Den katolske kirke i Estland

Den katolske kirke i Estland er en liten minoritet i Estland.^[1] Med 0,4-0,8 prosent katolikker i Estlands befolkning i dag kan den katolske kirke i Estland betegnes som en religiøs minoritet. Ved folketellingen i 2003 anga 5757 personer å være katolikker, hvorav igjen bare en tredjedel hører til den estisktalende delen av befolkningen. Ved folketellingen i 2021 hadde andelen katolikker fordoblet seg til 0,8 %.^[2] Organisatorisk var den katolske kirken i 2021 representert ved en apostolisk administrator med sete i Tallinn og elleve prester fordelt over sju menigheter av latinsk ritus (i Tallinn, Tartu, Pärnu, Valga, Athme, Narva og Sillamäe) samt en (to) gresk-katolske menigheter (i Tallinn og en ferskere i Tartu).^[3] Den sistnevnte menigheter har for det meste ukrainske medlemmer.^[4]

Den 26. september 2024 ble administraturet elevert til bispedømme, ved navn Tallinn. Kirkens egne tall på medlemmer var økende, de ferskeste (fra Acta Apostolicae Sedis 2023 med stikkdato 31.12.2022) var på 6.700 katolikker.

I middelalderen sto katolisismen svært sterkt i Estland. Landet ble kristnet tidlig på 1200-tallet, hovedsakelig gjennom Sverdbroderordenen. Denne ordenen fikk i 1204 oppdrag fra pave Innocens III og biskop Albert av Rīga å kristne (eller erobre) Estland, Livland og Kurland.

Dette førte til opprettelsen av to bispedømmer i det område som i dag er Estland: Saare-Lääne bispedømme (tysk Ösel-Wiek) i 1211 og Tartu bispedømme (Dorpat) i 1224.

I tillegg hadde den danske kongen Valdemar II i 1219 grunnlagt Tallinn bispedømme (dansk Lyndanisse, tysk Reval) nord i landet.

Mens Saare-Lääne og Tartu ble en del av Rīgas kirkeprovins, lå Tallinn under Lund erkebispedømme.

1237 gikk Sverdbroderordenen opp i Den tyske ridderorden,^[5] slik at Estland ble en del av De tyske riddernes ordensstat, en stor geistlig statsdannelse, som eksisterte frem til 1525. Tallinn bispedømme med det nordlige Estland ble først i 1346 innlemmet i ordensstaten. På 1400-tallet var Estlands tre bispedømmer delt i 94 sogn og omfattet 15 klostre. De største og mest betydningsfulle av disse var Padise kloster (tysk Padis, cistercienserordenen, 1319–1559), Kärkna (Falkenau, cistercienserordenen, 1233–1558) og Pirita (St. Brigitten, birgittinerordenen, 1436–1577).

Det ser ikke ut som om den estiskspråklige befolkning ble rekruttert til presteembedet. Den geistlige og politiske overklassen i Estland var tyskspråklig. Så godt som samtlige biskoper, prester, munker og nonner kom fra Tyskland, noen var danske, svenske eller nederlandske. Det liturgiske språk på denne tiden var uansett latin.

Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for Estlands bispedømmer. De eksisterte offisielt videre som fyrstbispedømmer under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men dette kunne ikke forhindre utbruddet av Livlandskrigen. I løpet av denne krigen ble bispedømmene Tartu (1558), Saare-Lääne (1559) og Tallinn (1560) opphevet og/eller protestantiske. Territoriene tilfalt i 1561 henholdsvis Polen, Danmark og Sverige. Dette betød slutten for den statlige katolisismen i Estland.

På 1700-tallet skal det ha vært hemmelige katolske gudstjenester i private hjem. Men først fra 1773 ble Estland offisielt del av et katolsk bispedømme igjen: Bispedømmet Mogilov ble opprettet for alle katolikker i Det russiske keiserdømmet, som Estland den gang var en del av.

I 1785 ble Estland sammen med Latvia organisert i «dekanatet Riga». Den første offisielle katolske gudstjenesten etter reformasjonen fant sted i 1786, den første kirken ble innviet 1845. Dette var St. Peter og Paul-kirken i Tallinn, som fremdeles er bispekirken for Estlands apostoliske administrator. De andre menighetene ble grunnlagt i Tartu (1848), Narva (1907) og Valga (1915).

Etter den første verdenskrig ble de baltiske landene uavhengige, og bispedømmene ble omorganisert. Estland ble i 1918 løst fra Mahiljoŭ og ble en del av Rīga bispedømme (fra 1923 erkebispedømme).

Den 1. november 1924 ble Estland utskilt fra nabolandets bispedømmets territorium og opphøyet til en apostolisk administrasjon. Den første apostoliske administratoren var italienske Antonino Zecchini.

Forfølgelser: Med den sovjetiske okkupasjonen i 1940 begynte igjen vanskelige tider for katolikker i Estland. Den andre apostoliske administratoren av Estland, jesuitten^[6] Eduard Profittlich, døde i fangenskap i 1942, og også den tredje, Henri Werling, ble deportert i 1945.^[7]

Frem til Estlands nye uavhengighet var derfor den apostoliske administrasjonen vakant (ubesatt). Det var lenge uvisst om Profittlich var levende og død; under den kalde krigen var det ikke liketil å finne ut av hvordan det gikk med folk sovjeterne deporterte. Men i 1990 ble det opplyst fra sovjetiske myndigheter at han døde, og når.

Pater Werner overlevde fangetiden, og fikk i 1954 vende tilbake til det som da var sovjetrepublikken Estland. Returen var underlagt strenge betingelser, og med forbud mot å utøve prestelige funksjoner. I tøværsperioden under Nikita Khrusjtsjov fikk han igjen lov til å virke som prest, noe han gjerne gjorde så lenge helsen hans, som var svekket av den lange fengselsperioden, tillot det. Også hans propsjekt med oversettelser av deler av Bibelen, led under hans svekkelse. Han døde i 1961.

De første tre administratorene etter 1992 var samtidig nuntius for de baltiske landene, og residerte i det apostoliske nuntiatur i Litauens hovedstad Vilnius. Den påfølgende administratoren, Philippe Jean-Charles Jourdan, var ikke pavelig diplomat; han kom i 2005, og hans sete ble i Tallinn.

Ved siden av ruinene av birgittinerinnenes kloster fra middelalderen, står det siden 15. september 2001 et nytt kloster. Der bor det (2019) åtte nonner tilhørende birgittinerordenen, fra Mexico og India.

Den 26. september 2024 ble administrasjonen elevert til bispedømme, med navnet bispedømmet Tallinn. Msgr Jourdan ble samme dag gjort til dets «første» biskop; Vatikanets kunngjøring synes således å bety at bispedømmet fra Romas side ikke betraktes som en gjenopprettelse av middelalderens Tallinn-bispedømme.^[8] Opprettelsen fant sted bare noen få uker før den apostoliske administrasjon Estland (opprettet 1. november 2024) rakk å nå sin hundreårsdag.

• 1924–1931: Antonino Zecchini (pavelig nuntius, residerende i Latvia)
• 1931–1942: Eduard Profittlich. S.J.
• 1941–1945: Henri Werling, S.J. (apostolisk administrator «ad interim»)
• 1945–1992: sedisvakans «av politiske årsaker» (sedisvacantia rerum politicarum causa)
• 1992–1997: Justo Mullor García (pavelig nuntius, residerende i Litauen)
• 1997–2001: Erwin Josef Ender (pavelig nuntius, residerende i Litauen)
• 2001–2005: Peter Zurbriggen (pavelig nuntius, residerende i Litauen)
• 2005–2024: Philippe Jean-Charles Jourdan

• 2024–- : Philippe Jean-Charles Jourdan

• Markus Nowak: Katholisch im Baltikum. Estland und Lettland. Wiedergeburt einer Kirche. Bonifatiuswerk, Paderborn / Renovabis, Freising 2012; zur katholischen Kirche in Estland s. 14–19.