Jernbane på Svalbard
Jernbaner på Svalbard ble opprettet i sammenheng med gruvedrift på forskjellige steder på Svalbard og var uten unntak industribaner. Gruvebanen ved Ny-Ålesund var frem til den ble nedlagt 1963 verdens nordligste jernbane.
Det var jernbanedrift i forbindelse med gruvedrift flere steder på Svalbard, det eneste lokomotivet som er tilbake i dag er det lille damplokomotivet i Ny Ålesund.
Jernbanen i Ny Ålesund
[rediger | rediger kilde]1917 startet Kings Bay Kull Compani A/S anleggsarbeider på Svalbard for å utvinne kull i Kongsfjorden. For å frakte kullet fra gruvene til havna i Ny-Ålesund ble det bygget en jernbane med spor mellom gruvene og kaien. Jernbanen var en ren industribane bare for kulltransport, og den hadde opp til 5 lokomotiver i drift samtidig.
Sommeren 1941 ble Ny-Ålesund evakuert, og gruvene ble gjort ubrukelige for å forhindre at de skulle kunne nyttes av okkupasjonsmakten, blant annet ble jernbaneskinnene fjernet fra svillene. Da gruvedriften ble gjenopptatt 1945 ble gruvens jernbanenett satt istand igjen av den norske staten, som nå var eier.
1963 ble det besluttet å nedlegge gruvedriften etter at gruvene hadde vært utsatt for flere alvorlige ulykker, den siste 1962. Det meste av jernbanemateriellet inklusive skinnene ble solgt som skrapjern.
Damplokomotiv Nr. 2
[rediger | rediger kilde]Damplokomotivet ble bygget i Berlin i 1909 av Borsig, har nr. 2 og er av typen 0-4-0 WT.[1]
Lokomotivet var først i drift ved Salangverket i Troms og kom som det første lokomotivet til Ny Ålesund i 1917. I Ny Ålesund ble lokomotivet kalt «Toa» og det ble benyttet til å frakte kull fra gruvene til utskipingskaia.[2]
Det ble også en kort tid benyttet ved et fiskerimottak i Ny Ålesund i forbindelse med trandamping.
I 1982 malte jernbaneentusiaster lokomotivet, det var da det rustskader på kullbeholderen fordi det hadde ligget vått kull i der. Eieren, Kings Bay, fikk gjennomført en tilstandsvurdering av Norsk Folkemuseum i 2012. Det var nå omfattende rustskader på lokomotivet og det ble vurdert at det beste var å sende det til fastlandet for en omfattende revisjon. I 2016 ble spesialverkstedet i Sørumsand, ved Urskog-Hølandsbanen, valgt til arbeidet som ble utført på samme måte som ved produksjonen av lokomotivet.[2][3][4][5]
I tilstandsvurdering ble det påpekt at lokomotivet burde flyttes lenger bort fra fjorden så det ikke ble utsatt for så mye salt fra sjøen, noe som øket korrosjonen. Men etter revisjonen ble lokomotivet stilt tilbake på sin gamle plass sammen med de 5 kullvognene som ble plassert bak det på slutten av 1980-tallet.
Jernbanen i Barentsburg
[rediger | rediger kilde]Arktikugol i Barentsburg lenger sør brukte også jernbane i gruvedriften. Strekningen var bygd med 600 mm smalspor og gikk inne i et overbygg. I løpet av 1980-årene ble kulltransporten etter hvert overtatt av lastebiler.[6]
Jernbanen i Grumantbyen
[rediger | rediger kilde]Også i Grumantdalen benyttet Arktikugol jernbane. Det var ingen havn i Grumansbyen så utskipningen av kull måtte derfor skje fra Colesbukta som fungerte som havn for Grumantbyen på den måten at kullet ble transportert dit på en 400 mm smalsporet jernbane.
Jernbanen i Brucebyen
[rediger | rediger kilde]Også i Brucebyen var det en jernbane den korte tiden man hadde drift der.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Steamlocomotive».
- ^ a b «Restaurering av verdens nordligste lokomotiv | Svalbards miljøvernfond». Besøkt 20. juli 2022.
- ^ Holdal, Elise (2. november 2015). «Skal redde historisk lokomotiv som forfaller på Svalbard». NRK. Besøkt 20. juli 2022.
- ^ desember 2016, Publisert 24 november 2016 av Bodil Westby | Oppdatert 12. «Ikonisk damplokomotiv fra Ny-Ålesund på Svalbard restaurert i Sørum! - Sørum kommune». innsynsorum.custompublish.com (på norsk). Besøkt 20. juli 2022.
- ^ «(+) Nå er 'Toa' på spa». www.svalbardposten.no. 30. april 2016. Besøkt 20. juli 2022.
- ^ The International Steam Pages
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Rail transport in Svalbard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Privat side om jernbanen på Svalbard Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.