Hopp til innhold

Det egyptiske museet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det egyptiske museet
PlasseringTahrirplassen
Etablert1902
Åpnet1902
Kart
Det egyptiske museet
30°02′52″N 31°14′00″Ø
AdressePiazza Tahrir, El Tahrir Sq., Downtown, Cairo, ميدان التحرير ، وسط البلد ، القاهرة
Nettstedhttps://egyptianmuseumcairo.eg/, https://egyptianmuseumcairo.eg/ar/

Det historiske museum i Kairo, også kjent som Det egyptiske museet, huser en stor samling av oldsaker og mumier fra oldtidens Egypt. Det er den største samlingen i verden av antikviteter i fra denne perioden. Mye av dette er på lager, men et representativt utvalg er utstilt.

Museet sett fra Kairotårnet.

Den nåværende museumsbygningen står ved Tahrirplassen og ble etablert der i 1902. Før den tid hadde museet blitt flyttet flere ganger, som et resultat av plassproblem og dårlig plassering.

Den egyptiske stat etablerte museet, det første bygget oppført i 1835 nær Ezbekeyah-hagene. Etter hvert ble dette byggverket for lite til å innholde alle gjenstandene. I 1855 gav den egyptiske regjering alle artefaktene til erkehertug Maximilian av Østerrike ; de er nå i Kunsthistorisches Museum i Wien.

Det nye museet ble flyttet til bredden av Nilen i Boulaq i 1858. Auguste Mariette ble museets direktør, og mange papyri funnet og bragt dit i denne epoken bærer ordet Musée de Boulaq i sine navn[1][2].

Dette museet ble ødelagt av flom i 1878 og en flyttet gjenstandene til et annet museum i Giza. Dette var siste lokalet før man flyttet til der det står nå. Med på flyttingene har det egyptiske museet også fått med seg gjenstander som har stått på vertsmuseet. Dette har bidratt til å samle flere statuer.

Museet er i dag en større attraksjon for turister, som også gjerne besøker Citadellet.

Museet og samlingen

[rediger | rediger kilde]
Fra inngangen til museet.

Museet inneholder 120 000 små og store gjenstander. Flere faraoer fra de nyere dynastiene er vist fram, med innholdet i graven til Tutankhamon som høydepunktet. Årlig er det rundt 2,5 millioner besøkende.

På grunnplanet av museet er det vist fram en stor samling av papyrus og mynter. De fleste papyrusene er redusert til mindre fragmenter ettersom årtusenene har slitt på dem. Blant de språkene som er brukt på papyrusene er gresk, latin, arabisk og hieroglyfer fra oldtidens Egypt. Myntene er laget av forskjellige grunnstoff, som gull, sølv og bronse. Handelen i oldtida brakte mange typer mynter inn til Egypt, som greske, romerske og islamske.

Videre er det flere gjenstander fra det Nyere Kongeriket, tidsperioden mellom 1550 og 1070 f.Kr. Dette er gjerne større objekter, som statuer, bord og kister. Blant annet blir det vist fram gjenstander fra gravkamrene til Tutmosis III, Tutmosis IV, Amenophis II, Hatshepsut og Maherpen. Flere objekt er fra Kongenes dal.

Graven til Tutankhamon

[rediger | rediger kilde]
Farao Tutankhamons gylne maske.

Faraoen Tutankhamons grav ble funnet i godt bevart tilstand, langt bedre enn gravene til de andre faraoene. Over 3 500 gjenstander ble funnet inne i den, fra en dekorert gravkiste, smykker i elfenbein og gull, til vaser av alabast og flasker. Graven hadde flere våpen og instrumenter som ble brukt av kongen. Flere av gjenstandene er nå utstilt i museet.

På grunn av dette store funnet er Tutankhamon en av de mest kjente faraoene i dag. Selv om det var en stor samling i graven, ble den ikke funnet helt intakt. Man mener at to røverier skjedde mens graven ennå var relativt ny.

Den mest kjente arkeologiske gjenstanden var Tutankhamons gylne maske, som lå oppå mumiefjeset. Masken er 12 kilo tung av solid gull og en går ut fra at den viser hvorledes faraoens ansikt egentlig så ut. Også denne ligger på det historiske museet.

Bilder fra samlingen

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jfr. Auguste Mariette: Les papyrus égyptiens du Musée de Boulaq, Publiés en fac-similé sous les auspices de S.A. Ismaïl-Pacha, khédive d'Égypte.
  2. ^ Jfr. Michel Dewachter: L'original de l'Inventaire de Boulaq Bulletin de l'IFAO, Institut français d'archéologie orientale, Le Caire, 1985, n. 85, s. 105-131

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]