Ahab av Israel

Ahab Konge av Oldtidens Israel
Født		935 f.Kr. Samaria
Død		ca. 850 f.Kr. Ramot i Gilead
Beskjeftigelse		Hersker
Embete		King of Israel
Ektefelle		Jesabel
Far		Omri av Israel
Barn		Ahasja og Joram
Nasjonalitet		Kongedømmet Israel
Gravlagt		Samaria
Regjeringstid		ca. 869 til 850 f.Kr.
Ahab av Israel på Commons

Ahab (hebraisk: אַחְאָב – ʾAḥʾāḇ, «bror av faren»; i eldre oversettelser Akab; gresk: Αχααβ; latin: Achab) var konge av Israel og sønn og etterfølger av Omri i henhold til den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet).^[1]

Den bibelske fortellingen om Ahab er meget hatsk framstilt. Han ble anklaget av profetene for ikke å følge den rette tro, troen på den ene gud Jahve, og grunnen til dette synes først og fremst å være at han var gift med fønikiske Jesabel fra Tyr som skal ha opprettholdt sin tro på Baal. Ahabs religiøse toleranse, at tilsynelatende aksepterte både dyrkelse av Jahve og Baal, ble således hans fall, og den religiøse ensretningen som særlig profeten Elia sto for, vant fram.

Omri av Israel, far av Ahab og grunnlegger av det kortvarige Omri-dynastiet, synes å ha vært en fremgangsrik militær leder som nevnes innenfor teksten til moabittenes Mesjastelen for å ha «undertrykket Moab i mange dager». Ahab ble etterfulgt av Ahasja og Joram som styrte over Israel fram til Jehus opprør i 842 f.Kr.^[2]

Ahab giftet seg med Jesabel, datteren av den fønikiske kongen av Tyr, og denne ekteskapelige alliansen var uten tvil for å sikre seg politisk støtte. Byen Jisreel har blitt identifisert som Ahabs befestede base for stridsvogner og kavaleri i Jisreeldalen.^[3] Første Kongebok 16-22 forteller historien om Ahab og Jesabel, og indikerer at Jesabel hadde en dårlig innflytelse på Ahab.^[4]

Ahab ble konge av Israel i det 38 året til Asa, konge av Juda, og styrte i 22 år.^[5] Bibelforskeren William F. Albright har datert hans styre til tiden 869 – 850 f.Kr. mens Edwin R. Thiele har gitt datoene 874 – 853 f.Kr.^[6] Michael D. Coogan har gitt datoene 871-852 f.Kr.^[7]

I løpet av Ahabs styre forble Moab, som hadde blitt erobret av hans far, skattskyldig til Juda. Ahab var alliert med Josjafat ved ekteskap, og var antagelig hans vasall. Det er kun med det arameiske riket Aram-Damaskus det er antatt at Ahab hadde et dårlig forhold.

Slaget ved Karkar er nevnt på Kurkhmonolitten, en assyrisk tekst, og var kanskje ved Apamea, omtrent 55 kilometer nordvest for Hama i Syria, hvor assyriske Salmanassar III kjempet i 853 f.Kr. mot en stor sammenslutning av herskere fra Kilikia, nordlige Syria, Israel, Ammon, og ulike stammer fra den syriske ørkenen.

Ahabs bidrag er sagt å ha vært rundt 2000 stridsvogner og 10 000 menn. I virkeligheten var antallet stridsvogner i Ahabs styrke heller sannsynlig kun et par hundre, i henhold til arkeologiske undersøkelser av området og fundamentene til staller som har blitt funnet.^[8] Om antallet imidlertid viser til allierte kan det muligens omfatte styrker fra Tyr, Juda, Edom og Moab. Den assyriske kongen hevdet etterpå at han seiret, men da han umiddelbart trakk seg tilbake og påfølgende hærtok i 849 f.Kr. og 846 f.Kr. mot en tilsvarende om enn ikke spesifisert sammenslutning synes å indikere at den assyriske konge ikke oppnådde noen varig suksess.

I henhold til Tanákh (Den hebraiske Bibelen) hadde Ahab med 7000 menn tidligere beseiret Hadadeser (også nevnt som Benhadad eller Bar Hadad II) fra armenske Aram-Damaskus og hans 32 «konger» som hadde kommet for å beleire Samaria, og i det påfølgende året oppnådd en avgjørende seier over ham ved Aphek, antagelig sletten ved Sharon som lå ved byen Antipatris, i henhold til Første Kongebok.^[9] Det ble inngått en fredsavtale hvor Hadadeser ga fra seg de byer som hans far hadde erobret fra Ahabs far (det er Omri, men se også Første Kongebok 15:20 og Andre Kongebok 13:25^{[død lenke]}), og det ble opprettet handelsavtaler mellom byen Damaskus og Samaria.

I den bibelske tekst hadde Ahab fire betydningsfulle møter med profetene. Det første møtet var med Elia, som Ahab viser til som den som «fører ulykke over Israel»^[10] da Elia spår tørke.^[11] Dette møtet ender med at Elia seirer over de offisielle Baal-profetene til Israel i en prøve som ble holdt for israelittene og deres konge Ahab. Prøven ender med at Elias Gud konsumerer det offeret som dyrkerne av Baal ikke kunne få deres gud til å berøre. Deretter drepte Elia alle de andre profetene.^[12]

Det andre møtet er mellom Ahab og to profeter uten navn.^[13] Det tredje møtet skjedde da Elia konfronterte Ahab over Ahab og Jesabels henrettelse av Nabot fra Jisreel og for å ha tilegnet seg hans landområder.^[14] Det fjerde møtet er med profeten Mika, sønn av Jimla, som da han ble bedt om råd angående et militært hærtokt. Mika forsikrer Ahab først at han vil være suksessfull og til sist ga han Ahab et glimt av Guds plan for ham ved at han vil dø i et slag.^[15][16]

Tre år senere da krigen brøt ut øst for Jordanelven, og Ahab er dratt ut sammen med Josjafat av Juda for å gjenvinne Ramot i Gilead. I løpet av dette slaget forkledde Ahab seg, men ble likevel dødelig såret av en tilfeldig pil. Den hebraiske Bibelen hevder at hunder slikket hans blod, i samsvar med profetien til Elia, men Septuaginta (den greske oversettelsen av Det gamle testamente) la til at også «griser» slikket hans blod. Den siste hånlige tilegnelsen kom fra at israelittene avstår fra flesk fra griser og vurderte dette dyret nedsettende. Ahab var i tillegg gift med den fønikiske prinsessen Jesabel, som var en av de mest «mektige og beryktede kvinner i kongetiden», og hun døde ved en tilsynelatende tilsvarende tilfeldig død som ektemannen.^[8] Etter sigende skal Ahabs hovedstad Samaria ha dyrket kanaanittiske guder.

Ahab ble etterfulgt av sine sønner, Ahasja og Joram.

Mens den overstående teksten fra Første Kongebok ikke vurderer Ahab med større vennlighet, er det andre referanser som er mer fiendtlige. Særlig Første Kongebok 16,29 til 20,40 er fortellingen om Ahabs kongedømme. Dette styret møtte opposisjon fra flere profeter av Jahve i hele hans tid grunnet at hans ekteskap med den utenlandske Jesabel og grunnet hans påståtte dyrkelse av andre guder, antagelig at han aksepterte dyrkelse av Baal på lik linje med Jahve. I tillegg var han ulydig mot profetenes advarsler og ord, og i tillegg ble han mislikt for mordet på Nabot fra Jisreel. Sistnevnte mord var en kongelig innblanding ved at Nabot eide et stykke landområde som Jesabel skal ha ønsket, og Nabot ble således drept på hennes ordre, i henhold til Andre Kongebok 9. Jesabel og Ahab ble en trussel mot de lokale jordeierne og pisket opp et folkelig raseri samtidig som en ny kult i form av profetene ble en politisk opposisjon (Elia, Mika og noe få andre navnløse profeter). Av dette og andre ting ble Ahab referert som «gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham», i henhold til Første Kongebok 16,30. De som fulgte Jahve, fant sin forkjemper i Elia, og hans fortelling reflekterer den profetiske lære mer enn en tidsalder. Hans fordømmelse av det kongelige dynasti i Israel og hans ettertrykkelige insistering på dyrkelse av Jahve og Jahve alene, illustrert ved kappestriden mellom Jahve og Baal på Karmelberget, slik som det fortalt i Første Kongebok 18, utgjør en nøkkelhendelse til en epoke som kulminerer med at Jehu ble konge, en hendelse hvor Elias valgte disippel Elisja var den ledende figur.

Herman Melvilles storslåtte roman Moby Dick fra 1851 forteller om den besatte kaptein Ahab på jakt etter den hvite hval. Kapteinens navn er fra Bibelens Ahab, og en rekke andre figurer i romanen har også navn fra Bibelen.

• «Ahab» hos Archaeowiki.org