Krigen i Mali

Pågående hendelse: Denne artikkelen omhandler en pågående hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at det kan komme flere endringer i artikkelteksten på kort tid.

Krigen i Mali
Område under ulike opprørsgruppers kontroll i januar 2013.
Dato Fra 17. januar 2012 Sted Azawad og andre deler av Mali (Tombouctou, Gao, Kidal, Mopti og Ségou) 13°N 8°V Resultat Pågående Tuaregopprøret drev ut regjeringsstyrkene fra Nord-Mali i januar-april 2012 og erklærte "Den uavhengige staten Azawad". De islamistiske gruppene Ançar Dine, Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika og al Qaida i det islamske Maghreb overtar kontrollen i Nord-Mali fra MNLA og innfører sharia-lovgivning i regionen. Frankrike og forskjellige afrikanske stater intervenerer for å hjelpe den maliske hæren å gjeninnta Nord-Mali. Våpenhvile mellom den maliske regjeringa og tuaregopprøerere. Terroraksjoner og raid forblir en sikkerhetsutfordring og intensiveres. Militærkupp i 2020 og 2021, fulgt av sikkerhetspolitisk dreining fra Frankrike og FN til Russland.
Stridende parter
Mali Frankrike [1] ECOWAS-landene [2] * Benin Burkina Faso Elfenbenskysten Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Kapp Verde Liberia Niger Nigeria Senegal Sierra Leone Togo Burundi Gabon Rwanda Sør-Afrika Tanzania Tsjad [3] Uganda MINUSMA [4] Internasjonal støtte [5]	Azawad [6] Mouvement national pour la libération de l'Azawad Ançar Dine [7] Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika Al Qaida i det islamske Maghreb Boko Haram Ansar ash-Sharia Al-Mouaguine Biddam Mouvement islamique de l'Azawad Ganda Izo Mouvement arabe de l’Azawad [8]
Kommandanter og ledere
Amadou Toumani Touré [9] Amadou Sanogo [10] Dioncounda Traoré[11] Sadio Gassama [9] El Haji Ag Gamou [9] François Hollande Édouard Guillaud Thierry Burkhard Gregory de Saint-Quentin Mahamat Déby Itno Abdel Aziz Hassane Adam † Omar Bikomb Shehu Usman Abdulkadir [12] Yaye Garba	Mahmoud Ag Aghaly Bilal Ag Acherif Moussa Ag Acharatoumane Ag Mohamed Najem[13] Algabass Ag Intalla (MIA) Iyad ag Ghaly (Ançar Dine)[14] Hamada Ould Mohamed Kheirou (Bevegelsen for enhet og jihad) Omar Ould Hamaha (Ançar Dine)[15] Djamel Okacha (al-Qa'ida i det islamske Maghrib) Mokhtar Belmokhtar (al-Mouaguine Biddam) †? Abdelmalek Droukdel (al-Qa'ida i det islamske Maghrib)[16] Abdelhamid Abou Zeid (al-Qa'ida i det islamske Maghrib) †[17][18] Abou Haq Younousse † Abdel Krim † Alghabasse Ag Intalla (MIA) Ahmed Ould Sidi Mohamed (MAA) Housseine Ould Ghoulam (MAA)
Styrker
6-7000[19] (estimert 12.150 før krigen brøt ut)[20] 4000[21] 2000[22] 1,200 733 650[23] 500 500 500 500 300 144 120 50[24] 545 (EUTM)	~3000-10.000[25] Ançar Dine: 300-10.000 Al-Qa'ida i det islamske Maghrib: 1000 Bevegelsen for enhet og jihad: 500-1000 Boko Haram: 200 Al-Mouaguine Biddam: 200-300 Totalt: Opptil 10.000, med en kjerne på 3000 opprørere MAA: 500
Tap
208+ drept, 197+ såret og 400+ fanget Totalt 1000–1500+ drept, fanget eller desertert til april 2012. 38 drept og 84 såret 23 drept 6 drept og 199+ såret To drept og flere såret Én drept og én såret[26]	6-65 drept (i kamp mot den den maliske hæren 26–135 drept (i kamp mot islamistene) 17-19 drept og 60 fanget (2013) 115-124 drept (i kamp mot tuaregene) 625+ drept (etter den utenlandske intervensjonen)

Krigen i Mali eller krigen i Azawad (fransk: Guerre du Mali, Guerre de l'Azawad) er en pågående konflikt i det vestafrikanske landet Mali som involverer maliske regjeringsstyrker støttet av styrker fra andre land, etnisk baserte militser og opprørsgrupper og jihadistiske grupperinger. Den begynte 17. januar 2012 med et tuaregisk opprør for uavhengighet fra den maliske regjeringa i området kjent som Azawad i Nord-Mali. Krigens opphav kobles blant annet til spredning av våpen etter borgerkrigen i Libya.

Fram til april 2012 tok organisasjonen Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) og deres islamistiske allierte kontrollen over hele Nord-Mali med det mål å gjøre Azawad til et uavhengig hjemland for tuaregene.

22. mars samme år hadde Malis president Amadou Toumani Touré blitt styrtet i et militært statskupp ledet av Amadou Sanogo på grunn av måten han håndterte krisa på, kun en måned før presidentvalget skulle ha funnet sted. Soldatene som utførte kuppet kalte seg Comité national pour le redressement de la démocratie et la restauration de l’État (CNRDR). De overtok kontrollen og suspenderte Malis grunnlov. På grunn av urolighetene som fulgte kuppet ble de tre største byene i Nord-Mali, Kidal, Gao og Tombouctou, overtatt av opprørerne på tre dager. Femte april, etter Douentza hadde blitt inntatt, erklærte MNLA at den hadde oppnådd sine mål, og avsluttet sin offensiv, og den følgende dagen ble Azawad erklært uavhengig fra Mali.

Den islamistiske gruppen Ançar Dine hadde opprinnelig støttet MNLA, men etter at de maliske styrkene hadde blitt drevet ut fra Azawad begynte den og en rekke mindre islamistiske grupper å innføre en streng sharia-lovgivning i områdene de kontrollerte. Også Verdensarv-stedene i Tombouctou ble delvis ødelagt av islamistene da de stred med deres oppfatning av islam. MNLA og islamistene kunne da ikke lett forenes om deres visjoner for den uavhengige staten. Etterpå begynte tuaregene å bekjempe Ançar Dine og de andre islamistgruppene, som inkluderte Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika, som er knyttet til al Qaida i det islamske Maghreb. Fram til 17. juli 2012 hadde MNLA mistet kontrollen over det meste av sitt område, inkludert alle de større byene, til islamistene, men klarte fremdeles å beholde kontrollen over en rekke mindre byer, særlig langs Azawads grenser.

Islamistene rykket sørover. I september 2012 tok de byen Douentza, 10. januar 2013 angrep de Konna og Diabaly i det sørlige Mali.

Den maliske regjeringa anmodet om utenlandsk militær hjelp for å gjeninnta de tapte områdene i nord.

11. januar begynte Frankrike sin operasjon Serval mot islamistene. Styrker fra Den vestafrikanske økonomiske og monetære union og andre land i Den afrikanske union begynte å bli sendt til Mali kort tid senere som en del av den afrikanskledede støtteoperasjonen i Mali (MISMA), med FN-mandat. Fram til 8. februar hadde det meste av det islamist-okkuperte området blitt gjeninntatt av den maliske hæren med dens allierte. Siden har islamistene utkjempet en geriljakrig i dette området, ikke minst preget av selvmordsangrep. De høye taptstallene førte i april til at Tsjad trakk seg ut igjen fra Mali.

1. juli 2013 ble MISMA innlemmet i den fredsbevarende FN-styrken MINUSMA.

Tuareg-opprørerne i MNLA fortsatte å bekjempe islamistene, men har også blitt beskyldt for å angripe det maliske militæret. Etter intervensjonen var de i stand til igjen å overta større områder i Nord-Mali, særlig Kidal. I februar 2013 frasa de seg kravet om uavhengighet, og hevdet heller å ville samarbeide med de franske styrkene mot islamistene, og siden forhandle seg fram til selvstyre i Azawad med den maliske regjeringa.

18. juni 2013 ble det inngått en våpenhvileavtale mellom den provisoriske regjeringa i Mali og tuaregopprørsgruppene MNLA og HCUA foran valget som var planlagt å finne sted 28. juli. Opprørsgruppene beskyldte myndighetene for å bryte avtalen, og 26. september trakk de seg fra våpenhvilen.^[27] I mai 2014 kom det til kamper i Kidal i forbindelse at statsministeren besøkte byen. Etter at regjeringsstyrker mislyktes i å ta byen fra separatistene, kom det til ny våpenhvile.^[28]

Tuareg-opprøret i nord kom til en foreløpig avslutning etter fredssamtaler i Alger i 2015 mellom tre hovedparter: Maliske myndigheter, væpnede opprørsgrupper under paraplyen Coordination des mouvements de l'Azawad (CMA) og uavhengige pro-maliske væpnede grupper. Alle skulle integreres i en felles militærstyrke og en sannhetskommisjon ble nedsatt. Ulike jihadist-grupper var imidlertid ikke inkludert og fortsatte kampene. ^[29]

Etter at jihadist-gruppene måtte gi opp byene i nord, trakk seg ut på landsbygda og fikk etterhvert fotfeste i det sentrale Mali. De angrep over hele landet.^[30] De utvidet sitt aksjonsområde utenfor Malis grenser. I august 2014 ble derfor den franske operasjon Serval, som var begrenset til Mali, avløst av den franskledede operasjon Barkhane som skulle bekjempe islamistene i en større del av Sahel.

Etter krigsutbruddet ble det også opprettet såkalte selvforsvarsmilitser langs etniske skillelinjer blant folkegrupper som dogon, bambara og fulani. I tillegg til å forsvare seg mot angrep fra jihad-grupper og Malis militærstyrker, raidet de hverandres landsbyer. I løpet av 2017 og 2018 ble 1200 sivile, for det meste Fulani, drept i sammenstøt i det sentrale Mali.^[31]

Mali var gjenstand for militærkupp i 2020 og 2021, og militærjuntaen dreide vekk fra franske og FN-ledede operasjoner og vendte seg i stedet mot Russland for bistand. Den russiske paramilitære Wagnergruppen ble invitert til landet høsten 2021.

Etter krav fra juntæn ble den franskledede operasjon Barkhane avsluttet i Mali i august 2022, og i resten av Vest-Afrika i november 2022.^[32]

I 2023 krevde militærjuntaen at MINUSMA øyeblikkelig ble trukket tilbake, og 30. juni 2023 vedtok FNs sikkerhetsråd å terminere mandatet etter resolusjon 2640 (2022) og gjennomføre tilbaketrekning av mannskapet og overføring oppgaver innen 31. desember 2023.^[33]

I 2023 fortsatte konfliktnivået i Mali å eskalere. Angrepene mot sivile tiltok, og innen september var det registrert over 180 angrep fra JNIM, nesten 160 angrep fra det maliske militæret (FAMa) og Wagner og nesten 90 angrep fra IS Sahel. I kjølvannet av MINUSMAs uttrekning gjennomførte FAMa og Wagner en offensiv i Tombouctou-regionen, hvor de blant annet angrep CMA og dermed gjorde slutt på Alger-avtalen. Sammen med de tidligere regimetro militsgruppene Imghad Tuareg and Allies Self-Defense Group (GATIA) og Arab Movement of Azawad (MAA) har de dannet Permanent Strategic Framework (CSP)-koalisjonen som etter bruddet mellom regimet og den tidligere opprørsenklaven i Kidal i nord har tatt navnet Azawad National Army (ANA). CSP har blant annet nedkjempet en FAMa-leir i Léré i Tombouctou-regionen. JNIM hadde gått på offensiven med en serie større angrep på militære posisjoner, og blokade av Tombouctou og andre byer og hovedveier. JNIM og CSP har utført samtidige angrep på militære posisjoner i Tombouctou- og Gao-regionene.^[34]

Per 2023 er det estimert at opptil 8,8 millioner mennesker lever i en humanitær krise og at over 575 000 mennesker er på flykt fra sine hjemme, hvor 375 000 av disse er internt fordrevne. Etter at Malis overgangsregjering i 2023 krevde at MINUSMA-styrkene skulles trekkes ut av landet vedtok FNs sikkerhetsråd å terminere mandatet, gjennomføre tilbaketrekning av mannskapet og overføre oppgaver innen 31.desember 2023. Dette har ført til stor uro om hvor vidt befolkningen i nordlige deler av landet er trygge mot konflikt eller voldlighet uten disse styrkenes tilstedeværelse.^[35]

• (en) Mali War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons