Osmanieordenen

Osmanieordenen (tyrkisk: Nişân-ı Osmânî) var en orden som ble tildelt i Det osmanske rike. Den ble innstiftet 9. desember 1861 av sultan Abdülâziz til belønning av fortjenester for Det osmanske rike. Osmanieordenen var rikets fornemste orden og rangerte foran Mecidi-ordenen innstiftet i 1852. Den overtok dermed også som den orden som ble tildelt fremmede lands statsoverhoder.

Ved innstiftelsen hadde Osmanieordenen tre grader, men en fjerde grad ble føyd til etter kort tid. Gradene hadde nummerbetegnelser, der første grad var den fornemste.

Ordensinsigniene for Osmanieordenen besto av et ordenstegn i gull utformet som en grønnemaljert stjerne med syv odder, alle med en kule i enden, og med tre korte stråler imellom. Midtmedaljongen var rød med en bred grønn bord. På den røde skiven fantes en liggende halvmåne i gull sammen med inskripsjonen «Abdülâziz khan, Den osmanske stats hersker, som støtter seg til Guddommelig rettledning» på arabisk. Baksiden var preget av korslagte flagg og trommer sammen med årstallene 699/1299-1300, ansett som året for grunnleggelsen av Det osmanske rike. Ordenstegnet kan derigjennom anses som en hyllest til rikets grunnlegger, Osman I, og som et ledd i etableringen av ottomanisme som ideologi. Etableringen av en forbindelse mellom ordenen og dynastiets gylne historie ble styrket ved at Osman I i april 1862 posthumt ble tildelt ordenens øverste grad og en kostbart utsmykket ordensstjerne ble plassert på hans grav.

Ordenstegnet var opphengt i et bånd ved hjelp av en halvmåne og stjerne. Ordensbåndet var grønt med smale røde striper. Rødt og grønt var forbundet med henholdsvis islam og Det osmanske rike, og ordensbåndet kan ses på som et symbolsk uttrykk for statens karakter som en kombinasjon av kalifat og sultanat.

Bryststjernen var en åtteoddet stjerne i diamanter med en midtmedaljong som i ordenstegnet.

Statuttene fastsatt kriterier for tildeling av Osmanieordenen, men sultanen hadde rett til å tildele ordenen etter eget forgodtbefinnende. I statuttene ble det spesifisert at en bestemt tjenestetid før inntreden og ytterligere tjenestetid for opprykk, lik reglene som fantes for Mecidi-ordenen. Medlemskap var også begrenset i statuttene: Første klasse var begrenset til 50 medlemmer, andre klasse til 200, tredje klasse til 1000 og fjerde klasse til 2000. Disse begrensningene gjaldt ikke for tildelinger til utlendinger.

Tildeling av Osmanieordenen fortsatte fram til 1922.

Kong Haakon VII var innehaver av Osmanieordenen «med briljanter». Ordenen ble også andre nordmenn til del.

• Edhem Eldem: Pride and Privilege. A History of Ottoman Orders, Medals and Decorations, Istanbul: Ottoman Bank Archives and Research Centre, 2004, ISBN 9759369281.