Hopp til innhold

Espen Barth Eide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Espen Barth Eide
Født1. mai 1964[1]Rediger på Wikidata (60 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Universitetet i Barcelona
Oslo katedralskole
FarAsbjørn Eide
MorWenche Barth Eide
PartiArbeiderpartiet[1]
NasjonalitetNorge
UtmerkelserNPF-prisen (2004)[2]
Årets europeer (2018)[3]
Norges utenriksminister
16. oktober 2023–
RegjeringStøre
ForgjengerAnniken Huitfeldt
Norges klima- og miljøminister
14. oktober 2021–16. oktober 2023
RegjeringStøre
ForgjengerSveinung Rotevatn
EtterfølgerAndreas Bjelland Eriksen
Norges utenriksminister
21. september 2012–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerJonas Gahr Støre
EtterfølgerBørge Brende
Norges forsvarsminister
11. november 2011–21. september 2012
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerGrete Faremo
EtterfølgerAnne-Grete Strøm-Erichsen
Statssekretær i Utenriksdepartementet
28. juni 2010–11. november 2011
RegjeringStoltenberg II
StatsrådJonas Gahr Støre
17. mars 2000–19. oktober 2001
RegjeringStoltenberg I
StatsrådThorbjørn Jagland
Statssekretær i Forsvarsdepartementet
17. oktober 2005–28. juni 2010
RegjeringStoltenberg II
StatsrådAnne-Grete Strøm-Erichsen (2005–2009), Grete Faremo (2009–2010)
Stortingsrepresentant
2017–
ValgkretsOslo
Espen Barth Eide på Commons

Espen Barth Eide (født 1964) er en norsk statsviter og politiker (Ap) som er utenriksminister i Jonas Gahr Støres regjering. Han er stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti fra 2017 og var Arbeiderpartiets energi- og miljøpolitiske talsperson i perioden 2017–2021. Fra 2021 møter Siri Staalesen fast på Stortinget som vararepresentant mens Barth Eide er statsråd.

Fra 2014 til 14. august 2017 var han visegeneralsekretær i FN og Kypros-spesialrådgiver for FNs generalsekretær Antonio Guterres.[4] Fra 2014 til 2016 var han en av flere administrerende direktører i Verdens økonomiske forum.[5][6] Han var forsvarsminister 2011–2012 og utenriksminister 2012–2013 i Jens Stoltenbergs andre regjering, og klima- og miljøminister 2021–2023 i Jonas Gahr Støres regjering.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Espen Barth Eide ble født 1. mai 1964.[7] Han er sønn av jurist og menneskerettighetsekspert Asbjørn Eide[8] og ernæringsprofessor Wenche Barth Eide.[9] Else Margarete Barth var hans tante.[10][11] Han vokste opp på Vinderen i Oslo. Etter examen artium ved Oslo katedralskole ble han cand.polit. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1993. I 1991 var han utvekslingsstudent ved Det frie universitet i Barcelona i Spania. Eide var prosjektleder 1991–1993 og generalsekretær 1992–1993 i Europabevegelsen. I 1993 ble han forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), hvor han ledet FN-programmet 1996–2000 og avdelingen for internasjonal politikk 2002–2005.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom tilhørte han kretsen rundt blant andre Jens Stoltenberg, Ole Jacob Frich, Hanne Harlem og Turid Birkeland i Majorstua AUF, som oppnådde stor innflytelse i partiet.[12] I 1988 var Eide politisk sekretær for Arbeiderpartiets bystyregruppe. Han var generalsekretær i Europabevegelsen 1991–1993. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 2000–2001, Forsvarsdepartementet 2005–2010 og igjen i Utenriksdepartementet 2010–2011, og har vært betegnet som «en av de mektigste politikerne i det norske regjeringsapparatet.»[13] Eide var forsvarsminister fra 11. november 2011, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 21. september 2012 til regjeringen gikk av 16. oktober 2013. Han var styremedlem i Det europeiske sosialdemokratiske parti fra 2001 til 2013 og er medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg.

Han ble kåret til «Morgendagens verdensleder» av Verdens økonomiske forum i 2003, og ble tildelt Norsk Petroleumsforenings studiefonds pris for en analyse av norske interesser i Nordområdene i 2005, og var senere sentral bidragsyter i utviklingen av Stoltenberg-regjeringens nordområdepolitikk.[trenger referanse]

I 2014 ble han utnevnt som visegeneralsekretær og Kypros-spesialrådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon.[14] og fikk ansvaret for forhandlingene mellom tyrkisk-kyprioter og gresk-kyprioter om gjenforening av Kypros, som har vært delt siden 1974. Han ble gjenoppnevnt i rollen av FNs nye generalsekretær António Guterres i 2017. Han ledet der FNs Good Offices Mission som holder til i den FN-kontrollerte buffersonen i Nicosia, Kypros.

Fra 2014 til 2016 var han en av flere administrerende direktører i Verdens Økonomiske Forum i Genève, der han også var medlem av styret (Managing Board).

Barth Eide og USAs utenriksminister Antony Blinken i Washington D.C., 30. sept. 2024.

Fram til hans tiltredelse som statsråd 14. oktober 2021 var Eide Styreleder for Centre for Humanitarian Dialogue[15] i Genève (2013–2021), styremedlem for Fredsforskningsinstituttet SIPRI[16] i Stockholm (2016–2021), styremedlem i Atlanterhavskomiteen i Norge[17] (2017–2021), medlem av European Leadership Network[18] i London og seniorrådgiver for Centre for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington D.C..[19]

Stortingskomitéer

[rediger | rediger kilde]

Regjeringsarbeid

[rediger | rediger kilde]
  • 16.10.2023-nå: Utenriksminister
  • 14.10.2021–16.10.2023: Klima- og miljøminister
  • 21.09.2012–16.10.2013: Utenriksminister
  • 11.11.2011–21.09.2012: Forsvarsminister
  • 28.06.2010–11.11.2011: Statssekretær i Utenriksdepartementet
  • 17.10.2005–28.06.2010: Statssekretær i Forsvarsdepartementet

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b www.stortinget.no, besøkt 7. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ npf.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.europeiskungdom.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Statement attributable to the Spokesman for the Secretary-General on the Special Adviser of the Secretary-General on Cyprus | United Nations Secretary-General». www.un.org (på engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  5. ^ https://snl.no/Espen_Barth_Eide
  6. ^ «Espen Barth Eide – Agenda Contributor». World Economic Forum (på engelsk). Besøkt 9. november 2020. 
  7. ^ Tvedt, Knut Are (14. oktober 2021). «Espen Barth Eide». Store norske leksikon. Besøkt 31. oktober 2021. 
  8. ^ «Asbjørn Eide». Store norske leksikon. 25. august 2021. Besøkt 31. oktober 2021. 
  9. ^ Butenschøn, Nils (25. februar 2020). «Asbjørn Eide». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 31. oktober 2021. 
  10. ^ Rabben, Elin Grubba (2000). Etterkommere av Jon Olsson Viggja (1756-1829) og Berit Rasmusdatter (1759-1819). Gimse: Slekters gang. 
  11. ^ «Fikk drømmejobben». www.bt.no. 21. september 2012. Besøkt 31. oktober 2021. «Barth Eide er sønn av forskerne Asbjørn Eide og Wenche Barth Eide.» 
  12. ^ Madsen, Lars Backe (2. september 2000). «Første stopp, Majorstua». Dagens Næringsliv: 22. 
  13. ^ Rasch, Jonas Sverrisson m.fl. (11. november 2011). «Han fikk rett om Espen Barth Eide». Dagbladet. Besøkt 9. september 2012. 
  14. ^ «Tidligere utenriksminister Eide avviser Kina-plan». Aftenposten. Besøkt 7. september 2014. 
  15. ^ «HD Centre». Besøkt 8. februar 2022. 
  16. ^ «Home | SIPRI». www.sipri.org. Besøkt 8. februar 2022. 
  17. ^ «Forsiden». Den norske Atlanterhavskomité. Besøkt 8. februar 2022. 
  18. ^ «Home». www.europeanleadershipnetwork.org (på engelsk). Besøkt 8. februar 2022. 
  19. ^ «Non-resident Expert Espen Barth Eide». The Center for Strategic and International Studies (CSIS). Besøkt 16. oktober 2023. «Non-resident Expert: Espen Barth Eide: Senior Adviser (Non-resident), Europe, Russia, and Eurasia Program» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Espen_Barth_Eide&oldid=24732260»