt 2 160 f.Kr. Det var en tradisjon i Kina å lage mengder av støy i løpet av solformørkelse for å skremme himmelhunden vekk.

Solguddommen i kinesisk mytologi er Ri Gong Tai Yang Xing Jun (Tai Yang Gong / Bestefar Sol) eller Stjerneherre av Solpalasset, Herre av Solen. I en del mytologier er Tai Yang Xing Jun antatt å være Hou Yi. Tai Yang Xing Jun er vanligvis framstilt billedmessig som Stjerneherre av Månepalasset, Herre av Månen, Yue Gong Tai Yin Xing Jun (Tai Yin Niang Niang / Fru Tai Yin).

I buddhistisk kosmologi er solens bodhisattva kjent som Ri Gong Ri Guang Pu Sa (Den skinnende sol-bodhisattva av solpalasset) / Ri Gong Ri Guang Tian Zi (Den skinnende solprinsen av solpalasset) / Ri Gong Ri Guang Zun Tian Pu Sa (Den store aktete skinnende solprinsen av solpalasset / en av 20 eller 24 voktende devaer (guddommer).

På sanskrit er Han kjent som Suryaprabha. Han er vanligvis avbildet med Yue Gong Yue Guang Pu Sa (Den skinnende måne-bodhisattva av månepalasset) / Yue Gong Yue Guang Tian Zi (Den skinnende måneprinsen av månepalasset) / Yue Gong Yue Guang Zun Tian Pu Sa (Den store aktede skinnende måneprinsen av månepalasset / en av 20 eller 24 voktende devaer) eller kjent som Candraprabha på sanskrit. Sammen med Yao Shi Fo / Bhaisajyaguru Buddha (legekunstens Buddha), skapte disse to bodhisattvaer Dong Fang San Sheng eller Østens Tre Hellige Salvier.

Den afrikanske stammen Munshi i vestlige Afrika betraktet solen som en sønn av det høyeste vesen Awondo, og månen er Awondos datter. Baritsestammen i Zambia hadde den forestilling at solen var blitt befolket av himmelguden Nyambi og månen var hans hustru. Selv der hvor solguden er likestilt med det høyeste vesen har hen i en del afrikanske mytologier ingen spesielle funksjoner eller privilegier sammenlignet med andre guddommer.

I aztekisk mytologi var Tonatiuh (nahuatlspråket Ollin Tonatiuh i betydningen «Solens bevegelse») solguden. Aztekere betraktet ham som leder av Tollan, himmelen. Han var kjent som den femte solen ettersom aztekere trodde at han var solen som tok over når den fjerde solen var forvist fra himmelen. I henhold til aztekisk kosmologi var hver sol en gud med sin egen kosmiske periode. I henhold til aztekere var de fortsatt i Tonatiuhs periode. I henhold til den aztekiske skapelsesmyte krevde guden menneskeoffer som tributt og uten denne ville guden nekte å bevege seg over himmelen. Det er sagt at 20 000 mennesker ble ofret hvert år til Tonatiuh og andre guder, skjønt dette voldsomme antallet er antatt å ha blitt overdrevet av enten aztekere, som ønsket å inngi frykt hos sine fiender, eller av kristne spanjoler, som ønsket å demonisere hedenske innfødte.

Aztekere var fascinert av himmelen og observerte den omsorgsfylt, og de hadde en solkalender som var kun mindre nøyaktig enn den som mayaene hadde utviklet.^[9] Mange av dagens gjenværende aztekiske monumenter har strukturer som er regulert i forhold til solen.

I aztekeres kalender er Tonatiuh herre i 13 dager fra 1. død til 13. flint. De foregående 13 dagene ble hersket over av Chalchiuhtlicue, og de påfølgende 13 dagene av Tlaloc.^[10]

Den samme vekslingsprosess er også observert i Indonesia. Solgudene har en sterkere tilstedeværelse i Indonesias religiøse liv og myter. I en del tilfeller er solen æret som en «far» eller «grunnlegger» av stammen. Dette kan være gjeldende for hele stammen eller kun for den kongelige familie. Denne praksis er mer vanlig i Australia blant urbefolkningen og på øya Timor hvor stammeledere er sett på som direkte etterkommere av solguden.^[11]

En del innvielsesriter omfatter en andre reinkarnasjon av ritens subjekt som en «sønn av solen» via en symbolsk død og gjenfødelse i form av en sol. Disse ritualene gir en hentydning om at solen kan ha en betydningsfull rolle i sfæren rundt forestillingene om død og gravleggelse. Ved å studere solens reise over himmelen kan i en del samfunn har gitt opphavet til en tanke om solens guddom stiger ned til underverden uten å dø og er deretter i stand til å komme tilbake etterpå. Dette er grunnene for at solen er blitt assosiert med funksjoner som ledsager for stammens døde på vegen til dødsriket eller underverden, og eventuelt deres tilbakevending. Solen er en megler mellom de ulike planene av de levende og de døde.

En vanlig forestilling om solen som går igjen i de fleste kulturer er den mytologiske representasjonen av solen som seiler over himmelen i en båt eller reiser i en vogn. Khufuskipet, et 43,6 meter lang skip som ble funnet forseglet i en hule i Pyramidekomplekset ved Giza ved foten av Kheopspyramiden en gang rundt 2500 f.Kr., er bevart eksempel i full størrelse av hva som har oppfylt den symbolske funksjonen av solbåt. Dette skipet ble avdekket i mai 1954 da arkeolog Kamal el-Mallakh og inspektør Zaki Nur fant to grøfter som var forseglet med rundt 40 steinblokker som hver av dem veide mellom 17 og 20 tonn. Båten var tatt fra hverandre i 1224 stykker og det tok over ti år å sette den sammen igjen. Et eget museum ble reist i nærheten for skipet.^[12]

Andre solbåter fra andre egyptiske dynastier har også blitt funnet.^[13]

Helleristninger fra steinalderen har i Europa blitt tolket som solbåter. For 3000 år siden lagde det kystfolket som bodde i det området som en gang skulle bli til Østfold i Norge rike helleristninger. Disse billedfortellingene fra nordisk bronsealder, blant annet på Hornes, har blant annet blitt tolket som forestillinger «om de hellige tvillingene som stjeler kveg blant stjernene på kveldshimmelen, om hester som kan fly med sola på slep over himmelhvelvingen om dagen, og om skip som følges av en slange under horisonten om natten».^[14][15][16] Enda rikere helleristningene er funnet ved Tanumshede i det tidligere norske området Båhuslen i hva som i dag er Sverige. Blant de figurer som er funnet, framstilt over tid mellom 1800 til 600 f.Kr., framstiller slanger, skålgroper, skip og solsymboler.

Himmeldisken fra Nebra er en omkring 30 cm bred bronsedisk, patinert blågrønn og dekorert med symboler av gull. Symbolene er tolket som solen (eller fullmånen), en halvmåne og stjerner på himmelen. Disken stammer fra et arkeologisk funnsted i nærheten av Nebra, Sachsen-Anhalt i Tyskland, og er datert til omkring 1600 f.Kr. Den regnes som en kulturgjenstand fra Úněticekulturen i bronsealderen. Selv om dette funnet ikke nødvendigvis kan knyttes direkte til en solgud forteller den noe om tidlige menneskers opptatthet av å observere himmelen og stjernehimmelen, og at solens bevegelser syntes viktige for dem.

En solvogn er en mytologisk representasjon av solen som reiser i vogn trukket av hester. Konseptet er yngre enn solskipet, og er typisk indoeuropeisk, tilsvarer den indoeuropeiske ekspansjon etter at vognen var blitt oppfunnet en gang på 2000-tallet f.Kr. Blant de eksempler som finnes er:

• Trundholmsvognen, assosiert til den norrøne guddommen Sol og den germanske Sunna
• Greske Helios reiste i en hestevogn,^[17] se også Faethon.^[18]
• Sol Invictus fra romersk mytologi er avbildet reisende i en quadriga på motsatt side av en romersk mynt.^[19]
• Surya fra Vedaene reiste i en vogn trukket av syv hester.

Solguder er ofte tenkt på som mannlige motparter til måneguddommer, vanligvis kvinnelige, men solgudinner er funnet på hvert eneste kontinent parret opp mot en mannlig månegud. Blant de tidligste nedtegnelser av trosforestillinger bar de tidlige gudinner i oldtidens egyptiske gudeverden en sol over sine hoder som et symbol på deres verdighet (eksempelvis døtre til Ra). Solen var et betydelig aspekt av egyptiske symboler og hieroglyfer, alle måneguddommer fra denne gudeverden var mannlige. Kobraen (av farao sønn av Ra), løvinnen (datter av Ra), kuen (datter av Ra), det dominerende symbolet til de fleste av oldtidens egyptiske guddommer, bar deres forhold til solen over sine hoder; de var kvinnelige og deres kulter forble aktive gjennom hele denne kulturens historie, før «villfarelsen» ble fjernet og den gamle gudeverden etablert på nytt. Da mannlige guddommer ble assosiert med solen i denne kulturen, begynte de som avkom av en moder (unntatt Ra, gudenes konge som fødte seg selv).

En del mytologer som eksempelvis Brian Branston og Janet McCrickard, har argumentert at solgudinner er langt mer vanlig verden over enn tilsvarende mannlige motstykker. De hevder også at troen på at solguddommer er hovedsakelig mannlig er knyttet til det faktum at noen få bedre kjente mytologier som eksempelvis senklassiske gresk og senromersk mytologi sjelden brøt fra denne regelen, skjønt nærmere undersøkelser av tidligere trossystemer fra disse kulturene avslører en meget forskjellig spredning enn hva som i dag vanligvis antas. Dualismen sol/mannlig og måne/kvinnelig er funnet i mange, om enn ikke alle, sørlige tradisjoner i Europa som er avledet fra orfisiske og gnostiske filosofier.

I germansk mytologi og tilsvarende norrøn mytologi er solen kvinnelig og månen mannlig. Det korresponderende angelsaksiske navnet er Siȝel, fortsettelse av urgermanske *Sôwilô eller *Saewelô. Gammelhøytyske gudinne er Sunna, og i de norrøne tradisjoner red Sól hver dag over himmelen i sin vogn, trukket av to hester kalt Arvak og Alsvid. Dette ordet har gitt navn til søndag.

Den manglende solen er et tema som går igjen i mange kulturer, ofte i sammenheng med fangenskap, landflyktighet eller død. Den manglende solen er ofte knyttet til ulike forklaringer om forskjellige naturfenomener, blant annet at solen forsvinner om natten, kortere dager om vinteren, og solformørkelser.

Andre fortellinger er tilsvarende, eksempelvis den sumeriske fortelling om gudinnen Inanna nedstigning til underverden. Dette kan ha vært parallelle temaer, men passer ikke inn i dette motivet om de ikke er solguddommer. I sen egyptisk mytologi passerte Ra gjennom Duat (underverden) hver eneste natt. Apep hadde blitt beseiret i de mørke timene for Ra og hans solskip framsto i øst hver morgen.

I japansk mytologi er solgudinnen Amaterasu forskrekket av sin bror Susanoos oppførsel, og hun skjuler seg i en grotte, og verden havner i mørke inntil hun er villig å komme ut av grotten.

I norrøn mytologi har begge gudene Odin og Ty attributtene som himmelfedre, og de er dømt til bli fortært av ulver, henholdsvis Fenrisulven og Garm, ved Ragnarok. Sól, den norrøne solgudinne, vil bli slukt av ulven Skoll.

• Dyrkelsen av solen i oldtiden, av James G. Frazer fra Archive.org (engelsk)
• Solguden R og oldtidens Egypt,
• Den store myte om solgudene, ved Alvin Boyd Kuhn (engelsk)
• Solgud og vind ved Kizil, av Tianshu Zhu, i Transoxiana Eran ud Aneran, webfestskrift Marshak 2003 (engelsk)
• Solen som et symbol / motiv i Albert Camus' roman Arkivert 10. juli 2011 hos Wayback Machine. (engelsk)
• Re-introducing the solar deity today, introdusere solguddom på nytt i dag (engelsk)
• The Boat of Millions of Years (engelsk)