Bundeswehr

Bundeswehr
Jernkorset, Bundeswehrs symbol
Basisdata
Land		Tyskland
Grunnlagt		12. november 1955
Forsvarsgrener		Deutsches Heer Deutsche Marine Deutsche Luftwaffe Zentraler Sanitätsdienst
Hovedkontor		Bonn (1955–) Berlin
Administrasjon
Øverst­kommanderende		Tysklands forbundskansler (i krigstid) Forsvarsministeren (i fredstid)
Øverste kommandør		Carsten Breuer, generalinspektør (forsvarssjef)
Styrke
Verneplikt		avskaffet i 2011
Aktivt personell		181,672 (2023)[1]
Utgifter
Budsjett		51,95 Mrd. € (2024)[2] 71,75 Mrd. € (2024) inkl. 2. transje av spesielle eiendeler[2]
Prosent av BNP		2,12 % (2024) [3]
Relaterte artikler
Rang		Militære grader i Bundeswehr
Flagg
Nettsted		www.bundeswehr.de (de)
Erstatter		Wehrmacht

Bundeswehr (norsk: forbundsforsvaret) er Forbundsrepublikken Tysklands forsvar. Det er en føderal styrke med hær (Heer), marine, flyvåpen (Luftwaffe), sanitetstjeneste (Zentraler Sanitätsdienst) og felles støttekommando (Streitkräftebasis). Bundeswehr er underlagt Forsvarsdepartementet.

Bundeswehr ble etablert under den kalde krigen i 1955 som forsvaret i det daværende Vest-Tyskland, som ble medlem av NATO samme år. Det ble i løpet av kort tid bygget opp til et av den vestlige verdens største militærvesen med rundt 500 000 soldater og rundt 170 000 sivilt ansatte på det meste. Bundeswehr har siden etableringen deltatt i NATOs integrerte militærsamarbeid og har særlig hatt et tett samarbeid med det amerikanske forsvaret. Under den kalde krigen var Bundeswehr et tradisjonelt terrorialforsvar som hadde som oppgave å forsvare landet primært mot Sovjetunionen.

Etter den kalde krigen har antallet personell blitt redusert, dels som følge av budsjettreduksjoner og dels som følge av utviklingen i våpenteknologi som har gjort den kalde krigens forsvarsorganisering utdatert, og Bundeswehr har blitt omstilt med større vekt på deltagelse i internasjonale operasjoner utenfor NATOs kjerneområder. Bundeswehr har deltatt i flere internasjonale konflikter, blant annet i Kosovokrigen og Afghanistankrigen, og i internasjonale styrker i flere afrikanske land.

Bundeswehr har siden etableringen hatt et nært samarbeid med den (vest)tyske våpenindustrien, som var og er en av verdens største. (Vest-)Tyskland har i mange årtier vært verdens tredje største våpeneksportør etter USA og Russland/Sovjetunionen.^[4]

I fredstid er Bundeswehr underlagt forsvarsministeren, mens i krigstid blir forbundskansleren øverstkommanderende. Tysk lov lar det imidlertid være opp til regjeringen å ensidig definere om noe er krigstid etter nasjonal tysk rett selv om Tyskland i folkerettslig forstand er involvert i en krig; kriger Tyskland har deltatt i i nyere tid i Afghanistan og Kosovo har ikke vært definert som krig og krigstid etter nasjonal tysk rett, selv om de regnes som dette etter folkeretten. Bundeswehr ledes av en generalinspektør (forsvarssjef). Forbundsrepublikken Tyskland hadde verneplikt for menn fra 1956 til den ble suspendert i 2011, og Bundeswehr er i dag et rent profesjonelt forsvar. Kvinner fikk adgang til å tjenestegjøre som vervede soldater i Bundeswehr etter en dom i EF-domstolen i 2000, men har aldri hatt verneplikt. Grunnloven har fortsatt bestemmelser om verneplikt for menn, slik at verneplikten kan gjeninnføres ved et eventuelt behov.

Det tyske militæret har sine historiske røtter i flere staters arméer. Da Tyskland ble samlet i 1871 ble det etablert en føderal hær med navnet Deutsches Heer. Den prøyssiske armé dannet kjernen, og kontingenter fra de mindre forbundsstatene ble innlemmet i den prøyssiske hæren eller stod under dennes kommando. Kongerikene Bayern, Sachsen og Württemberg beholdt likevel sine egne armeer, der særlig den bayerske hæren var en helt separat institusjon til 1919. Etter samlingen av Tyskland ble det også etablert en føderal marine, Den keiserlige marine. Etter første verdenskrig ble stridskreftene i Tyskland sterkt redusert, men samtidig samlet i ett integrert føderalt forsvar, Reichswehr. Reichswehr fikk i 1935 navnet Wehrmacht, samtidig som verneplikten ble gjeninnført, og ble demobilisert etter andre verdenskrig høsten 1946.

I 1950 begynte planleggingen av en vesttysk gjenopprustning. En ekspertgruppe som besto av 10 tidligere generaler og fem stabsoffiserer i det tidligere Wehrmacht, møttes i hemmelighet i oktober 1950 i Himmerrod-klosteret i Eifel. Gruppen var utnevnt av forbundskansler Konrad Adenauer etter forhåndssamtykke av USA og Storbritannia. Den skulle gi råd med hensyn til opprettelsen av en tysk kontingent i et europeisk forsvar. Gruppens rapport, det såkalte Himmeroder Denkschrift anses som den uformelle begynnelse for Bundeswehr.^[5]

I Himmeroder Denkschrift ble det militærpolitiske konseptet Innere Führung (indre ledelse) foreslått som forsvarets verdigrunnlag. Konseptet som har gjeldt siden, skal definere og ivareta soldatenes rett og plikt til å forholde seg til blant annet grunnleggende menneskerettigheter. Konseptet er videre koblet til begrepet «statsborger i uniform». Dette sinnbildet skal indikere at soldaten i utgangspunktet er er ordinært samfunnsmedlem, og ikke hevet over andre. Militærmakten skal ikke virke som en stat i staten, men være en del av samfunnet.^[6][7]

Det videre arbeidet ble koordinert av det såkalte Blank-kontoret, et kontor direkte underlagt Forbundskanslerens kontor som ble ledet av Theodor Blank. I 1955 ble Bundeswehr formelt grunnlagt, Blank-kontoret ble omdannet til det vesttyske Forsvarsdepartementet og Forbundsrepublikken Tyskland ble medlem av NATO. Blank ble da forsvarsminister, men gikk av etter ett år og ble etterfulgt av Franz Josef Strauss. Ved siden av Blank og Strauss som politiske ledere var Bundeswehrs to første generaler Hans Speidel og Adolf Heusinger de mest sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr, og ble henholdsvis øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral-Europa og den første generalinspektøren for Bundeswehr i 1957.^[8]

Den formelle grunnleggelsen av Bundeswehr ble høytidelig gjennomført på 200-årsdagen for generalen Gerhard von Scharnhorsts fødsel. Navnet Bundeswehr ble foreslått av generalen og politikeren Hasso von Manteuffel. Navnet hadde også vært på tale som navnet på et tysk forsvar i forbindelse med det første forsøket på å etablere en tysk nasjonalstat i Frankfurtparlamentet i 1849. Verneplikt ble gjeninnført i 1956 for alle menn mellom 18 og 45 år. Mange av Bundeswehrs grunnleggere og tidlige militære ledere hadde hatt tilknytning til 20. juli-attentatet, med Hans Speidel som den mest sentrale blant dem. Etter Heusinger og Speidel regnes særlig generalene Josef Kammhuber, Friedrich Foertsch, Johann von Kielmansegg, Heinrich Trettner, Ulrich de Maizière, Jürgen Bennecke, Johannes Steinhoff og Ernst Ferber, og admiralen Armin Zimmermann, til Bundeswehrs militære grunnleggergenerasjon.^[8]

Under den kalde krigen var Bundeswehr hjørnestenen i NATOs konvensjonelle styrker i Sentral-Europa, og ble i løpet av få år bygget opp til et av den vestlige verdens største militærvesen. På det meste hadde Bundeswehr rundt 500 000 soldater og 170 000 sivilt ansatte. Vest-Tyskland bygget også ut sin våpenindustri og ble verdens tredje største våpenprodusent og -eksportør, etter USA og Sovjetunionen.

Bundeswehr har siden etableringen vært en av de største deltagerne i NATOs integrerte militærsamarbeid, sammen med det amerikanske forsvaret og det britiske forsvaret. Bundeswehr har følgelig siden 1950-årene hatt et omfattende samarbeid med disse og med mindre NATO-lands militærvesen.

Hæren var inndelt i tre korps med tolv divisjoner. Luftwaffe hadde et betydelig antall stridsfly og deltok i NATOs integrerte luftforsvar (NATINAD). Marinens oppgave var å forsvare Østersjøen og møte den sovjetiske flåten der.

Bundeswehr var frem til 1990 Vest-Tysklands forsvar. Som følge av Tysklands gjenforening ble DDRs væpnede styrker, Nationale Volksarmee (NVA), oppløst. Bundeswehr overtok da NVAs materiell, eiendom og installasjoner, men det meste av dette ble avhendet og nedlagt. Bundeswehr er ikke en etterfølger etter NVA og de aller fleste tidligere NVA-soldatene ble arbeidsløse etter gjenforeningen. Et lite antall tidligere NVA-personell i lavere grader fikk ansettelse i Bundeswehr; i hovedsak var disse tekniske spesialister som skulle hjelpe til med å demontere og avhende NVAs materiell, eller menige soldater som søkte seg til en karriere i Bundeswehr. Per 2002 hadde bare 5% av Bundeswehrs personell tidligere tjenestegjort i NVA, og da bare i lavere grader, og andelen har senere sunket ytterligere.^[9]

Det var i Bundeswehr en stor uvilje mot å la tidligere NVA-offiserer tjenestegjøre i Bundeswehr. Antikommunisme var en av de viktigste politiske doktrinene i Vest-Tyskland, både i innenriks- og utenrikspolitikken, og «en sak som den vesttyske staten gav veldig sterk offentlig støtte».^[10] Dette gjaldt imidlertid i enda større grad i Bundeswehr, som hadde blitt grunnlagt under den kalde krigen primært for å forsvare landet mot Sovjetunionen, og NVA ble oppfattet av Bundeswehrs offiserer som en fiendtlig organisasjon som hadde tjent Forbundsrepublikken Tysklands viktigste fiende, Sovjetunionen, og NVAs offiserer ble innen Bundeswehr oppfattet som landssvikere.^[9] Etter gjenforeningen fikk Bundeswehrs militære ledere i stor grad gjennomslag for sin holdning om at NVA-offiserer ikke kunne regnes som tyske soldater eller få tjenestegjøre i Bundeswehr annet enn i en svært begrenset utstrekning og bare i lavere grader; Andrew Bickford skriver: «Tidligere NVA-offiserer blir regnet som de 'onde' tyskerne som tjente et 'illegalt' regime og tapte den kalde krigen, mens det vesttyske militæret og dets offiserer er de 'gode' tyskerne som tjente det 'legitime' Tyskland og vant den kalde krigen».^[9]

Etter den kalde krigen har antallet personell blitt redusert, dels som følge av budsjettreduksjoner og dels som følge av utviklingen i våpenteknologi som har gjort den kalde krigens forsvarsorganisering utdatert, og Bundeswehr har blitt omstilt med større vekt på deltagelse i internasjonale operasjoner utenfor NATOs kjerneområder. Bundeswehr deltok bl.a. i krigen mot Jugoslavia, Kosovokrigen, i 1999, og i Afghanistankrigen fra 2001. Bundeswehr har også styrker i flere afrikanske land.

Hæren er i dag^[når?] organisert i fem kampdivisjoner, Luftwaffe i tolv vinger og marinen i to flåter. Sanitetstjenesten og den felles støttekommandoen er organisert i fire regionale kommandoer.

Kvinner fikk adgang til å tjenestegjøre som soldater i Bundeswehr i 2000, etter en dom i EF-domstolen; før dette kunne kvinner bare tjenestegjøre i sanitetstjenesten og musikkorps.

I 2011 avskaffet Tyskland verneplikten.

Forsvarets symbol er Jernkorset; symbolet var Preussens nasjonalsymbol og er knyttet til frihetskrigen mot Napoleon og før den tid fra Den tyske orden.

Generalinspektøren for Bundeswehr er Tysklands forsvarssjef.^[11][12]

• 1957–1961: Adolf Heusinger
• 1961–1963: Friedrich Foertsch
• 1964–1966: Heinrich Trettner
• 1966–1972: Ulrich de Maizière
• 1972–1976: Armin Zimmermann
• 1976–1978: Harald Wust
• 1978–1983: Jürgen Brandt
• 1983–1986: Wolfgang Altenburg
• 1986–1991: Dieter Wellershoff
• 1991–1996: Klaus Naumann
• 1996–1999: Hartmut Bagger
• 1999–2000: Hans-Peter von Kirchbach
• 2000–2002: Harald Kujat
• 2002–2009: Wolfgang Schneiderhan
• 2010–2018: Volker Wieker
• 2018–2023: Eberhard Zorn
• 2023–0000: Carsten Breuer

• Militære grader i Bundeswehr
• Tysklands politiske system

• (de) Offisielt nettsted
• (en) Bundeswehr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Luftwaffe
• Marinen