Orden (utmerkelse)

En fortjenstorden eller ridderorden er en særlig anerkjent utmerkelse som tildeles en person, noen ganger også en organisasjon eller institusjon. Orden er opprinnelig en betegnelse for et religiøst eller verdslig fellesskap av mennesker som lever etter de samme regler og arbeider for et felles formål. Disse kunne ha visse felles ytre tegn for sin tilhørighet, som klesdrakt eller bestemte (etter hvert heraldiske) merker. Ordener har utviklet seg fra å være broderskap til å bli langt løsere fellesskap basert på tildeling av ordenstegn.

Den som mottar en orden får normalt et ordenstegn til å bære på klærne, f.eks. et lite kors, en medalje, et bånd eller lignende. Ordet orden benyttes derav også for merket, det ytre verdighetstegnet, som gis ved opptak i en orden. I dag er dette blitt den rådende betydning av ordet.

Ordener med offisiell status i en stat, utdeles av et lands myndigheter. Ordenstildelingen kan være forbundet med formell rang i en stat. Noen ridderordener innebærer adelskap. Ordener med lignende tegn kan også bli utdelt av private organisasjoner eller personer. En taler da om private ordener.

Det deles ut ridder- eller fortjenstordener i de fleste land i verden. Disse har sine forbilder og delvis opphav i middelalderens ridderordener, senere fyrstelige ordener og etter dette igjen monarkiske eller republikanske fortjenstordener.^[1]

Opprinnelsen til de nåværende offentlige ordener er middelalderens ridderordener, som igjen hadde geistlige ordener av munker som forbilder. Allerede på 500-tallet, med Benediktinerordenen, ble det etablert kristne brorskap. Denne fikk følge av flere andre religiøse ordener, som dominikanerordenen, cistercienserordenen og fransiskanerordenen.

I korstogstiden ble det dannet geistlige ridderordener basert på adelige krigere, som Tempelridderordenen (dannet 1119, stadfestet av paven 1128), Johanitterordenen^[2] (stadfestet av paven 1113) og Den tyske orden^[3] (stadfestet av paven 1191). Disse ridderordener hadde de religiøse ordener som forbilde, men hadde særlig militære formål i kamp for kristendommen. De kunne også ha verdslig makt og utgjøre grunnlaget for statsdannelser. I kampen for gjenerobring av Den iberiske halvøy fra maurerne ble det også dannet geistlige ridderordener: Alcantaraordenen (1156), Calatravaordenen (1158), Avizordenen (1162), Santiago-ordenen (1170) og Montesaordenen (1316).^[4] Noen av disse har overlevd fram til i dag.

De første ridderordener var verdslige maktfaktorer og kom raskt i en rivaliserende stilling til konge- og fyrstemakten. I tre tilfeller var ridderordener også statsdannende gjennom oppkomsten av ordensstater, det vil si statsdannelser der suverenitet utøves av en ridderorden med stormesteren som statsoverhode. Den tyske orden spilte en slik statsdannende rolle i Baltikum. Også Johanniterordenen opprettet ordensstater, først på Rhodos og deretter på Malta. Sistnevntes kjennes i dag som Malteserordenen, en orden som fortsatt er en suveren ridderorden med tilnærmet statlig karakter, basert i Roma uten noe egentlig territorium, men med diplomatisk anerkjennelse fra en rekke av verdens stater.

Ordener i disse to foregående betydningene må skilles fra dagens statlige ordener, som er en form for offentlig utmerkelse eller hedersbevisning.^[5]

De første fyrstelige ridderordener av sekulær karakter oppsto på 1300- og 1400-tallet som et middel for fyrsten til å knytte sentrale adelspersoner nærmere til seg og derigjennom styrke sin makt.^[6] Samtidig kom særlig de iberiske geistlige ridderordener stadig tettere inn under kronens kontroll, mistet gradvis sin stilling som pavelige ordener, og ble i stadig større grad fyrstelige ridderordener.

Fyrsten var selv ordensherre for disse ordener, som hadde kun én klasse, betegnet riddere. Antallet riddere var sterkt begrenset, og samme person kunne bare være medlem av én orden fordi medlemskap medførte særlig krav om lojalitet til ordensherren. Ordensriddere forpliktet seg til å arbeide for ordensherrens, det vil si fyrstens, ære og interesser. Det utviklet seg likevel en praksis der ordensherrene utvekslet ridderordener seg imellom, som en del av de diplomatiske forbindelser mellom hoffene.^[6] Slik utveksling av ordener mellom statsoverhoder praktiseres fortsatt i våre dager, men er kraftig utvidet gjennom den ordensutveksling mange deltar i for sine diplomatiske korps. Praksisen i land som Norge og Danmark med at den som tildeles utenlandsk orden skal søke regjerende monark om tillatelse til å bære disse, er en etterlevning etter det tidlige prinsipp om lojalitet til ordensherren.

Den første sekulære og fyrstelige ridderorden er den kastiljanske Båndets orden, innstiftet i 1330.^[7] Den fikk følge av en rekke tilsvarende fyrstelige ridderordener, som den engelske Hosebåndsordenen,^[8] innstiftet omkring 1343–1344, Savoias Annunziataorden^[9] fra 1364, den opprinnelig burgundiske orden Det gylne skinn^[10] fra 1430, den danske Elefantordenen,^[11] innstiftet omkring 1457, og den franske Sankt Mikaels orden fra 1469.^[12] Senere tilkom en rekke tilsvarende ridderordener, kjennetegnet ved begrenset medlemskap for fyrstelige og høyadel. Blant disse er den svenske Serafimerordenen,^[13] innstiftet i 1748. Ordenen Den norske løve,^[14] innstiftet i 1904, hadde som mål å etablere en høystatusorden etter modell av disse eldre, fornemme ridderordener. Alle de her nevnte ordener hadde kun én klasse.

Etter hvert medførte opptak i fyrstelige ridderordener for ikke-adelige at det ble tildelt ridderslag, det vil si personlig adelskap for den som ble medlem av ordenen. Dette har utgått for de fleste av disse ordener som fortsatt eksisterer, dog ikke for de britiske.^[15] Endringen gjenspeiler at ordener, også de fleste fyrstelige ridderordener, ikke lenger dreier seg om medlemskap i et brorskap, men heller har utviklet seg til å bli en æresbevisning kjennetegnet ved tildeling av et særlig ordenstegn.

Opprinnelig hadde ordenene bare fyrstelige og adelige medlemmer, og i flere ordener er medlemskap fremdeles tildelt først og fremst statsoverhoder og fyrstelige personer, f.eks. Elefantordenen og Serafimerordenen.^[16] Slike ordener betegnes ofte fortsatt for suverene ridderordener.

Ordensvesenet fikk både et brudd og et oppsving ved den franske revolusjon i 1789.^[17] Bruddet skjedde ved at den republikanske nyordning avskaffet kongelige ordener og de med disse forbundne statuser og privilegier. Samtidig ble det raskt innstiftet nye og mer egalitære utmerkelser, som også fikk betegnelsen orden. Under konsulatet i 1802 innstiftet Napoleon en ny orden, Æreslegionen.^[18] Denne var fra starten av prinsipp ikke begrenset til fyrstelige eller adelige medlemmer, men ment som en måte for staten å belønne særlige sivile og militære innsatser.

Etter etableringen av Æreslegionen i 1802 fikk fortjenstordener gjennomslag i mange andre land. Det ble etablert nye ordener, men eksisterende ordener ble også reformert og omdannet etter fransk forbilde. Dette gjaldt eksempelvis Dannebrogordenen, opprinnelig innstiftet av Christian V i 1671, men omdannet etter modell av Æreslegionen i 1808.^[19]

De fleste land, også republikker, tildeler i dag ordener. I noen av verdens stater, som India, Israel, Sveits, og USA, finnes det ikke ordensvesen.^[20] Også land med kommunistisk styresett har eller hadde et ordensvesen.^[21] Sovjetunionen utviklet et omfattende ordensvesen med grunnleggelse av en rekke nye ordener, herunder Leninordenen, Helt av Sovjetunionen, Helt av det sosialistiske arbeid og Ordenen folkenes vennskap. Noen av disse ordenene kunne tildeles samme person flere ganger. De fleste av disse sosialistiske statsordener er opphørt med regimeskiftene etter kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning, og nye ordener har kommet til eller gamle ordener er gjenopptatt. Flere tidligere sovjetstater har likevel beholdt noe av strukturen i det sovjetiske ordensvesenet, i særdeleshet ved å la landets øverste utmerkelse bære betegnelsen «helt», som i ordenene Nasjonalhelt av Georgia,^[22] Helt av Belarus,^[23] Helt av Den russiske føderasjon^[24] og Helt av Ukraina.^[25]

Ordener kan også utdeles av andre enn sentrale statlige myndigheter. Det gjelder først og fremst i føderalstater, der det i enkelte tilfeller utdeles ordener av delstatene. Mest gjennomført er dette i Canada, der alle landets provinser deler ut ordener.^[26] Også flere av delstatene i Tyskland og Østerrike tildeler ordner,^[27] i tysk sammenheng med unntak av hansastedene (disse tildeler dog medaljer). En av Sør-Afrikas provinser tildeler også ordener.^[28] Flere av de fyrstelige delstatene i Malaysia har også et omfattende ordensvesen.^[29]

Medlemskap i moderne ordener tildeles på bakgrunn av en særlig innsats, og statlige ordener kalles derfor fortjenstordener. Ofte betegnes fortjenstordener som ridderordener, også i tilfeller der fortjenstordener tildeles av republikker og ikke på noen måte er forbundet med adelskap. De fleste statlige ordener er i dag fortjenstordener uten restriksjoner på tildeling etter status. Etter hvert er selv de mest restriktive ordener, som opprinnelig bare kunne tildeles menn, også åpnet for kvinner. Likevel kan det fortsatt være slik at noen fortjenstordener kun tildeles andre lands borgere eller at de øverste klasser er forbeholdt fremmede lands statsoverhoder.

De militære fortjenstordener er en særlig kategori fortjenstordener for belønning av innsats i krig eller for et lands forsvar. Noen av disse, som den svenske Sverdordenen (innstiftet 1748),^[30] går tilbake til tiden før de moderne fortjenstordener ble utbredt. Andre, som den nederlandske Den militære Wilhelmsordenen (etablert 1815),^[31] er omtrent samtidige med de første fortjenstordener dannet etter mønster av Æreslegionen. Den finske Frihetskorsets orden (innstiftet 1918) er et eksempel på en nyere nordisk militær fortjenstorden.^[32] Fortjenstordener kan også være blandede og tildeles for både sivile og militære innsatser, eller de kan ha en særlig avdeling for militære fortjenester. Den norske St. Olavs Orden er et eksempel på en blandet orden, der belønning for militære fortjenester framgår av et særlig tillegg til ordenstegnet.^[33] Den belgiske Leopoldsordenen er et eksempel på en orden som er formelt inndelt i sivile, landmilitære og sjømilitære avdelinger.^[34] I Kroatia er en av landets mange ordener, Kroatias stjerneorden, inndelt i avdelinger med ulik benevnelse og utforming avhengig av samfunnssektoren fortjenestene som belønnes tilhører: Kultur, økonomi og næringsliv, vitenskap, innovasjon, sport, helse og velferd, samt utdanning. Ordenen tildeles etter dette med sju ulike personers portrett på ordensmedaljongen.^[35]

Lengst i retning av oppdeling av fortjenstordener gikk man i Frankrike,^[36] der det fram til 1963 ble utdelt en rekke ordener tilsvarende strukturen i de statlige ministeriene. Denne strukturen i ordensvesenet, og mange av ordensbetegnelsene, ble også innført i Frankrikes forhenværende kolonier. I 1963 ble de mange franske fortjenstordenene samlet i Den nasjonale fortjenstorden. I Frankrike finnes likevel fortsatt Palmes académiques for innsats innen forskning og utdanning, Ordenen for kunst og litteratur for kunstnere og kulturell innsats, samt Ordenen for sjøfartsfortjenester for innsats inne den sivile sjøfarten.

På slutten av 1600-tallet kom det til ordener særskilt for kvinner og flere slike dameordener ble innstiftet utover 1700-tallet.^[37] Bakgrunnen var at de fornemme ridderordener var forbeholdt menn. På samme måte som ridderordenene fikk dameordenene bare én klasse og medlemskap var forbeholdt kvinnelige medlemmer av fyrstehusene og høyadelskvinner.

Blant de første dameordener er den østerrikske Stjernekorsordenen fra 1668, den russiske Sankta Katarinas orden fra 1713, den bayerske Sankta Elisabethordenen fra 1766 og den spanske Maria Luisa-ordenen fra 1792. Senere innstiftede dameordener knyttet til fyrstehus er den portugisiske Sankta Isabellas orden fra 1801, samt den britisk-indiske Indias kroneorden og den osmanske Velgjørenhetens orden, begge innstiftet i 1878.

Det kongelige ordensportrett eller familieordener er en annen type ordener for kvinner. Også disse går tilbake til 1600-tallet. De har den regjerende monarks portrett på ordenstegnet og tildeles en begrenset krets av kvinnelige medlemmer av den fyrstelige familie og i noen tilfeller også kvinnelige medlemmer av hoffet. I det britiske kongehus finnes en serie familieordener for kvinner som startet med Victoria og Albert-ordenen (innstiftet 1862) og der Elisabeth IIs familieorden er den sist innstiftede i rekken.^[38] I det norske kongehus har hver monark siden 1905 hatt sin portrettnål, med Kong Harald Vs portrettnål som den siste.^[39]

Det finnes også fortjenstordener opprettet spesielt for å belønne kvinners innsats.^[37] Den prøyssiske Louiseordenen (1814) og den bayerske Thereseordenen (1827) var blant de første slike, med den greske Velgjørenhetens orden fra 1948 og den ukrainske Fyrstinne Olgas orden fra 1997 som senere eksempler.

Ordener kan enten bestå av en enkelt klasse eller være inndelt i flere klasser. Ordener med én klasse har vanligvis middelalderlige ridderordener som forbilde. Moderne ordener er ofte inndelt etter modell av den franske Æreslegionen og har fem klasser.^[40] Femklassig inndeling har klassene storkors, storoffiser, kommandør, offiser og ridder. Æreslegionen har hatt denne inndeling siden 1816^[41] og den har blitt retningsgivende for andre lands fortjenstordener. Betegnelsen storbånd benyttes også i stedet for storkors, i noen tilfeller kan ordener høyeste eller nest høyeste grad også kalles storkommandør. Alternativt kan klassene være nummerert fra en (høyeste klasse) til fem (laveste klasse).

I Nord-Europa er det vanligere med inndeling i tre klasser, men to av disse er igjen delt i to grader, slik at det totalt blir fem klasser og grader tilsvarende ordener inndelt etter Æreslegionen. Inndelingen i treklassige ordener er storkors, kommandør og ridder. Kommandørklassens øverste grad kalles kommandør med stjerne, mens riddergradens øverste grad kalles ridder av første klasse. Denne inndelingen i tre klasser og ytterligere to grader gjelder i de norske St. Olavs Ordenen og Den Kongelige Norske Fortjenstorden.^[42]

Britiske ordener er gjerne inndelt i klasser med egne betegnelser som avviker fra det som ellers er vanlig.^[43] I de tradisjonelle ridderordener med én klasse, kalles alle medlemmer ridder. De britiske ordener som ikke består av kun én klasse, er inndelt enten i tre (uten grader) eller fem klasser. I en nyere britisk enklassig fortjenstorden, Den britiske fortjenstorden, kalles innehaveren for medlem. Mens britiske ordener knytter betegnelsen ridder til ordeners øverste klasser, og i noen tilfeller også knytter faktisk adelskap til ordensutnevnelsen, er det motsatte tilfelle med ordener inndelt etter mønster av Æreslegionen. Her er ridder betegnelsen på laveste klasse. I land som er tidligere britiske kolonier følger inndeling av ordener ofte britiske tradisjoner. Det forekommer her også enklassige ordener. Dette gjelder også de canadiske provinsordenene, som har viseguvernører som stormestre, bortsett fra Québecs nasjonalorden (fransk: Ordre national du Québec). Denne er inndelt i tre klasser: Storoffiser, offiser og ridder.^[44]

Enkelte eldre ordener følger det mønster for inndeling som er satt av Æreslegionens system og har langt flere klasser. Det gjelder eksempelvis den thailandske Chula Chom Klao-ordenen, som har sju klasser for menn, men bare fire for kvinner.^[45] Også noen nyere ordener har mer enn fem klasser, en inndeling som gjerne framkommer der man ønsker å samle utmerkelser i én orden, i stedet for å operere med flere ordener av ulik status. Østerrikes Ærestegnet for fortjenester er et eksempel på dette.^[46] Ordenen har fem klasser der fire av disse igjen er inndelt i to eller tre grader, til sammen ti trinn. Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden^[47] er inndelt i tre klasser, men de to øverste klasse er inndelt i tre grader og den nederste klassen to, til sammen åtte trinn.

Tabellen under sammenstiller inndelingen av ulike ordener med fem trinn, fra høyeste til laveste grad, med betegnelsene som benyttes for de ulike gradene:

Grad	Æreslegionen (Frankrike)	St. Olavs Orden (Norge)	Den britiske imperieordenen (Storbritannia)	Sedertreordenen (Libanon)	Terra Mariana-korsets orden (Estland)
1.	storkors, grand-croix	storkors	storkorsridder/storkorsdame, Knight/Dame Grand Cross	storbånd	1. klasse
2.	storoffiser, grand officier	kommandør med stjerne	kommandørridder/kommandørdame, Knight/Dame Commander	storoffiser	2. klasse
3.	kommandør, commandeur	kommandør	kommandør, Commander	kommandør	3. klasse
4.	offiser, officier	ridder av 1. klasse	offiser, Officer	offiser	4. klasse
5.	ridder, chevalier	ridder	medlem, Member	ridder	5. klasse

I tillegg til de fem ordinære grader, kan det forekomme at det finnes en særlig øverste grad med kjede eller at ordenskjede tildeles som en særskilt tilleggsutmerkelse innen øverste grad.

I land med flere ordener framkommer også en gradering mellom disse basert på en offisiell rang. I Finland rangeres eksempelvis Frihetskorsets orden høyest, etterfulgt av Finlands hvite roses orden og deretter Finlands løves orden, og den finske stat har dermed til sammen et vidt spekter av fortjenester å belønne.^[48]

Noen ordener har flere avdelinger, for militær, sivil eller også i noen tilfeller kulturell innsats, eller ordenene kan være spesielt forbeholdt en eller flere mottakere i disse eller tilsvarende kategorier. I andre land er det i stedet opprettet egne ordener for innsats på spesielle områder. Andre ordener har ved tildelingspraksis utviklet seg i retning av at de tildeles for innsats på et særskilt felt. I Storbritannia er dette tilfelle med Badets orden, som har blitt til landets fornemste militære orden,^[49] og Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, som har blitt en orden som tildeles for diplomatiske fortjenester.^[50]

I tillegg til de ordinære klassene har noen ordener også tilknyttet en medalje med ordenens navn, men som ikke er en del av den egentlige ordenen. Dette gjelder eksempelvis Finlands hvite roses orden, der det forekommer en hierarkisk ordnet serie av fire medaljer i tilknytning til ordenen.^[51]

Ordensutmerkelsen består til vanlig dels av et diplom med en høytidelig overrekkelse, dels av ordensinsignier til å bære på klesdrakt. Disse merkene er de synlige tegn på utnevnelse til en orden og det som i våre dager mest konkret forbindes med orden som utmerkelse. Ordensinsignier består av flere elementer og varierer i utførelse etter klasse og grad.^[52]

Ordenstegnet er det sentrale symbolet for en orden. Det kan være utformet på forskjellige måter, oftest som stjerne med ulikt antall stråler eller kors av ulik utforming, andre ganger som en særlig utformet figur eller medaljong. Ordenstegnet henger i et flerfarget bånd som festes med en nål. I utforming som kors er malteserkors eller georgskors vanligst, som stjerne oftest med fem eller flere stråler. Ordenstegnet er gjerne emaljert og kan være i farger. Kors og stjerner har typisk et for ordenen særlig merke plassert i midten. Dette kan henspille på ordenens navn, ha kongelig monogram, nasjonale eller heraldiske symboler, et motto eller en innskrift. I tillegg kan det forekomme motiver i åpningene mellom korsets armer eller stjernenes tagger. Noen ganger har ordenstegnet også en dekorert bakside. Når ordenstegnet er opphengt i bånd, som for ridderklassen, er det opphengt i båndet med et ledd som kan bestå av en kongekrone, et våpenmerke, et monogram, en krans eller lignende. I de tilfeller der ordenen har egne avdelinger for sivile og militære fortjenester, vises dette typisk i ordenstegnet for de som bærer ordenen for militære fortjenester ved at ordenstegnet er utstyrt med et tilleggssymbol, oftest sverd.

Ordenstegnet i den enkleste form tildeles vanligvis de laveste klasser av en orden. Høyere klasser har ofte ordenstegnet innsatt i en ordensstjerne, også kalt krasjan. Størrelsen på ordensstjernen kan variere etter klasse og grad, både i diameter og med hensyn til antall tagger. Ordensstjerner bæres på brystet.

I de tilfeller ordenen har kun én klasse, består ordensinsigniene typisk av et kjede, eventuelt med tillegg av en ordensstjerne. Kjedet har som regel en medaljong eller et merke særegent for ordenen hengende nederst.

I ordener med fem klasser er insigniene som hovedregel utformet etter klasseinndelingen etter et bestemt mønster. Inndelingen av ordener i tre eller fem klasser og grader korresponderer til de tre forskjellige måter ordensinsigniene bæres på.

Storkorsklassen har et ordenstegn utformet som et kjede eller som et ordenstegn båret i ordensbånd over skulderen. I noen tilfeller kan ordenskjedet tildeles som en tilleggsutmerkelse til ordensinnehavere som allerede har storkors, jf. betegnelsen «med kjede». Storkors i bånd bæres over skulderen og ned mot hoften for medlemmer i storkorsklassen.^[53] Ordenstegnet bæres i bånd om halsen for medlemmer i kommandørklassen og i bånd på brystet som en medalje for medlemmer av riddergraden. Kommandører av høyeste grad kan i tillegg bære en ordensstjerne eller et kors på brystet, jf. betegnelsen «kommandør med stjerne». Riddere av første klasse får som regel ordenstegnet i gull, mens det er i sølv for ordinære riddere av laveste klasse. I tillegg er vanligvis ordensbåndet utstyrt med en rosett.

De norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden har ordenstegn som, med visse mindre unntak, er utformet etter denne hovedmodellen.

Ordenstegnenes utseende blir som regel i hovedsak uforandret og mange ordeners insignier bærer derfor preg av 1800-tallets design. Noen nyere ordener, som eksempelvis Australiaordenen, har fått et mer moderne formspråk.^[54] Som følge av innføring av flerpartistyre og regimeendring har også en del reformerte eller nyinnstiftede ordener fått sine ordensinsignier utformet i samtidig design. I noen tilfeller er denne basert på ordensinsignienes tradisjonelle og internasjonale formspråk, mens andre land har gjort friere valg i utformingen av sitt nye ordensvesen. Eksempelvis er Republikken Slovenias frihetsorden og andre slovenske ordener i sin helhet preget av moderne motiver og utforming.^[55] Sørafrikanske ordener innstiftet etter overgangen til flertallsstyre er også gitt helt nytt formspråk, i særdeleshet gjelder dette ordenen Ordenen O.R. Tambos følgesvenner.^[56] Her benyttes også metallet platina for ordenens høyeste grad.

Ordensbånd er et bånd som ordenstegnet er opphengt i. Det kan være utformet som et mindre bånd eller en sløyfe som bæres på brystet, som et bånd om halsen, eller som et bredere og lengre bånd som bæres over skulderen og ned til hoften. Utformingen varierer etter grad og klasse, men alltid i de samme farger og mønstre. Ordensbåndet kan være utformet i nasjonale farger, hentet fra riksvåpen eller nasjonalflagg, det kan ha en egen farge som assosieres med dynastiet som tildeler den, eller en helt egen ordensfarge. Ofte er ordensbånd laget av vatret silke, noen ganger med mønstre innvevd i stoffet. Mønsteret kan være abstrakt, som et bølgemønster, eller bestå av vedkommende lands riksvåpen. Flere nederlandske ordener har ordensbånd i oransje og blått, fargene til kongehuset Oranien-Nassau.^[57] Ordensbåndet for den thailandske Chula Chom Klao-ordenen, oppkalt etter konge Rama V, er i rosa, kongens fødselsdagsfarge.^[58] Ordensbåndet for den norske St. Olavs Orden er i fargene til Norges flagg.

Båndets utforming varierer gjerne for kvinner og menn.^[59] Kvinner bærer brystkorset i et ordensbånd formet som en sløyfe, menn bærer brystkorset med ordenstegnet opphengt i bånd som en medalje.

I tillegg til de her nevnte ordensinsignier, kan det også forekomme andre for ordensmedlemmer utførte gjenstander som ordenstegn. Et velkjent eksempel er Hosebåndsordenens strømpebånd. Et annet eksempel er den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner der medlemmene, i tillegg til ordinære ordenstegn i moderne design, også tildeles en spaserstokk som et særskilt ordenstegn.^[60] I noen tilfeller, særlig i forbindelse med de enklassige ridderordener, finnes det også en egen ordensdrakt for medlemmer. Disse benyttes ved spesielle anledninger, eksempelvis i forbindelse med ordensdag.

Ordensstripe eller båndstripe er et lite bånd til bruk på uniform eller klesdrakt som indikasjon på at bæreren er tildelt en orden. Ordensstripen er vanligvis utformet i ordensbåndets farger, og har ofte et unikt mønster som gjør det mulig å identifisere den enkelte utmerkelse i de tilfeller bæreren har flere slike. Stripen kan ha påmontert spenne med innskrift, være besatt med et annet tilleggstegn (sverd, stjerne eller lignende) eller rosett. Dette kan indikere grad, avdeling eller ekstra fortjeneste.

Til formelt sivilt antrekk kan dessuten benyttes ordensminiatyrer, små utgaver av ordenstegn.

Ved et ordensmedlems død skal ordensinsigniene som regel returneres til ordenens kanselli. I monarkier er ordenstegnene ofte monarkens private eiendom, og kjøp og salg av slike er derfor forbudt. I unntakstilfeller, som i Belgia, følger ikke ordenstegn med utnevnelse, bare diplom, og den som blir utnevnt må selv gå til anskaffelse av ordenstegnet.^[61]

Ordener er organisert etter fastsatte statutter. Statuttene bestemmer reglene for tildeling og utforming av ordensinsigniene, men også hvordan ordenen administreres.

De moderne fortjenstordener, enten de kalles dette eller går under betegnelsen ridderordener, har som hovedregel landets statsoverhode eller en person utpekt av dette som leder. I de tilfeller der ridderordener er tilknyttet et fyrstelig dynasti og utdeles av en monark som et av vedkommendes prerogativer, kalles denne ordensherre.^[62] I de tilfeller der ordener utdeles av statsoverhodet i en republikk, blir denne omtalt som ordenens stormester. Dette er også betegnelse på den person som av en fyrstelig ordensherre utnevnes til å lede en orden.

I tilknytning til en orden finnes det som regel en administrasjon som forestår ordenstildelinger og utnevninger.^[63] Denne består av ordensherren eller stormesteren sammen med en rekke såkalte embetsmenn som til sammen utgjør ordensrådet. Sammen kalles disse et ordenskapittel. Ordenskapittelet kan ha et ordenskanselli som forestår det administrative. Den ledende embetsmann kalles gjerne ordenskansler. Omfanget av ordenskapittelets myndighet kan variere, da særlig i forhold til at det i flere tilfeller vil være regjeringens vurderinger som er bestemmende for utnevnelser.

Ordeners status beror delvis på deres eksklusivitet, det vil si at ordenen ikke blir forholdsvis mange til del. Dette skiller ordener fra belønnings- eller fortjenstmedaljer, som tildeles langt flere og som regnes som en æresbevisning, men generelt av lavere status enn ordener. Ordener kan imidlertid også være underordnet medaljer og utmerkelser i status. Dette gjelder særlig for militære utmerkelser vunnet i krig. Tildeling av ordener er begrenset til særlig viktige personer, eksempelvis i kraft av stilling, embete, arbeide eller særlig innsats. Inflasjon i tildeling reduserer ordenens status og anseelse. Noen ordener kan ha begrensninger på antallet medlemmer. Dette gjelder særlig enklassige ridderordener, som eksempelvis Hosebåndsordenen med sine maksimalt 24 medlemmer, men også ordener med flere klasser kan ha begrensninger på antallet utnevnelser til hver grad, slik tilfelle eksempelvis er i den portugisiske Santiago av sverdets orden. Ordeners klasser er tilsvarende forbundet med økende status, der de laveste klasser tildeles hyppigere enn de øverste klasser.

Enkelte ordener tildeles i hovedsak utenlandske statsoverhoder og disse anses som særlig fornemme. Ordenen det gylne skinn har eksempelvis kun hatt 20 ridderutnevnelser siden 1977. Andre ordener tildeles også hovedsakelig utenlandske borgere og inngår som en del av et lands diplomatiske virkemidler, eksempelvis slik at tildeling skjer i forbindelse med statsbesøk eller for å hedre fremmede borgeres innsats for å fremme økonomiske, kulturelle eller sosiale forbindelser mellom to land. Mange land deler en internasjonal praksis der det tildeles ordener for diplomatisk tjeneste og der tildeling følger mer eller mindre automatisk etter et bestemt antall tjenesteår. I diplomatisk sammenheng forekommer det også at ordener tildeles i forholdsvis stort antall i forbindelse med statsbesøk. Den norske fortjenstordenen er en orden som har en slik tildelingspraksis.

Tildeling av orden skjer ved ordensherre eller stormester, som regel statsoverhodet eller en annen viktig person utnevnt av denne. Normalt foregår det imidlertid først en vurdering av aktuelle mottakere i et eget ordensråd, en komité eller lignende.^[64] Dette for at tildelingen ikke skal skje i strid med de rådende politiske oppfatningene i landet. Ordningen for nominasjon til orden kan variere. I noen tilfeller er tildeling helt ordensherrens eller stormesterens avgjørelse, i andre tilfeller er det åpent for nominasjon fra allmennheten. Det vil da utformes en innstilling i ordensrådet. I mange tilfeller vil et lands regjering ha et avgjørende ord med hensyn til hvem som skal utnevnes til orden. Selve overrekkelsen kan skje ved ordensherre eller stormester selv, ved en av ordenens embetsmenn eller en annen representant for ordensherre eller stormester.

Enkelte lands ordener kan også tildeles kollektiver. Dette var vanlig i Sovjetunionen, der militære avdelinger, bedrifter, byer og kommunale enheter kunne bli ordener til del.

I noen land har tildeling av ordener blitt begrenset eller delvis avskaffet. I noen tilfeller fordi ordenstildeling har vært et kongelig privilegium som har blitt avskaffet i forbindelse med begrensning av kongehusets makt. Imidlertid har de fleste land, også republikker, et ordensvesen og slike eksisterer uavhengig av rådende ideologi. Eksempelvis hadde de kommunistiske land ordensvesen, i de fleste tilfeller nyinnstiftet, ordnet og tildelt etter de rådende politiske idealer.

Unntaket med hensyn til ordensutdeling og mottak av ordener er USA, der det ikke eksisterer statlige ordener og der statsoverhodet som hovedregel heller ikke mottar fremmede lands ordener i forbindelse med statsbesøk. Dersom presidenten har mottatt en orden, så er det ikke tradisjon for at denne bæres. Republikanske eller egalitære holdninger kan også medføre at enkeltpersoner avstår fra å motta orden.^[65] Dette har i særdeleshet vært aktuelt for medlemmer av arbeiderbevegelsen. Tilsvarende avvisning av ordensvesenet finnes blant liberal-radikale. Noen steder, som i de tyske hansastedene, går dette tilbake til borgerskapets avvisning av fyrstelige nådesbevisninger på bakgrunn av byenes frie forfatning. Dette er bakgrunnen for at tyske delstater som Hamburg og Bremen fortsatt ikke har egne ordener, slik de fleste andre tyske delstater har, og at borgere av disse to hansabyene heller ikke pleier å motta orden tildelt av andre.

I Sverige ble tildeling av ordener innskrenket av ordensreformen av 1973.^[66] Fra da av tildeles ikke lenger svenske ordener landets egne borgere, da med unntak av medlemmer av landets kongehus. Serafimerordenen og Nordstjerneordenen tildeles nå kun utlendinger. Vasaordenen og den militære Sverdordenen utdeles etter 1975 ikke i det hele tatt.^[67] Fra andre land kjenner en til at ordener som er avskaffet eller opphørt, senere kan gjenopplives og fornyes.^[68]

I sammenhenger der et ordensmedlem opptrer særlig kritikkverdig kan det oppstå spørsmål om tilbakekallelse av orden. Dette kan gjelde tilfeller der vedkommende har blitt dømt for særlig alvorlige forbrytelser eller har opptrådt på en måte som vanærer ordenen eller den som har tildelt denne. De fleste ordener har regler for under hvilke omstendigheter en orden kan tilbakekalles og ordensmedlemskap oppheves.^[69] Dette skjer bare under særlige omstendigheter.

I norsk sammenheng har statuttene for både St. Olavs Orden^[70] og Den Kongelige Norske Fortjenstorden^[71] bestemmelser som gir stormesteren myndighet til å avgjøre om et ordensmedlem skal slettes «på grunn av uverdig forhold».

De fleste ordener praktiserer et visst seremoniell i forbindelse med tildeling av orden, for eksempel en formell audiens for ordensherre eller stormester. Enkelte ordener, særlig britiske, praktiserer mer omfattende innsettelsesseremonier (investitur). Ordensmedlemskap kan være forbundet med formell rang, dog uten at dette medfører adelskap. Riddere av den danske Elefantordenen bærer eksempelvis tittelen eksellense og befinner seg i første rangklasse i den offisielle rangorden.^[72]

Særlig i tidligere tider var det vanlig for en ordens medlemmer å observere en eller flere særlige ordensdager.^[73] Dette kunne være dagen for ordenens innstiftelse, skytshelgenens dag, fødselsdag for ordensherre eller stormester, dag for utnevnelse eller innsettelse av nye medlemmer, eller andre for ordenen særlig viktige dager. Særlig seremonier eller gudstjenester kunne i noen tilfeller arrangeres på disse dager.

I noen gamle og høytstående, utenlandske ordener får de utnevnte ridderne sine våpenskjold malt med ordenstegn hengende på skjoldet, og gjengitt på metallplater som blir hengt opp i kapeller eller lignende. I den danske Elefantordenen får riddere sine våpenskjold malt og opphengt i Frederiksborgs slottskirke.^[74] I den svenske Serafimerordenen ringes det med klokkene i Riddarholmskyrkan på dagen serafimerriddere begraves.^[75] Den avdøde ridderens våpenskjold males så og henges opp i kirken.^[76] Den britiske Hosebåndsordenen har sitt faste sete i St. Georgs kapell i Windsor Castle, der ordenens riddere har fast plass i kapellet og våpenbannere for alle nåværende og tidligere riddere henges opp.^[77]

Tidligere var det vanlig at opptak i ridderordener medførte, eller endog forutsatte, adelskap. Ordener er i de fleste land i dag fortjenstordener som ikke medfører adelskap, dette til tross for at de omtales som ridderordener eller at betegnelsen «ridder» ofte benyttes om en eller flere klasser innen en orden. I de tilfeller der utnevnelse til en orden medfører adelskap taler en gjerne om ridderslag.^[78] Utnevnelse til en fortjenstorden innebærer verken ridderslag eller adelstittel.

I norsk sammenheng er ridder ikke en adelstittel, men betegnelsen på laveste klasse i St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Begge disse er fortjenstordener og det er følgelig ikke tale om at den som blir utnevnt til disse ordenene blir slått til ridder. I noen land, som Storbritannia og andre Samveldeland som er kongeriker med samme statsoverhode som Storbritannia, innebærer utnevnelse til enkelte ordener i noen tilfeller samtidig også at vedkommende mottar ridderslag av dronningen, gis ikke-arvelig adelskap som en del av den lavadelige ridderstanden og gis rett til å føre en bestemt æresbetegnelse (Sir eller Dame).^[79] Den mest kjente slike orden er Den britiske imperieordenen.^[80] Her forekommer ridderbetegnelsen som en del av de to øverste klassene, ridder/dame av storkors og ridder/dame kommandør, og utnevnelse til disse øverste klassene medfører adelskap.

Innen et land finnes det ofte en offisielt fastsatt rangliste for ordener, medaljer og andre utmerkelser.^[81] Disse bestemmer i hvilken rekkefølge ordener skal bæres på uniform eller klesdrakt og kan i noen tilfeller også være avgjørende for en persons formelle rang i et hierarki.

I norsk sammenheng heter det i hoffrangreglementet at innehav av storkors av de to norske ordener gir en bestemt gang og sete innenfor hoffseremoniellet,^[82] det vil si at en persons ordener bestemmer nummerrekkefølgen ved seremoniell innmarsj og plassering ved bordet. Den innbyrdes rangering av norske ordener og dekorasjoner er fastsatt ved kongelig resolusjon. Av de to norske ordner som nå tildeles rangeres Den kongelige norske St. Olavs orden foran Den Kongelige Norske Fortjenstorden, dog slik at begge stiller bak Krigskorset med sverd og Borgerdådsmedaljen.

De første ridderordener var innstiftet av fyrster. Disse anså innstiftelse av ordener, som de selv var herre over, som et av sine prerogativer. Ordenen ble knyttet til det fyrstelige dynasti, med dets overhode som arvelig ordensherre og slike ordener kan derfor betegnes som dynastiske ordener.^[83]

Senere ble det innstiftet ordener for medlemmer av et fyrstehus, eventuelt med tildeling også til slike som tjente fyrstehusene på en usedvanlig måte. Slike ordener kalles husordener, der betegnelsen hus viser til dynastiet. Eksempler på slike ordener er den britiske Viktoriaordenen,^[84] innstiftet i 1896, og den nederlandske Oranje-husordenen,^[85] etablert 1905. Slike tildeles hovedsakelig medlemmer av de kongelige familier, men kan også i noen tilfeller tildeles de kongeliges stab og tjenere.

I monarkier tenderer dynastiske ordener til å dras i retning statlige ordener så lenge dynastiet sitter på et lands trone. De får da karakter av en offentlig orden gitt av et land, ikke bare av et fyrstehus. I tilfeller der fyrstehus avsettes og landet skifter statsform til republikk, kan dynastiske ordener forbli under fyrstehusets forvaltning. Fyrstelige dynastier som en gang satt med suverenitet, men som siden har mistet sin politiske makt, har i mange tilfeller fortsatt å dele ut de ordener dynastiet tradisjonelt har hatt seg tilknyttet og som dynastiets overhode fortsatt fungerer som ordensherre for. Dette har medført at det som en gang har vært offisielle, statlige ordener, på grunn av den politiske utvikling har gått over til å private ordener. Dette gjelder eksempelvis Annunziataordenen, knyttet til Huset Savoia, og utdelt som en av Italias fornemste ordener så lenge landet var kongerike. Ordenen deles i dag ut av overhodet for Huset Savoia.^[86]

En del private organisasjoner har sine egne ordener som dels er medlemstegn og dels påskjønnelse for fortjenester. Dette kan være i form av sirkelrunde medaljer i fargede bånd. Noen av disse kalles for «hederstegn» og blir blant annet utdelt av velforeninger i kommuner. En rekke foreninger og organisasjoner har et system for ordener med særpregede navn, ordenstegn og seremonier. Noen er utpreget spøkefulle, mens andre behandles høytidelig og med stort alvor. Hos buekorpsene i Bergen er en orden den høyeste utmerkelsen en kan få.^[87] Også innen enkelte profesjoner tildeles belønningstegn kalt ordener, i norsk sammenheng eksempelvis blant tannlegene.^[88]

Noen private ordener kan oppnå en status på linje med offisielle, statlige ordener. Dette gjelder særlig ordener med tilknytning til Røde Kors og ikke minst ordenen utdelt av Den internasjonale olympiske komité.

En del rent private broderskap og foreninger betegner seg selv som ordener og kan i noen tilfeller også gjøre bruk av ordenstegn. Det eksisterer dessuten en del ordensselskaper som har, eller påberoper seg å ha, lange historiske tradisjoner. Et slikt selskap er the Society of the Cincinnati (Cincinnati-selskapet) i USA, stiftet i 1783 etter Den amerikanske uavhengighetskrigen. Dets medlemmer bærer et ordenslignende tegn som inkluderer nasjonalsymbolet hvithodet havørn, og selskapet ble kritisert for å være et forsøk på å innføre ordensvesenet i en stat basert på republikanske idealer. Ordensselskapene kan ha mer eller mindre sammenhengende utviklingslinjer, for eksempel flere organisasjoner som påberoper seg å være den rettmessige Johanitterordenen, St. Lasarusordenen og lignende. En egen Johanitterorden i England har monarken som stormester og «beskytter».^[89] I flere land er det ordensselskaper som har eksfyrstelige personer som toppledere, beskyttere eller lignende. Noen private ordensselskaper tar opp medlemmer mot at de innbetaler beløp enten til selskapet selv eller til andre utpekte formål.

I norsk sammenheng har vi private ordensselskap som Den Norske Frimurerorden, Godtemplarordenen og andre. Medlemmene bærer ordenstegn og kan være inndelt i grader med flottere og flottere ordenstegn (halsbånd, skulderbånd og kjeder).

En særlig kategori av private ordener er slike som er dannet til spott, parodi eller som humoristiske alternativer til de offisielle, statlige ordener. Noen av disse er tilkommet som kommentar til det pompøse, særlig ved kongelige ordener. I norsk sammenheng kan Purpurneseordenen, «Hans Majestet Den Gyldne Gris»^[90] og Polarstjerneordenen regnes til disse.

Et av de beste eksemplene er Mannskoret Arme Riddere, det offisielle mannskoret ved Universitetet i Bergen, som har speilet sitt ordenssystem til St. Olavs Orden. Koret bygger samtlige av sine tradisjoner og organisatoriske utforming på klassiske ordenssystemer.

Ordensvesenet møtes med kritikk fra flere hold og ut fra ulike begrunnelser.

Ordensvesenet kan kritiseres for å romantisere riddertidens idealer, især der ridderordener fortsatt har begrenset medlemskap og som forutsetter eller innebærer adelskap. Ordensvesenet anklages også for å være knyttet til utdatert kongelig seremoniell, individuell forfengelighet og jåleri.^[91] I begge tilfeller anses ordensvesenet uforenelig med moderne samfunn som bygges på den enkeltes likeverd og der den enkelte belønnes etter innsats, ikke etter status. På den annen side er mange moderne fortjenstordener innrettet nettopp uten omsyn til status og for å belønne innsats. Ordensvesenet avvises likevel av noen som uforenelig med fri, republikanske forfatninger dannet av likeverdige statsborgere. Dette er en kritikk som særlig rettes der ordener tildeles av kongemakten eller ordensutnevnelse er forbundet med adelskap eller andre privilegier.

Prinsipiell avvisning av ordensvesenet retter seg ofte mot dets politiske rolle. Ordener er alltid innstiftet med et bestemt formål. I ordensvesenets tidlige historie var dette gjerne forsvar for bestemte religiøse og militære mål, eller rent fram å bestyrke monarkens stilling. Senere fortjenstordener har fått mer karakter av å belønne innsats som hever seg utover det vanlige, enten denne er allmennyttig, knyttet til en bestemt samfunnssektor eller del av statens sivile eller militære apparat. I alle tilfeller må ordener anses som midler til befestning av et lands samfunns- og statsstruktur. På dette grunnlag vil et lands ordensvesenet samfunnsbevarende grunnidé kunne avvises på ideologisk grunnlag av dem som hevder alternative programmer for samfunnets og statens organisering.

Ordensvesenet kan også avvises på grunnlag av tildelingspraksis. Kritikken kan være at tildeling både er for snever, og dermed elitistisk, eller for omfattende, og dermed uten egentlig verdi. Den førstnevnte kritikken vil særlig gjelde de tilfeller der antallet ordensmedlemmer er sterkt begrenset, og i alle fall der medlemskap er begrenset til allerede adelige, men vil uansett kunne rettes mot de fleste ordener. Selv om fortjenstordener i prinsippet skal belønne fortjenester, vil det alltid likevel være et fåtall som får dem tildelt. Ordensvesenet får derigjennom alltid et elitistisk preg og det reises kritikk mot representativiteten i tildelingene.^[92]

For omfattende tildeling kritiseres derimot for å redusere belønningssystemets evne til å framheve de virkelig fremragende fortjenester. I noen land er tildeling også kritisert for å ha utviklet seg til en rettighet, som følger automatisk etter et bestemt antall tjenesteår. Dette var noe av grunnlaget for kritikken mot ordensvesenet i Sverige. Saken ble der også behandlet som et forhold mellom staten som arbeidsgiver og de statsansattes faglige organisasjoner, i den hensikt å komme fram til et likeverdig belønningssystem for statsansatte.^[93] I Sverige er det ved flere anledninger framsatt forslag i Riksdagen om å gjenoppta ordenstildeling til svenske borgere innenfor et reformert ordensvesen.^[94]

Også praksisen med diplomatisk ordensutveksling kan kritiseres på dette grunnlaget: Ordener tildeles etter tjenestetid, ikke for virkelige fortjenester som skiller seg ut over det vanlige. På den annen side forsvares diplomatisk ordenstildeling, blant annet ved at det er funksjonelt i forhold til opprettholdelsen av et ulønnet konsulatvesen.^[95]

I diskusjonen om ordensvesenet framstår organiseringen som et tema det hersker ulike oppfatninger om.^[96] Et av stridspunktene gjelder hvem som skal stå for tildeling. Dette kan være knyttet til motstand mot kongelig ordensvesen der ordener benyttes som en måte å bygge opp lojalitet om kongehuset og den monarkiske statsform. På den annen side kan det vises til at også de fleste republikker har et ordensvesen. Andre mener tildeling fra politisk hold, ved at regjeringen tar hånd om utdelinger, i seg selv undergraver ordensvesenet ved at det blir underlagt partipolitiske hensyn ved tildelinger. Tildelinger kan få preg av belønning for innsats for et bestemt politisk parti, heller enn den innsats ordenen var ment å belønne. Denne kritikken anføres som et argument for at ordenstildeling bør forankres i institusjoner som er uavhengig av skiftende partipolitisk sammensetning av regjeringen.

En ytterligere form kritikk av ordensvesenet er knyttet til misbruk. Det gjelder særlig i de tilfeller der ordener er til salgs, eller benyttes som motytelse for tjenester av politisk art, særlig økonomiske. Dette er en kritikk som særlig gjøres gjeldende der ordensutnevnelser er under kontroll av regjeringen, og der partipolitiske hensyn får styre tildelinger. I Storbritannia er det ved gjentatte anledninger rettet kritikk mot regjeringspartiets salg av titler eller at utnevnelser foretas på grunnlag av økonomiske bidrag til partikassen. Dette var særlig utbredt under den liberale statsminister Lloyd George, men er også kommet opp under statsminister Tony Blair.^[97] Det er i dette perspektivet også rettet kritikk mot at ordener oppettes av fiskale hensyn, som et middel til å reise inntekter til statskassen gjennom avgifter ordensmottakeren må betale.

Tildelingspraksis kan kritiseres for manglende representativitet.^[98] Noe av denne kritikken er sammenfallende med at ordeners samfunnsbevarende funksjon innebærer at det er samfunnets øvre sjikt som blir ordener til del, enten disse har sitt yrke i statstjenesten eller i næringslivet. Videre kritiseres ordensvesenet for å ha geografisk slagside, ved at tildelinger tilfaller de som er bosatt nær maktens sentrum, som regel i hovedstaden. Det påpekes videre at ordensmedlemmer sjelden er representative med hensyn til sosiale kjennetegn og at det finnes få representanter for nasjonale eller etniske minoriteter blant de som utnevnes til ordener.^[99] På den annen side kan det også være slik at representativiteten påvirkes av hvem som er villige til å ta i mot ordener, slik at skjevheter kan forklares med at de som sier nei til ordener tenderer til å ha sin bakgrunn i eksempelvis blant radikale og medlemmer av arbeiderbevegelsen.^[100]

Kritikk med hensyn til manglende representativitet er sterkest når det gjelder kvinneandelen i utnevnelsene. Videre kan det fra et feministisk perspektiv anføres at selve ordensvesenets struktur og nomenklatur er patriarkalsk preget, med hierarkiske forbilder. Idet en viser til betegnelsen ridder viser det seg at navnene på ordensgrader er i mange tilfeller er kjønnsdiskriminerende, eller i det minste ikke kjønnsnøytrale. Mange av de første ordener var eksplisitt eller implisitt reservert for menn. Vel kunne kvinnelige monarker i mange tilfeller fungere som ordensherrer, men ordinært medlemskap var i de fleste tilfeller reservert for menn. På den annen side ble det innstiftet rene kvinneordener for kongelige og adelige kvinner. Senere ble det i noen land også innstiftet fortjenstordener for kvinner, men disses utbredelse og anseelse sto tilbake for ordener tiltenkt menn. Mange av disse ordener åpnet forholdsvis sent for muligheten for å utnevne kvinner. Det første kvinnelige medlem av St. Olavs orden ble utnevnt i 1915.^[101] Nordstjerneordenen ble åpnet for kvinner i 1952, Elefantordenen i 1958. Hosebåndordenen, den eldste ridderorden, endret først statuttene slik at kvinner kunne utnevnes til damer, i rang tilsvarende de mannlige riddere, i 1987.

Selv med åpning for utnevnelse av kvinner har kvinneandelen blant tildelingene vært forholdsvis lav. I Æreslegionen har kvinneandelen ved utnevnelser de siste tretti år steget fra rundt ti prosent, i noen tilfeller også under dette, til noen og tjue prosent.^[102] Kinneandelen i utnevnelsene til Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden har økt fra omkring 10 prosent på 1970-tallet og til over tjue prosent på 2000-tallet. Flere forbundspresidenter har som stormestre oppfordret til nominasjon av fortjente kvinner. I 2007 var kvinneandelen 30 prosent. Den lave kvinneandelen anses som et problem og det er et uttalt mål at andelen bør økes.^[103] I Canada-ordenen utgjør kvinnene 29% av de utnevnte siden 2000.^[104] I 2007 og 2008 var kvinneandelen blant tildelingene av St. Olavs orden til norske borgere på 21 %, men andelen kvinner har variert betydelig:^[105]

2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008	2009	2010
14	12,5	39	23,5	12	21	21	20,5	15

Den høye kvinneandelen i 2004 og 2005 skyldes for en vesentlig del ordensutnevnelser av medlemmer blant statsrådene i regjeringen Bondevik, en praksis som i seg selv er kritisert. Fire statsråder ble tildelt St. Olavs orden i 2004, tre i 2005.

I Norge har kritikken mot ordensvesenet historisk sett vært dels situasjonsbestemt og dels prinsipiell. Den situasjonsbestemte kritikken mot ordensvesenet i Norge henger i stor grad sammen med utviklingen av forbindelsene mellom Stortinget og kongemakten i unionstiden.^[106] Grunnloven bestemte at kongen kunne opprette ordener, men unionskongene lot dette være. I stedet ble svenske ordener benyttet for å belønne nordmenn. Disse ble etter 1814 endog utvidet med hensyn til antall medlemmer for å kunne ta opp norske medlemmer. Denne tildeling av svenske ordener til nordmenn møtte kritikk, med krav om opprettelsen av en norsk orden. En slik, St. Olavs orden, ble innstiftet i 1847. Denne ble rangerende etter de allerede eksisterende svenske ordener, noe flere så som et tegn på Norges underordnede stilling i unionen. St. Olavs orden kunne ikke måle seg med Serafimerordenen og andre fornemme europeiske ridderordener. Først i 1904 gjorde kong Oscar II et forsøk på å endre dette ved innstiftelsen av Den norske løve, en orden som det var tanken skulle rangere på linje med de fornemste europeiske ordener.

I unionstiden hang kritikken mot ordensvesenet også sammen med at ordenstildeling var et kongelig prerogativ, da slik at republikanisme og avvisning av ordensvesen kunne gå sammen. Deler av den radikal-liberale bevegelse på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet avviste ordensvesenet og ønsket det opphevet. Det var her radikale medlemmer av partiet Venstre som dominerte opposisjonen, mens de ordenskritiske holdninger senere også ble delt av medlemmer av arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet.

Sterkest kraft hadde motstanden i årene like før og etter unionsoppløsningen, da det ble framsatt gjentatte forslag i Stortinget om ordensvesenets opphevelse.^[107] Disse led nederlag, men ble i 1913 vedtatt, likevel uten at det nødvendige grunnlovsmessige flertall ble oppnådd. Forslag om opphevelse av ordensvesenet kom opp igjen for siste gang i 1920, men ble da nedstemt. Det er kjent at kong Haakon motsatte seg ordensvesenets opphevelse og ga klart uttrykk for det overfor statsminister Gunnar Knudsen og stortingspresident Jørgen Løvland.^[108] I 1913 manglet det bare sju stemmer på at grunnlovens bestemmelser om ordensvesenet var blitt avskaffet, og kong Haakon truet med abdikasjon hvis han ble fratatt makten over landets øverste utmerkelser. Ifølge John Olav Egeland så han ordener og medaljer som et middel til å knytte personlige bånd mellom kongen og en utvalgt elite.^[109] I stedet fikk regjeringen innflytelse over tildelinger gjennom et ordensråd. Siden da har spørsmålet om ordensvesenet ikke vært oppe i Stortinget, men gjentatte ganger vært gjenstand for offentlig diskusjon.

I norsk sammenheng er statsministerne Gunnar Knudsen og Einar Gerhardsen eksempler på personer som av livssynsmessige eller politiske grunner, ikke ønsket å motta ordener. Knudsen var likevel kansler for St. Olavs Orden, da Norges statsminister i perioden 1905 til 1914 automatisk var innehaver av dette embetet.^[110] Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er de partier som i dag sterkest målbærer kritikken mot ordensvesenet, sammen med ledende presseorganer^[111], enkelte samfunnsdebattanter og akademikere.^[112] Siden 2004 kan sittende norske statsråder etter bestemte tjenestetider tildeles St. Olavs Orden, en ordning som først ble praktisert av Bondevik-regjeringen. Politikere tilhørende Arbeiderpartiet, men også de andre partiene på venstresiden i norsk rikspolitikk, har tradisjon for å takke nei til norske ordener så lenge de er aktive politikere. Til tross for kritikk, senest i forbindelse med Bondevik-regjeringens beslutning om å ta imot St. Olavs orden i regjeringsperioden,^[113] har ordensvesenet overlevd og endog blitt utvidet ved innstiftelsen av Den Kongelige Norske Fortjenstorden i 1985.

Til støtte for ordensvesenet anføres at ulike offentlige belønningsformer eksisterer i nær sagt alle samfunn og at ordensvesenet viser seg å være nærmest universelt. Både monarkier og republikker ser fortsatt behov for ordener til belønning av egne og andre lands borgere.

• Liste over forkortelser for ordener og utmerkelser

• (sv) Berghman, Arvid: Nordiska ordnar och dekorationer, Malmö: John Kroon, AB Malmö Ljustrycksanstalt, 1949.
• (en) Boulton, D'Arcy Jonathan Dacre: The knights of the crown. The monarchical orders of knighthood in later medieval Europe, 1325–1520, 2. utgave, Woodbridge: Boydell Press, 2000.
• (no) Gjeruldsen, Sven Gj. og Egil Vindorum: Retningslinjer for ordener og medaljer, Oslo: Det kongelige hoff, 2005.
• (de) Henning, Eckart og Dietrich Herfurth: Orden und Ehrenzeichen: Handbuch der Phaleristik, Köln: Böhlau, 2010.
• (da) Hieronymussen, Poul Ohm og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966.
• (da) Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008.
• (en) Mericka, Vaclav: The book of orders and decorations, London: Hamlyn, 1975.
• (sv) Nordenvall, Per: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998.
• (en) Sainty, Guy Stair og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, to bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006.
• (de) Scharfenberg, Gerd og Günter Thiede: Lexikon der Ordenskunde. Von Adlerschild bis Zitronenorden, Regenstauf: Battenberg Gietl Verlag, 2010.
• (da) Stevnsborg, Lars: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005.
• (sv) Strömberg, John, Jussi Nuorteva og Christina Forssell (red.): Valtio palkitsee. Staten belönar, Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007.
• (no) Torgersen, Rolf Normann: Ordener, Oslo: Nye Atheneum, 1987.

Museer og utstillinger

• Krása evropské faleristiky – The Beauty of European Phaleristics, utstilling av EU-landenes ordener, Praha
• Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, Æreslegionens museum, Paris
• Orden und Ehrenzeichen, nettversjon av Magazin – Mitteilungen des Deutschen Historischen Museums, Berlin

Ordenshistoriske foreninger og organisasjoner

• International commission for orders of chivalry
• Ordenshistorisk Selskab, Danmark
• Orders and Medals Research Society, Storbritannia
• Deutsche Gesellschaft für Ordenskunde e.V., Tyskland
• The Orders and Medals Society of America, USA

Andre nettsteder om ordener og utmerkelser

• Medals of the World av Megan C. Robertson
• Orders, Decorations and Medals Arkivert 9. september 2008 hos Wayback Machine. av Jean-Paul LeBlanc
• За заслуги... av Yuri Yashnev