Åpningsseremonien for Sommer-OL 2012

Sommer-OL 2012
Søknadsprosess Arenaer Markedsføring (maskoter) Medaljefordeling og medaljevinnere Kalender Kronologisk sammendrag Åpningsseremoni (flaggbærere, fakkelstafett) Avslutningsseremoni Rekorder Paralympiske sommerleker
IOK BOA LOCOG

Åpningsseremonien for Sommer-OL 2012 fant sted på Olympiastadion i London 27. juli 2012. Seremonien markerte starten på de 30. olympiske sommerleker. Den startet klokken 21.00 britisk sommertid og varte i nesten fire timer.

Arrangementet hadde navnet Isles of Wonder,^[1] der et typisk britisk kulturlandskap ble forvandlet i løpet av seremoniens kunstneriske del gjennom kunstneriske innslag som tematisk fokuserte på Storbritannias historie fra jordbrukssamfunn, gjennom den industrielle revolusjon og kamp for politiske rettigheter, til velferdsstat og populærkultur. Seremonien inneholdt faste poster med åpning ved vertslandets statsoverhode, dronning Elisabeth II, deltakerinnmarsj, flaggheising, edsavleggelser og tenning av den olympiske ild. Åpningsseremonien ble til under Danny Boyles kunstneriske ledelse.

Åpningsseremoniene ved olympiske leker må inneholde bestemte programposter: Ankomst av vertslandets statsoverhode, avspilling av vertslandets nasjonalsang og heising av nasjonalflagget, utøvernes innmarsj, dueslepp, offisiell åpning av lekene ved vertslandets statsoverhode, heising av OL-flagget av avspilling av Olympiahymnen, avleggelse av utøver-, funksjonær og trenereden og tenning av den olympiske ild tennes. I tillegg til disse formelle innslagene, skal åpningsseremonien også ha et kunstnerisk program.^[2]

Filmregissøren Danny Boyle fikk i oppdrag å utforme åpningsseremonien som helhet og utarbeide det kunstneriske programmet.^[3] 15 000 frivillige deltok i forberedelsene og gjennomføringen av arrangementet,^[4] som kostet over 27 millioner britiske pund.^[5]

Det britiske luftforsvarets oppvisningsavdeling Red Arrows gjennomførte overflygninger i Belfast, Edinburgh, Cardiff og London og farget himmelen rød, hvit og blå av røyk sluppet ut fra flyene.^[6] Klokken 20.12 stanset det offisielle nedtellingsuret for sommerlekene og i samme øyeblikk fløy Red Arrows over Olympiastadion og etterlot seg røykstriper i fargene til Storbritannias nasjonalflagg.

Et minutt senere var flyene over Hyde Park. Der det ble holdt en åpningskonsert i forkant av selve åpningsseremonien.^[7] Duran Duran, Snow Patrol, Stereophonics og Paolo Nutini spilte før åpningsseremonien ble sendt direkte på storskjermer. Over 50 000 fulgte konserten og seremonien i Hyde Park.^[8]

Olympiastadion hadde under åpningsseremonien et publikum på omkring 62 000.^[4] Blant de inviterte var 260 medaljevinnere fra de olympiske leker siden 1948.^[9] 7 500 skuespillere, musikere, dansere og statister deltok i åpningsseremoniens kunstneriske del.

Vertslandets statsoverhode, dronning Elisabeth, var hovedgjest ved arrangementet. Blant andre gjester var prins Philip og prins Charles, prins William og hans kone Catherine. Den britiske regjeringen var representert ved statsminister David Cameron, visestatsminister Nick Clegg, utenriksminister William Hague og flere andre statsråder.^[10]

Den internasjonale olympiske komité var representert ved sin president Jacques Rogge, mens Sebastian Coe representerte arrangøren, organisasjonskomitéen LOCOG.

Et stort antall utenlandske statsoverhoder, regjeringssjefer, kongelige og andre prominente gjester var invitert til å delta ved åpningen.^[11] Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko ble nektet innreise og fikk ikke mulighet til å delta.^[12]

Liste over tilstedeværende utenlandske statsoverhoder, regjeringssjefer, kongelige og andre gjester

Albania – statsminister Sali Berisha  Algerie – statsminister Ahmed Ouyahia  Andorra – statsminister Antoni Martí  Armenia – president Serzj Sargsian  Aserbajdsjan – president Ilham Aliyev  Bahamas – generalguvernør Arthur Foulkes  Bangladesh – statsminister Sheikh Hasina  Belgia – prins Philippe og statsminister Elio Di Rupo  Brasil – president Dilma Rousseff  Bulgaria – president Rosen Plevneliev  Canada – generalguvernør David Johnston  Danmark – dronning Margrethe og statsminister Helle Thorning-Schmidt  Djibouti – statsminister Dileita Mohamed Dileita  Dominica – president Nicholas Liverpool  Estland – statsminister Andrus Ansip  Fiji – president Epeli Nailatikau  Finland – president Sauli Niinistö  Frankrike – statsminister Jean-Marc Ayrault  Gabon – president Ali Bongo Ondimba  Georgia – president Mikheil Saakasjvili  Guam – guvernør Edward Jerome Baza Calvo  Haiti – statsminister Laurent Lamothe  Island – president Ólafur Ragnar Grímsson  Irland – statsminister Enda Kenny  Italia – president Giorgio Napolitano  Elfenbenskysten – president Alassane Ouattara  Jamaica – statsminister Portia Simpson-Miller  Japan – statsminister Yoshihiko Noda  Kasakhstan – president Nursultan Nazarbajev  Kenya – president Mwai Kibaki  Kina – statsråd Dai Bingguo  Kirgisistan – statsminister Omurbek Babanov  Kroatia – president Ivo Josipović  Kypros – president Dimitris Khristofias  Latvia – president Andris Bērziņš  Libanon – statsminister Najib Mikati  Litauen – president Dalia Grybauskaitė  Luxembourg – storhertug Henri  Nord-Makedonia – president Gjorge Ivanov  Malawi – tidl. høyesterettsjustitiarius Richard Banda  Malaysia – kong Abdul Halim Mu'adzam Shah  Marshalløyene – president Christopher Loeak  Moldova – statsminister Vladimir Filat  Monaco – fyrst Albert  Mongolia – president Elbegdorj Tsakhia  Montenegro – president Filip Vujanović og statsminister Igor Lukšić  Mosambik – president Armando Guebuza  Nederland – kronprins Willem-Alexander og statsminister Mark Rutte  New Zealand – generalguvernør Jerry Mateparae  Norge – kronprins Haakon  Palestina – statsminister Salam Fayyad  Panama – president Ricardo Martinelli  Portugal – president Aníbal Cavaco Silva  Romania – statsminister Victor Ponta  Russland – statsminister Dmitrij Medvedev  Rwanda – president Paul Kagame  Saudi-Arabia – kronprins Nawaf al-Saud  Serbia – president Tomislav Nikolić  Singapore – president Tony Tan Keng Yam  Slovakia – president Ivan Gašparovič  Slovenia – president Danilo Türk  Spania – dronning Sofia  Saint Kitts og Nevis – statsminister Denzil Douglas  Saint Lucia – generalguvernør Pearlette Louisy og statsminister Kenny Anthony  Saint Vincent og Grenadinene – generalguvernør Frederick Ballantyne  Sveits – forbundspresident Eveline Widmer-Schlumpf  Thailand – prinsesse Maha Chakri Sirindhorn  Tonga – kronprins Tupouto'a 'Ulukalala  Tsjekkia – president Václav Klaus  Tunisia – president Al-Munsif al-Marzuqi  Tyrkia – statsminister Recep Tayyip Erdoğan  Tyskland – president Joachim Gauck  Ukraina – statsminister Mykola Azarov  Ungarn – president János Áder  USA – førstedame Michelle Obama  Østerrike – forbundskansler Werner Faymann

Åpningsseremonien startet klokken ni med en to minutter lang animert film som viste utsyn over London med landemerker langs Themsen til musikk som blant annet besto av tema til serien Østkantfolk, «London Calling» av The Clash og «God Save the Queen» av Sex Pistols. Filmen endte på Olympiastadion der ti barn holdt ballonger med tall for å telle ned til åpningen av seremonien. Programmet for åpningsseremonien ble så satt i gang av Tour de France-vinneren Bradley Wiggins kledd i gul trøye. Han slo et slag på en to meter vid og tre meter høy klokke, beskrevet som verdens største stemte klokke,^[13] støpt av Klokkengieterij Eijsbouts.^[14]

Første del av det kunstneriske programmet startet deretter. Utgangspunktet var et typisk britisk kulturlandskap.^[1] Dette ble gradvis omformet gjennom den industrielle revolusjon til det moderne samfunn.

Kulissene forestilte i utgangspunktet en landsby omgitt av jordbruksland, der folk drev med landlige sysler. Her ble også levende husdyr benyttet.^[15] I bakgrunnen fantes en høyere del med et tre på toppen. Dette var en modell av åsen Glastonbury Tor.

Kor av barn og unge framførte sanger for de fire landene som utgjør vertsnasjonen. På stadionet i London sang et kor salmen «Jerusalem» for England, mens det var filmede innsalg fra Nord-Irland, der barna sang «Danny Boy» stående i Giant's Causeway, Skottland, der «Flower of Scotland» ble framført på Edinburgh Castle, og Wales, der «Bread of Heaven» (engelsk utgave av «Cwm Rhondda») ble sunget på stranden i Rhossili.

Seremonien gikk så over til viktoriatiden og den industrielle revolusjon. En gruppe ingeniører, landmålere og forretningsfolk gjorde entre, ledet av Isambard Kingdom Brunel spilt av Kenneth Branagh. Fra Glastonbury Tor leste Branagh et utdrag fra Stormen av William Shakespeare. Scenelandskapet ble så omformet etter hvert som vegetasjonen vek for fabrikker. Smelteverksarbeidere begynte arbeidet på det som ble til en olympisk ring.

I denne delen av programmet ble også falne i verdenskrigene minnet. Trommespillere akkompagnerte Evelyn Glennie, som framførte «And I Will Kiss» av Underworld, mens sentrale historiske figurer og hendelser passerte revy. Her var blant annet kampen for kvinnelig stemmerett med, sammen med den første innvandringen fra Karibia og The Beatles, slik bandet framsto på omslaget av Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. De olympiske ringene ble løftet på plass og tent slik at fyrverkeriet brant ned over scenen.

Seremonien gikk så over til filmen Happy and Glorious. I filmen henter James Bond-skuespilleren Daniel Craig dronning Elisabeth II i Buckingham Palace og bringer henne i helikopter til Olympiastadion der de to, spilt av stuntmenn, hopper ut i fallskjerm. Dette var første gang dronningen opptrådte i en regissert film.^[16]

Dronningen i egen person ble deretter, sammen med prins Philip, ønsket velkommen til Olympiastadion av president Jacques Rogge i Den internasjonale olympiske komité.

Storbritannias nasjonalflagg ble båret inn av representanter for landets væpnede styrker, blant dem Olusoji Fasuba fra Royal Navy, bronsemedaljevinner for Nigeria på 4 x 100 meter stafett under Sommer-OL i 2004.^[17] Flagget ble heist mens Storbritannias nasjonalsang «God Save the Queen» ble sunget av Kaos Signing Choir for Deaf and Hearing Children.^[18]

Det britiske helsevesenet, britisk barnelitteratur og populærkultur var tema i andre del av det kunstneriske programmet.

Til toner av Mike Oldfield,^[19] som spilte deler av sine verk «Tubular Bells», ble scenen fylt av sykepleiere og barn i senger. Great Ormond Street Hospital fikk her mye oppmerksomhet. Personale så vel som pasienter fra sykehuset var blant de frivillige som opptrådte i denne delen av forestillingen.^[20]

Programmet gikk deretter over til britisk barnelitteratur, også denne delen til musikk av Mike Oldfield og hans rørklokker. Forfatteren J. K. Rowling leste et utdrag fra Peter Pan av J. M. Barrie mens scenen ble fylt av skurkefigurer, blant andre Cruella de Vil, Voldemort og barnefangeren fra filmen Chitty Chitty Bang Bang. Kvinner som spilte Mary Poppins kom så barna til redning.

Forestillingen fortsatte til en sekvens der Simon Rattle dirigerte London Symphony Orchestra i framførelsen av filmmusikken til Ildvognene av Vangelis. Komikeren Rowan Atkinson deltok, både på stadionscenen og i et humoristisk filminnslag der Mr. Bean drømmer seg til seier i kappløpet.

Det kunstneriske programmet gikk så over til temaet britisk populærkultur. Her fikk publikum og fjernsynsseere høre blant annet «Going Underground» med The Jam, signaturmelodien fra såpeserien The Archers og sangen «Bonkers» av rapperen Dizzee Rascal.^[19] Et stort hus kom til syne på scenene og utdrag av fjernsynsprogrammer, filmer og musikkvideoer ble vist på veggene. Segmentet ble avsluttet av at huset ble løftet, slik at datapioneren Tim Berners-Lee, som skapte World Wide Web, kom til syne. Idet han sendte en twittermelding kom teksten «THIS IS FOR EVERYONE» til syne i lys blant publikum på tribunene.

En senere del av programmet, tenningen av den olympiske ild, ble så varslet ved visningen av David Beckham i båt på Themsen sammen med fotballspilleren Jade Bailey medbringende fakkelen.

Avslutningsvis i denne delen ble ofrene for terrorangrepet i London i 2005 hedret. Angrepet fant sted dagen etter at London ble tildelt lekene. Salmen «O bli hos meg» ble sunget av Emeli Sandé.^[19]

Det lengste enkeltinnslaget under åpningsseremonien var deltakerlandenes innmarsj, eller utøverparaden (fransk: Parade des Athlètes, engelsk: Parade of Athletes) som IOK kaller den. 204 land deltok i Sommer-OL i 2012. I henhold til IOKs seremonielle praksis marsjerte Hellas inn først, etterfulgt av øvrige land i rekkefølge etter landets navn på vertslandets språk, men med vertslandet sist.^[21] På grunn av konflikten om landets navn, marsjerte deltakerne fra FYR Makedonia inn under navnet Former Yugoslav Republic of Macedonia. Utøvere fra de tidligere De nederlandske Antiller og Sør-Sudan deltok i London under OL-flagget,^[22][23] som uavhengige deltakere.

Delegasjonene marsjerte inn med sitt flagg i spissen. En utøver var utpekt til å bære sitt lands flagg. Flaggbærerne var flankert av en person som bar landets navn og et barn som bar et kopperkar. Under innmarsjen ble det spilt populærmusikk, blant annet var «West End Girls» av Pet Shop Boys, «Stayin' Alive» av Bee Gees, «Where the Streets Have No Name» og «Beautiful Day» av U2, samt «Heroes» av David Bowie å høre. Ved slutten av hver delegasjons innmarsj ble flagget plassert på modellen av Glastonbury Tor, mens kopperkaret ble lagt ned i sentrum av stadionet.

Arctic Monkeys spilte sin «I Bet You Look Good on the Dancefloor». Det obligatoriske symbolske duesleppet fant sted mens bandet spilte «Come Together» av The Beatles.

Etter første verdenskrig ble slipp av hvite duer, symbolske fredsduer, et fast innslag i åpningen av lekene. Det ble benyttet levende duer, men dette har man senere gått bort fra. I London ble duene symbolisert av svevende syklister utstyrt med opplyste, hvite vinger.

Etter duesleppet fulgte en seksjon med taler og den offisielle åpningen av sommerlekene. Leder i organisasjonskomitéen, Sebastian Coe, ønsket først velkommen. I sin tale pekte Jacques Rogge på at London har vært vertskap for Sommer-OL tre ganger. Han bemerket også at ved lekene i London i 2012 stilte for første gang alle deltakende land med kvinnelige utøvere.^[9]

Rogge inviterte dronning Elisabeth til å foreta den offisielle åpning, hvilket hun så gjorde.^[24] Åpningsordene ble fulgt av fyrverkeri.

Det olympiske flagget ble nå brakt inn av åtte flaggbærer: Dirigenten Daniel Barenboim, bistandsarbeideren Sally Becker, borgerrettsaktivisten Shami Chakrabarti, fredsprisvinneren Leymah Gbowee, friidrettsutøveren Haile Gebrselassie, aktivisten Doreen Lawrence, FNs generalsekretær Ban Ki-moon og miljøvernforkjemperen Marina Silva. De åtte brakte flagget forbi Muhammad Ali, som berørte det.^[25]

OL-flagget ble heist på en stang i modellen av Glastonbury Tor. Flaggheisingen ble foretatt av et parti soldater. Samtidig ble Olympiahymnen spilt.

En representant for utøverne, taekwondoutøveren Sarah Stevenson, og en representant for funksjonærene, Miki Basi, avla den olympiske ed. I London avla for første gang også en representant for trenerne eden.^[26] Det var Eric Farrell som avla eden på vegne av trenerne.^[27]

Mot slutten av åpningsseremonien ble fakkelen brakt inn og fakkelstafetten avsluttet. Fakkelen med den olympiske ild ble ført til Olympiaparken i London på Olympiastadion av fotballspillerne David Beckham og Jade Bailey. Den ble overlatt til roeren Steve Redgrave, som brakte den inn på Olympiastadion, der fakkelen ble overlatt til sju unge idrettstalenter.

De sju, som var utpekt av tidligere olympiske gullmedaljører fra Storbritannia, var den sekstenårige seileren Callum Airlie, nominert av Shirley Robertson, den attenårige Jordan Duckitt, nominert av Duncan Goodhew, nittenårige Cameron MacRitchie, nominert av Steve Redgrave, nittenårige Adelle Tracey, nominert av Kelly Holmes, attenårige Katie Kirk, nominert av Mary Peters, attenårige Aidan Reynolds, nominert av Lynn Davies og sekstenårige Desiree Henry, nominert av Daley Thompson.^[28]

Ungdommene brakte fakkelen til stedet der kopperkarene som fulgte hvert deltakerland ved innmarsjen var blitt samlet i sentrum av stadionet. Disse var montert på stenger, og etter at ungdommene i fellesskap tente ilden, reiste stengene seg og karene samlet seg.^[29] Tenningen ble etterfulgt av fyrverkeri og «Eclipse» av Pink Floyd. Artisten Paul McCartney framførte til slutt sangene «The End» og «Hey Jude».

Siden fakkelen befant seg midt på stadion, måtte den etter åpningsseremonien slukkes og flyttes til et annet sted, der den ble tent på nytt.^[30]

• Offisielt nettsted
• (en) 2012 Summer Olympics opening ceremony – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Ceremonies Explorer
• The best of the Opening Ceremony