Hopp til innhold

Astor Piazzolla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Astor Piazzolla
Født11. mars 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mar del Plata[5]
Død4. juli 1992[1][6][7][8]Rediger på Wikidata (71 år)
Buenos Aires[9]
BeskjeftigelseKomponist, bandoneonist, dirigent, filmmusikkomponist Rediger på Wikidata
BarnDaniel Piazzolla
NasjonalitetArgentina
GravlagtLa Chacarita Cemetery
Cementerio Jardín de Paz de Pilar[10]
UtmerkelserCésar for beste filmmusikk (1986) (for verk: Tangos, the Exile of Gardel)
Sjangre/
former		Tango nuevo
InstrumentTango nuevo
Aktive år1939–90
Elev avAlberto Ginastera,
Nadia Boulanger
IMDBIMDb
Astor Piazzolla på Commons

Astor Pantaleón Piazzolla (født 11. mars 1921 i Mar del Plata, død 4. juli 1992 i Buenos Aires) var en argentinsk orkesterleder, bandoneonist og komponist.

I sin ungdom spilte Piazzolla i Aníbal Troilos tradisjonelle tango-orkester, som han også arrangerte musikk for. Piazzolla ønsket opprinnelig å bli en klassisk komponist, men etter et studium hos den franske komponisten og dirigenten Nadia Boulanger endte han i stedet med å skape en ny tangostil ved å ta opp elementer fra jazz og klassisk musikk (tango nuevo).

Piazzolla var en virtuos bandoneónist som jevnlig opptrådte med ulike ensembler, og han medvirket på en rekke innspillinger både med sine egne ensembler og med verdenskjente artister. Piazzollas musikk blir stadig oppført over hele verden, og er blitt spilt inn av mange ulike artister. Musikken hans er intenst sentimental, sensuell og lidenskapelig, men også aggressiv, rå og smertefylt – både komplisert og enkel på samme tid.

Til tross for at Piazzollas tango nuevo opprinnelig møtte stor motstand fra det tradisjonelle tangomiljøet i Argentina regnes han nå som en av landets nasjonale ikoner. I 1985 ble han æresborger av Buenos Aires, og i 2008 ble den internasjonale flyplassen i fødebyen Mar del Plata omdøpt til «International Airport Astor Piazzolla».

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Barndom

[rediger | rediger kilde]

Astor var det eneste barnet til Vicente «Nonino» Piazzolla og Asunta «Nonina» Mainetti. Familien har italienske røtter: Astors farfar Pantaleone immigrerte på slutten av 1800-tallet til Mar del Plata fra havnebyen Trani i regionen Puglia. Også moren var av italiensk avstamming.

Da Astor var fire år flyttet familien til New York, hvor faren drev en frisørsalong i Greenwich Village. Guttens musikalske begavelse ble tidlig åpenbar. Han tok pianotimer og spilte også bandoneon, mest for å glede faren som elsket argentinsk tango. Astors egne interesser gikk mer i retning jazz og musikken til Johann Sebastian Bach, som han tilfeldigvis fikk høre en nabo spille på piano.

Heller ikke bekjentskapet med familievennen og tangolegenden Carlos Gardel endret på prioriteringene. 13 år gammel fikk han en liten rolle som avisgutt i Gardel-filmen El día que me quieras.[11], og Gardel inviterte vidunderbarnet med på turne. Til Astors store gremmelse mente faren at han var for ung for turnelivet. Dette viste seg å være en heldig avgjørelse, for Gardel og hele bandet omkom i en flyulykke under turneen. Piazzolla kommenterte senere at takket være sin fars forsiktighet spilte han nå bandoneon og ikke harpe.[12]

Miljøet i Greenwich Village var hardt, og Piazzolla rotet seg opp i mindre problemer. Han sa selv: «Jeg vokste opp i et voldspreget miljø, det er derfor jeg er så stridslysten. Kanskje har det også preget musikken min».[13]

Debut

[rediger | rediger kilde]

I 1937 vendte familien med den 15 år gamle Astor tilbake til Buenos Aires hvor den tradisjonelle tangoen fremdeles dominerte. En konsert med Elvin Vardaros Tango Enseble ble et vendepunkt: her opplevde han for første gang en ny tangotolkning. Han øvde nå mer enn før og perfeksjonerte sitt bandoneon-spill. Et helt år spilte han i middelmådige orkestre, og om kveldene gikk han til Germinal, Buenos Aires' svar på Broadway der den berømte Aníbal Troilo spilte med sitt tipica-orkester. Troilo ble den gang regnet som den beste bandeonisten og orkesterlederen i Buenos Aires. Da en av Troilos bandeonister ble syk, spurte Piazzolla sin venn, fiolinisten Hugo Barale, om å presentere ham for maestroen. Piazzolla kunne hele Troilos repertoar utenat og ble ansatt på flekken.

På den tiden var Argentina et av de rikeste landene i verden, og folk ønsket å glemme trettiårenes elendighet, de ville ut og danse og more seg. Tangoklubbene økte i antall, og det var tusenvis av tangoorkestre i Buenos Aires og over hele landet. Hvert orkester hadde sin egen stil. De spilte de samme låtene, men med sine egne arrangementer – omtrent som når moderne jazzmusikere tolker standardlåter. Aníbal Troilos egenart var sofistikerte arrangementer og en melodisk stil preget av bandeonistenes usedvanlige spill. Men den tradisjonelle tangoen hadde likevel strenge regler, og Troilo måtte ofte irettesette Piazzolla for å få ham til å holde seg innenfor sjangergrensene.

Snart begynte Piazzolla å komponere tangoer og skrive arrangementer for Troilos orkester. Men den unge bandoneonisten var ikke fornøyd med det: han ville komponere seriøs musikk. Han fikk møte den verdenskjente pianisten Arthur Rubinstein som rådet han til å studere med Alberto Ginastera, og ble forsterket i sitt gryende ønske om å ta en akademisk musikkutdanning. Fra 1940 mottok han komposisjonsundervisning av den ubetydelig eldre Alberto Ginastera, som allerede hadde vakt oppsikt med sine første ballett- og instrumentalverk. Dette var en intens arbeidsperiode: Piazzolla sto tidlig opp for å høre Teatro Colóns symfoniorkester øve, han fordypet seg i partiturer av Stravinsky, Bartók, Ravel og andre, og spilte i tangoklubbene om nettene.

Frigjøring

[rediger | rediger kilde]

Piazzolla forlot Troilos orkester i 1944 for å akkompagnere den berømte sangeren Francisco Fiorentino. På denne tiden startet han å frigjøre seg fra båndene som hadde hemmet kreativiteten hans. Kort tid etter dannet han sitt eget orkester. Blant låtene han skrev på den tiden, skiller fem seg ut, og en av dem gav han, sannsynligvis bevisst, tittelen Prepárense («forbered dere»).

I 1950 komponerte han musikken til filmen Bólidos de acero. Ellers skrev han under denne perioden framfor alt orkester- og kammermusikk, for eksempel Rapsodía porteña (1952) og Sinfonietta (1954) som han fikk den nasjonale kritikerprisen for. Han distanserte seg etter hvert offentlig fra tangoene som han hadde skrevet tidlig på 1940-tallet, for på den tiden ble tangoen spilt på nattklubber og i bordeller og hadde et dårlig rykte i Argentina.

Paris

[rediger | rediger kilde]

Drømmen hans ble endelig realisert da han i 1953 vant Fabien-Sevitzkys komposisjonskonkurranse med symfonien Tres Moviementos Sinfònicos. Førsteprisen var et stipend som skulle brukes til et studium i Paris, og Piazzolla søkte om å få studere med den velrenommerte komposisjonslæreren Nadia Boulanger som underviste en hel generasjon innflytelsesrike komponister, blant andre Quincy Jones, Aaron Copland, Leonard Bernstein, Philip Glass – og Astor Piazzolla.

Piazzolla og hans første kone, artisten Dedé Wolff, reiste til Paris i 1954 – mens de to barna Diana (11 år) og Daniel (10 år) ble igjen i Buenos Aires. Den innsiktsfulle Boulanger endevendte Piazzollas liv på en dag, noe vi lar ham fortelle med egne ord:

Da jeg møtte henne viste jeg mine kilo med symfonier og sonater. Hun startet å lese dem og kom plutselig med en fryktelig setning: «Dette er veldig bra skrevet». Og stoppet med et stort punktum, rund som en fotball. Etter en lang stund sa hun. «Her er du som Stravinsky, her som Bartók, som Ravel, men vet du hva? Jeg kan ikke finne Piazzolla i dette». Og hun begynte å utforske privatlivet mitt: hva jeg gjorde, hva jeg spilte og ikke spilte, om jeg var single, gift eller hadde samboer, hun var som en FBI-agent! Og jeg var svært skamfull over å måtte fortelle henne at jeg var tangomusiker. Til slutt sa jeg, «Jeg spiller i en nattklubb.» Jeg ønsket ikke å si kabaret. Og hun svarte, «Nattklubb, mais oui, men det er en kabaret, er det ikke?» «Jo» svarte jeg, og tenkte «jeg slår denne kvinnen i hodet med en radio...» Det var ikke lett å lyve for henne.

Hun fortsatte å spørre: «Du sier at du ikke er pianist, så hvilket instrument spiller du?» Og jeg ville ikke fortelle henne at jeg var bandeonist fordi jeg tenkte at «da kommer hun til å kaste meg ut fra femte etasje.» Til slutt måtte jeg innrømme det, og hun ba meg spille noen takter av mine egne tangoer. Plutselig åpnet hun øynene, tok meg i hånden og sa: «Din idiot, det er dette som er Piazzolla!» Og jeg tok all musikken jeg hadde skrevet, ti år av mitt liv, og sendte det til helvete på to sekunder.

Astor Piazzolla, A Memoir[14]

Nadia Boulangers ord gjorde Piazzolla så opprørt at han begynte et intenst arbeid hvor han fulgte Boulangers konsept ganske bokstavelig. I 1955 spilte han inn 16 spor med strykere fra Paris operas orkester, Martial Solal og Lalo Schifrin på piano, og ham selv på bandoneon. De fleste av stykkene var komponert av Piazzolla, blant annet Chau Paris, Sens Unique, Picasso og Marron Y Azul.

Orquesta de Cuerdas og Octeto Buenos Aires

[rediger | rediger kilde]
Astor Piazzolla og Horacio Ferrer rundt 1970.

Piazzolla returnerte til Buenos Aires i 1957 og startet et orkester med strykere, piano og bandoneon, Orquesta de Cuerdas. De beste solistene og tangomusikerne i byen, Elvino Vardaro, Jaime Gossis og José Bragato ble viktige for framføringen av Piazzollas musikk på den tiden. Med dette orkesteret fikk Piazzolla vist sine nye ferdigheter som komponist for strykeorkester. Repertoaret besto av stykker som Tango del ángel, Tres minutos con la realidad, Melancolico Buenos Aires, lo que vendra og arrangementer av andre komponisters musikk.

På samme tid startet han den berømte oktetten Octeto Buenos Aires. Piazzolla tok i bruk elektrisk gitar for første gang, og gitaristen Horacio Malvicinos bebop-inspirerte «chorus» ga orkesteret en moderne klangfarge.

Med denne besetningen spilte Piazzolla inn to LP-plater og en 78-plate. Musikken møtte kraftig motbør fra det tradisjonelle tangomiljøet, og stemningen ble etter hvert så opphisset at Leopoldo Federico minnes at øvingene måtte hemmeligholdes og planlegges i siste øyeblikk. Videre forteller han at en gang alle musikerne var klare til å begynne en konsert, fant man ikke Piazzolla før det oppsto tumulter i salen. Piazzolla befant seg i stridens sentrum hvor han kjempet rasende mot sine motstandere.

I 1958 oppløste han oktetten som ingen lengre risikerte å sette på programmet. Til slutt oppløste han også strykeorkesteret og bosatte seg i New York hvor han begynte å eksperimentere med en fusjon av tango og jazz. Han spilte inn to album med denne musikken, men forsøket floppet, og han ble sterkt kritisert etterpå.

Adiós Nonino

[rediger | rediger kilde]

Året etter døde faren «Nonino» som Piazzolla var nært knyttet til. Astors sønn Daniel var vitne da den berømte Adiós Nonino («Farvel Nonino») ble skrevet: «Pappa ba om å få være for seg selv en stund. Vi gikk inn på kjøkkenet. Først var det en total stillhet. Snart hørte vi ham spille bandoneon. Det var en veldig trist melodi, fryktelig trist. Adiós Nonino ble komponert.»[15][16] Under et intervju i 1990 sa Piazzolla om stykket: «[Tangoen] Adiós Nonino er nummer en. Tusen ganger forsøkte jeg å skrive en bedre, men klarte det aldri.»[17][18] Adiós Nonino skal være spilt inn av over 170 forskjellige musikere[19] og er blitt Piazzollas «signaturlåt» og hans kanskje mest kjente tango.[20]

Quinteto Nuevo Tango (første periode)

[rediger | rediger kilde]

Skuffet over det mislykkede forsøket med tangojazz-fusjonen vendte han i 1960 tilbake til Buenos Aires og startet kvintetten som ble redskapet han formet sin musikalske stil med, og som dannet grunnlaget for etterfølgende orkestre: Quinteto Nuevo Tango. I sin første versjon besto orkesteret av Piazzolla (bandoneon), Jaime Gosis (piano), Simón Bajour (fiolin), «Kicho» Díaz (kontrabass) og Horacio Malvicino (el. gitar).

Med denne besetningen presenterte han Adiós Nonino og alle komposisjonene han definerte sin stil med og som hører til hans mest innspilte, eksempelvis Las Estaciones («Verano Porteño», «Otoño Porteño», «Invierno Porteño» og «Primavera Porteña»), La Serie del Ángel («Introducción al ángel», «Milonga del ángel», «Muerte del ángel» og «Resurrección del ángel»), La Serie del Diablo («Tango diablo», «Vayamos al diablo» og «Romance del diablo»), «Revirado», «Fracanapa», «Calambre», «Buenos Aires Hora Cero», «Decarísimo», «Michelangelo ´70» og «Fugata».

I 1965 spilte kvintetten i New York med to nye medlemmer, Antonio Agri på fiolin og Oscar Lopez Ruiz på el. gitar hvor La Serie del Ángel ble framført for første gang. Samme år spilte han inn tangoer til tekst av forfatteren Jorge Luis Borges med et ad hoc-orkester. Borges var ikke så begeistret for resultatet, men det ble en kultplate i tangomiljøene.

Dedé og Astor ble separert i 1967 og han begynte å samarbeide med poeten Horacio Ferrer, som blant annet skrev teksten til noen av Piazzollas mest kjente sanger: «Chiquilín de Bachín» og «Balada para un loco», samt librettoen til operitaen Maria de Buenos Aires. Platen med operitaen ble sluppet i 1968, på den synger Amelita Baltar, Piazzollas samboer de fem neste årene.

Italia (elektrisk periode)

[rediger | rediger kilde]
Astor Piazzolla i 1975.

I 1970 vendte han tilbake til Paris hvor han sammen med Ferrer skapte oratoriet El pueblo joven. I 1973 fikk han et infarkt som tvang ham til å redusere aktiviteten, og for å få en roligere tilværelse flyttet han til Italia. Et verk fra denne tiden som det er verdt å trekke fram er Libertango som han betraktet som sitt «visittkort for det europeiske publikum».[21] I disse årene dannet han en oktett med elektriske instrumenter, bandoneon, slagverk, syntesizer, fiolin, elektrisk eller akustisk piano, og elektrisk orgel, gitar og bass. Fiolinen ble senere erstattet av tverrfløyte eller saksofon. Atskillig senere ble sangeren José Ángel Trelles med i orkesteret. Orkesteret var orientert mot popmusikk og regnes som mindre interessant.

I 1974 skilte han lag med Amelita Baltar. Samme år spilte han sammen med en gruppe italienske musikere på Gerry Mulligans plate Summit.

Aníbal Troilo døde i 1975, og til hans minne komponerte Piazzolla Suite Troileana og spilte den inn med sitt elektriske orkester.[22] Året etter ble han kjent med Laura Escalada som ble hans kone for resten av livet. Desember samme år oppførte han verket 500 motivaciones med sitt elektriske orkester i Buenos Aires' Teatro Gran Rex. Måneder senere spilte han med en lignende besetning i Olympia de París, det var den siste framføringen hans med et elektrisk orkester.

Under det argentinske militærdiktaturet fra 1976 til 1983 bodde Piazzolla i Italia, men reiste flere ganger til Argentina, og han hadde i det minste én lunsj med diktatoren Jorge Videla. Forholdet til diktatoren var sannsynligvis ikke svært varmt, Piazzolla svarte selv på et spørsmål om hvorfor han aksepterte Videlas invitasjon: «Hvilken invitasjon! De sendte meg noen karer i svarte dresser og et brev med mitt navn på hvor det stod at Videla forventet at jeg stilte opp på en bestemt dag på en bestemt plass. Jeg har en bok liggende et sted med bilder av alle gjestene: Eladia Blázquez, Daniel Tinayre, Olga Ferri, komponisten Juan Carlos Tauriello, det var billedkunstnere, skuespillere[...]»[23]

Quinteto Nuevo Tango (andre periode)

[rediger | rediger kilde]

Perioden 1978–1988 arbeidet han med sin andre kvintett og musikerne Pablo Ziegler (piano), Fernando Suarez Paz (fiolin), Horacio Malvicino (gitar) og Hector Console (kontrabass). Det ble en øyeblikkelig suksess, og et høydepunkt i hans skapende virksomhet. Han komponerte nå symfoniske og kammermusikalske verk, turnerte flittig i utlandet og skrev en mengde bestillingsverk. Han spilte inn musikk med Kronos Quartet og i 1982 skrev han Le Grand Tango for cello og piano som han dediserte til den russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Sexteto Nuevo Tango (siste år)

[rediger | rediger kilde]

I 1988 gikk Piazzolla gjennom en firedobbel bypassoperasjon og oppløste kvintetten, til stor internasjonal bestyrtelse. Etter ti år med konserter og internasjonale turneer bestemte han seg for å danne en gruppe som minnet om Octeto Buenos Aires, det ble en sekstett han satte sammen i 1989. Gruppa hadde to bandonéonister, Astor og Julio Pane (som meget snart ble erstattet av Daniel Binelli). Fra kvintetten beholdt han bassisten Hector Console og gitaristen Horacio Malvicino.

Nyansatt var Gerardo Gandini, en atypisk pianist-komponist som hadde spesialisert seg på notert og improvisert samtidsmusikk. På cello erstattet han sin gamle venn José Bragato med Carlos Mozzi. På de første konsertene prøvde de ut den den nye sammensetningen ved å spille noen gamle komposisjoner fra Piazzollas store repertoar: Tres minutos con la realidad og Tango ballet. Musikken var mørk og definitivt moderne. Han skrev de nye stykkene Sex-tet og Preludio y Fuga, men atmosfæren i gruppen ble raskt dårlig og Piazzolla avsluttet prosjektet i 1990.

Tidlig på 1990-tallet turnerte Piazzolla som solist i et klassisk orkester hvor han spilte sine egne konserter og orkesterstykker.

Under et opphold i Paris fikk Astor Piazzolla hjerneslag 4. august 1990. Han ble flyttet til Buenos Aires hvor han etter to år i koma døde den 4. juli 1992.

Musikk

[rediger | rediger kilde]

I løpet av sitt liv komponerte Piazzolla over 300 tangoer, musikk til nesten 50 filmer og spilte inn rundt 40 plater. Han samarbeidet med forfattere som Jorge Luis Borges og Horacio Ferrer, med skuespillerinnen Jeanne Moreau, med regissøren Fernando Solanas. Dessuten tok han initiativet til og ledet prosjekter med blant annet strykekvartettensemblet Kronos Quartet og med jazzmusikere som Gary Burton og Gerry Mulligan.

Mange av Piazzollas tangoer er ment å lyttes til og er ikke dansbare i tradisjonell forstand. Harmoniene utvidet han med teknikker hentet fra jazzen og fra forbilder som Igor Stravinskij og Béla Bartók. Men tross alle nyvinningene beholdt han det vesentligste i tangoen: bandoneonens klang, tangoens synkoperte rytme, de typiske harmoniske tangofrasene, staccati og en hovedsakelig melankolsk stemning. Slik kan vi si at Piazzolla dissekerer tangoens karakteristiske elementer og framstiller dem i et nytt lys.

Piazzolla beholder tangoens essens men knytter den til den klassiske musikkens akademiske og borgerlige dannelsestradisjon. Den tradisjonelle tangoens lille form utvider han med musikkhistoriens store former: Eksempler er det musikalske ballettdramaet Los amantes de Buenos Aires (1969), oratoriet El Pueblo Joven (1970) – begge med en libretto av tangodikteren Horacio Ferrer – og den tresatsige konserten for bandoneon, strykere og slagverk (1979). Piazzolla anvendte ofte den barokke suiteformen, som i Histoire du Tango hvor han ga de fire satsene programmatiske titler: Bordel 1900, Café 1930, Night Club 1960, Concert d’aujourd’hui. I konserten Las Cuatro Estaciones porteñas bruker han Antonio Vivaldis «De fire årstider» som forbilde. Det er bare logisk at han også skriver «tango-operitaen» María de Buenos Aires, hvor han anvender klassiske musikkformer som fuge og toccata, og vrir messeteksten Agnus Dei (Guds lam) til Tangus Dei (Guds tango).

Piazzolla kombinerte ikke bare tangoen med klassiske musikkformer, men også med underholdningsmusikk og popkultur. Fra tidlig 1970-tall arbeidet han ofte med jazzmusikere og brukte moderne instrumenter som el-gitarer og el-pianoer i komposisjonene sine.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Piazzollas nuevo tango gjorde ham til en kontroversiell figur i Argentina, både musikalsk og politisk. Argentinernes ordspråk «I Argentina kan alt endre seg – unntatt tangoen» gir en pekepinn hva han hadde å kjempe mot i hjemlandet. Men til tross for motstanden var han enormt produktiv, komponerte, holdt konserter og arrangerte sine verker for forskjellige besetninger. Etter hvert fikk musikken hans fotfeste i Europa og Nord-Amerika, samt hos liberale argentinere som ivret for politiske endringer i det argentinske samfunnet og som så musikken hans som en parallell til deres eget arbeid.

Piazzollas protegé Marcelo Nisinman er den mest kjente tango-innovatøren i vårt århundre, mens Pablo Ziegler, pianist i Piazzollas andre kvintett, har påtatt seg rollen som den fremste vokteren av tango nuevo samtidig som han har innført flere trekk fra jazzmusikken. Den brasilianske gitaristen Sergio Assad har eksperimentert med folkemusikalske elementer, og komplekse og virtuose komposisjoner med Piazzollas musikalske struktur uten å trekke inn tangoelementer. Osvaldo Golijov anerkjenner Piazzolla som sin kanskje viktigste inspirasjonskilde til sine globalt orienterte, eklektiske komposisjoner for klassiske utøvere og klezmer-musikere.

Den latviske fiolinisten Gidon Kremer har blant annet sammen med kammerorkesteret Kremerata Baltica spilt inn Piazzollas musikk med arrangementer og besetninger som trekker musikken litt nærmere den europeisk kunstmusikks tradisjoner.

Norske utøvere av Piazzollas musikk

En del norske musikere framfører og spiller inn Piazzollas musikk, eksempelvis bandoneónisten Per Arne Glorvigen, som har medvirket på noen av Kremers innspillinger, fiolinisten Atle Sponberg og komponisten og pianisten Sverre Indris Joner.

Verk i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • 1943: Suite para cuerdas y arpas
  • 1946: El desbande
  • 1952: Rapsodía porteña
  • 1953: Buenos Aires
  • 1954: Sinfonietta
  • 1959: Adiós Nonino
  • 1963: Tres tangos sinfonicos
  • 1965: La Serie del Ángel
  • 1969: Balada Para Un Loco
  • 1969: María de Buenos Aires
  • 1970: El pueblo joven
  • 1972: Oblivion
  • 1973: Libertango
  • 1975: Suite Troileana
  • 1976: 500 motivaciones
  • 1979: Concierto para bandoneón
  • 1982: Le grand tango
  • 1986: El exilio de Gardel

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Innspillinger med Piazzolla
  • Sinfonía de Tango (1955)
  • Tango Progresivo (Octeto Buenos Aires) (1957)
  • Tango Moderno (Octeto Bueños Aires) (1957)
  • Tango en Hi-Fi (1957)
  • Piazzolla interpreta a Piazzolla (1960)
  • Piazzolla o no? Bailable y apiazolado (1961)
  • Nuestro Tiempo (1962)
  • Tango para una ciudad (1963)
  • Tango Contemporáneo (1963)
  • 20 años de Vanguardia (1964)
  • Concierto en el Philarmonic Hall de New York (1965)
  • Historia del Tango Vol 1. La guardia Vieja (1967)
  • Historia del Tango Vol 2. Epoca Romántica (1967)
  • Maria de Buenos Aires (1968)
  • Balada para un loco, Amelita Baltar synger Piazzolla og Ferrer (1969)
  • Adiós Nonino (1969)
  • Balada para un loco (1969)
  • Concierto para quinteto (1970)
  • Pulsación (1970)
  • Musica contemporanea de la Cdad, de Bs. As. Vol 1 (1971)
  • Musica contemporanea de la Cdad, de Bs. As. Vol 2 (1972)
  • Roma 1972 (1972)
  • Libertango (1974)
  • Reunión Cumbre (Summit) (1974) med Gerry Mulligan
  • With Amelita Baltar (1974)
  • Suite Troileana (1975)
  • Viaje de Bodas (1975)
  • Il Pleut Sur Santiago (1976)
  • Persecuta o Piazzolla 77 (1977)
  • Chador o Piazzolla 78 (1978)
  • Biyuya (1979)
  • Suite Punta del Este (1982)
  • Concierto de Nacar (1983)
  • SWF Rundfunkorchester (1983)
  • Enrico IV (1984)
  • Green Studio (1984)
  • Teatro Nazionale di Milano (1984)
  • El Exilio De Gardel (1985)
  • Tango: Zero Hour (1986)
  • The New Tango (1987) med Gary Burton
  • Sur (1988)
  • La Camorra (1989)
  • Famille d´artistes (1989)
  • Hommage a Liège: Concierto para Bandoneón y Guitarra/Historia del Tango (1988) med Liège Filharmoniske orkester dirigert av Leo Brouwer. Konsert tolket av Piazzolla med Cacho Tirao.
  • The Lausanne Concert (1989)
  • Bandoneon Sinfonico (1990)
  • The Rough Dancer and the Cyclical Night (Tango Apassionado) (1991)
  • Five Tango Sensations (1991) med Kronos Quartet.
  • Original Tangos from Argentina (1992)
  • Piazzolla – Agri (1993) med Astor Pizzolla, bandoneón og Antonio Agri, fiolin
  • The Central Park Concert 1987 (1994)
Andre artisters innspillinger av Piazzollas musikk
  • 1996: Roberto Aussel m.fl.: Las Músicas de Astor Piazzolla – The Spirit of Buenos Aires (Mandala 4903)
  • 1996: Gidon Kremer m.fl.: Hommage à Piazzolla (Nonesuch/East West 7559-79407-2)
  • 1996: Daniel Barenboim m.fl.: Mi Buenos Aires querido (Teldec/Warner B000000S97)
  • 1996: Di Meola Plays Piazzolla (Mesa/Bluemoon B000002JXC)
  • 1997: Gidon Kremer and The Astor Quartett: El Tango (Nonesuch/East West 7559-79462-2)
  • 1997: Yo Yo Ma: Soul of the Tango (Sony SK 63122)
  • 1998: Gidon Kremer, Kremerata Baltica m.fl.: María de Buenos Aires (Teldec/East West 3984-20632-2)
  • 1999: Gidon Kremer, Astor Quartet, Kremerata Baltica: Tango Ballet (Teldec Classic International 3984-22661-2)
  • 2001: Giora Feidman Plays Piazzolla (Wsm/Warner B00007BKL7)
  • 2004: Richard Galliano, Usa: Piazzolla Forever
  • 2008: Jan Vogler, Moritzburg Festival Ensemble: Tango ! (Sony/BMG B001AMCF3M)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Astor-Piazzolla, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018475, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 81046[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119262444, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The New York Times, «Astor Piazzolla, 71, Tango's Modern Master, Dies», utgitt 6. juli 1992[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Los Angeles Times, «Astor Piazzolla; Tango Composer, Musician», utgitt 11. juli 1992[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Bilde fra filmen El día que me quieras, den 13 år gamle Astor Piazzolla ytterst til venstre
  12. ^ (es)http://zifra.blogalia.com/historias/31093
  13. ^ (de)Astor Piazzolla Der König Des «Tango Nuevo» Arkivert 2007-07-29, hos Wayback Machine.
  14. ^ Piazzolla, Ástor. A Memoir, Natalio Gorin, Amadaeus, 2001, pp. 70-1
  15. ^ "Papá nos pidió que lo dejáramos solo durante unas horas. Nos metimos en la cocina. Primero hubo un silencio absoluto. Al rato, oímos que tocaba el bandoneón. Era una melodía muy triste, terriblemente triste. Estaba componiendo Adiós Nonino."
  16. ^ Daniel Piazzolla, «Astor», Diana Piazzolla. Buenos Aires, Ed. Corregidor, 2005. ISBN 950-05-1570-9
  17. ^ «El (tango) número uno es Adiós Nonino. Me propuse mil veces hacer uno superior y no pude.»
  18. ^ (es)Diario Clarin: "Piazzollas mest kjente tango"
  19. ^ (es)Diario Clarin: Mer enn 170 versjoner av «Adiós Nonino»
  20. ^ (en)Detaljer om Adios Nonino på todotango.com Arkivert 20. august 2009 hos Wayback Machine.
  21. ^ «Astor Piazzolla Memorias», Natalio Gorin. Alba Editorial (Barcelona, España), 2003; ISBN 978-84-8428-194-8
  22. ^ (es)Diario Página/12: Especial Piazzolla
  23. ^ Astor Piazzolla, A manera de memorias (en omfattende samling intervjuer i form av en memoarbok), Libros Perfil 1998, ISBN 9500809206, s. 85

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Astor_Piazzolla&oldid=23421390»