Nord-Trøndelag

Nord-Trøndelag
Basisdata
Administrasjonssenter		Steinkjer
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		Lua-feil i Modul:Kinfo, linje 239: Not a valid fylkenummer in the list. Lua-feil i Modul:Kinfo, linje 239: Not a valid fylkenummer in the list. Lua-feil i Modul:Kinfo, linje 239: Not a valid fylkenummer in the list.
Befolkning		Kinfo ble matet med en eller flere ugyldige parametre.[a]
Nettside		Nettside
Politikk
Fylkesordfører		Gunnar Viken (H) (2007)
Fylkesrådsleder		Ingvild Kjerkol (Ap) (2011)
Regjeringspartier		Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
Statsforvalter		Inge Ryan
Nord-Trøndelag 64°30′00″N 11°40′00″Ø
Nord-Trøndelag på Commons a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2024) b^ Vertikale streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Nord-Trøndelag er et norsk fylke med administrasjonssenter i Steinkjer. Fylket utgjør den nordlige delen av Trøndelag. Fylket grenser til nabofylkene Nordland i nord og Sør-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til Jämtlands län i Sverige. I vest har Nord-Trøndelag kyststripe mot Norskehavet. Det er vanlig å dele inn Nord-Trøndelag i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen, der de to sistnevnte iblant går under samlebetegnelsen Inntrøndelag.^[3]

Nord-Trøndelag er et typisk distriktsfylke med spredt bosetning og noen mindre byer og tettsteder. I Nærøy i Nord-Trøndelag finner man Norges minste by, Kolvereid. I tillegg finnes fem andre byer, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen. Det ligger tre ruteflyplasser i fylket, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner. Jord- og skogbruket la grunnlaget for industriutviklingen i Nord-Trøndelag. Fylket har fremdeles landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene.^[4] I dag har fylket også en betydelig verkstedindustri, og industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers har offentlig og privat tjenesteyting stor betydning.

Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Nord-Trøndelag er inndelt i 23 kommuner. Nord-Trøndelag fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå med fylkestinget som øverste myndighet. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet fungerer som regjering i en parlamentarisk modell.

Landformene er sterkt preget av strøkretningen i Den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra Weichselistiden har dannet Nord-Trøndelag forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag.^[5] Namdalen, som ligger nord for Innherred, er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og i lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av fylket. 49 % av fylkets areal ligger over grensen for produktiv skog.^[5] Som følge av dette er Nord-Trøndelag det nest største tømmerproduserende fylket i landet, etter Hedmark.

De største vassdragene i fylket er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Noen andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den desidert største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Andre store innsjøer er Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²), henholdsvis syvende og åttende størst i landet. Deres beliggenhet øst for De skandinaviske fjellene gjør at de drenerer østover. Salsvatnet med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av fylkets areal.^[5] Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh, altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fossefall i fylket er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m).

Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet.^[6] Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer, men de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen.^[7] Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdal, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Ellers er havstykket Folda i Ytre Namdal beryktet for sine tusener av skjær og sin generelle lunefullhet.^[8]

Det er fire nasjonalparker i fylket, og disse er Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen. Videre finnes det 128 naturreservater, to landskapsvernområder og 32 andre fredninger per 1. januar 2012.^[9] Disse arealene utgjør til sammen 377 839 km²,^[9] og 16 % av fylkets areal er underlagt strengeste vernekategori. Fylkets høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh), Sipmekentinden (1 423 moh) og Hestkjøltoppen (1 390 moh), ligger også i fylkets grensetrakter. Skogen og høylandet i Nord-Trøndelag er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomst for Nord-Trøndelag er marisko.^[10]

Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune.^[11]

Nord-Trøndelags offisielle fylkesstein er thulitt. I store deler av fylket er berggrunnen av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. Berggrunnen i Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdal dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet forldinger og strukturer i gneisene.^[7]

Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Eksempelvis er Leka unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge.^[7] I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finner man større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt.

I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdal, i Meråker og i Malm. Endel sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider.^[12] En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal.^[12]

Det er betydelige klimatiske variasjoner i fylket. De indre delene av fylket er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden sørger for å dempe både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm.^[13] De laveste temperaturene som er målt i fylket, er målt fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdal er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm.^[13] Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.^[13]

Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning.^[13] Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren.^[13] Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.^[13]

Høyeste temperatur målt i fylket var 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste var −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden var 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/s på Sklinna fyr den 12. januar 1983.

Temperaturnormaler for perioden 1961–1990:^[14]

Måned	jan	feb	mar	apr	mai	jun	jul	aug	sep	okt	nov	des	Årssnitt
Temperaturnormal Sørli °C	−10,5	−9,5	−5,0	−0,5	−5,5	10,0	12,0	10,5	6,0	2,5	−3,5	−7,5	0,8
Temperaturnormal Steinkjer (Egge 6 moh.) °C	−5,0	−4,5	−1,0	2,8	8,6	12,8	14,0	13,5	9,4	5,1	−0,5	−3,2	4,3
Temperaturnormal Stjørdal (Værnes 12 moh.) °C	−1,7	−1,4	1,0	4,9	9,3	12,3	14,8	14,2	10,6	6,1	1,5	−1,2	5,8

Fil:Nord-Trøndelag county map.jpg

Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er Nord-Trøndelags største kommune i folketall siden den gikk forbi Steinkjer i 2008, men Steinkjer er fortsatt det største tettstedet, etterfulgt av Stjørdalshalsen. Stjørdal har den største årlige folketallsveksten i fylket, noe som må sees i sammenheng med nærheten til Trondheim og en langvarig trend med urbanisering. Folketallet i fylket har steget jevnt siden 1980, men urbaniseringen har medført nedgang i folketallet i endel kommuner, særlig i Namdalen. Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993.^[15]

Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av fylkets befolkning, eller 5 942 personer, hvilket er den laveste andelen for noe fylke.^[16] Ikke-vestlige innvandrere utgjorde på dette tidspunktet 2 % av fylkets befolkning.^[16]

Nord-Trøndelag er blant de fylkene med høyest andel bosatte i spredtbygde strøk, 42 % av befolkningen i 2011.^[17] På samme tidspunkt var 39 % av fylkets befolkning bosatt i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere.^[17] Fylkets ti største tettsteder etter folketall per 1. januar 2023^[18] er Steinkjer (12 929), Stjørdalshalsen (13 596), Namsos (8 280), Levanger (10 610), Verdalsøra (8 601), Rørvik (3 651), Skogn (1 952), Kolvereid (1 788), Hell (1 921) og Malm (1 171).

Videregående opplæring er det største tjenesteområdet innenfor fylkeskommunens ansvarsområde, og opptar mer enn halvparten av fylkeskommunens budsjett.^[19] Rundt 7 000 unge og voksne er elever eller lærlinger i videregående opplæring i Nord-Trøndelag. I skoleåret 2011/2012 var det en kapasitet på 5 600 elevplasser.^[20] Fylkeskommunen har ansvaret for 11 videregående skoler, hvorav de største er Ole Vig og Steinkjer, begge med over 1 000 elever. Dessuten finnes det to privateide skoler på videregående nivå, Aglo og Val, som begge har et kristent verdigrunnlag.

Av høyere læresteder finnes Høgskolen i Nord-Trøndelag, som i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser. Høyskolen har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet. Strukturen stammer fra Høyskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag har 3 500–4 000 studenter.^[21][22]

Det finnes fire private folkehøyskoler i fylket, nemlig Bakketun, Namdal, Skogn og Sund i henholdsvis Verdal, Grong, Levanger og Inderøy kommuner. Samtlige folkehøyskoler er karakterisert som frilynte, bortsett fra kristne Bakketun. Fylket har lange tradisjoner for folkehøyskoler, med Ole Vig, Lars M. Bentsen og Hans Konrad Foosnæs blant pionérene. Sund folkehøyskole er tillike landets tredje eldste, stiftet i 1867.

Spesialisthelsetjenesten representeres ved to sykehus i fylket, Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos, etablert i henholdsvis 1843 og 1848. Sykehusene er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er fylkets største arbeidsgiver med 2 500 ansatte.^[23] Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for 10 kommuner i Inntrøndelag. Sykehuset Namsos betjener på samme måte 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen kommune i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland.

Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder.^[24] De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag.

Befolkningens helsetilstand er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning.^[25] Helseundersøkelsens forskningssenter er organisert som en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og lokalisert i Levanger. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer.^[26][27]

Fylket har to europaveier, og disse er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele fylket, delvis som motorvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Riksvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen i fylket er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen.

Fylkeskommunen har ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.^[28] Det finnes også fem fergesamband. Nord-Trøndelag har lenge vært et av fylkene med minst andel asfaltert vei, sammen med Hedmark. Med tverrpolitisk enighet arbeider fylkeskommunen med å asfaltere hele fylkesveinettet innen 2020. Innen kollektivtrafikken har det særlig vært arbeidet med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene.

Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går også gjennom fylket, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i fylkets samferdsel sammen med europaveiene. Ingen av jernbanelinjene i Nord-Trøndelag er elektrifisert.

Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går også internasjonale flyvninger.

Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret.

Artikkelen inngår i serien om Politikk i Nord-Trøndelag
Fylkeskommunen
Fylkesordførere Fylkesråder Fylkestingsvalg
Stortingsbenken
Stortingsrepresentanter Valg: 2009 · 2013 · 2017 · 2021
Fylkesmannsembedet
Fylkesmenn

Fylkestinget i Nord-Trøndelag består av 35 folkevalgte medlemmer. I valgperioden 2011–2015 er fordelingen slik at Arbeiderpartiet har 15 representanter, Senterpartiet har syv, Høyre har fem, Fremskrittspartiet har tre, Sosialistisk Venstreparti har to, Venstre har to, og Kristelig Folkeparti har én representant. Gunnar Viken fra Høyre er fylkesordfører, mens Johannes Sandstad fra Kristelig Folkeparti er fylkesvaraordfører.

Siden 2003 har det vært et parlamentarisk system i fylkestinget. Fylkesrådet, som sitter med den utøvende makten, består fra 2011 av fire fylkesråder utgått fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti med Ingvild Kjerkol fra Arbeiderpartiet som fylkesrådsleder, Anne Marit Mevassvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for videregående opplæring og folkehelse, Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for regional utvikling og kultur samt Tor Erik Jensen fra Høyre som fylkesråd for samferdsel og miljø. Fylkeskommunens administrative leder er administrasjonssjef Inge Fornes.

Karakteristisk for fylket er Arbeiderpartiet og Senterpartiets tradisjonelt sterke posisjon, og i etterkrigstiden var disse partiene dominerende. Byene i fylket, i særdeleshet Steinkjer, har vært regnet til Senterpartiets bastioner i landet under ett. Før den andre verdenskrig hadde Venstre en mer eller mindre enerådende posisjon i fylket, ettersom Høyre og Kristelig Folkeparti tradisjonelt sett har stått svakt. På 1800-tallet ble Nord-Trøndelag kalt «Det røde amt», som følge av radikale stortingsmenn for Venstre herfra.^[29] Ved folkeavstemningene i 1905 var det stort flertall for unionsoppløsning, men mindre støtte til prins Carl, noe som kan tolkes som en støtte til republikk.^[30][31] Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i Den europeiske union hadde fylket et stort nei-flertall.^[31] Fra 1990-årene har både Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti oppnådd representasjon på Stortinget fra fylket, og det politiske bildet har blitt mer likt landet forøvrig.

Ved stortingsvalget 2009 i Nord-Trøndelag ble følgende seks representanter valgt inn på Stortinget:

• Representant nr. 138: Gerd Janne Kristoffersen (Ap), Verdal
• Representant nr. 139: Arild Stokkan-Grande (Ap), Levanger
• Representant nr. 140: Robert Eriksson (FrP), Verdal
• Representant nr. 141: Lars Peder Brekk (Sp), Vikna
• Representant nr. 142: Susanne Bratli (Ap), Steinkjer
• Representant nr. 143: Lars Myraune (H), Frosta (utjevningsmandat)

Christina Ramsøy var fast møtende vararepresentant for statsråd Lars Peder Brekk 2009–2012.

Ved stortingsvalget 2013 vil Nord-Trøndelags seks mandater på Stortinget bli redusert med ett, fordi fylkets andel av landets samlede befolkning har minket.

I Politi- og lensmannsetaten inngår hele fylket i Nord-Trøndelag politidistrikt, hvis politimester og administrasjon er lokalisert i Steinkjer. Politidistriktet omfatter også Bindal i Nordland og Bjørnør i Sør-Trøndelag. Nord-Trøndelag politidistrikt har fire sentrale enheter, én politistasjon og 20 lensmannskontorer. I rettsapparatet er fylket delt mellom førsteinstansdomstolene Inntrøndelag tingrett i sør og Namdal tingrett i nord. Videre tilhører hele fylket jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sete i Trondheim.

Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier i Nord-Trøndelag. Trender som urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig. Fylket har likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte.^[4] I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal.^[32] Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter.^[32] På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i det nordtrønderske jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr.^[32] 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon.^[32] Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. I årene 2003–2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.^[32]

Skogbruket har mindre betydning enn før, men gjør fortsatt Nord-Trøndelag til landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av fylkets areal er produktiv skog, for det meste granskog.^[32] I 2009 ble det avvirket 403 000 m³, tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells.^[4] Det er svært stor tilvekst av skog, og treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel.^[32] Spesielt i Namdalen er mye av skogen eid av store trelastbedrifter, slik som Moelven Van Severen. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, og Södra Cell Folla er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP).

I Ytre Namdal er det havbruksnæringen, representert ved aktører som SinkabergHansen og Nils Williksen, som har størst betydning. Fylket er stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk står for ca. 40 % av fylkets samlede eksportverdi.^[33] Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.^[4]

Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene i Nord-Trøndelag, men Stjørdal har den mest varierte industriproduksjonen.^[4] En tredjedel av industrien i fylket kategoriseres som verkstedindustri.^[4] I 2012 hadde den 2 000 dekar store industriparken i Verdal ca. 140 bedrifter med ialt 2 200 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den viktigste arbeidsgiveren.^[34] Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av fylkets største industriarbeidsplasser.^[35] Statoils driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. Frem til 1980- og 1990-årene var det bergverksdrift i Malm og Skorovatn. Smelteverket Elkem Meråker stanset driften i 2006.

Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk er et av Midt-Norges største og viktigste industrikonsern med ulike forretningsområder. Konsernet er et av landets største elektrisitetsverk, og står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket. Den årlige vannkraftproduksjonen er ca. 3 100 GWh, altså 2–3 % av landets samlede produksjon.^[36] Produksjonen foregår først og fremst i Namsen og Stjørdalselven.

Innenfor de tjenesteytende næringene har fylket opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte i fylket.^[4] I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Rica Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Rica Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet.^[37] Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre.

De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2010:^[38]

Nr.	Navn	Bransje	Kommune	Omsetning 2010
1	Helse Midt-Norge	Offentlig sykehusdrift	Stjørdal	14 388 402 000 kr.
2	Helse Nord-Trøndelag	Offentlig sykehusdrift	Levanger	2 190 830 000 kr.
3	NTE Energi	Kraftproduksjon	Steinkjer	1 802 103 000 kr.
4	NTE Marked	Kraftproduksjon	Steinkjer	1 285 003 000 kr.
5	Coop Inn-Trøndelag	Dagligvarer	Verdal	823 011 000 kr.
6	Coop Steinkjer	Dagligvarer	Steinkjer	802 168 000 kr.
7	SinkabergHansen	Fiskeoppdrett	Nærøy	799 721 000 kr.
8	Nils Williksen	Fiskeoppdrett	Vikna	768 707 000 kr.
9	NTE Nett	Kraftproduksjon	Steinkjer	673 058 000 kr.
10	Kværner Verdal	Offshoretjenester	Verdal	513 024 000 kr.

Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, «trøndernes lovområde».^[3] Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare».^[3] Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.^[3]

Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere.^[30] Husdyrholdet i Nord-Trøndelag er trolig eldre enn åkerbruket, og eldste tegnene på korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen.^[39] Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt.^[40] Gården i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland.^[40] I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre.^[41] Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel i Namdalen.^[42]

I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert.^[43] Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden.^[43] Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.^[40]

Slaget på Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slott på Skatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.^[44]

Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere.^[45] Trolig var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på 1300-tallet, men det hersker tvil om eiendomsforholdene forut Aslak Bolts jordebok fra 1432.^[45] Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette endel kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen.^[45] Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet.^[46] Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter.^[47] En lignende utvikling skjedde i Steinkjer, Verdal og Stjørdal.^[46]

Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret.^[30] Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet».^[48] På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk.^[30] Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig Den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen.^[30] Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.^[30]

Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig.^[30] Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende.^[30]

I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for den såkalte Rinnanbanden.

Nord-Trøndelag deles inn i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse er det kun Levanger, Namsos og Steinkjer som har hatt bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Det er også Levanger, Namsos og Steinkjer som har de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Ellers har Rørvik et typisk småbypreg, men ikke bystatus.

Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner.^[49] I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune.

Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver er svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger.^[50] De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen.

Mal:Kommuner i Nord-Trøndelag

Fylkeskommunen deler årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen består av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982, og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen.

Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler i Nord-Trøndelag inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig.

Fylket er kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011.

Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere fra fylket har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden.

Fylkets tusenårssted er kystmuseet Norveg i Vikna.

Matkulturen i Trøndelag blir gjerne omtalt som rik.^[51] Den tradisjonelle matkulturen gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn. Nord-Trøndelag er særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse.^[52] De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.^[53]

Når det gjelder drikkevarer, har fylket lange tradisjoner for brygging av maltøl.^[54] På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men Stjørdal i ble bryggingen av det tradsjonelle stjørdalsølet videreført.^[54] Før almengjøringen av legalt brennevin var også hjemmebrenning utbredt. Den famøse karsken ble utbredt fra slutten av 1800-tallet.^[55] En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet.

Dialektene i Nord-Trøndelag er trønderske dialekter i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter.^[56] Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter.

Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg.^[56] Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele fylket.^[56] Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt.^[57] Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn i normert norsk, en såkalt dyp ø (œ), en mellomlyd mellom æ og ø.^[56] Noen har også hatt cirkumflekstonelag.^[58]

Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift.

Ivar Aasen (1844).^[56]

Fylkesvåpenet viser i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.»^[59] Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem.^[60] I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»^[59]

Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928.^[60] Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket.^[60] Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter.^[60] Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, senere av Nasjonal Samling under den andre verdenskrig.^[60]

I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok endelig fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957.^[59]

Fylket har lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund registrerte 461 idrettslag i Nord-Trøndelag i 2012.^[61] Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne i fylket medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet.^[61] Det samlede antallet medlemskap i fylket samme dato var 76 025.^[61]

Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner.^[62] Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene i fylket hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene.^[62] Den 1. januar 2012 ble 45 % av fylkets innbyggere regnet som aktive i idrettslag, en like stor andel som i Sogn og Fjordane.^[61]

Idretten med flest aktive medlemmer er skiidretten, foran fotball og håndball.^[61] Skiidretten i fylket har i nyere tid fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. Herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag har ikke hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak.^[63] Av større idrettshaller i fylket kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen.

Kristendommen er den dominerende religionen. I 2012 var 6 116 personer i fylket ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke.^[64] Av disse var 3 256 medlemmer av andre kristne trossamfunn, mens 1 779 var medlemmer av livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner.^[64] Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning er blant de største i landet.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred.^[65] Skatval, Frosta og Levanger regnes stadig som kjerneområdene for vekkelseskristendom i fylket.^[65] Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy.^[65] På begynnelsen av 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker.^[65] Frikirkelige miljøer finnes først og fremst i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy.^[65] I Steinkjersområdet og mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende, ifølge Idar Kjølsvik.^[65] Indremisjonen har dog hatt betydning i Indre Namdal, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdal fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.^[65]

I Den norske kirke er Nord-Trøndelag en del av Nidaros bispedømme, og deler inn fylket i prostiene Stjørdal, Sør-Innherred, Nord-Innherred, Namdal og Nærøy. Sognene Leksvik og Stranda i Nord-Trøndelag omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i Sør-Trøndelag. Det finnes nærmere 120 kirkebygg i fylket. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner.

Åge Aleksandersen (1949–), musiker Marit Arnstad (1962–), politiker (Sp) Anders Bardal (1982–), skihopper Ingrid Bolsø Berdal (1980–), skuespiller Marit Breivik (1955–), håndballtrener Lars Peder Brekk (1955–), politiker (Sp) Bjarne Brøndbo (1964–), D.D.E.-vokalist Olav Duun (1876–1939), forfatter Frode Estil (1972–), langrennsløper Joralf Gjerstad (1926–), «Snåsakallen» Trine Skei Grande (1969–), politiker (V) Mona Grudt (1971–), fotomodell og redaktør Guttorm Hansen (1920–2009), politiker (Ap) Bjarne Håkon Hanssen (1962–), politiker (Ap)

Per Egil Hegge (1940–), journalist Johan J. Jakobsen (1937–), politiker (Sp) Jon Leirfall (1899–1998), politiker (Sp) Petter Northug (1986–), langrennsløper Ole Richter (1829–1888), politiker (V) Henry Rinnan (1915–1947), krigsforbryter Hans Rotmo (1948–), musiker Oluf Rygh (1833–1899), historiker Per Sandberg (1960–), politiker (FrP) Terje Tysland (1951–), musiker Kristofer Uppdal (1878–1961), forfatter Ole Vig (1824–1857), folkeopplysningsmann Jakob Weidemann (1923–2001), kunstmaler Nils Aas (1933–2004), billedhugger

• Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0.  [3 bind]
• Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Johansen, O.J. (1942–1947). Trøndelags bygder i tekst og billeder : jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. Trondheim.  [2 bind]
• Nissen, Harald A. (2000). Trøndelagsbibliografien : oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0. 
• Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune : oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9. 
• Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7. 
• Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3.  [I serien «Bygd og by i Norge»]

(en) Nord-Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Nord-Trøndelag fylkeskommune
• Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
• Lokale historier/Lokalhistorie fra Nord-Trøndelag