Peter I Øy

Peter I Øy
Kysten av Peter I Øy under et besøk av RV «Polarstern» i 1994
Geografi
Plassering		Bellingshausenhavet i Antarktis
Areal		156 km²
Lengde		19 km
Bredde		12 km
Høyeste punkt		Lars Christensen- toppen (1 640 moh.)
Administrasjon
Land		Norge
Demografi
Befolkning		Ubebodd
Posisjon
Peter I Øy 68°50′00″S 90°35′00″V
Peter I Øy på Commons

Peter I Øy,^[1] eller Peter 1.s øy,^[2] er ei ubebodd vulkansk øy i Sørishavet 450 kilometer utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har en utstrekning på 12 × 19 kilometer og et areal på 156 km². Det høyeste punktet er Lars Christensentoppen 1640 moh. Nesten hele øya er dekket av isbreer, og mesteparten av året er den omgitt av pakkis som gjør den utilgjengelig. Det er lite dyre- og planteliv på øya, men det finnes noen sjøfugler, blant annet sørlig havhest, samt seler. Norge gjør krav på øya, og sammen med Dronning Maud Land og Bouvetøya utgjør den ett av Norges tre biland i Antarktis og subantarktis.

Øya ble oppdaget av Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821 og ble navngitt etter Peter I av Russland. Den første ilandstigningen på øya ble foretatt 2. februar 1929 av den andre Norvegia-ekspedisjonen, finansiert av Lars Christensen, som gjorde krav på øya for Norge. Den 1. mai 1931 ble øya lagt inn under norsk overhøyhet, og siden 24. mars 1933 har den hatt status som norsk biland. Den neste ilandstigningen ble foretatt i 1948, og det har siden den gang blitt gjennomført enkelte vitenskapelige undersøkelser og noen få turistbesøk.

Peter I Øy ble oppdaget 21. januar 1821 av Fabian Gottlieb von Bellingshausens russiske ekspedisjon med fartøyene «Vostok» og «Mirnyj».^[3] Pakkis forhindret Bellingshausen å komme nærmere øya enn 25 kilometer. Det var til da den sørligste observasjon av land, og også den første observasjonen av land sør for den sørlige polarsirkelen.^[4] I januar 1910 bekreftet Jean-Baptiste Charcots andre antarktisekspedisjon øyas eksistens, men heller ikke denne ekspedisjonen var i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Pakkisen stoppet ekspedisjonsskipet «Pourquoi-Pas?» fem kilometer fra land.^[4]

Den norske hvalfangstrederen Lars Christensen finansierte en rekke ekspedisjoner til Antarktis, både for å drive utforskning og for å kreve land for Norge. Det sistnevnte var motivert av britisk skattlegging av de landbaserte hvalfangststasjonene i britiske kravområder, og Christensen håpet å etablere stasjoner på norsk territorium for å oppnå bedre vilkår.^[5] I 1927 seilte Odd I-ekspedisjonen under ledelse av Eyvind Tofte rundt øya og undersøkte den fra ekspedisjonsskipet «Odd I». Ekspedisjonen var imidlertid ikke i stand til å komme i land.^[4] Den første ilandstigningen ble utført av den andre Norvegia-ekspedisjonen under ledelse av Ola Olstad, og med den erfarne Antarktis-kapteinen Nils Larsen som skipsfører. De steg i land 2. februar 1929 og gjorde krav på øya for Norge. Larsen gjorde et nytt forsøk på ilandstigning i 1931, men ble hindret av pakkis.^[4] Den 6. mars 1931 ble anneksjonen stadfestet av myndighetene ved kongelig resolusjon, og siden 24. mars 1933 har den hatt status som norsk biland.^[4][6]

Den neste ilandstigningen ble foretatt 10. februar 1948 av Brategg-ekspedisjonen, også denne gangen med Nils Larsen som fører av ekspedisjonsfartøyet, «Brategg». Biologiske, geologiske og hydrografiske undersøkelser pågikk i tre dager før pakkisen tvang ekspedisjonen til å forlate øya. Det ble bygget en hytte og lagt igjen en kopi av anneksjonsdokumentet fra 1929. Den 23. juni 1961 ble Peter I Øy underlagt Antarktistraktatens bestemmelser etter at Norge hadde signert traktaten i 1959.^[7][8] Siden dengang har det vært gjennomført en rekke landganger på øya av forskere fra ulike nasjoner,^[4] og enkelte cruiseskipsanløp har lykkes med å ilandsette turister på øya.^[3]

I 1987 sendte Norsk polarinstitutt fem forskere som tilbragte elleve dager på Peter I Øy. Hovedformålet var å gjennomføre flyfotografering og topografisk oppmåling for å kunne fremstille et nøyaktig kart over øya. Det ble også gjennomført omfattende marinbiologiske undersøkelser, såvel som geologiske, biologiske og andre undersøkelser. Forskerteamet satte også opp en automatisk værstasjon.^[9] Per 2005 er det anslått at færre enn 600 personer har vært i land på Peter I Øy.^[3]

Peter I Øy er ei vulkansk øy som ligger sør for polarsirkelen, i Bellingshausenhavet 450 kilometer utenfor kysten av Ellsworth Land på det antarktiske kontinentet. Den er den eneste oseaniske øya i stillehavssektoren av Sørishavet.^[10] 95 % av arealet på 156 km² er dekket av isbreer,^[11] mens en 40 meter høy isvegg og vertikale klipper danner en barriere rundt øya.^[12] De store, isdekte flatene er bare avbrutt av enkelte områder med frembrytende fjell.^[11] Vestsiden består av et platå, mens den nordre og den søndre kysten er dekket av isbremmer. Østsiden er den bratteste, og her finnes den sju kilometer lange og over 1000 meter høye fjellskrenten Auststupet.

Ilandstigning er bare mulig på tre steder, og bare i løpet av en kort periode av året når øya ikke er omgitt av pakkis.^[12] Disse stedene ligger på vestsiden ved Kapp Ingrid, ei halvøy som skiller Norvegiabukta og Sandefjordbukta. På denne halvøya ligger det noen smale strender der ilandstigning er mulig å gjennomføre.^[11] Stranda i Norvegiabukta er bare fire meter bred og nås via den naturlige tunnelen Tsarporten.^[3]

Peter I Øy er en skjoldvulkan, og den 1640 meter høye Lars Christensen-toppen består av et 100 meter bredt sirkulært krater.^[13] Vulkanen har blitt kategorisert som enten holocen eller historisk, basert på prøver datert til å være mellom 0,1 og 0,35 millioner år gamle. Det er uvisst om vulkanen fremdeles kan være aktiv. Den øvre delen har tilsynelatende ikke vært utsatt for bredannelse, noe som indikerer et utbrudd for flere århundrer siden.^[14]

Den sparsomme vegetasjonen består utelukkende av mose og lav som har tilpasset seg det ekstreme klimaet i Antarktis.^[10] Øya er svært værutsatt og opplever sterke vinder og lave temperaturer, og stadige snøfall legger ytterligere begrensning på vegetasjonen.^[15]

Peter I Øy er hekkeplass for noen få sjøfuglarter, i hvert fall sørlig havhest og sørjo, og muligens også oseanstormsvale og snøpetrell.^[10] I løpet av den antarktiske sommeren trekker en mengde rødnebbterner inn til øya fra Sørishavet.^[10] Pingviner, både adeliepingviner og ringpingviner, besøker øya fra tid til annen.^[15] Det er sparsommelig med observasjonsdata, men i 1948 ble det registrert 20 par hekkende adeliepingviner og fire par hekkende ringpingviner, mens det i 1990 ble registrert 50 par adeliepingviner, men ingen ringpingviner.^[10]

Det er tallrike forekomster av seler, spesielt krabbeetersel og leopardsel,^[12] og et mindre antall sørlig elefantsel.^[15]

Peter I Øy er ett av Norges to territorialkrav i Antarktis; det andre er Dronning Maud Land.^[16] Peter I Øy er det eneste kravet mellom 90°V and 150°V, og også det eneste som ikke er en geometrisk sektor.^[17] Øya ligger sør for 60° sørlig bredde, og er dermed omfattet av Antarktistraktaten.^[11] Traktaten sikrer fri adgang til øya for vitenskapelig forskning, og stadfester at den bare kan benyttes til fredelige formål. Mens traktaten uttrykker at territorialkravene ikke berøres av avtalen, er det bare andre nasjoner med egne krav som anerkjenner Norges suverenitet over øya.^[18]

Den norske administrasjonen over øya håndteres av Polaravdelingen i Justis- og politidepartementet.^[19] Anneksjonen av øya er regulert av Bilandsloven av 24. mars 1933. Den fastslår at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien er gjeldende på øya, i tillegg til andre spesifikke bestemmelser. Den kunngjør at grunnen tilhører Staten, og forbyr gjennomføring av atomeksplosjoner eller å lagre radioaktivt avfall.^[6]

Siden 5. mai 1995 har norsk lov krevd at all norsk aktivitet i Antarktis, inkludert Peter I Øy, må følge internasjonale miljøbestemmelser for Antarktis. Norske borgere som planlegger aktiviteter på Peter I Øy, må derfor rapportere til Norsk Polarinstitutt, som kan nekte aktiviteter som ikke er i overensstemmelse med bestemmelsene. Alle besøkende til øya må følge bestemmelser for bevaring av naturen, avfallsbehandling, utslipp og forsikring for redningsoperasjoner.^[20]

Fabian Gottlieb von Bellingshausen navnga øya etter den russiske tsaren Peter den store.^[21]

Ansvaret for navnsetting og behandling av stedsnavn i Norges biland Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy tilligger Norsk Polarinstitutt, som har opprettet en egen stedsnavnkomite. Navnekomiteen har vedtatt å holde på den gamle, innarbeidede skrivemåten av navn uten genitivs-s og med store forbokstaver. Lovverket sier at de norske polarområdene er unntatt fra stedsnavnlovgivningen når det gjelder både fastsetting og skrivemåte av stedsnavn. Språkrådet mener imidlertid at norsk rettskriving må følges, og vedtok i 1995 å innføre skrivemåten Peter 1.s øy (endret fra den tidligere formen Peter Is øy).^[2] Denne tvisten er oppe til avgjørelse hos de overordnede departementene.^[22]

• Barr, Susan (1987). Norway's Polar Territories. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-15689-4. 
• Norge i Antarktis. Oslo: Schibsted Forlag. 2008. ISBN 82-516-2589-0. 
• LeMasurier, W. E.; Thomson, J. W., red. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. ISBN 0-87590-172-7. 
• Rubin, Jeff (2005). Antarctica. Lonely Planet. ISBN 1-74059-094-5. 
• Shirihai, Hadoram (2007). A complete guide to Antarctic wildlife (på engelsk) (2 utg.). London: A&S Black Publishers Ltd. ISBN 978-0-7136-6406-5. 

• (en) Peter I Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Peter I Øy Norsk polarinstitutt
• Peter I Island - kort beskrivelse med flere kilder og nyere bilder, antarctic.eu (på engelsk)