Edvard Grieg

Edvard Grieg Edvard Hagerup Grieg
Født		Edvard Hagerup Grieg 15. juni 1843[1][2][3][4] Bergen[5][4][6]
Død		4. sep. 1907[1][2][3][4] (64 år) Bergen[7][4][6]
Beskjeftigelse		Komponist, pianist
Utdannet ved		Hochschule für Musik und Theater Leipzig Tanks videregående skole
Ektefelle		Nina Hagerup Grieg (1867–ukjent)
Mor		Gesine Hagerup
Søsken		John Grieg
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Troldhaugen[8]
Utmerkelser		Storkors av St. Olavs Orden
Periode		Romantikken (Nasjonalromantikken)
Sjangre/ former		Klassisk musikk
Instrument		Piano
IMDB		IMDb
Signatur
Edvard Grieg på Commons

Edvard Hagerup Grieg (1843–1907) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.

Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle.^[9] Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til.

15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk.

I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup.

På farssiden hadde Grieg skotske aner tilbake til MacGregor-klanen (gælisk Mac Griogair), som hadde mistet sine landområder og til tider var fredløse. I 1603 innførte kong James VI dødsstraff for å bære MacGregor-navnet,^{[trenger referanse]} og klanmedlemmene tok navn som Grig, Greig og lignende.

Edvards oldefar Alexander Greig (1739–1803) kom til Bergen i 1770,^[10] hvor han raskt bygget opp en vellykket virksomhet med tørrfisk- og hummereksport. Han fikk norsk statsborgerskap i 1779 og endret da skrivemåten av navnet sitt til Grieg, angivelig fordi den norske uttalen lå nærmere den skotske uttalen av Greig. Alexander var en tid britisk visekonsul i Bergen, og hans sønn og sønnesønn, dvs. Edvards bestefar og far, var begge britiske konsuler samtidig som de fortsatte med handelsvirksomhet Alexander Greig hadde etablert.

Edvard Griegs farfar John giftet seg med Marie Regine Haslund, datter av den danske fiolinisten Nils Haslund som i 1770 ble leder av Musikselskabet Harmonien. John var musiker i orkesteret og den første av en lang rekke familiemedlemmer som gjorde seg gjeldende i Bergens musikkliv.

Også på morssiden hadde Edvard danske aner, men langt tilbake via den kjente Kjeld Stub (1607–1663).

Edvards Griegs morfar – og Nina Hagerups farfar – var stiftsamtsmann i Bergen og en velstående og innflytelsesrik person i byen. Siden Edvard Griegs mor, Gesine, var musikalsk begavet, sendte foreldrene henne til Altona, som den gang var dansk, for å studere med den tyske komponisten Albert Methfessel. Tilbake i Bergen opptrådte hun som pianist og akkompagnatør og var byens best betalte pianolærer. Hun skrev også dikt og skuespill og arrangerte ukentlige musikkaftener hvor instrumentalverk og deler av operaer ble oppført.

En av Gesines søstre var gift med Ole Bulls bror, så Ole Bull hadde en fjern og inngiftet relasjon til familien.^[11]

Alexander og Gesine Grieg hadde fem barn. Edvard var nummer fire i rekka. Han vokste opp i Strandgaten 152 i nærheten av Fisketorget og Tyskerbryggen. Huset ble ødelagt i en eksplosjon 20. april 1944 og området bygd om, men det er satt opp en minneplate der Griegs barndomshjem tidligere sto.

Fra seksårsalderen fikk gutten regelmessig klaverundervisning av sin mor. Ni år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk, men de endte i papirkurven. Fra ungdomsårene er det bevart flere klaverstykker som er tatt med i hans Samlede verker.

Etter grunnskolen begynte han i 1853 på Tanks skole. Han var ikke noen utpreget flittig elev, men tok seg iblant sammen og hevdet seg da godt i de fleste fag. En gang han hadde med seg noen komposisjoner på skolen, skal han ha blitt møtt med hån og avvisning:

«Læreren [...] grep meg i luggen så det sortnet for øynene, og snerret barskt: En annen gang tar han det tyske leksikon med som han skal, og lar slikt juks bli hjemme.»^[12]

Sommeren 1858 fulgte han faren til Østlandet. Unge Grieg var da for alvor begynt å tenke på å bli musiker. Det som avgjorde spørsmålet, var det første møtet med «filleonkelen» Ole Bull samme år. Da Bull fikk høre Edvard spille noen av sine egne komposisjoner på klaver, ble Ole Bull og foreldrene enige om at gutten måtte til Leipzig for å studere musikk.

Høsten 1858 begynte Grieg på musikk-konservatoriet i Leipzig. Her møtte han studenter fra flere ulike nasjoner. Den danske C.F.E. Horneman ble en god kamerat. Senere omtalte han Grieg som en «genial studiefelle, en vill, ubendig kamerat med et lyst hode og et varmt hjerte».^[13]

Mendelssohn og Schumann hadde tidligere vært viktige personer i byen, og Grieg verdsatte spesielt det arbeid Schumann hadde nedlagt for å skape aksept for nye musikalske strømninger i det tradisjonsbundne musikkmiljøet. Også Schumanns poesifylte musikk tiltalte Grieg, og da særlig romansene og klaverstykkene.

Konservatoriestudentene hadde gratis adgang til det berømte Gewandhaus-orkesterets generalprøver, og Grieg mente selv at all musikken han hørte her, særlig orkester- og kammermusikken, var vederlag for manglende kompetanse i komposisjonsteknikk ved konservatoriet. Grieg innrømmet imidlertid også at han ikke studerte særlig ivrig til å begynne med. Dette endret seg etter hvert som han så at medstudentene begynte å bli bedre enn ham. Edvard arbeidet nå flittig. 18 år gammel ble han uteksaminert og fikk rosende omtale av sine lærere.

Mens han studerte i Leipzig, pådro Grieg seg en alvorlig betennelse av brysthinnen (plevritt). En lunge ble satt ut av funksjon, noe som førte til pustebesvær ved store anstrengelser.^[14] Grieg ønsket imidlertid å fullføre sine studier og returnerte til Leipzig etter et rekonvalesensopphold i Bergen. Han ble ledsaget av sin bror John som studerte cello ved konservatoriet.

Grieg fikk etter hvert et anstrengt forhold til musikkmiljøet i Leipzig. En grunn var at han mente at hans musikk ble dårlig mottatt. Det er mulig at han bare hadde den beryktede kritikeren Eduard Bernsdorf i tankene. Denne presterte både å rakke ned på Griegs g-moll-strykekvartett og å underkjenne den andre symfonien til Johannes Brahms. Imidlertid ble både Griegs Peer Gynt-suite nr. 1, op. 46, og til og med hans ufullførte opera om Olav Tryggvason møtt med jubel i Leipzig.^[15]

Også senere i livet uttalte Grieg seg ofte nedsettende om konservatoriet og dets lærere. Nyere forskning har imidlertid påpekt at han med dette gir et nokså unyansert og subjektivt bilde av de kunstneriske forholdene i Leipzig.^[16]

På vei hjem igjen debuterte Grieg som pianist i Karlshamn, Sverige, den 18. juni 1861. Her spilte han blant annet Kreisleriana, op. 16, av Robert Schumann, Capriccio brilliante i h-moll, op. 22, av Felix Mendelssohn-Bartholdy og noen konsertetyder av sin tidligere lærer Ignaz Moscheles.

Våren 1862 var Grieg tilbake i Bergen og holdt sin første offentlige konsert i Norge den 21. mai. Her ble det blant annet framført tre satser av en strykekvartett han skrev i Leipzig, og som senere gikk tapt.^[17] Mottakelsen var positiv, og Grieg ønsket å studere mer, men faren hadde ikke lenger råd til å finansiere flere studier. En søknad om statsstipend ble avslått, og Grieg måtte bedrive selvstudium hjemme i Bergen et års tid. Men bergensmiljøet hadde lite impulser å gi den aspirerende komponisten, og han ønsket seg intenst ut. Det endte med at faren gav ham et lån, og som Edvard selv skriver: «en ubestemmelig lengsel drev meg mot København ...».

Våren 1863 ankom Grieg København som på den tiden hadde et stort kunstnermiljø.^[18] Han hadde også kontakter her – hans gamle venn Emil Horneman og slektninger i familien Hagerup bodde i København. Sansen for folkemusikken var vekket i de nordiske landene på denne tiden, i Danmark var Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann sentrale. Gade oppfordret Grieg til å skrive en symfoni, og han lot seg ikke be to ganger.

I København mottok han viktige musikalske impulser gjennom bekjentskapet med Rikard Nordraak som tross lite musikkutdanning allerede hadde funnet sin egen komposisjonsstil. Tidsånden og kontakten med Nordraak bidro til at Grieg begynte å arbeide med å kombinere folkemusikalske trekk med kunstmusikalske teknikker.

I 1864 grunnla Grieg sammen med blant annet Horneman musikkselskapet «Euterpe», som hadde til formål å fremme ny nordisk musikk. Grieg skrev nå de fire humoresker, op. 6, som var hans første utgitte komposisjon inspirert av norsk slåttemusikk. Med dette verket begynte Grieg sin vei som stilfornyer i nordisk musikkliv.

I oktober 1866 reiste han til Christiania hvor han fikk et toårs engasjement som leder av Det Philharmoniske Selskab. Til tross for motstand fra familiene giftet han seg i 1867 med sin kusine Nina Hagerup. Deres eneste barn, datteren Alexandra, født 1868, døde 13 måneder gammel. Årene 1869/70 oppholdt han seg i Roma, gjennom støtte fra norske staten etter anbefaling fra Franz Liszt. Her traff han blant mange andre kunstnere også Andreas Munch, Henrik Ibsen, den danske komponisten Niels Ravnkilde^[19] og Giovanni Sgambati^[20], vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han personlig kjent med Franz Liszt som uttalte seg rosende om Griegs musikk. Liszt spilte hans nye a-moll konsert a prima vista for publikum og gav lovord om stykket.

1871/72 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli Oslo-Filharmonien. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev blant annet scenemusikk til sagadramaet Sigurd Jorsalfar og utformet den store sagamonologen Bergliot som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp. 22 og 42.

Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen Olav Trygvason, op. 50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av Peer Gynt, slo Grieg til, selv om han omtalte stykket «som det mest umusikalske av alle sujetter»,^[21] sannsynligvis fordi betalingen på 200 Speciedaler fristet. Rundt århundreskiftet var Peer Gynt med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5 000 ganger før første verdenskrig,^[22] selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken.^[23]

Høsten 1875 døde foreldrene med bare tre ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op. 24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare ett år gammel.

Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i Ullensvang, noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til Lofthus der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet «Komposten». Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op. 27, og Album for mannssang, op. 30. Men han kjente seg snart isolert i Hardanger, og den rastløse Grieg reiste ut på ny.

De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i Karlsbad tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med cellosonaten i a-moll, op. 36, som han tilegnet broren John.^[24]

Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen Leis Schjelderup som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten.

I 1881 fikk han nei til å fremføre Mozarts rekviem i Nykirken fordi kirken skulle brukes til gudstjenester, ikke til konserter, og dessuten var Mozarts rekviem katolsk musikk.^[25]

Griegs ønsket nå et fast punkt i tilværelsen, og i 1884 kjøpte han tomt på Hop syd for Bergen. Her fikk han reist Troldhaugen. Men Grieg var fremdeles rastløs, og det varte ikke så lenge før han begynte å lengte etter større forhold igjen. Dessuten hadde byggingen kostet penger, og økonomien var ikke den aller beste. En lang og vellykket konsertturne høsten 1885 gjenopprettet økonomien. Høsten 1887 bar det ut igjen, og i Leipzig møtte Grieg Brahms og Tsjajkovskij som begge snakket varmt om hans musikk.

De neste årene var Edvard og Nina Grieg på mange og lange konsertreiser og feiret store suksesser. Men det gikk ut over helsen. Grieg oppsøkte stadig kurbad og nye leger i et forgjeves håp om å bli bedre. Reisene derimot tok ikke slutt.

I 1904 mottok han storkorset av St. Olavs Orden. Han var også æresdoktor i Oxford og Cambridge.

Fra 1903 fikk han stadig større luftveisproblemer, og utover våren 1907 forverret helsen seg betraktelig. Etter en uvanlig våt sommer på Vestlandet ble tilstanden kritisk. Edvard Grieg døde 4. september på Bergen Kommunale Sykehus. Under obduksjonen ble det diagnostisert et lungeemfysem som dødsårsak.^[14]

Bisettelsen var storslått, og titusenvis av mennesker dannet sørgeprosesjonen. Edvard Griegs urne er satt inn i en grotte ved Troldhaugen. Da Nina Grieg døde i 1935, ble hun bisatt ved siden av sin ektefelle.

Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere,^[26] men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.^[27]

Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente langeleikspilleren Berit Pynten i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad.^[28][29] Lars Kinsarvik var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk.^[30] På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken.

Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som «Nordens Chopin», et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.^[31]

Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært – jeg tør påstå det – den eneste sanne formidler av mine sanger.^[32]

Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med Hjertets melodier, op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.

I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.

Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen Haugtussa, op. 67, med tekster av Arne Garborg.^[33]

Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter H.C. Andersen op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium (trøorgel) og forskjellige typer kor.^[34] Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot Fire tyske dikt, op. 4.

Ved siden av Haugtussa regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon.^[35]

I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i Haugtussa) kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser Uten sol og Dødens sanger og danser.

I Fire stykker for klaver, op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann.

Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «Sonate», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til Tre klaverstykker, EG 105, fra 1860).

Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt,^[36] og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.^[37]

Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973^[38] har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former.^[39] Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.

Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans Lyriske stykker for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i ti hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av «Bryllupsdag på Troldhaugen» som alene utgjør 10 sider i op. 65 (mot 20 sider for de resterende fem stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine Lieder ohne Worte («Sanger uten ord») hadde grunnlagt genren. Ved siden av «Bryllupsdag på Troldhaugen» er «Arietta», «Troldtog», «Ensom vandrer», «Liten fugl», «Klokkeklang» og «Efterklang» blant de mest kjente lyriske stykkene.

Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen «Den nordlandske Bondestand» fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon. Balladen utgjør en stor del av musikken til filmen What Price Immortality? med den svenske pianisten Staffan Scheja som Edvard Grieg.

Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel.^[40] Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet Fra Holbergs tid. Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene «Preludium», «Sarabande», «Gavotte», «Air» og «Rigaudon». Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen: «Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet».^[41] Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.

Norske folkeviser for klaver, op. 66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av «den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif».^[42] En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet «Gjendines bådnlåt» etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.

Utdypende artikkel: Slåtter – Bauerntänze

Slåtter for klaver, op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i Lyriske stykker og Norske folkeviser, krassere og mer direkte.

Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage «kunst etter internasjonal målestokk».^[43]

Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. Bergen Offentlige Bibliotek pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester.^[44] Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet.^[45] Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved Festspillene i Bergen i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. Peters forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript.^[46] Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs Samlede verker.

Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats.^[47] I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns tredje og Johannes Brahms' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo.^{[trenger referanse]} Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen.

Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet.^[48] Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv.^[49]

Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et Symfonisk dikt ved navn I forår som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at I forår skulle bli motstykket til konsertouverturen I høst, op. 11.

Utdypende artikkel: Griegs klaverkonsert i a-moll

Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3. april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907.

Åpningstonene A – A – G♯ – E er et typisk Grieg-motiv som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for norsk folkemusikk var blitt vekket, for eksempel i pianoets hallingrytmer.

Utdypende artikkel: Peer Gynt (Grieg)

I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum.^[50] Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.

For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.

Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «Morgenstemning», «Aases død», «Anitras dans» og «I Dovregubbens hall». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «Solveigs sang». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.

Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".»^[51] Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert.

Koret til «I Dovregubbens hall» som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret "Dans av Dovregubbens datter":

«… Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si: 'Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.'».^[52]

Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.

Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel August Söderman i 1870, Werner Egk i 1938 og Harald Sæverud i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til Hans Jacob Nilsens antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.».^[53]

Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op. 45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den «med den videre horisont». Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118.

Den tyske musikkencyklopedien Die Musik in Geschichte und Gegenwart regner g-moll-kvartetten som «en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet».^[54] Kvartetten baserer seg på romansen «Spillemænd» etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er «et stykke livshistorie» som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry.^[55]

Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890/91). Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian.^[56] Chilingirians utgave ble publisert i 1998. 2002 kom A-R Editions med en praktisk utgave som omfatter bare det Grieg selv skrev.^[57] Denne utgaven inneholder også urtekst versjoner av klaverkvintetten, samt klavertrio i a-moll(?), EG 116.^[58]

• Æresdoktorat, University of Oxford
• Æresdoktorat, University of Cambridge
• 1904 – Mottager av storkorset av St. Olavs Orden.
• 1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien

Griegs harmonikk pekte i det hele fram mot impresjonismen. Allerede i hans levetid avslørte enkelte komposisjoner av Emil Sjögren og ungareren Árpád Doppler Griegs popularitet. Ernő Dohnányis tidlige klavermusikk viser trekk fra Brahms og Grieg. Ganske tydelig kan man merke påvirkningen hos Carl Nielsen som tilegnet en strykekvartett til Grieg, og i Claude Debussys strykekvartett i g-moll, op. 10, selv om Debussy selv ikke ville vedkjenne seg det. I det hele tatt hadde Debussy et ambivalent forhold til Grieg.^[59] Debussy kritiserte et program med musikk av Grieg og Wagner med at man ikke kunne spise «roast beef» (Wagner) etter «petit fours» (Grieg).^[60] På den annen side roste Debussy Griegs mannskorsanger og hadde bare lovord for Grieg som dirigent.^[61] Her var han enig med litteraten og musikkritikeren George Bernard Shaw som på sin side ønsket Grieg som dirigent for Royal Philharmonic Society.^[62]

Griegs påvirkning på de etterfølgende komponistgenerasjonene viser seg på ulikt vis. Blant de komponister som kan knyttes til Grieg, enten uttrykkelig eller gjennom musikken, finner man Frederick Delius, Maurice Ravel, Dmitrij Sjostakovitsj, Sigfrid Karg-Elert, Nikolai Medtner og Béla Bartók.

I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap.^[63] Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet.^[64] I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin.^[65]

• Benestad, Finn; Schjelderup-Ebbe, Dag (1980): Edvard Grieg - mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 82-03-10239-5.
• Bakke, Reidar: Brahms, Grieg og Sibelius slik de betraktet hverandre. I: Studia musicologica norvegica 32: 2006, s. 126–139.
• Bredal, Dag; Strøm-Olsen, Terje (1992): Edvard Grieg: musikken er en kampplass. Oslo: Aventura Forlag A/S. ISBN 82-588-0890-7.
• Eikenes, Eivind A.C. (2007): Edvard Grieg fra dag til dag. Stavanger: E.A.C. Eikenes forlag. ISBN 978-82-92377-06-2.
• Dahl jr., Erling (2007): Edvard Grieg – En introduksjon til hans liv og musikk. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-0418-9.
• Gaukstad, Øystein (1957): Edvard Grieg: – artikler og taler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Grieg, Edvard (1973): Griegs brev til Frants Beyer. Ny fullstendig utgave v/Bjarne Kortsen. Bergen: Editio norvegica.
• Johansen, David Monrad (1956): Edvard Grieg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Nagelhus, Lorents Aage (2004): Edvard Grieg og folkemusikken: stoff og stiltrekk fra norsk folkemusikk i instrumentalmusikken. Oslo: Norsk Musikforlag. ISBN 82-7093-501-8.
• Røttingen, Einar (2006): Etablering av en norsk klavertradisjon: interpretative trekk ved Edvard Griegs Ballade op. 24, Geirr Tveitts Sonate nr. 29 op. 129 og Fartein Valens Sonate nr. 2 op. 38. Oslo: Norges musikkhøgskole. ISBN 82-7853-043-2.

• Carley, Lionel (2006): Edvard Grieg in England. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843832070.
• Finck, Henry Theophilus (2002): Edvard Grieg; with an introductory note by Lothar Feinstein. Adelaide: London Cambridge Scholars Press. ISBN 1-904303-20-X.
• Grimley, Daniel (2007): Grieg: Music, Landscape and Norwegian Cultural Identity. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press 2006. ISBN 1843832100.
• Foster, Beryl (2007): Songs of Edvard Grieg. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843833433.
• Jarrett, Sandra (2003): Edvard Grieg and his songs. Aldershot: Ashgate. ISBN 0-7546-3003-X.
• Kortsen, Bjarne (red.) (1972): Grieg The Writer. 2 bd., Bergen: editio norvegica

• Grieg, Edvard (1997): Briefwechsel mit dem Musikverlag C. F. Peters (1863–1907), hrsg. von Finn Benestad und Hella Brock. Frankfurt/Main: C.F. Peters. ISBN 3-87626-010-8.
• Grieg, Edvard (1994–): Edvard Griegs Briefwechsel, red. Klaus Henning Oelmann. Frankfurt/Main St.Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen. ISBN 3-8267-1123-8; ISBN 3-937909-55-9. (Serie)
• Grieg, Edvard (2008): Thematisch-Bibliograpisches Werkverzeichnis, vorgelegt von Dan Fog, Kirsti Grinde und Øyvind Norheim. Frankfurt/M. Leipzig London New York: Henry Litolffs Verlag. ISBN 978-3876269900.
• Krellmann, Hanspeter (1999): Edvard Grieg. Reinbek: Rowohlt, ISBN 3-499-50430-8.
• Krellmann, Hanspeter (2008): Griegs lyrische Klavierstücke – ein musikalischer Werkführer. München: Verlag C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-44815-7.
• Kreft, Ekkehard (2000): Griegs Harmonik. Frankfurt/Main: Peter Lang GmbH. ISBN 3-631-35995-0.
• Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg: Versuch einer Orientierung. Egelsbach, St. Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3-893-49485-5.
• Oelmann, Klaus Henning (2007): Edvard Griegs Streichquartett op. 27: Überlegungen zu Tradition, Komposition und Rezeption. Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik Bd. 4, Neuwied: Stiftung Villa Musica, s. 387–405. ISBN 978-3-9802665-7-4.
• Tadday, Ulrich (red.) (2005): Reihe Musik-Konzepte: Edvard Grieg. München: Edition Text und Kritik. ISBN 3-88377-783-8 .
• Yang, Jing-Mao (2005): Das «Grieg-Motiv»: Zur Erkenntnis von Personalstil und musikalischem Denken Edvard Griegs. Regensburg: Bosse. ISBN 978-3764926342.

• (en) Edvard Grieg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Edvard Grieg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Edvard Grieg på Internet Movie Database
• (no) Edvard Grieg hos Sceneweb
• (sv) Edvard Grieg i Svensk Filmdatabas
• (en) Edvard Grieg på AllMovie
• (en) Edvard Grieg hos The Movie Database
• (en) Edvard Grieg hos Internet Broadway Database
• (en) Edvard Grieg på Apple Music
• (en) Edvard Grieg på Discogs
• (en) Edvard Grieg på MusicBrainz
• (en) Edvard Grieg på Spotify
• (en) Edvard Grieg på Last.fm
• (en) Edvard Grieg på AllMusic
• (no) Det offisielle nettstedet for 100-årsmarkeringen for Edvard Griegs død 2007
• (no) Edvard Grieg-museet Troldhaugen
• (no) Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek (med utførlige biografier)
• (en) Bilder fra Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek
• (no) Opusliste
• (no) Ballade Besøkt 13.08.2009
• (de) Edvard Hagerup Grieg – Biographie, Werkverzeichnis, Bibliographie, Würdigung Arkivert 6. mars 2005 hos Wayback Machine.
• (de) Edvard Grieg – Gedenk- und Begegnungsstätte Leipzig e.V. – Liv og virke i Leipzig
• (de) Klassika – Grieg: Verkfortegnelse
• (fr) Fransk musikkside med lytteeksempler («Grieg spiller Grieg») og manuskripter^{[død lenke]}

Media

Noter

• (en) Fritt tilgjengelige noter av Edvard Grieg på Mutopia-prosjektet
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Grieg i International Music Score Library Project
• (de) Verk av og om Edvard Grieg i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (de) Lyriske stykker på pdf og midi-format Arkivert 31. oktober 2007 hos Wayback Machine. – gratis