Fernando Solanas
| Fernando Solanas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Fernando Ezequiel Solanas 16. feb. 1936[1][2][3][4]  Olivos (Buenos Aires) | ||
| Død | 6. nov. 2020[5][6][2] (84 år) Paris[7] Neuilly-sur-Seine[2] | ||
| Beskjeftigelse | Sceneinstruktør, politiker, filmregissør, manusforfatter, filmfotograf, filmklipper, filmprodusent, skuespiller, musiker, regissør | ||
| Embete |
| ||
| Partner(e) | Chunchuna Villafañe | ||
| Barn | Juan Diego Solanas | ||
| Parti | Proyecto Sur | ||
| Nasjonalitet | Argentina | ||
| Utmerkelser | Guggenheim-stipendiet[8] Sutherland Trophy (1972) (vinner: Octavio Getino, for verk: Smelteovnens time) Beste regissør under festspillene i Cannes (1988) (for verk: Sur) | ||
Pino Solanas, egentlig Fernando Ezequiel Solanas (født 16. februar 1936 i Olivos ved Buenos Aires, død 6. november 2020 i Paris) var en argentinsk filmregissør, manusforfatter og politiker. Til hans mest kjente filmer hører El Viaje (1992), Tangos... El Exilio de Gardel (1985) og Sur (1988). Solanas samarbeidet med Astor Piazzolla på lydsporet til flere av filmene sine. Solanas' sønn, Juan Solanas, er også filmregissør.
Solanas døde den 6. november 2020 i en alder av 84 år i Paris som følge av covid-19.[9][10]
Biografi
[rediger | rediger kilde]Solanas studerte i unge år teater, musikk og rettsvitenskap.
I 1962 regisserte han sin første kortfilm, Seguir andando, og i 1968 kunne han i hemmelighet produsere og regissere sin første langfilm, Smelteovnens time (La hora de los hornos), en dokumentarfilm om nykolonialisme og vold i Latin-Amerika. Filmen vant atskillige priser og ble vist verden rundt.[11]
Han stod i spissen for gruppen Grupo Cine Liberación, som på 1970-taltet rusket opp i den argentinske filmen, og utviklet dens sosiale og politiske bevissthet. Han støttet på den tiden presidenten/opposisjonslederen Juan Perón. Sammen med Octavio Getino publiserte han i 1976 manifestet Mot en tredje film.[12] Idéen om en politisk «tredje film» – i motsetning til såvel Hollywoodfilmen som den europeiske «auteurfilmen» – inspirerte mange filmskapere i såkalte utviklingsland.
Under militærdiktaturet i årene 1976–1983 levde Solanas i eksil i Frankrike og Spania.[13] Etter trusler fra høyrekrefter ble en av hans skuespillere myrdet, og han selv unnslapp med nød og neppe å bli kidnappet, kort etter å ha anklaget president Carlos Menem for å lede «en gjeng skurker som plyndrer staten på dens eiendommer».[13]: Den 21. mai 1991, ble han beskutt seks ganger, men klarte seg med mindre skader.[11] Trass i disse farene og vedvarende fysiske mén, engasjere han seg enn mer i politikken og fikk allerede i 1992 syv prosent av stemmene for en plass i parlamentet for Buenos Aires. Året derpå ble han innvalgt i nasjonalkongressen for partiet «Bred Front»" (Frente Grande), som han imidlertid snart forlot.
I 2007 stilte han opp i presidentvalget for «Det autentiske sosialistparti», men endte på femteplass med 1,58 prosent av stemmene. I 2009 ble han innvalgt i kongressen for partiet «Proyecto Sur», og i 2013 ble han fullverdig senator for Buenos Aires.
For sine filmer ble Solanas hedret blant annet med Juryens store pris på filmfestivalen i Venezia i 1985, der hans film Tangos, el exilio de Gardel også fikk både kritikernes pris og ble utsett til Beste film. I 1988 innbragte filmen Sur ham pris for Beste regi ved Filmfestivalen i Cannes. I 2004 fikk han den gyldne æresgullbjørnen for sitt livsverk, ved Filmfestivalen i Berlin.[13]
Filmografi
[rediger | rediger kilde]- 1962 : Seguir andando
- 1968 : Smelteovnens time (La hora de los Hornos)
- 1975 : Los hijos de Fierro
- 1980 : La Mirada de los Otros
- 1985 : Tango (Tangos, el exilio de Gardel)
- 1988 : Syd (Sur)
- 1991 : Reisen (El viaje)
- 1998 : La nube
- 2002 : Afrodita, el sabor del amor
- 2004 : Et sosialt folkemord (Memoria del saqueo)
- 2005 : La Dignidad de los Nadies
- 2007 : Argentina latente
- 2008 : Próxima estación
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, oppført som Fernando E. Solanas, Munzinger IBA 00000021849, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 22. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Fernando Ezequiel Solanas, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id solanas-fernando-ezequiel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, oppført som Fernando E. Solanas, Filmportal-ID 797b2e4dfd7946b2b26c62ac4b62b8ae, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Murió por coronavirus en París el político y cineasta Fernando “Pino” Solanas», verkets språk spansk, utgitt 7. november 2020, besøkt 7. november 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, Le Monde ID disparitions/article/2020/11/07/cineaste-et-homme-politique-argentin-fernando-solanas-est-mort_6058909_3382.html[Hentet fra Wikidata]
- ^ radiomitre.cienradios.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim Fellows database, Guggenheim fellows ID fernando-e-solanas[Hentet fra Wikidata]
- ^ „Fernando “Pino” Solanas murió por coronavirus en París“ hos infobae.com den 7. november 2020
- ^ Argentinischer Filmemacher Solanas gestorben Arkivert 16. juni 2021 hos Wayback Machine., deutschlandfunkkultur.de, lest 7. november 2020.
- ^ a b Martin Garat. «Filmregissören som blev politiker». Ny Tid. Besøkt 13. november 2020.
- ^ http://www.documentaryisneverneutral.com/words/camasgun.html.
- ^ a b c https://www.svd.se/smutsigt-argentina-synas.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (es) Offisielt nettsted
- (en) Pino Solanas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Fernando Solanas på Internet Movie Database
- (sv) Fernando Solanas i Svensk Filmdatabas
- (da) Fernando Solanas på Filmdatabasen
- (da) Fernando Solanas på Scope
- (fr) Fernando Solanas på Allociné
- (en) Fernando Solanas på AllMovie
- (en) Fernando Solanas hos The Movie Database
- (en) Fernando Solanas på Discogs
- (en) Fernando Solanas på MusicBrainz
- (en) Fernando Solanas på Spotify
- (en) Fernando Solanas på AllMusic