Hopp til innhold

Populisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Populisme er politiske ideer og kommunikasjon som hevder at «folk flest» har helt andre interesser enn «makteliten». Populister har enkle forklaringer og spiller på mistillit. Occupy Wall Street, en internasjonal protestbevegelse som begynte i USA i 2011, stod for en sosial populisme som mente at «99 prosent» («folket») kjempet mot «1 prosent» («eliten»).

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform»[1] som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket.[2] Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn fornuft» hos «folk flest. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.[3]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
I det liberalistiske Nolan-diagrammet fra 1969 er venstre- og høyrepopulisme (og totalitarisme) plassert nederst med minst personlig og økonomisk frihet.
Politikken og talene til Donald Trump, USAs president 2017–2020, blir ofte betegnet som uttrykk for en antielitistisk og antiintellektuell populisme. Han hevder å representere flertallet av «det amerikanske folket», har enkle forklaringer og løsninger og uttrykker stor mistro til det politiske maktapparatet og etablerte massemedier som han kaller «the deep state» og «fake news media».

Populistiske bevegelser bruker sjelden betegnelsen om seg selv.[4] På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang.[5] Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til høyresiden, kalt høyrepopulisme, mens populismen i Latin-Amerika[6][7] og tradisjonelt USA[8] har vært sterkest knyttet til venstresiden.

Min tese er at populisme er en helt bestemt forestilling om politikk hvor det moraksk rene og homogene folket alltid blir stilt opp mot de umoralske, korrupte og parasittære elitene - eliter som egentlig ikke tilhører folket.

Professor Jan-Werner Müller, Hva er populisme, 2016

Ifølge Tor Bjørklund er ikke populisme en bestemt politisk ideologi, men en type politiske bevegelser som mener de er talerør for folket. Dette kan blant annet gi seg utslag i krav om folkeavstemninger.[9] Ifølge Cas Mudde er populisme kjennetegnet av en oppfatning av at samfunnet er delt i to grupper «det ekte folket» og «den korrupte eliten», og at disse to gruppene er internt homogene og står i motsetning til hverandre. Populismen krever at politikken skal være uttrykk for det ekte folkets vilje.[10] Øyvind Østerud skriver at populisme ikke er en ideologi men en politisk stil kjennetegnet ved mistillit til eliten.[11] En undersøkelse publisert i 2019 viste at i europeiske land med stor oppslutning om populistiske partier var det også mer utbredt vaksinemotstand. Forklaringen er at vaksinemotstand bygger som populisme på grunnleggende mistillitt til eksperter og antatte eliter.[12] Personer med populistisk orientering stoler mindre på vitenskapelige og politiske institusjoner og er samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier om koronapandemien (ifølge undersøkelse gjort i Østerrike i 2020).[13] Undersøkelser i USA viser at tilhengere av Donald Trump er mer skeptiske til vaksiner enn andre deler av befolkningen i landet og at dette skyldes Trump-tilhengernes tendens til å tro på konspirasjonsteorier.[14]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Karikatur fra 1896 av folketaleren og populisten William Jennings Bryan som sluker et esel, symbolet på Det demokratiske partiet i USA. Han talte massenes sak, og det venstreorienterte Populist Party (People's Party) ville ha han som sin president. Bryan fortsatte som demokratisk politiker, var USAs utenriksminister 1913–1915 og fikk stor betydning i landets «progressive periode».
«Den fjerde stand» (Il quarto stato) fra 1901 framstiller arbeiderne som en bred, populistisk folkebevegelse og sosial klasse til forskjell fra adelen, de geistlige og den økonomiske overklassen.
Maleri: Giuseppe Pellizza da Volpedo

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. De russiske narodnikene var en populistisk bevegelse, ifølge Bjørklund. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen. Den progressive bevegelsen i USA med People's Party omkring 1900 var antikapitalistisk og hadde stort innslag av bønder med vanskelig økonomi.[9]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Det populistiske Samfundspartiet[15][16] ble stiftet i 1933 og fikk sin første representant på Stortinget samme år da Bertram D. Brochman valgt inn fra Bergen. Etter at Brochman falt ut i 1936, ble Sigurd H. Jacobsen fra Nordland valgt inn i 1937, og ble sittende fram til 1945. Brochman hadde økonomiske ideer om å skille mellom fiktivøkonomi og realøkonomi,[17] samt at et land hadde behov for et nasjonalregnskap.[trenger referanse] Skarpeteig sammenligner Brochmanns populisme med nyere sosialistisk og økologisk basert populisme.[17]

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena i 1960-årene og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) ble stiftet under EF-striden i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim.[18] Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister.

Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg. For Brox var populisme en hedersbetegnelse og mente det var en motsats til teknokratisk samfunnsplanlegging. Brox hentet betegnelsen fra afrikanske land etter kolonitiden der Nyereres regime i Tanzania og Kenyatta i Kenya ble kalt populistiske. Brox' bok Hva skjer i Nord-Norge? ble et populistisk kampskrift. Hartvig Sætra ga i 1971 ut Populismen i norsk sosialisme.[19] Omtrent samtidig fremhevet Anders Lange det han kalte «sunt folkevett» og fremsto ifølge Bjørklund som en ekte høyrepopulist. Lange kalte seg selv demagog og sammenlignet seg med Martin Tranmæl og Haakon Lie. Bjørklund skriver også at karismatiske ledere og frontfigurer er vanlig i populistiske bevegelser og nevner Carl I. Hagen som eksempel. «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble Fremskrittspartiet. Høyrepopulismen som Dansk folkeparti er ofte nasjonalt orientert og innvandringskritisk.[9]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jupskås, Anders Ravik. «Populisme». Store norske leksikon. Besøkt 19. mai 2014. 
  2. ^ Albertazzi, Daniele og McDonnell, Duncan (2008). Twenty-First Century Populism: The Spectre of Western European Democracy (på engelsk). Palgrave Macmillan. s. 3. ISBN 0-230-01349-X. 
  3. ^ Hermet, Guy (2011). «Populist Movements». I Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk og Morlino, Leonardo. International Encyclopedia of Political Science. Los Angeles: Sage Publications. s. 2076–2079. ISBN 978-1-4129-5963-6. 
  4. ^ Canovan, Margaret (1981). Populism (på engelsk). Harcourt Brace Jovanovich. s. 5. ISBN 0-15-173078-4. 
  5. ^ Hegtun, Halvor (16. oktober 2011). «Hedersordet som ble skjellsord». Aftenposten. Besøkt 19. mai 2014. 
  6. ^ «The return of populism». The Economist (på engelsk). 12. april 2006. Besøkt 19. mai 2014. 
  7. ^ Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (på engelsk). University of Alabama Press. 
  8. ^ Formisano, Robert P. (2008). For the People: American Populist Movements from the Revolution to the 1850s (på engelsk). University of North Carolina Press. 
  9. ^ a b c Bjørklund, Tor (2004). «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen». Nytt Norsk Tidsskrift (3-4). 
  10. ^ Jenssen, A. T. (2017). Norsk høyrepopulisme ved veis ende? Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 230-242.
  11. ^ Enebakk, V. (2017). Populisme og pålitelighet. Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 225-229.
  12. ^ Kennedy, Jonathan (25. februar 2019). «Populist politics and vaccine hesitancy in Western Europe: an analysis of national-level data». European Journal of Public Health. 3. 29: 512–516. ISSN 1101-1262. doi:10.1093/eurpub/ckz004. Besøkt 17. desember 2021. «Vaccine hesitancy and political populism are driven by similar dynamics: a profound distrust in elites and experts. It is necessary for public health scholars and actors to work to build trust with parents that are reluctant to vaccinate their children, but there are limits to this strategy. The more general popular distrust of elites and experts which informs vaccine hesitancy will be difficult to resolve unless its underlying causes—the political disenfranchisement and economic marginalisation of large parts of the Western European population—are also addressed.» 
  13. ^ Eberl, Jakob-Moritz; Huber, Robert A.; Greussing, Esther (31. mai 2021). «From populism to the “plandemic”: why populists believe in COVID-19 conspiracies». Journal of Elections, Public Opinion and Parties. sup1. 31: 272–284. ISSN 1745-7289. doi:10.1080/17457289.2021.1924730. Besøkt 17. desember 2021. «[T]he complex nature of the COVID-19 pandemic makes it an ideal playground for populists’ opposition to scientific and political elites. […] We demonstrate a negative correlation of populist attitudes with both trust in political and scientific institutions, which, in return, negatively relate to COVID-19 conspiracy beliefs. This results in an overall positive relationship of populist attitudes and conspiracy beliefs that is independent of political ideology.» 
  14. ^ Hornsey, Matthew J.; Finlayson, Matthew; Chatwood, Gabrielle; Begeny, Christopher T. (1. mai 2020). «Donald Trump and vaccination: The effect of political identity, conspiracist ideation and presidential tweets on vaccine hesitancy». Journal of Experimental Social Psychology (på engelsk). 88: 103947. ISSN 0022-1031. doi:10.1016/j.jesp.2019.103947. Besøkt 17. desember 2021. 
  15. ^ Munthe, Preben (1922-2013) (1999). Populister og originale økonomer. [Oslo]: Tano Aschehoug. ISBN 8251838428. 
  16. ^ «Bergenske høststormer». Dagens Næringsliv. 29.11.1991. «Bergen har alltid vært bæreren av den populistiske arv i norsk politisk historie. Ikke minst Samfundspartiet hadde sin bastion i Bergen.» 
  17. ^ a b Skarpeteig, Nils Kristian (1973). Bertram Dybwad Brochmanns pedagogiske visjon: filosofi og folkeoppseding. Oslo: N.K. Skarpeteig. 
  18. ^ http://www.fagerhus.no/a_Norge/2000_spirer.html
  19. ^ Hartvig Sætra (1971). Populismen i norsk sosialisme. Oslo: Pax. ISBN 8253000103. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

På norsk

[rediger | rediger kilde]

Engelsk

[rediger | rediger kilde]
  • Betz, Hans-Georg (1994). Radical Right-wing Populism in Western Europe (på engelsk). St. Martins Press. 
  • Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (på engelsk). University of Alabama Press. 
  • Kazin, Michael (1995). The Populist Persuasion: An American History (på engelsk). Basic Books. 
  • Sloterdijk, Peter (2005). Masseforakt. Kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn (på norsk). Damm. ISBN 82-04-10493-6. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Populisme&oldid=23737914»