Kisj

Kisj / Kish kan også være en oldtidsby i Sentralafrika, i dag kalt Sjachrisabz.

Kisj (sumerisk: Kiš) er en sumerisk oldtidsby i Mesopotamia ved floden Eufrat, og er i dag Tell al-Uhaymir i Iraks provins Babil. Kisj er lokalisert rundt 12 km øst for Babylon, og 80 km sør for Bagdad.

Kish nevnes i gamle sumeriske kongelister som bostedet for det første kongelige dynasti etter en stor flom. Selv om denne kongelisten mest sannsynlig er å betrakte som mytisk, har den antagelig visse opplysninger av historisk interesse. Stedet ble undersøkt av den franske arkeologen Henri de Genouillac mellom 1912 og 1914, og senere av Stephen Langdon mellom 1923 og 1933. I byen har arkeologiske utgravninger avdekket blant annet gravplasser, en ziggurat til ære for byguden Zababa og et tempel tilegnet gudinnen Inanna.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

I Jemdet Nasr-perioden rundt 3100 f.Kr. var Kisj okkupert, men fikk oppgang som en av de voksende maktene i regionen i den tidlige dynastiske perioden.

Den sumeriske kongelisten hevder at Kisj var den første byen som hadde konger etter oversvømmelsen,^[1] begynnende med Jushur. Hans etterfølger er kalt for Kullassina-bel, men det er faktisk en setning i akkadisk som betyr «De alle er herrer». Således har en del forskere foreslått at betegnelsen kan ha hatt til hensikt å markere fraværet av en sentral autoritet i Kisj i en periode. Navnene på de neste ni kongene i Kisj forut for Etana er alle akkadiske ord for ulike dyr, eksempelvis er Zuqaqip en «skorpion». Det semittiske vesen av disse og andre tidlige navn assosiert med Kisj viser at dens befolkning hadde en betydelig semittisk komponent fra tidlig av i den nedtegnede historie.^[2]

Den tolvte kongen av Kisj på kongelista, Etana, er bemerket som «hyrden som steg opp til himmelen og samlet alle utenlandske land». Selv om hans styre ennå ikke er bevitnet arkeologisk, er hans navn funnet på senere skrifttavler, og Etana er tidvis betraktet som den første av kongene og selve grunnleggeren av Kisj. Den 21. kongen på listen, Enmebaragesi, skal ha erobret våpnene til Elam, og han er det første på listen som er bekreftet gjennom arkeologiske funn fra hans styre. Han er også kjent gjennom andre litterære referanser hvor han og hans sønn Aga av Kisj er portrettert som samtidige rivaler av Dumuzid, fiskeren og Gilgamesj, tidlige herskere av Uruk.

En del tidlige konger av Kisj er kjent via arkeologi, men er ikke nevnt ved navn på kongelisten. Blant disse er Utug (eller Uhub) som skal ha forsvart bystaten Hamazi i dets tidligste dager, og Mesilim som bygde templene i Adab og Lagasj hvor det synes som om han utøvde herredømme.

Det tredje dynasti i Kisj er unikt i og med at det begynner med en kvinne som «konge», Kubau, en tidligere en vertinne i et vertshus. Hun ble senere guddommeliggjort som gudinnen Kheba.

Deretter, selv om dets militære og økonomiske makt var avtagende, beholdt Kisj en sterk politisk og symbolsk betydning. Akkurat som Nippur i sør var kontroll over Kisj et hovedelement for å legitimere dominans i nord. På grunn av byens symbolske verdi la sterke herskere senere til den tradisjonelle tittelen «konge av Kisj», selv om de var fra Akkad, Ur eller Babylon. En av de tidligste som tok denne tittelen ved å underlegge seg Kisj var kong Mesannepada fra Ur. Også navnene på noen få guvernører av Kisj for andre herskere er kjent.

Sargon av Akkad kom fra området til Kisj. Byens skytsgud var Zababa (eller Zamama) i akkadiske tider, sammen med gudens hustru, Inanna.

Kisj fortsatte å være okkupert gjennom de gammelbabylonske, kassittiske og nyassyriske periodene og inn i klassisk tid, før byen til slutt ble forlatt.

Kisj som arkeologisk sted er et ovalt område som dekker rundt 8 km ganger 3 km, krysset av tørre tidligere senger fra elven Eufrat, bestående av rundt 40 demninger eller jordhauger, de største er Uhaimir og Ingharra. De andre kjente demningene er:

• Tell Uhaimir; antatt å være lokaliseringen av byen Kisj. Det betyr «det røde» etter de røde mursteinene i zigguraten der.
• Tell Ingharra; antatt å være lokaliseringen av Hursagkalamma, øst for Kisj, hvor et tempel for Inanna ligger.^[3]
• Tell Khazneh
• Tell el-Bender; har materiale fra Partia.
• Jordhaug W; hvor et antall nyassyriske skriftstavler er blitt funnet.

Etter at ulovlige utgravninger av tavler begynte å skje på begynnelsen av 1900-tallet, identifiserte den franske arkeologen François Thureau-Dangin stedet som Kisj. Disse tavlene endte opp i rekke museer.

En fransk arkeologisk gruppe under Henri de Genouillac gjorde utgravninger ved Kisj mellom 1912 og 1914. De avdekket rundt 1400 gammelbabylonske tavler som ble spredt mellom Istanbuls arkeologiske museum og Louvre i Paris.^[4] En senere felles feltgruppe under ledelse av Stephen Langdon som arbeidet fra 1923 og fram til 1933 avdekket materialer som ble delt mellom Chicago og Ashmolean Museum i Oxford.^{[5] [6] [7] [8] [9] [10] [11]}

De faktiske utgravninger av Kisj ble innledningsvis utført av E. MacKay og senere av L. C. Watelin. Arbeide med levninger fra fauna og flora ble utført ved antropologen og arkeologen Henry Field.^{[12] [13]}

I nyere tid har en gruppe fra universitetet Kokushikan i Japan ledet av Ken Matsumoto gjort utgravninger ved Kisj i 1988, 2000, og 2001. Den siste sesongen varte bare en uke.^{[14] [15] [16]}

• McGuire Gibson (1972): The city and Area of Kish^{[død lenke]} (PDF), Coconut Grove
• Mackay, E. (1931): Report on the Excavation of the «A» Cemetery at Kish, Mesopotamia, Pt. 1, A Sumerian Palace and the «A» Cemetery , Pt. 2 (PDF), Anthropology Memoirs I, 1-2, Chicago: Field Museum
• Nissen, Hans (1988): The early history of the ancient Near East, 9000-2000 B.C., overs. av Elizabeth Lutzeir; Chicago/London: University of Chicago Press,. ISBN 0-226-58656-1, ISBN 0-226-58658-8.
• Gelb, I. J. (1970): Sargonic Texts in the Ashmolean Museum, Oxford, Materials for the Assyrian Dictionary 5 Arkivert 30. juli 2012 hos Wayback Machine. (PDF), University of Chicago Press, ISBN 0-226-62309-2
• Claydon, T. (1992): Kish in the Kassite Period (c. 1650-1150 B.C), Iraq, vol. 54, ss. 141–155
• Yoffee, Norman (1998): «The Economics of Ritual at Late Old Babylonian Kish» i: Journal of the Economic and Social History of the Orient, vol. 41, no. 3, ss. 312–343
• Moorey, P. R. S. (1966): A Re-Consideration of the Excavations on Tell Ingharra (East Kish) 1923-33, Iraq, vol. 28, no. 1, ss. 18–51
• Moorey, P. R. S. (1975): The Terracotta Plaques from Kish and Hursagkalama, c. 1850 to 1650 B.C., Iraq, vol. 37, no. 2, ss. 79–99
• Moorey, P. R. S. (1964): The «Plano-Convex Building» at Kish and Early Mesopotamian Palaces, Iraq, vol. 26, no. 2, ss. 83–98,
• Moorey, P. R. S. (1970): Cemetery A at Kish: Grave Groups and Chronology, Iraq, vol. 32, no. 2, ss. 86–128
• Yuhong, Wu & Dalley, Stephanie (1990): The Origins of the Manana Dynasty at Kish and the Assyrian King List, Iraq, vol. 52, ss. 159–165
• Lloyd, Seton (1969): Back to Ingharra: Some Further Thoughts on the Excavations at East Kish, Iraq, vol. 31, no. 1, ss. 40–48
• Goetze, Albrecht (1961): Early Kings of Kish, Journal of Cuneiform Studies, vol. 15, no. 3, ss. 105–111

• (en) Kish (Mesopotamia) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Online Kish Collection at the Field Museum
• YouTube video on Field Museum Kish effort
• Kish Site photographs at Oriental Institute of Chicago