Antisemittisme: Forskjell mellom sideversjoner

Antisemittisme er fordommer mot, hat mot eller diskriminering av jøder som en etnisk eller religiøs folkegruppe.^[1][2] En person som hevder slike holdninger er kalt for en antisemitt. Antisemittisme er forstått som en form for rasisme.^[3][4].

Ordet antisemittisme er ikke gammelt, og den tidligste bekreftede bruken i politisk mening kom sent i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum». Samme år opprettet han Antisemiten-Liga, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk for dette.^[5] I normal språkbruk benyttes begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne^[hvem?] av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep.^{[trenger referanse]} Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til sionismens ønske om en egen jødisk stat.^[6] Edward Said argumenterte i 1978 for at orientalisme og antisemittisme har viktige likhetstrekk.^[7] Likhetstrekk mellom islamofobi og antisemittisme er også omdiskutert.^[8]

Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasistisk motivert.

«Jew» is an unambiguous designation only in the eyes of anti-Semites. («Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne.)

Imre Kertész^[9]

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.^[6][10][11] Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en rase.^[8] Ifølge Klug handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.^[12]

Antisemittismen kjennetegnes ifølge Harket, Eriksen og Lorenz ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødenes moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle myter og fordommer og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «arierne». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse parasitter. Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel har antisemittisme også vært knyttet til palestinernes skjebne og til ulike grader av holocaustbenektelse, blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som antisionisme, kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.^[13]

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av testamentet med blant Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var også utelukket som ikke-kristne fra å få jobber i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens grep om mennesker tro og virke fra opplysningstiden begynte å forvitre ble jødehatet fornyet og transformert inn i en ny kontekst gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som Pierre-Joseph Proudhon og Karl Marx.

Objektivitet: Omtalen fremstår ladet/forutinntatt Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Antisemittismen har i utgangspunktet alltid vært religiøst begrunnet, idet den kristne kirken ^{[trenger referanse]} har fordømt jødene som Jesu drapsmenn. Denne begrunnelsen for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa, men fortsatt vanlig i Øst-Europa.^[13] Islam har fordømt alle ikketroende muslimer.^{[trenger referanse]} Den islamistiske antijudaismen blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne.^{[trenger referanse]} I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som Ahl al-Kitab (bokens folk) og dermed definert som dhimmi (beskyttet).^[14] Det er mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika og Spania fra 700- til 1400-tallet og i Istanbul.

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til 1900.

Antisemittismen i Europa tiltok fra rundt 1890 og hadde blant sammenheng med konspirasjonsteorier som Sions Vises protokoller og Dreyfus-saken.^[15]

Storbritannias statsminister Arthur Balfour fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at bolsjevisme og lignende avvik kan spores direkte til jøder. Den tyske filosofen Johann Fichte skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.^[6] Det har også forekommet overlapp mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».^[16] Et utkast til artikkel av Winston Churchill fra 1937 reflekterte anti-jødiske stereotypier, blant annet at jødene var blodsugere som tok ågerrent («Hebrew bloodsuckers») og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke ville la seg integrere i samfunnet. Utkastet var trolig skrevet av en «ghostwriter» som sympatiserte med Oswald Mosley og Churchill avviste utkastet og stanset publisering av artikkelen.^[17][18]

Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1500 mennesker. Lars Lien viser i sin doktorgradsavhandling at norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» i svært liten grad handlet om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge. Pressen fremstilte samtidig de enkelte norske jødene på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble ifølge Lien brukt til å henge ut meningsmotstandere som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under bolsjevikrevolusjonen i Russland, forestillingene også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet^[19] Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra akademikere, forfattere og kunstnere ifølge Lien. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i mange regional aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble Sam Eyde fremstilt som jøde.^[20]

Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916. Under Weimarrepublikken økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929. I Scheunenviertel 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert. Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, og få fra mobben. I Bayern bodde under 10000 «østjøder» og disse ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. Gustav von Kahr innførte unntakstilstand høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var lite ensartet og var organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.^[21]

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland. Sionistene mente at den egen jødisk stat var løsningen på antisemittismen. Walther Rathenau talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme. Rathenau ble for antisemittene og antirepublikanere et symbol at Weimarrepublikken lot jøder nå den politiske eliten i landet. Han ble myrdet av nasjonalsosialister i 1922.^[21]

I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at holocaust var en svindel («hoax») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten Paul Rassinier som selv hadde overlevd Buchenwald. Holocaustbenektelse fikk på 1960-1970-tall en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. Jean-Marie Le Pen uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom Arthur R. Butz' bok The Hoax of the Twentieth Century. Senere ble David Irving, Ernst Zündel og Robert Faurisson frontfigurer.^[14] Blant islamister som Sayyid Qutb har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor det ottomanske riket. På 1930-tallet ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.^[14]

Etter andre verdenskrig var det anslagsvis 350.000 jøder igjen i Polen, av 3,5 millioner før krigen. En stor del av de overlevende forlot Polen de første årene etter krigen. I forbindelse med den politiske krisen i Polen i mars 1968 satte Władysław Gomułka og regjeringen i gang en antisemittisk propaganda. Jødene ble beskyldte for å være «femtekolonnister», «sionister», «utlendinger», «kosmopolitter» og fiender av den polske stat. Jødene ble beskyldt for å stå bak opptøyene i mars 1968. En antisemittisk demonstrasjon i Katowice samlet 100.000 og hadde slagord mot «sionistene». Gomułka tok til orde for å utvise de gjenværende jødene i landet. Omkring 20.000-25.000 jøder ble deretter presset til å forlate Polen og omkring 1970 var det 5.000-10.000 jøder igjen i Polen.^[22][23] I mars 2018, i forbindelse med 50 års minnet, ba president Andrzej Duda om unnskyldning for fordrivelsen av de polske jødene.^[24][25][26] Bakgrunnen for den antisemittiske kampanjen var særlig seksdagerskrigen og kampanjen var i begynnelsen Israel-fiendtlig. President Duda signerte i januar 2018 en lov som gjør det ulovlig og straffbart å hevde at Polen eller polakker medvirket til holocaust.^[27][28][29]

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet til 1920, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden. Forfølgelsene i tsarens rike kalles progromer og innebar brann, vold og drap ofte utført av kosakker med oppmuntring fra myndighetene.^[15]

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'».^[30]

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.^[31] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet Mary Berg utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Łódź i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.^[32]

I tidsskriftet Deutsche Justiz (= Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»^[33]

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (= Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»^[34]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Holocaust var trolig ikke en nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen gjorde at nazistenes fremvekst og politikk ble møtt med lite motstand.^[7][11]

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.

1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.

2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.

Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene.

Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland.

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Ifølge Pew Research Center har antisemittismen i Tyskland og Frankrike, målt som «ufordelaktige oppfatninger om jøder», falt fra 2004 til 2016. Under 10 % av befolkningen rapporterte negative holdninger i 2016, mot 25 % i 2008. I Storbritannia var andelen i samme periode stabilt på rundt 7 %. Ifølge Lars Rensmann ved Universitetet i Groningen har det ikke vært økende antisemittismen i Europa, men den har blitt mer synlig gjennom sosiale media. I 2014 ble det jødiske museet i Brüssel angrepet av terrorister, i 2015 ble et koshersupermarked i Paris angrepet med dødsoffer som resultat. I Frankrike og Storbritannia har på samme tid vært en økning i mindre voldelige angrep på jøder for eksempel i form av kasting av egg, i årene før 2015 ble det registrert en nedgang.^[35]

Motstand mot eller kritikk av staten Israel tipper ofte over i antisemittisme, særlig på den politiske venstresiden og blant europeiske muslimer er antisemittisme mer utbredt enn i befolkningen ellers. Ifølge Pears Institute for the Study of Antisemitism er den tradisjonelle nasjonalistiske antisemittismen mest utbredt. Ifølge Pew sier 23 % av innbyggerne i Litauen at de ikke ønsker jøder i landet, i Polen 18 %, mens i Ukraina sier 5 % av innbyggerne at de ikke ønsker jøder i landet. Ukraina er et multireligiøst land og har en jødisk minoritet på omkring 300 000, mens det i Polen er svært få jøder igjen etter holocaust og fordrivelsen i 1967.^[35]

Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste^[når?] årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.^{[trenger referanse]}

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».^[36]

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.^{[trenger referanse]}

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Håvard Rem skrev i 2016 at «Antirasister tar «jødetesten» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».^[37]

I 2017-2018 beskyldte Viktor Orbán, statsminister i Ungarn, George Soros for å kontrollere opposisjonen i landet for kriminelle formål. Kampanjen mot Soros, som overlevde Holocaust, beskrives som anti-semittisk.^[38][39] Polen innførte i 2018 en lov som gjør det straffbart å hevde at Polen medvirket til holocaust. Loven kritiseres som forsøk på å renvaske Polens antisemittiske historie.^[35] Det høyreorienterte polske partiet Ruch Narodowy anmeldte Israels president, Reuven Rivlin, for å ha brutt loven under en minnemarkering i Auschwitz.^[27][40]

Islamofobi eller muslimfiendtlige holdninger og retorikk som har vokst frem fra omkring år 2000 kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.^[20][7] Cora Alexa Døving konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. I renessansen og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt rasialisering).^[7]

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.

Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme har vært særlig etter økende motstand mot Israel etter seksdagerskrigen (1967) samt Jom kippur-krigen (1973) og Libanonkrigen (1982).^[14] Klug viser til at antisemittene opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.^[6]

• Ritualmordanklagen på Rhodos

• Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm. ISBN 9788249609963
• Lars Lien (2016): "...Pressen kan kun skrive ondt om jøderne". Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Avhandling for doktorgraden, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

• (en) Antisemitism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Didrik Søderlind «En politisk korrekt antisemittisme?», Forskning.no 14. juni 2003
• Hans-Wilhelm Steinfeld: «Relativisering av antisemittisme», Aftenposten 6. februar 2005
• Sara Azmeh Rasmussen: «Det muslimske jødehatet», Aftenposten 30. mars 2012
• Jødeforfølgensen på Agder, nettutstilling fra Statsarkivet i Kristiansand
• Om antisemittisme og nynazisme i Norge fram til 2000 (på engelsk)
• Senter mot antisemittisme
• Attitudes Toward Jews In Ten European Countries, rapport fra Anti-Defamation League (2012)