Québec

Québec
flagg
Land		Canada
Status		Provins
Ligger ved		Champlainsjøen St. Lawrence Hudsonbukta
Innbyggernavn		Québécois
Grunnlagt		1. juli 1867
Oppkalt etter		Québec
Hovedstad		Québec
Tidssone		UTC-5
Postnummer		G
Areal		1 542 056 km²
Vannfylt arealandel		11,5 %
Befolkning		8 501 833[1] (2021)
Bef.tetthet		5,51 innb./km²
Språk		Fransk
Nettside		www.quebec.ca www.quebec.ca/en/
Québec 52°N 72°V
Québec på Commons

Québec er en canadisk provins. Den er den eneste hvor fransk er eneste offisielle språk. Språklig, kulturelt, religiøst og sosialt skiller provinsen seg sterkt fra de øvrige provinsene.

Québec er den største provinsen i Canada.^{[note 1]} Provinsen har kyst mot Hudsonbukta i vest og nordvest, Davisstredet og Ungavabukta i nord og Golfe Saint-Laurent (Saint Laurent-bukta) i øst. Provinsen har landegrenser mot provinsene Newfoundland og Labrador i nordøst, New Brunswick i øst, mot Ontario i sørvest og vest og mot de amerikanske delstatene Maine i sørøst og New Hampshire, Vermont og New York i sør.

Det meste av provinsen, ca. 95%, befinner seg på det kanadiske grunnfjellsskjoldet, som er en av verdens eldste geologiske formasjoner.

Den nordligste delen utgjøres av Nunavik, territoriet til provinsens inuitter. Dette er et tundralandskap med permafrost.

Lenger sør ligger de store barskogene med store elver. Disse er i stor grad demmet opp i forbindelse med kraftutbygging, noe som har resultert i store kunstige sjøer. Den sørligste delen av dette området er Les Laurentides, et område med åser og lave fjell.

Befolkningen er i stor grad konsentrert langs Fleuve Saint-Laurent, en av verdens store vannveier som er utløpet for de store sjøene lenger inne på kontinentet. Her ligger et fruktbart lavland med intensivt jordbruk, samt de to største byene Montréal og Québec. Dette lavlandsområdet går over i Cantons de l'Est rundt Sherbrooke, som også er et rikt jordbruksområde. Her dyrkes frukt, grønnsaker, vin, hvete og sukkermais, og det er en betydelig melkeproduksjon.

Québec har 90 % av verdensproduksjonen av sirop d'érable, lønnesirup. Regionen Beauce ved Québec by har den største produksjonen lokalt.

Les Appalaches, Appalachene, danner grensen mellom Cantons de l'Est og New England i USA. Halvøya Gaspésie strekker seg ut i Saint-Laurentgolfen i øst, og lengst ute i dette havområdet ligger de isolerte Îles de la Madeleine.

Selv om de tettbefolkede delene av Québec ligger betydelig lengre sør enn Norge, Montréal ligger omtrent like langt sør som Milano, er vintrene betydelig kjøligere. Om vinteren kan temperaturen i storbyen falle ned mot -30 grader. Polare lavtrykk kan bringe med seg store snømengder. Underkjølt regn kan føre til store problemer når strømledninger osv. blir dekket av is og tipper over. Under Le Verglas i 1998 var deler av Montréal uten strøm i opptil to uker, og hæren måtte rykke inn i byen for å sikre borgerne. Både Saint-Laurent og havet øst for blir dekket av tykk is i vintermånedene.

Til gjengjeld er somrene betydelig varmere og jevnere enn i Norge, og temperaturer opp mot 35 grader er ikke uvanlig. På høsten kan høytrykk fra kontinentets indre forlenge sommeren, en såkalt été indien, Indian Summer.

Îles de la Madeleine og Gaspésie har et mer moderat klima, og har mildere vintre og kjøligere somre. Regionene i nord har lavere temperaturer både sommer og vinter.

I perioden før de franske og britiske oppdagelsene var Québec bebodd av folkestammer som irokeser- og huron-nasjonene i sør, lengre nord bodde abenaki-folket og innu-folket, mens mikmaq-folket bodde ute ved Atlanterhavet. Skogene i nord var bebodd av cree-nasjonen, stavet cri på fransk, og lengst nord bodde inuittene. Langs elva Saint-Laurent ble det drevet et enkelt jordbruk, konsentrert rundt maisdyrking. Fordi jordbruksbefolkningen ikke kjente til gjødsel, ble jorda forlatt og ny tatt i bruk ved å svi av ny skog. De øvrige områdene var preget av nomader som drev jakt og fiske.

I 1534 besøkte oppdageren Jacques Cartier Québec. Han seilte opp Saint-Laurent-elva på jakt etter sjøveien til Kina. Ved fossene ovenfor Montréal måtte han gi opp, men stedet heter ennå Lachine (Kina på fransk). De første franske bosettingene fulgte imidlertid først i 1604, og da ved Annapolis i Nouvelle-Ecosse (eng.: Nova Scotia). I 1608 grunnla Samuel de Champlain Québec, Trois-Rivières fulgte i 1632, og Montréal i 1642. Kolonien ble kalt Nouvelle-France, eller Ny-Frankrike, navnet Canada ble ikke brukt før etter 1763 da kolonien ble satt under engelsk herredømme. Den franske bosettingen kopierte i stor grad de sosiale mønstrene i Frankrike, og var bygd opp etter føydalt mønster. Dermed så ikke vanlige franskmenn det som noen fordel å flytte til Canada, siden de verken ble rikere eller friere. Kun katolikker fikk lov å komme, mens franske protestanter ofte nådde de britiske koloniene.

Følgelig ble ofte straffanger sendt over havet, sammen med foreldreløse jenter, kalt filles du roy (kongens døtre). Disse ble giftet bort til nybyggere. I sterk motsetning sto de britiske koloniene på atlanterhavskysten, som var frihavn for religiøse minoriteter, og som representerte en ny frihet for den som våget å slå seg fram i villmarka. Ved midten av 1700-tallet hadde dermed Ny-Frankrike ca. 60 000 innbyggere, mens de britiske koloniene hadde ca. én million.

Stadige kriger mellom britene og franskmennene gjorde kolonien utsatt, til tross for at Frankrike investerte store summer i festningsanlegg. Franskmennene allierte seg med huron-folket, mens engelskmennene allierte seg med irokeser-folket. Med engelske musketter i hånd klarte irokeserne å nærmest utrydde huronene rundt 1650, noe som svekket franskmennene. I 1713 måtte Frankrike avstå Nova Scotia til Storbritannia etter at den store festningen Louisbourg på Cape Breton Island hadde falt.

Frankrike og England utkjempet kriger med hverandre både i India, i Europa og i Nord-Amerika. I 1759 ble byen Québec beleiret av britene, og etter en nattlig klatretur på klippene bak festningen ble forsvarerne overrasket i slaget på Plaines d'Abraham, Abrahamsslettene. I slaget omkom både den franske øverstkommanderende, Louis-Joseph de Montcalm og den engelske øverstkommanderende James Wolfe. I 1760 falt også Montréal, og i 1763 avsto Frankrike alle sine besittelser i Canada til engelskmennene med unntak av Saint-Pierre og Miquelon.

De øverste militære, administrasjonen, den øvre geistligheten og den øvrige eliten forlot Canada og ble erstattet av briter. Vanlige folk måtte imidlertid bli igjen, og etterkommerne av denne befolkningen er i dag les québecois, fransk-kanadierne. Quebec-loven fra 1774 gav dem rett til å beholde fransk språk, katolsk religion og en del lovgiving. Snart etablerte skotter seg i Montréal, og de engasjerte seg i pelshandel, men også i øvrig handel, utdanning og kultur. Under den amerikanske frigjøringskrigen ble Montréal okkupert av amerikanerne, men britene lyktes å stoppe dem ved den befestede byen Québec. Fransk-kanadierne lot seg ikke overtale til å slå følge med amerikanerne i deres frihetsbestrebelser.

Den amerikanske revolusjonen førte med seg en strøm av lojalister, amerikanere som var tro mot den engelske kronen. De bosatte seg i New Brunswick, Nova Scotia og i Ontario, samt i Cantons d'Est/Eastern Townships i Québec. Dermed kom etter hvert de fransktalende i mindretall i Britisk Nord-Amerika. Etterhvert isolerte de fransktalende seg fra de øvrige, og levde i svært religiøse lokalsamfunn. Engelsktalende hadde kontroll på økonomien, mens katolske prester sørget for at alle levde sømmelig og underdanig overfor øvrigheten. Les canadiens, de fransktalende, ble dermed annenklasses borgere nederst på den sosiale rangstigen. Et visst samkvem var det dog med irske immigranter som kom i stort antall som følge av potetpesten på 1840-tallet.

Av og til flammet motsetningene opp, slik som i opprøret i 1838, og i samband med tvangsrekruttering av fransktalende soldater til britisk krigføring, slik som under boerkrigene på 1890-tallet og under 1. verdenskrig. Omtrent 1 millioner fransk-kanadiere utvandret også til USA, og ennå i dag er det fransktalende samfunn mange steder i New England. Fransk-kanadierne var også blant de hvite menneskene i verden med den største fødselshyppigheten, noe som gjorde at deres andel av totalbefolkningen i Canada var konstant gjennom det meste av det 20. århundre.

På 1960-tallet skjedde det noe umerkelig i Canadas samfunnsliv. Fransk-kanadierne kastet av seg det kirkelige hegemoniet, og trådte ut av sin isolasjon i en prosess som er kalt la Révolution tranquille, den stille revolusjonen. Mer selvbevisst krevde de rettigheter for sitt språk og sin kultur. I 1970 manifesterte det i den såkalte oktoberkrisen, da Front de libération du Québec (FLQ) kidnappet to politikere, og den føderale regjeringen satte militæret inn i Montréal for å rydde opp. I 1976 vant Parti Québécois makten i provinsvalget, og vedtok den kjente Lov 101. Ifølge denne loven er fransk det eneste tillatte språket i det offentlige rom. Dermed må alle skilt være kun på fransk.

Uavhengighet for Québec er et krav som støttes av et stort mindretall av befolkningen i Québec. I 1980 stemte 40% av befolkningen for selvstendighet, i en ny avstemning i 1995 var over 49% av befolkningen for selvstendighet, og Canada knaket i sammenføyningene. Økonomisk har Québec betalt en pris i form av utflytting av storindustri og banker til Toronto, som har økt sitt forsprang på Montréal som sentrum for økonomi og finans i Canada. Samtidig hadde Québec vært en foregangsregion innen sosiale velferdsordninger. Den 27. november 2006 anerkjente den canadiske nasjonalforsamlingen «les Québécois» (ikke provinsen Québec) som en nasjon innenfor et samlet Canada. Annetkammeret i nasjonalforsamlingen godkjente forslaget med 266 mot 16 stemmer^[2].

Québec har, som Canada, en multikulturell befolkning. Forskjellen fra de andre provinsene er at de fransktalende utgjør det store flertallet med ca. 85% av befolkningen.

En rekke urfolk, kalt autochtones i Québec, med til dels svært ulike språk utgjør tilsammen ca. 1% av befolkningen i Québec. Blant de mest kjente folkene er mohawk-stammen, som bor nær Montréal, wendat-folket (tidligere kalt huron), som bor nær Québec, abenaki'ene mellom de to byene, innu-folket i Côte-Nord, micmac-folket på kysten i Gaspésie og Cri-folket (eng: cree) i skogene i nord. Inuitter bor langs nordkysten av provinsen.

De ulike urfolkene har et ulikt forhold til provinsregjeringen i Québec. Wendat-folket snakker ikke lenger sitt språk, men fransk, og føler en sterk historisk tilknytning til de fransktalende. Deres historiske fiender, mohawk-folket, identifiserer seg derimot med det engelske befolkningselementet og står i et konfliktforhold til provinsen. Cri-folket i skogene i nord har fått deler av sitt hjemland ødelagt av kraftutbygging, men har fått omfattende erstatninger etter flere rettssaker.

Urfolkene bor i reservater hvor de har lokalt selvstyre med blant annet eget politi.

85% av befolkningen er fransktalende, og kaller seg i dag québécois. Tidligere betegnelser som i dag ikke brukes noe særlig, er canadiens (tidligere bare brukt om dem) eller franco-canadiens. Ordet fransk-kanadier er derfor noe misvisende. Å bruke ordet franco-canadien i Québec i dag gir sterke signaler om en føderalistisk, ikke-separatistisk holdning.

Les Québécois stammer fra 10 000 mennesker som utvandret fra Frankrike mellom 1605 og 1750, særlig fra vestlige regioner som Normandie, Bretagne og strøkene rundt Loire, samt noen baskere. Fra 1760-tallet foregikk det et visst inngifte med innvandrende skotter, og på 1800-tallet fant det sted en omfattende innvandring fra Irland. Disse elementene er nå forfransket, og kjennes kun igjen på noen etternavn.

Les Québécois, fransk-kanadierne, har tradisjonelt en sterk tilknytning til den katolske kirken. I 200 år utgjorden denne gruppen en av de mest katolsk-innstilte og barnerike etniske gruppene i verden. Som følge av la révolution tranquille, den stille revolusjonen, på 1960-tallet, ble imidlertid kirkens grep om hverdagen løsnet.

8% tilhører den engelsktalende minoriteten. Disse stammer fra engelskmenn, amerikanske lojalister og skotske innvandrere, samt en jødisk befolkningsandel i Montréal. Opprinnelig hadde den engelskspråklige befolkningen en sterk tilknytning til protestantiske trossamfunn, mens denne gruppen i dag er mer sammensatt. Les anglophones, de engelsktalende, har egne engelsktalende statsskoler, egne fjernsynskanaler, universiteter og dagsaviser. De kan også levere selvangivelse og løse alle øvrige mellomværender med myndighetene på engelsk. De engelsktalende finnes stort sett i Montréal-området, hvor de er i flertall i noen forstadskommuner, men også i små grupper i Pontoise (nær Ottawa), i Cantons de l'Est øst for Montréal og i kystregionen Gaspésie ut mot Atlanterhavet. Til og med på Îles de la Madeleine, et lite fransktalende øysamfunn ute i Saint Laurent-bukta, finnes det isolerte samfunn av engelsktalende.

Denne gruppen har minsket både i andel av befolkningen og i innflytelse i løpet av de siste 50 år. Mange toneangivende industrieiere og pengefolk har pakket kofferten og reist til Toronto, og dermed trukket sine økonomiske interesser ut av provinsen. Årsaken til dette sies å være frykt for løsrivelse fra Canada, og mange er også provosert av lov 101 i Québec, som sier at fransk er språket i det offentlige rom.

I den velutdannede engelskspråklige eliten er franskkunnskapene svært utbredte, det samme gjelder innen forretningsliv og varehandel. Også i de små, engelsktalende samfunnene på landsbygda er fransk en dyd av nødvendighet. I noen av de engelskspråklige arbeiderklassebydelene i Montréal finnes det derimot mange som bare har basiskunnskaper i fransk.

Resten, nær 10%, kalles allophones, noe som i denne sammenheng betyr at deres morsmål hverken er engelsk eller fransk. De største gruppene er de med italiensk, gresk, portugisisk, spansk, jiddisk, haitiansk-kreolsk, arabisk, kinesisk eller vietnamesisk som morsmål. På grunn av den sterke lovgivningen må disse gruppene gå i fransktalende skoler, slik at de påvirkes til å bruke fransk som andrespråk etter sitt morsmål. Innvandringslovgivningen favoriserer også franskkunnskaper, og svært mange av de nye innvandrerne kommer fra fransktalende eller franskorienterte land som Haiti, Libanon, Algerie og Syria. De aller fleste allophones befinner seg i Montréal-området.

Et spørsmål som rir både Québec og Canada som en mare, er spørsmålet om Québec fortsatt skal være en provins i Canada eller et eget land. To ganger, i 1980 og i 1995, har spørsmålet vært oppe til folkeavstemning. Siste gang var flertallet for fortsatt tilhørighet til Canada hårfint.

Les souverainistes, separatistene, mener at Québec er best tjent med å tre ut av den kanadiske føderasjonen. Québec har et annet språk, en særpreget og annerledes kultur, en annen historie, en annen politisk tradisjon og i hovedsak en annen religion enn de øvrige kanadierne, og separatistene mener derfor at det er nødvendig å bryte båndene med resten av Canada. Eliten innen kultur og samfunnsliv er gjerne for selvstendighet, det samme er det politiske venstre. Separatistene står sterkt i de fleste landområdene i provinsen, samt i fransktalende forsteder til Montréal. Derimot står de svakere i det fransktalende området ved Ottawa, og er omtrent ikke represtentert i den ikke-fransktalende delen av befolkningen. For det meste viser gallupene et flertall for selvstendighet blant de fransktalende, men siden 18% av befolkningen ikke er fransktalende, er flertallet av totalbefolkningen som oftest føderalistisk innstilt.

Les fédéralistes, føderalistene, mener derimot at Québec er best tjent med å beholde båndene til Canada. Begrunnelsen er i hovedsak økonomisk; frihandel uten tollbarrierer med det øvrige Canada og med USA og Mexico vil styrke Québecs handel og næringsliv, og man ser for seg en forsterket utflytting av industri. Nesten alle ikke-fransktalende er føderalister, og blant de fransktalende er det mange føderalister innenfor forretningsmiljøet i Montréal, blant byråkrater og offentlig ansatte i Pontoise-regionen. Her arbeider mange for den føderale regjeringen, hvor de blir foretrukket fordi de er tospråklige, og ved en løsrivelse ville de mistet jobben. Gallupene viser som regel et lite flertall for de føderale. Imidlertid avhenger dette flertallet av hva som skjer i resten av Canada. Dersom politikerne i Ottawa prøver å røre ved den offisielle tospråkligheten i Canada eller prøver å begrense Québecs selvstyre, spesielt på felter som språk og kultur, øker støtten til separatistene. Også fransktalende føderalister støtter nemlig helhjertet opp om arbeidet med å bevare og styrke franskspråklig kultur i Canada.

På mange måter er imidlertid Québec allerede et eget land.^{[trenger referanse]} Den reisende kan ikke unngå å se at det blåhvite fleur-de-lys-flagget er oftere å se enn lønnebladsflagget. Når man kjører inn i Québec by, står byen skiltet med «Capitale nationale» på innfartsveien. Provinsen har sin egen innvandringspolitikk, slik at man kan påse at innvandringen ikke svekker den fransktalende majoriteten. Québec har også sin egen skyggeutenrikstjeneste, med informasjonskontorer i blant annet Paris, New York, Tokyo og Mexico by. Mange turister fra Québec presenterer seg alltid som québecois, og aldri som canadiens français eller franco-canadiens rundt omkring i verden.

Som et særpreget samfunn i Nord-Amerika har Québec mange kulturelle særdrag.

En rik tradisjon av folkemusikk eksisterer i Québec, noe som påvirker dagens populærmusikk. La chanson québécoise, Québecs sangtradisjon, har utviklet seg fra 1920-tallet, og utøvere fra denne tradisjonen har gjort suksess i hele den fransktalende verden. Dette gjelder sangere som Alys Robi, Ginette Reno, Diane Dufresne, Nicole Martin, Renée Claude, Bruno Pelletier, Marie Denise Pelletier, Céline Dion, Garou, Isabelle Boulay, Marie-Élaine Thibert og Polémil Bazar.

Céline Dion har tatt spranget over i det engelskspråklige platemarkedet og blitt en av verdens mestselgende artister. For øvrig har Québec sin egen underholdningsverden, som de kaller star-système, med musikk innen de fleste genre på fransk språk. De har selvsagt også sin egen Idol-serie, og her synger de håpefulle nesten utelukkende på fransk.

I Montréal finnes det et betydelig rockemiljø, spesielt innen genren indie-rock.

Hovedsporten i Québec er ishockey, og provinsen gjør krav på å være hjemstedet for denne sporten. Laget Canadiens de Montréal er et av verdens legendariske ishockeylag, og ble grunnlagt i 1909. Denne klubben var blant grunnleggerne av Ligue Nationale de Hockey, bedre kjent som National Hockey League, NHL. Hjemmearenaen på Centre Bell har en kapasitet på 21 273 tilskuere, og er dermed den største i NHL. Canadiens har kommet 34 ganger til finalen i Stanley Cup, og tatt pokalen hjem 24 ganger.

Nordiques de Québec har også en lang merittliste i NHL, men ble kjøpt opp og flyttet til Denver, Colorado. Å hente laget hjem til Québec er selvsagt en prioritert oppgave for byens hockeyfans.

Kanadisk fotball er favorittsporten om sommeren. Les Alouettes de Montréal, Lerkene fra Montréal, er provinsens førende lag. Jacques Villeneuve var det lokale håpet under Formel 1-løpene som finner sted hvert år i Montréal.

Mont-Sainte-Anne ved Québec er vertskap for den alpine verdenscupen, og ellers finnes det en rekke vintersportssteder i Laurentides nord for storbyene.

Québecs kjøkken er påvirket av engelsk, irsk og fransk kokekunst. Den mest kjente retten er tourtière [tuʁʼtjɛʁ], en kraftig kjøttpai av ulike typer kjøtt. En annen spesialitet er den fyldige, tjukke ertesuppa. Ertesuppa i Québec er så kjent at innbyggerne foraktelig kalles pea soup eaters av sine engelskspråklige naboer.

Poutine (uttales [putin] på fransk men [pʊʦɪn] på quebecfransk) er en typisk matrett fra Québec som består av varme pommes frites og biter av halvsmelta ostemasse med brun saus på. Retten er en form for snøggmat som ble utbredt i Québec sent på 1950-tallet. Retten blir typisk solgt i kroer, puber, boder (ofte kallet cabanes à patates, 'potethytter') og på ishockeystadion. La poutine er også blitt vanlig i de øvrige Canada og noen steder i nordlige USA^[6].

En annen populær rett er pâté chinois, [pɑʼte ʃinʼwa] der oppskriften er kjent som steak – blé d'Inde – patate (biff – mais – potet). Paté chinois tilberedes i ildfast form med kjøttdeig i bunnen, mais over og til slutt et lag med potetmos. Retten ligner på den engelske Shepherd's pie.

Om våren, når sevja stiger i lønnetrærne, er det stor aktivitet ved alle cabanes à sucre [kabanzaʼsykʁ](«sukkerhytter»). Sevja samles opp i bøtter, kokes opp og rulles ut i snøen så den stivner. 90% av verdens lønnesirup, sirop d'érable produseres i Québec, og i tillegg til lønnesirup lages det en lang rekke produkter.

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (en) Quebec – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Québec – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Offisiell informasjon om Québec Fransk/engelsk/spansk.