Riksdagsbrannen

Riksdagsbrannen var den brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933 og medførte at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen 28. februar, fordi Hitler lurte ham til å tro at det var overhengende fare for en kommunistisk revolusjon i Tyskland, med riksdagsbrannen som uttrykk for dette. Alle Hitlers senere dekreter og forordninger (andre lover fantes ikke i Nazi-Tyskland) ble dermed utstedt med hjemmel i Weimarforfatningens unntakslov av 28. februar 1933 «til vern av folk og rike», som general Hindenburg signerte etter brannen. Unntaksloven (den tyske grunnlovs § 48) opphevet alle borgerlige rettigheter, og ble stående ved makt til mai 1945, slik at Tyskland rettslig befant seg i permanent unntakstilstand de tolv årene Hitler satt med makten.^[1]

De grunnleggende borgerrettighetene som Weimarforfatningen var garantist for, hadde unntaksloven satt ut av kraft og dermed åpnet for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte, utløste flere dramatiske begivenheter, som i løpet av en knapp måned førte til at Hitler - som 30. januar 1933 var utnevnt til rikskansler - kunne etablere seg varig som diktator.

I mars 1933 flyttet riksdagen sine møter til Kroll-operaen i Tiergarten, men dette bygget ble voldsomt ødelagt av et luftangrep natt til 22. november 1943, og helt rasert i kampene under Berlins fall våren 1945.^[2]

Den nederlandske venstreradikale Marinus van der Lubbe (1909–34) ble arrestert i bygningen, der han ble påtruffet i Bismarck-salen kl 21:26 27. februar 1933 av vaktmesteren Alexander Scranowitz og politimannen Helmut Poeschel. Scranowitz ropte: «Hvorfor har du gjort dette?» Ungdommen som hadde gått til fots fra Nederland til Berlin, og alt hadde antent tre branner i Berlin som var blitt slukket og feiltolket som skorsteinsbranner, hadde klatret opp på en altan på riksdagsbygget og sparket inn et vindu. Da brennbart materiale sluknet av seg selv, rev han til sist skjorten sin i strimler og laget en fakkel av dem. Nå stod han der med bar overkropp og sa bare: «Protest, protest!»

Hitler ble underrettet mens han og prins August Vilhelm («Auwi») var i middagsbesøk hjemme hos Joseph Goebbels, dit Ernst Hanfstaengl ringte for å si at det brant. Da Hanfstaengl var kjent som en spøkefugl, tok ikke Goebbels dette alvorlig og la på. Men Hanfstaengl ringte opp igjen og forsikret at han så flammer slå opp av kuppelen. De fikk da bekreftet av politiet ved Brandenburger Tor at riksdagsbygget virkelig brant. I all hast dro de dit, og ved midnatt tok Hitler og Goebbels seg inn i Völkischer Beobachters redaksjonslokaler. Redaktør Alfred Rosenberg var ikke til stede, men Hitler sørget for å få forsiden ombrukket med presentasjon av riksdagsbrannen. På dette tidspunktet pågikk en massearrestasjon av kommunistpartiet KPDs funksjonærer.^[3]

van der Lubbe ble på grunnlag av sin tilståelse stilt for retten som eneste gjerningsmann. Men nazistene erklærte så at Komintern hadde beordret brannstiftelsen.

Rettssaken startet i Leipzig 21. september 1933. Som van der Lubbes medanklagede var:

• formann i kommunistenes (KPDs) riksdagsgruppe, Ernst Torgler (1893-1963). Hovedvitnet mot Torgler var bedrageren Gustav Lebermann, som sonet en dom for tyveri. I retten hevdet han at han hadde møtt Torgler i Hamburg høsten 1931 og blitt lovet 14 000 Mark for å sette fyr på riksdagen. Da han nektet, skulle Torgler ha slått ham i magen.^[4]
• De tre bulgarerne Georgi Dimitrov, Blagoi Popov og Wassil Tanev (arrestert i mars). Disse ble frikjent og etterfølgende utvist til Sovjetunionen. Bare van der Lubbe ble funnet skyldig og halshugget i Leipzig 10. januar 1934.^[5]

Dommer Wilhelm Bürger kunngjorde 23. desember 1933 at van der Lubbe var funnet skyldig i «brannstiftelse i den hensikt å styrte regjeringen». Bürger mente at KPD hadde planlagt brannen for å utløse revolusjon, men stod fast på at bevisene mot Torgler, Dimitrov, Popov og Tanev ikke holdt for en fellende dom.^[6] Frikjennelsen kan ha skyldtes at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv med stor dyktighet. Dimitrov fremla sterke argumenter for at det kunne ha vært nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio.

Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i Volksgerichtshöfe, «folkedomstoler». Disse kunne nazistene selv kontrollere, og folkerettene, spesielt dommer Roland Freisler, ble beryktede for det høye antallet dødsdommer. KPDs leder, Ernst Thälmann, ble fengslet 3. mars 1933, siktet for å planlegge en revolusjon.^[7] Torgler ble derimot satt i «beskyttende varetekt» av politiet. KPDs ledelse som befant seg trygt i eksil, straffet ham i tillegg med utvisning av partiet fordi han på rettssakens første dag hadde unnlatt å følge ordre fra KPD-lederen Wilhelm Pieck, om å avvise sin forsvarer Alfons Sack (1887-1944) fordi denne var NSDAP-mann. Torgler opplevde seg som helt venneløs i verden. Forsvareren hans, Alfons Sack, var nok lojal mot Hitler, men talte også Torglers sak i retten, og fikk derfor dele skjebne med sin klient. Også Sack ble sittende - ifølge Gestapos overhode Rudolf Diels - «bak tremmer en god stund, så han endret sine synspunkter».^[8] I 1935 utga Sack en bok der han erklærte at tyske dommere, anklagere og forsvarere skulle være «kamerater på lovens front», ikke parter med motstridende interesser.^[9]

Det har senere vært stor strid om Lubbe faktisk var skyldig, og i så fall om han var den eneste. Nasjonalsosialistene ville ha det til at det stod en større kommunistisk sammensvergelse bak. Blant de arresterte den første dagen var den senere nobelfredsprisvinner Carl von Ossietzky. KPD ble forbudt i Tyskland (1. mars).

Innen 14 uker etter brannen var alle tyske fagforeninger oppløst, enda noen hadde vært blant verdens mektigste; og innen 23 uker var alle politiske partier forbudt eller hadde selv lagt ned. Tyskland var nå en ettpartistat.^[10]

Moderne brannforskning har påvist at en enkeltperson utmerket kan utløse en slik brann. Det ville oppstå trekk og luftdrag i bygget og dermed pyrolyse, der organiske molekyler spaltes, mens uoksyderte - dvs. brennbare - gasser samlet seg under taket. Slik oppstår et undertrykk som vil trekke til seg luft, straks en dør åpnes til et tilstøtende rom. Brannen ville spre seg eksplosivt med temperaturer på oppunder 1 000 °C, og ikke lenger kunne kontrolleres.^[11]

Det gikk likevel snart rykter om at nasjonalsosialistene selv hadde antent riksdagen for å fremprovosere unntakstilstanden som var til slik fordel for dem. SA-mannen Hans Georg Gewehr (1908–76) var kjent for sin kunnskap om brannstiftelse, og utpekt som leder for aksjonen. Rudolf Diels utpekte i tillegg SA-lederen i Berlin, Karl Ernst (1904–34), som hovedmann. Ernst ble sammen med andre SA-ledere drept under de lange knivers natt 30. juni 1934, mens Gewehr unnslapp. Diels trakk tilbake sin forklaring etter Nürnbergprosessen, men kort tid før sin død i 1957 erklærte han at brannen etter hans mening var nasjonalsosialistenes verk, og oppga Gewehr som eneste gjenlevende deltaker.^[12]

I 2019 ble det i Tyskland funnet et vitnemål om saken fra 1955, fra arkivene til en domstol i Hannover. Der hevdet SA-mannen Hans-Martin Lennings som døde i 1962, at han hadde fraktet van der Lubbe fra et lasarett til riksdagbygget - som allerede brant da de ankom. Han de andre SA-mennene protesterte derfor da van der Lubbe ble dømt. Lennings hevdet at både han og de andre ble tvunget til å underskrive en erklæring om at de ikke hadde kjennskap til hendelsen. De andre skal ha blitt henrettet, mens Lennings kom seg unna.^[13][14][15]

I 2008 ble dødsdommen over van der Lubbe formelt opphevet.

• Tysklands historie (1933–1945)
• Maktovertakelsen, den politiske prosessen 1933–1934 som endte med nasjonalsosialistene kontroll over Tyskland

• Store Norske Leksikons artikkel om Riksdagsbrannen
• 70 år gammel dødsdom opphevet, Aftenposten 12. januar 2008