Padise kloster

Padise kloster (også Padis, Paddis) var et cistercienserkloster i Estland i middelalderen.

Det ble grunnlagt fra Daugavgrīva kloster i Dünamünde ved Riga i 1281. Etter alt å dømme var det et nærvær av munkene der allerede forut for dette, og de var engasjert i kristningen i området. Klosteret lød under abbeden i moderklosteret frem til 1305, eller 1317 om man vil.

For i 1305 bemektiget Den tyske orden seg Daugavgrīva kloster, og fratatt munkene. Kong Erik V av Danmark (Erik Klipping), som hersket over Dansk Estland, ga dem deretter tillatelse til å bygge et befestet kloster i Padise, dit de flyttet i 1310, selv om byggingen av steinbygningene ikke begynte før i 1317. Det nye klosteret ble kirkelig underordnet cistercienserklosteret Stolpe i Pommern i 1319.^[1]

I 1343, på tidspunktet for Sankt Görans-nattens oppror St. Georgs nattopprør, da det fremdeles bare var delvis bygget, ble klosteret brent ned og 28 munker, lekbrødre og tyske vasaller ble drept. Men kongen bidro til at dette ikke ble slutten på historien.

I 1351 overlot kong Magnus Eriksson patronatsretten over Borgå socken i Finland med kapellene Sibbo og Pernå til munkene i Padise, som innehadde rettighetene til 1428, da biskopen og domkapittelet i Åbo tilløste seg patronatsretten. I Nyland innehadde cistercensermunkene dessuten eiendommer i Ingå og Kyrkslätts socknar, og laksefisket i Abborrfors ved Kymmene elv og i Helsingeå i Borgå socken.

Gjenoppbyggingen av klosteret, som ble underlettet av alle disse tilganger som kom til over tid, var begynt en gang etter 1370. I 1445 var alle større arbeider, inkludert byggingen av porthuset og bolig- og driftsbygningene, fullført, og hvelving var lagt til kirketaket. Innvielsen av hovedbygningen fant sted i 1448.

Klosterets omfattende eiendommer og rettigheter i Estland og også i Sør-Finland gjorde at det gjennom hele 1400-tallet nøt en periode med stor velstand og innflytelse som et av de viktigste åndelige sentrene i Estland. Fra rundt 1500 begynte det imidlertid å selge landene sine og gikk inn i en periode med tilbakegang. Likevel overlevde den reformasjonens omveltninger på 1520-tallet.^[2]

Men under Livlandskrigen ble det slutt. I 1558 gjorde Gotthard Kettler, den siste stormester for Den livlandiske orden klosteranlegget om til festning, og oppløste klosterfellesskapet året etter. Men forgjeves. I 1561 kom Padise klosterfestning under svensk overhøyhet. Dets forsvarsverker ble så forsterket ved Anders målares forsorg, og det tjente en fremtredende rolle som befestning under de påfølgende urolige årtiendene. Anlegget ble erobret av russerne i 1576 og atter ble det forsterket, men ble beleiret av svenskene og etter ødeleggende bombardement gitt tilbake til dem i 1580,^[2] og ble igjen forsterket i begynnelsen av 1600-tallet. Selve klosterfellesskapet var ble oppløst i 1559, og håp om at lykken skulle vende nok en gang, var svunnet. Området var da kommet under fast protestantisk herredømme.

• 1317?–1320 Johannes
• 1321–1326? Evert (Egbert)
• 1328 Nikolaus
• 1331 Egbert
• 1339 Johannes
• 1341–1345 Nikolaus
• 1345 Johannes
• 1346–1352 Nikolaus
• 1364–1376 Nikolaus Risebit
• 1379–1388 Bertold
• 1392–1398 Johannes
• 1402?–1403 Kurt Kröpelin
• 1407–1413? Johannes
• 1415–1418 Konrad
• 1423–1431 Tidemann
• 1436–1438 Werner
• 1441 Michael
• 1447?–1453 Johannes Grues
• 1451–1453 Johannes Urader
• 1454 Nikolaus
• 1478 Tidemann
• 1488–1489 Johannes Vlemynck
• 1491 Georg Kone
• 1492 Heinrich Warnsbeck
• 1493–1504 Michael Sasse
• 1506 Johannes von der Heyde
• 1509–1524 Georg Karnip
• 1524–1543 Eberhard Sunnenschin
• 1544–1553 Ludwig Duchscherer
• 1555–1559 Georg Conradi