Hannibalfeiden

Den svenske angrepsplanen var å erobre Danmark gjennom en stor knipetangsmanøver ved angrep både fra sør og nord. Det primære målet var å erobre de østdanske provinsene Skåne, Halland og Blekinge, som svenskene fra gammelt av hevdet hadde blitt frarøvet Sverige på urettferdig vis. En slik erobring ville bryte danskenes kontroll med Øresund, som var blant den danske kongemaktens fremste strategiske og fiskale besittelser. Den danske kontrollen med Øresund var også en grunn til at Nederland, som var en stor sjømakt, inngikk et anti-dansk forbund med Sverige.

Lennart Torstensson rykket inn i Holstein sørfra i desember 1643, og allerede i slutten av januar 1644 var Slesvig-Holstein og Jylland under svensk kontroll. Derimot lyktes den andre svenske feltherren, Gustav Horn, å angripe Skåne først i februar. Svenskene rykket fram og inntok Helsingborg og Landskrona uten å møte egentlig motstand. Festningene Varberg, Kristianstad og Malmø falt derimot ikke. De svenske troppene ble engasjert i en form for geriljakrig mot lokale bønder i stedet for å rykke over Øresund. Torstensson på sin side greide ikke å angripe videre over Lillebælt til Fyn. Det danske landforsvaret var likevel i realiteten brutt sammen. De danske sentralmyndighetene måtte nå sette sin lit til flåten og ved å opprette en ny front mot Sverige fra Norge.

Den dansk-norske flåten lyktes med å hindre svenskenes overgang til de danske øyene og samarbeid mellom den svenske flåten og Torstenssons tropper på Jylland. Kong Kristian 4. hadde gitt svigersønnen og stattholderen i Norge, Hannibal Sehested, vide fullmakter til å gjøre landet klart for krig. Stattholderembetet i Norge var en ypperlig plattform for Sehested til å vinne fram i den øverste statsledelsen på lengre sikt. En suksess i Norge ville kunne styrke posisjonen hans. Sehesteds disposisjoner vitner om en dyktig og begavet statsmann. Han lyktes gjennom en konsekvent og målbevisst politikk i å etablere et varig norsk militærapparat, noe som hadde vært etterlyst fra lensherrer og adel i Norge siden 1500-tallet.

En viktig grunn til at tidligere forsøk på å etablere en norsk hær hadde strandet, hadde vært kongens manglende vilje til å bruke penger på et hærvesen i Norge. Nå var situasjonen forandret, og Sehested kunne mønstre en norsk hær på rundt 10 000 mann, inkludert vervede yrkessoldater, i løpet av krigen. Bønder og borgere måtte levere proviant og utstyr samt sørge for transport til lands og vanns av forsyninger til hæren. Hannibal Sehested utnevnte den norske adelsmannen Nils Lange til generalkommissær med sete på Akershus og ansvar for de militære finansene og forsyningene.

Sehesteds oppgave var å lette presset på Danmark ved framstøt inn i Sverige. Sehesteds offensive planer lot seg imidlertid ikke gjennomføre. Det ble ingen permanent norsk okkupasjon av svensk territorium. Nordmennene nøyde seg med et par større tokt inn i Sverige, henholdsvis i juni 1644, da Vänersborg ved Vänern ble brent, og i november–desember samme år, da norske tropper rykket gjennom Värmland ned til Dalsland. Ellers ble det bare gjennomført mindre streiftog.

Svenskene svarte med enkelte streiftog inn på norsk område, men var ikke interessert i å vikle seg inn i større krigshandlinger på den norske fronten. Sommeren 1645 maktet svenskene å binde de norske troppene på hjemmebane ved å beleire Båhus festning og brenne Kongelv (Kungälv). Den norske hærens beskjedne resultater skyldtes ikke minst at den var ny, med uerfarne og uøvde soldater: Det skortet på klær, våpen og ammunisjon. Dessuten ble hæren rammet av det som var alle hærers akilleshæl, sykdom. Sehested rapporterte også om alvorlige disiplinproblemer. Han skrev: «In summa, nordbaggen er ond å lite på når det går ut i knipen.»

Til tross for den norske hærens relativt beskjedne feltresultater hadde den vist seg funksjonsdyktig og greid å forsvare landets grenser. Sehested skrev selv fornøyd hvordan svenskenes store overmot («Orgueil») var dempet med «våre foraktede norske poiker». Sehesteds innsats gjorde at nordmennene framstod bedre militært organisert enn på flere hundre år, og kimen var lagt for en fast norsk hærorganisasjon ut fra samtidens krav. Sehested og nordmennene greide derimot ikke å endre krigslykken i Danmark-Norges favør. Det var flåtemakt og europeiske stormakter som kom til å bestemme krigens videre utvikling og avslutning.

Den dansk-norske og svenske flåten utkjempet et sjøslag ved Kolberger Heide, mellom Femern (Fehmarn) og Kielerfjorden, 1. juli 1644 som endte uavgjort, selv om begge parter påberopte seg seieren. Kristian 4. deltok selv og fikk synet på høyre øye ødelagt. Den dansk-norske flåten greide ikke å hindre at svenskene trakk seg tilbake. Den svenske flåten fikk så forsterkninger fra sin allierte, Nederland, slik at styrkeforholdet til sjøs vippet i svensk favør. En betydelig større, forent svensk-nederlandsk flåte seiret over sin dansk-norske motpart ved Femern 13. oktober samme år, og dermed hadde svenskene herredømmet på havet.

Flåtenederlaget var knusende for Danmark-Norge. Bare tre av de 17 skipene som hadde deltatt i sjøslaget, nådde tilbake til København. Slaget er et av de få eksemplene på et tilintetgjørende slag i sjøkrigshistorien. Nederlaget i sjøstriden var avgjørende for krigens videre gang. Danmark-Norges mulighet for å vinne krigen forsvant.

Verken Nederland eller den fremste europeiske stormakten, Frankrike, ønsket imidlertid et Sverige som dominerte hele Norden. Nederland hadde støttet Sverige for å svekke dansk dominans, ikke for å erstatte det danske østersjøherredømmet med et svensk. Både Frankrike og Nederland etterstrebet en nordisk maktbalanse som var i deres interesse. De to europeiske statene ønsket dessuten at Sverige skulle konsentrere seg om krigen i Tyskland. De presset derfor på for at Sverige skulle inngå fred med Danmark-Norge. Svenskene hadde tross alt ikke ressurser til å underlegge seg Danmark-Norge på egen hånd, og gikk med å innlede fredsforhandlinger.

Fredsforhandlingene ble ført i Brømsebro på grensen mellom Danmark og Sverige under fransk og nederlandsk ledelse. Svenskenes hovedkrav var avståelse av alt dansk land øst for Øresund, men de svenske forhandlerne var instruert om at de ved kjøpslåing kunne akseptere mindre, for eksempel det norske Båhuslen. På dansk side hadde en resignert Kristian 4. overlatt utenriksledelsen til riksrådet. Det danske riksrådet innså at land måtte avstås for å få fred, men ville unngå så langt det var mulig å avstå danske landskap. Riksrådet presset dessuten kongen til å gi innrømmelser til Nederland i spørsmålet om tollen i Øresund og Norge, utover det som allerede var gitt. Innrømmelsene gjorde at Nederland ikke støttet svenskenes mest radikale krav om landavståelser. Dermed lyktes det danske riksrådet i å bevare mest mulig av Danmark på bekostning av Norge.

Ved freden i Brömsebro i august 1645 avstod Danmark-Norge de norske landskapene Jemtland og Herjedalen til Sverige, i tillegg til Ösel og Gotland. Dessuten ble Halland pantsatt til Sverige for tretti år. Pantsettingen ble gjort som sikkerhet for tollfriheten som skip fra det svenske riket, inkludert østersjøprovinsene, ble innvilget i Øresund. I tillegg ble tollen ved Elben annullert, og Sverige tok over Bremen og Verden fra Kristian 4.s sønn, hertug Fredrik.

Svenskene hadde også okkupert de to norske bygdene Idre og Serna, som sammen med Trysil utgjorde anneks til Elverum, under krigen. Det svenske herredømmet over disse bygdene ble imidlertid først anerkjent fra dansk-norske side ved avtalen om riksgrensen mellom Norge og Sverige i 1751.