Akritiske sanger

Akritiske sanger (gresk ακριτικά τραγούδια — grensemennenes sanger) er heroisk eller episk diktning som oppsto fra 900-tallets Bysants, inspirert av bortimot konstant krigføring mot muslimer i det østlige Lilleasia. Diktningen ga flere bysantinske romanser, den mest kjente av dem alle er Digenis Acritas, noe som også er blitt betraktet som begynnelsen til den moderne greske litteratur.

Skrevet på middelalderens gresk handler de akritiske sanger om ανδραγαθίες, heroiske dåder til ακρίτες, grensemennene, krigere som levde nær den arabiske grensen og kjempet mot fienden. Den konstante krigføringen i regionen og de gjentatte konfrontasjonene med muslimene inspirerte poeter til skrive ned fortellinger om ridderskap som svar til et samfunn som ønsket å høre om hva som skjedde, enten det var fiktivt eller faktisk handlinger, ettersom de hele tiden sto overfor trusselen om invasjoner. Skjebnen til innbyggerne etter hver invasjon var som regel tapet av et familiemedlem foruten deres egen smerte var betydelige dikteriske temaer.

Invasjoner og hatet mot de som invaderte, begjæret etter hevn, skjebnen til kvinnelige fanger, og de anstrengelser som ble gjort for å redde dem, alt dette inspirerte poetene som basert på fortellinger fra øyenvitner, organiserte og utviklet denne informasjonsmengden og følelsene til et levende språk med lett og minneverdige vers. Poeten fortalte også i resitasjon, eller i et enkelt, gjentagende taktfast tempo om slaveriet, duellene, massakrene, flukten, løslatelsen av fanger, og ofte båndene av hengivenhet mellom kidnapperne og kvinnene som førte til ekteskap og forsoning.

Den akademiske undersøkelsene av den akritiske diktningens opprinnelse har ført sporene tilbake til en muntlig poesi fra 800-tallet og 900-tallet. Den greske forskeren Socrates Kougeas (Σωκράτης Κουγέας) daterer den tidligste referansen til muntlig epikk på 900-tallet i en tale gitt av biskop Arethas av Caesaria som fordømte den lokale αγύρται (agyrtae = gresk motpart til de franske trubadurer) i Paflagonia som hyllet de voldelige handlingene istedenfor å synge om helgener og Gud. Kougeas observerte at Arethas foreslo en tradisjon utviklet på en tid hvor det i Lilleasia var en krybbe for akritisk litteratur. Bevarelsen av betydningsfulle muntlige sanger i Lilleasia opp til 1922 da hele området ble avfolket av grekere beviser at Kougeas' antagelse var riktig.

Disse folkesangerne kan ha vært profesjonelle, eller iallfall delvis profesjonelle som tok avbrekk fra sitt egentlige arbeid for synge mot betaling. Denne tradisjonen blir fortsatt opprettholdt på Kypros med ποιηταράδες (sangere) som synger fast ved festivaler.

En berømt teori av spesialisten Roderick Beaton er at diktet Digenis Akritas ble først skrevet i keiserdømmets hovedstad Konstantinopel i løpet av 1100-tallet og benyttet elementer fra det militære aristokrati som opprinnelig kom fra rikets asiatiske provinser. Disse hadde flyktet til hovedstaden etter den tyrkiske invasjonen på midten av århundret. De skapte disse sangene for å opprettholde og minnes sin kultur, ga oppmerksomhet til ferdigheter som soldat, personlig ære og mot, og en aristokratisk livsholdning og levevis.

Med den arabiske ekspansjonen på slutten av 600-tallet kom en tid med krigføring for beboerne i østligste provinsene. Syria ble okkupert i 640 og fra da av, hvert år, forsøkte muslimene å invadere Lilleasia, og førte med seg fanger på veg tilbake. Byer ble gjenerobret av den østromerske hæren med unntak av Tarsus og Adana som forble okkupert til 900-tallet, men hver år etter at de muslimske invasjonene etterlot seg smerte og lidelser hos beboerne sammen med deres fortvilelse over deres kjære som var forsvunnet. Det var denne pågående krigføringen som var bakgrunnen for akritiske poesien.

Heltene i disse diktene, Ακρίτης, akritene, er personifiseringen av hver eneste bysantinske soldat som voktet disse territoriene. Så tidlig som keiser Alexander Severus’ soldater ble gitt jord som ble ført videre til deres sønner som motytelse for deres tjenester i hæren. Keiser Justinian I den store konsoliderte disse landområdene som skattefrie. Med dannelsen av det bysantinske temasystemet ble jordeierne gitt ytterligere privilegier som også ekskluderte innsjøer fra beskatning. I løpet av regimet til keiser Konstantin VII ble det ikke lenger tillatt å selge jordbruksland, selv om eieren ønsket det. Dette var nødvendig for å bevare kavaleriet for å ta seg av tyver (απελάτες). Etter den bysantinske suksessen mot araberne etter 900-tallet ble grenseområdene stabilisert, trykket mellom dem lettet og oppmerksomheten gikk fra utlandsaffærer til indre farer.

De fleste diktene overlevde ikke den osmanske okkupasjonen av Hellas, og kun en liten del av det opprinnelige antallet verket har blitt bevart, dog de som har blitt bevart var berømte nok til å eksistere i nok kopier til å overleve. De fleste kjente muntlige sanger ble skrevet ned og kopiert i stort antall, det mest notable var Digenis Acritas som ble kjent også i Vest-Europa utenfor Østromerriket.

De viktigste akritiske romanser var:

• Digenis Acritas (Διγενής Ακρίτας).
• Andronicus' ganger (Ο Ανδρόνικος και ο Μαύρος του).
• Andronicus’ sønn (Ο υιός του Ανδρόνικου).
• Armoures’ sang (Το άσμα του Αρμούρη).

Acritis, som en representant for den akritiske poesien, har hatt stor påvirkning på moderne gresk litteratur. Dens prosa og talemåter påvirket og formet moderne gresk språk, diktene i seg selv var nasjonalistiske nok i sitt vesen til at de ble et symbol på gresk kontinuitet. Bysantinsk nasjonalisme under dannelsen av den greske staten og i tiden med den utopiske «Store greske tanke» var utbredt og skjerpet. Kostis Palamas, blant de største av de greske poeter, forberedte hans egen versjon av Digenis Acrites før han døde. Bysantinsk historie er en del av Hellas’ utvidede historie avledet fra historikeren Konstantine Paparrigopoulos, og det er hva som inspirerte Palamas i ett av hans dikt («Αναπαίστους») til å prise helten Digenis Acrites som den sammenhengende forbindelsen mellom Hellas i perserkrigene på 500-tallet f.Kr. og Hellas i 1821:

Ο Ακρίτας είμαι, Χάροντα,

δέν παιρνώ μέ τά χρόνια,

Είμ' εγώ η ακατάλυτη ψυχή τών Σαλαμίνων,

στήν Εφτάλοφην έφερα το σπαθί τών Ελλήνων.

Det er jeg, Acritas, Døden,

År vil ikke la meg forsvinne

Jeg er den uforgjengelige sjel til Salamis

Bringer til De syv åser, grekernes sverd.

Grekernes nederlag i den gresk-tyrkiske krig i 1919–1922 signaliserte endeliktet til «Den store greske tanke» og med utvekslingen av befolkningen som tømte Lilleasia for grekere har legenden om Acritas blitt svekket, skjønt ikke utslettet. Etter den andre verdenskrig planla Nikos Kazantzakis å skrive hans eget dikt sentrert om Acritas som denne gangen ikke skulle være personifiseringen av en nasjon, men menneskets høyere og åndelig kamp. Dens historiske kontekst vil da ikke bli bysantinsk.

• Vasilief, A History of the Byzantine Empire – The Macedonian epoch (867-1081) Inneholder også en omfattende diskusjon om Digenis Acrites.