Statsforvalter

Statsforvalter
Type		embete
Virkeområde		Norge
Velges av		«Monark» i statsråd
Etablert		1. januar 2021[1]
Nettsted		www.statsforvalteren.no (no)

Statsforvalter, tidligere fylkesmann, er et norsk embete som er statens (formelt sett Kongens) representant i et eller flere fylker.^[2] Statsforvalteren er øverste leder for en forvaltningsenhet som betegnes statsforvalterembetet, eller også Statsforvalteren med stor forbokstav.

Det er 10 statsforvalterembeter til Norges 15 fylker. Før Regionreformen tilsvarte antall fylker også antall statsforvalterembeter, utenom Oslo og Akershus. Selv etter den delvise reverseringen av reformen i 2024, så gjelder ikke denne praksisen lenger.^[3] Statsforvalteren skal bidra til at Stortingets og Regjeringens retningslinjer blir fulgt opp. Dette skjer ved at statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene, og ved at statsforvalteren overvåker kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Embetet har historiske røtter i middelalderens sysselmenn og lensmenn. I enevoldstiden ble stillingen profesjonalisert som statlig embete og betegnet amtmann i perioden 1662–1919, da tittelen ble endret til fylkesmann. 1. januar 2021 ble tittelen endret fra fylkesmann til statsforvalter.^[4]

Statsforvalterne blir utnevnt av Kongen i statsråd. Per 2013 hadde statsforvalterembetene 2 420 ansatte.^[5][6]

Statsforvalteren heter på nynorsk statsforvaltar. Det sørsamiske navnet på statsforvalteren i Trøndelag er Trööndelagen staatehaaltoje; det nordsamiske navnet på statsforvalteren i Troms og Finnmark er Romssa ja Finnmárkku stáhtahálddašeaddji; det kvenske navnet på statsforvalteren i Troms og Finnmark er Tromssan ja Finmarkun staatinhallittija.^[7][8][9]

Fra 2021 endret embetet navn fra fylkesmann til statsforvalter. Embetet het før 1. januar 1919 amtmann eller stiftamtmann.

Statsforvalteren er Kongens og regjeringens representant i sitt fylke. Instruks for fylkesmenn, som ble fastsatt 7. august 1981 ved kgl.res. i medhold av Grunnloven § 19, var det sentrale grunnlaget for organiseringen av fylkesmannembetene, og gjelder også for statsforvalterembetene.^[10] Administrativt er Statsforvalteren underlagt Kommunal- og distriktsdepartementet.

Statsforvalteren skal bidra til at Stortingets og Regjeringens retningslinjer blir fulgt opp. Dette skjer ved at:

1. Statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene.
2. Statsforvalteren overvåker kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Statsforvalterens oppgaver er blant annet:

• Familiesaker: Separasjon, skilsmisse, adopsjon og barnevernssaker
• Fri rettshjelp
• Utbetaling av statstilskudd til trossamfunn
• Naturforvaltning, friluftsliv og forurensning
• Helse- og omsorg
• Plan- og byggesaker
• Barnehage og opplæring
• Miljøvern og klima
• Landbruk og mat
• Samfunnssikkerhet og beredskap
• Vergemål
• Medaljesaker og kongelige besøk
• Sosial- og barnevern

Statsforvalterembetet har røtter tilbake til middelalderens sysselmenn, som etterhvert ble erstattet av lensmenn i betydningen lensmottager (i moderne historieskrivning noe feilaktig også kalt «lensherre»). Lenene i Danmark og Norge ble fra 1662 betegnet amt og den som bestyrte dem ble deretter betegnet amtmann i stedet for lensmann. Det skjedde i enevoldstiden en profesjonalisering av embetsverket, og mens lensmannsutnevnelsen hadde vært tildelt som en belønning til adelsmenn ble amtmannen en embetsmann i statens tjeneste. Fra 1700-tallet hadde jurister i praksis monopol på stillinger som amtmenn.

Lens-, amts- og fylkesinndelingen er endret en lang rekke ganger. Siden middelalderen var Norge inndelt i hovedlen som i stor grad tilsvarte landsdeler og en rekke mindre underlen eller smålen med varierende tilknytning til hovedlenet. De tidligere hovedlenene ble fra 1662 til 1919 betegnet stiftamt, og var overordnet underamtene (gjerne bare kalt amt). Stiftamtmannen hadde dermed en mer fremskutt rolle enn vanlige amtmenn. Stiftamtene ble oppløst i 1919, samtidig med at (under)amtene ble betegnet fylke og tittelen på embetsmannen som bestyrte dem ble endret til fylkesmann.

Akershus stiftamt, som siden middelalderen hadde Oslo som sentrum og hovedby, omfattet fra gammelt av det meste av Østlandet. De sentrale delene av stiftamtet ble i 1682 et eget amt, Akershus amt, som omfattet det moderne Oslo og Akershus (i grensene fra 1948 til 2020). Christiania (som kun omfattet en liten del av det moderne Oslo) ble i 1842 et eget underamt under Akershus stiftamt. Akershus stiftamt og Akershus amt hadde i hovedsak samme amtmann. Etter nedleggelsen av stiftamtet i 1919 ble embetene som fylkesmann i Akershus og fylkesmann i Kristiania videreført som to embeter i en kort periode, før de ble slått sammen til Fylkesmannen i Kristiania og Akershus fra 1924, og Fylkesmannen i Oslo og Akershus fra 1925. Med unntak av Oslo og Akershus som av historiske grunner hadde felles fylkesmann hadde hvert fylke fra 1919 sitt eget fylkesmannsembete.

Fra 1. januar 2016 ble fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slått sammen til ett embete (mens fylkene besto).^[11] Det nye embetet het Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder.^[12] Fra 1. januar 2018 ble fylkesmannsembetene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag slått sammen.^[13] Det skjedde samtidig med at fylkene ble slått sammen til Trøndelag fylke.

Fra 1. januar 2019 fikk statsforvalterembetene ny inndeling som fulgte Regionreformen i Norge og de nye fylkesgrensene, med den samme varianten som tidligere, at Statsforvalteren i Oslo og Viken omfatter to fylker.^[14]

Endringen av tittelen og embetsnavnet fra fylkesmann til statsforvalter skjedde 1.1.2021 i medhold av forskriften Endring av navn på fylkesmannsembetene fra fylkesmann til statsforvalter gitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.^[7]

På øygruppen Svalbard er det Sysselmesteren på Svalbard (før 2021 kalt Sysselmannen på Svalbard) som er regjeringens øverste representant, med samme myndighet som en statsforvalter. Sysselmesteren er også politimester og notarius publicus og har dessuten andre offentlige funksjoner (svalbardloven § 5). Sysselmesteren skal påse at Norges rettigheter og forpliktelser etter Svalbardtraktaten overholdes. Alle nasjoner som har undertegnet traktaten, skal være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen.

Sysselmesteren på Svalbard hadde også det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Statsforvalteren i Nordland i 1995.

Statsforvalterens fellestjenester (STAF) er et forvaltningsorgan som ble etablert 1. januar 2019, med navnet Fylkesmannens fellesadministrasjon (FMFA). FMFA overtok ansvaret for oppgaver som tidligere ble gjort av statsforvalterembetene selv og til dels også Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ca. 220 ansatte fikk da FMFA som ny arbeidsgiver. Fra 1. januar 2021 heter forvaltningsorganet Statsforvalterens fellestjenester.^[15]

Statsforvalterens fellestjenester har ansvaret for blant annet IKT-tjenester og utstyr, informasjonssikkerhet, innkjøp og dokumentforvaltning for alle statsforvalterembetene.^[15] Forvaltningsorganet er underlagt Kommunal- og distriktsdepartementet. STAF har hovedkontor i Arendal.^[15] Direktør for Statsforvalterens fellestjenester er Margot Telnes.^[16]

• Fylkeskommune
• Norges fylker
• Amtmann
• amtmannsberetningene

• (no) Offisielt nettsted
• statsforvalteren.no
• Styringsportalen for statsforvalteren 2021 samlet oversikt over statens årsrapporter, tildelingsbrev, virksomhets- og økonomiinstruks for Fylkesmannsorganisasjonene
• Fylkesmannsboka, En orientering om arbeidet i fylkesmannsembetene; regjeringen.no, 1997