Frankenstein

Frankenstein
Forfatter(e)		Mary Shelley
Språk		Engelsk
Tilblivelse		1810
Sjanger		Roman; Brev- og dagbok, Science fiction, Psykologisk thriller
Utgitt		1818
Oversetter(e)		Arne Moen Nesheim (1976) Kjetil Korslund (2005) Med flere
Sider		270
OCLC		690445527, 1164364066
Frankenstein på Commons

Frankenstein (engelsk originaltittel Frankenstein; or, The Modern Prometheus) er den britiske forfatteren Mary Shelleys debutroman som ble utgitt anonymt i 1818. Boka handler om en vitenskapsmann, Victor Frankenstein, som forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men isteden skaper et monster som fører til stor ulykke.

Historien er filmatisert flere ganger, blant annet i en skrekkfilmklassiker fra 1931 med Boris Karloff i rollen som Frankensteins monster. Denne skikkelsen, ofte feilaktig kalt Frankenstein, har siden blitt en utbredt figur i en mengde filmer, historier og annet i den vestlige populærkulturen.

Boka nevnes gjerne som en av de fremste britiske grøsserromanene fra 1800-tallet; sammen med Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Bram Stokers Dracula.

Boka starter med at sjø-kaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne Nordpolens midtpunkt, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for, til og med mannskapets liv. Men så fryser skipet fast i havisen, og merkelige ting begynner å skje. Ikke lenger etterpå fisker de opp en mann fra det iskalde vannet, og Walton begynner å utforske mannens bakgrunn. Hans navn er Victor Frankenstein, og han forteller Walton om sin besettelse: å skape liv gjennom å sette vitenskapelige teorier og kjemiske eksperimenter ut i praksis, og besettelsens forbannelse som gikk utover ham og de han elsket.

Bokas form er preget av dagbok- og brev-notater fortalt av doktor Frankenstein og sjøkapteinen/eventyreren Robert Walton.

Mindre enn 500 eksemplarer ble solgt av første opplag. Men i juli 1823 ble boken satt opp som drama med tittelen Presumption; or the Fate of Frankenstein på English Opera House på Strand i London. Stykket ble en sensasjon. I løpet av de neste fire årene ble det satt opp 14 steder, deriblant Bristol, Paris og New York. Skuespillet skilte seg vesentlig fra romanen på flere punkter, som senere versjoner har beholdt: Frankenstein fremstilles som en ond, gal vitenskapsmann, der han i romanen er en romantisk idealist som handler med tanke på menneskehetens beste. I boken er laboratoriet hans heller ikke et sted som gnistrer av elektriske utladninger. Tvert om arbeider han i skjæret fra stearinlys. Assistenten Fritz finnes heller ikke i romanen, der Frankenstein arbeider alene. Monsteret blir stumt, der det i romanen snakker og er svært så uttrykksfullt. Mary Shelley tok ikke endringene ille opp, heller ikke at hun ingenting tjente på dette. I september 1823 så hun forestillingen og ble begeistret. Teaterversjonen førte også til at romanen hennes ble enda mer lest og vant berømmelse.^[1]

Sommeren 1814 reiste Mary Shelley og hennes tilkommende ektemann nedover Rhindalen med skip. Paret la merke til det monsteraktige, umenneskelige utseendet hos mange av de sterke arbeiderne om bord og silhuetten av slottet Frankenstein.^[2] Mary besøkte det ikke, men kan ha blitt inspirert av omgivelsene, også fordi stemoren hennes hadde oversatt brødrene Grimms eventyr til engelsk. ^[3]

Mary Shelley kan ha basert Frankenstein på livet til vitenskapsmannen Johann Wilhelm Ritter (1776-1810), som i 1801 oppdaget ultrafiolett lys og inspirerte H.C. Ørsted da denne besøkte ham i Jena samme år. Etter at Ritter flyttet München, ble han sterkt påvirket av Franz von Baaders^[4] Naturphilosophie om eksperimenter med ønskekvister og elektrisk stimulering av muskler hos døde dyr, der de så ut til å våkne til live igjen. Andre vitenskapsmenn tok gradvis avstand fra Ritter, studentene forlot ham, og Ritter selv forlot kone og barn for å isolere seg i laboratoriet sitt. Han utførte elektriske eksperimenter på sin egen kropp, noe som kan ha forårsaket hans tidlige død.^[5]

Frankenstein ble påbegynt sommeren 1816 i lord Byrons villa Diodati ved Genfersjøen. Det var «året uten sommer» etter vulkanen Tamboras utbrudd på Sumbawa, som gjorde været vått og kaldt.^[6] De fire i villaen - Mary Shelley, hennes mann Percy Bysshe Shelley, lord Byron og Byrons lege John Polidori - kjedet seg i regnværet, og Byron foreslo et veddemål om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien. Mary Shelley og Polidori var de eneste som gjennomførte veddemålet, med Mary Shelley som vinner. Polidori skrev skrekkhistorien Vampyren (som han siden forsøkte å tilskrive Byron for å få den solgt).^[7] Byron på sin side skrev et utkast om en døende oppdagelsesreisende, Augustus Darvell, datert 17. juni 1816,^[8] mens Shelley skrev diktet Mont Blanc.^[9] 19 år gamle Mary Shelley hadde mistet sitt for tidlig fødte barn. Inspirert av en drøm om en vitenskapsmann som skaper liv ved «galvanisering» av knokler innsamlet fra likhus, begynte hun på romanen, som Guardian tildelte åttendeplassen blant verdens 100 beste romaner. Luigi Galvanis eksperimenter med å sende elektriske impulser gjennom en død frosk ga henne bakgrunnsstoffet hun trengte. De første anmeldelsene var ytterst blandet; men Walter Scott var begeistret for verket.^[10] Hun skrev i 14 måneder på Frankenstein, or The Modern Prometheus, som hun sendte til forlaget Lackington, Allen & Co i august 1817, bare tre uker før hun nedkom med en datter 2. september.^[11]

Frankenstein ble utgitt anonymt i 1818 og gjenopptrykt i 1823. En sterkt omarbeidet tredje utgave ble trykt i 1831, da under fullt navn og med et forord skrevet av Mary Shelley selv. 1831-versjonen er vanligvis den som utgis i dag, men det finnes gjenopptrykk av 1818-utgaven der Elizabeth Lavenza er en slektning av Victor. I den reviderte utgaven er hun et adoptivbarn. Clervals reiselyst er i 1831 rettet mot å bli administrator i en koloni. Det er tydelig at Mary Shelley i 1831 engstet seg for å utgi en bok som kunne virke kontroversiell. Hun var enke med et barn å forsørge og store problemer med sin svigerfar Timothy Shelley, som nektet å møte henne og tvang henne til å avstå fra å utgi sin avdøde manns verker. Siden samtiden var mer konservativ i 1831 enn i 1818, var det tryggest for henne å utgi noe som i størst mulig grad var i takt med tiden.^[12]

Noen har betegnet romanen Frankenstein som den første science fiction-historien som er skrevet, men her må Mary Shelley se seg slått av Lukian (ca 120-ca 190) som skrev En sannferdig historie minst 1.500 år tidligere. Lukian skrev om reiser til månen og Venus, utenomjordisk liv og kriger mellom planetene og regnes som far til science fiction.^[13]

Da Mary Shelley ga ut romanen Frankenstein, ga hun også samtidig boken undertittelen «den moderne Prometevs» etter titanen Prometevs (som betyr «den som tenker først») fra gresk mytologi. Det var Prometevs, ifølge gresk mytologi, som skapte de første menneskene av leire og ga dem ilden, som han hadde smuglet ned fra Olympen mot Zevs' vilje. Som straff for dette ba Zevs Hefaistos om å smi en kvinne som fikk navnet Pandora. Av gudene fikk hun diverse gaver, deriblant ynde, skjønnhet og makt til å vinne mennenes hjerte av Afrodite, søte innsmigrende ord av Hermes og et gullkjede av de tre gratiene. Av Zevs fikk hun en eske som han stappet full av ulykker, sorger og all mulig vondskap. Hun var først tenkt som en gave til Prometevs, men han skjønte at alt som kom fra Zevs måte være ondt. Derfor fikk hans bror, Epimetevs (som betyr «den som først tenker etterpå»), henne og tok ikke advarslene fra broren på alvor. Det var han som åpnet esken og slapp all ondskap og elendighet inn til verden.

Doktor Viktor Frankenstein er, som Prometevs, en som skaper liv, men som samtidig bryter de grunnleggende lovene og får oppleve konsekvensene av sine handlinger. Referansen til Prometevs var imidlertid ikke knyttet spesielt til Frankenstein da boken ble publisert. Dette var en ganske vanlig referanse i Storbritannia i romantikken når emnet var vitenskap og teknologi som ble antatt å kunne ha dyptgripende innvirkning på menneskets levevis.^[15]

En annen mytisk skikkelse skapt av leire og gitt liv, er Golem, som Frankensteins skapning har flere fellestrekk med.

Romanen har blitt tolket på to måter. Den ene tolkingen er romanen som en advarsel mot menneskets evige jag etter kunnskap for å oppnå lykke, symbolisert av dr. Frankensteins jag etter naturvitenskapelig kunnskap for å bygge det perfekte menneske, og Robert Waltons jakt på suksess ved å nå Nordpolen først. Den andre, som er mer moderne, er en advarsel mot å tukle for mye med de naturlige prosessene. Mary Shelley skrev romanen sin under den industrielle revolusjon og så dens konsekvenser for samfunnet, og derfor er romanen betegnet som en protest mot den hurtige utviklingen. I dag anses romanen mer rettet mot genteknologien og miljøforstyrrelsene.

• Prometevs-myten fra gresk mytologi.
• John Milton: Paradise Lost (1667).
• Johann Wolfgang von Goethe: Faust 1 (1808).
• Andre Faust-kilder.

• 1976: Gyldendal i serien Lanterne science fiction, oversettelse av Arne Moen Nesheim, ISBN 8205087075.^[16]
  • 1990: Den Norske Bokklubben, oversatt av Arne Moen Nesheim, ISBN 8252519504.^[17]
  • 2007: Cappelen Damm, lydbok, innlest av Per Frisch, ISBN 9788278443156.
• 2005: Kagge Forlag, oversettelse av Kjetil Korslund, ISBN 8248904849.^[18]
• 2006: Lydbokforlaget, Hørespillversjon fra Radioteatret, oversatt av Ebba Haslund, ISBN 9788242118394
• 2016: Skald forlag, nynorsk oversettelse av Øystein Vidnes^[19][20]

• Liste over Frankensteinfilmer
• Golem

• Frankenstein som Ebok (PDF-dokument, engelsk)