Abby Kelley Foster

Abby Kelley Foster
Født		Abigail Kelley 15. jan. 1811[1][2][3] Pelham
Død		14. jan. 1887[1][2][3] (75 år) Worcester
Beskjeftigelse		Kvinnesaksforkjemper, Woman's Social and Political Union-medlem
Ektefelle		Stephen Symonds Foster
Barn		Alla Wright Foster
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Hope Cemetery
Utmerkelser		National Women's Hall of Fame (2011)[4]
Abby Kelley Foster på Commons

Abigail Kelley Foster, ofte kalt Abby Foster (født 15. januar 1811 i Pelham i Massachusetts, død 14. januar 1887 i Worcester i samme stat) virka som aktivist mot slaveriet og for svartes og kvinners rettigheter i USA. Hun var sentral i ledelsen av det innflytelsesrike American Anti-Slavery Society, men omstridt også her på grunn av sine radikale synspunkter.

Abigail Kelley vokste opp i en barnerik kvekerfamilie. Hun fikk ei god utdanning etter datidas forhold og familiens økonomi, delvis finansiert ved at hun underviste sjøl.

I 1836 flytta hun til Lynn i Massachusetts, der hun underviste på en lokal skole. Hun møtte andre kvekere og blei bedre kjent med deres tanker, såvel om kosthold (Sylvester Grahams helseteorier) og alkoholbruk, som om pasifisme og motstand mot slaveriet og kvinners rettigheter.^[5]

I 1832 hørte Kelley et foredrag av den kjente radikale slaverimotstanderen William Lloyd Garrison. Dette gjorde sterkt inntrykk på henne, men det tok noen år før hun sjøl trådte inn i aktivistenes rekker.^[6] I Lynn blei hun med i lokalavdelinga av ei antislaveriforening for kvinner, Female Anti-Slavery Society. Under en kampanje i 1837 for å samle underskrifter med oppfordring til den føderale regjeringa om å avvikle slaveriet i hovedstadsområdet lyktes Kelley og et annet medlem å få støtte fra nærmere halvparten av kvinnene i byen. I alt fikk foreninga inn mer enn 6000 underskrifter.^[7]

Etter hvert blei Kelley mer radikal i sine synspunkter. Hun var blant dem som blei omtalt som «ultras» – de som ikke bare gikk inn for avskaffelse av slaveriet, men også for fulle rettigheter for svarte – og også for kvinner. Dette skaffa henne mange motstandere, men hun blei også beundra for sin iherdighet og ikke minst for sine talegaver. I noen kretser blei radikalt antislaveri-arbeid omtalt som «Abby Kelley-isme».^[8] Kelley blei etter hvert involvert i økonomiarbeidet i antislaveribevegelsen, først lokalt og seinere i topp-posisjoner på nasjonalt nivå.

I 1838 holdt hun sin første offentlige tale til ei forsamling av begge kjønn, noe som var høyst uvanlig den gang. Trass i høyrøsta protester etablerte Kelley seg som en sentral slaverimotstander, og hun fortsatte å opptre i blanda forsamlinger. Hun reiste mye, talte på møter og organiserte nye foreninger. I blant opptrådte hun sammen med tidligere slaver. Dette var i ei tid da både hun og meningene hennes provoserte mange, og det var ikke uvanlig med eggkasting og andre mishagsytringer fra publikum. I Philadelphia satte en mobb fyr på møtelokalet, som brant til grunnen.

Kelley hadde også meningsmotstandere i bevegelsen, og etter hvert blei det splittelse mellom de radikale og mer konservative medlemmer av American Anti-Slavery Society. De siste brøyt i 1840 ut og danna ei alternativ forening. En utløsende årsak var et forslag om at Kelley (ei kvinne!) skulle velges inn i selskapets økonomiutvalg.^[9]

Abby Kelley var en viktig talsperson for en bevegelse som gikk under betegnelsen «come-outerism», som krevde at slaverimotstandere skulle nekte å være med i menigheter som fullt ut motsatte seg slaveriet. Sjøl forlot hun kvekerne i 1841 på dette grunnlaget.^[8]

Kampen for kvinners rettigheter blei med tida sentral for Kelley og andre «ultras». Allerede i 1843 – fem år før møtet i Seneca Falls, som regnes som starten på kvinnebevegelsen – talte hun på stemmerettsmøter. Hun bidrog også i 1850 med å organisere det første nasjonale kvinnerettsmøtet i USA i Worcester, som da var hennes hjemby.

Kelley var en inspirator for seinere feminister, blant annet Susan B. Anthony. Det kom imidlertid til splittelse mellom disse to på spørsmålet det 15. tillegget til USAs grunnlov. Dette tillegget, som blei vedtatt i 1870, sier at stemmeretten ikke kan begrenses på grunn av farge, rase eller tidligere posisjon som slave.

Anthony, Elizabeth Cady Stanton og flere andre gikk mot dette tillegget, så lenge det ikke også omfatta kjønn. Kelley derimot, støtta grunnlovsforslaget. Hun fortsatte imidlertid kampen for stemmerett. I 1872 nekta hun og ektemannen å betale eiendomsskatt på det de eide sammen. Argumentet var at ettersom Kelley ikke kunne stemme, var hun et offer for beskatning uten representasjon. Gården blei tvangssolgt, men kjøpt tilbake av venner. Kelley fortsatte fram til sin død å være politisk aktiv, til tross for økonomiske vanskeligheter og dårlig helse.

Kelley gifta seg i 1845 med Stephen Symonds Foster, som også var aktiv i antislaveribevegelsen. I 1847 kjøpte de en gård i Worcester og døpte den «Liberty Farm» (Frihetsgården). Den fungerte både som et stopp på Underground Railroad, den hemmelige transportruta for rømte slaver, og som et fristed for andre aktivister. Liberty Farm står i dag på lista over nasjonale historiske steder i USA.

Abby Kelley blei i 2011 innvalgt både i USAs nasjonale National Women's Hall of Fame og i National Abolition Hall of Fame. I Worcester er skolen Abby Kelley Foster Charter Public School oppkalt etter henne. Også krisesenteret i byen, som blei oppretta i 1976 som et av de første i USA, bærer hennes navn (Abby's House).

• Om Abby Foster hos Nasjonalparken for kvinners rettigheter
• Isobel V. Morin (1994): Women Who Reformed Politics, Oliver Press, side 13–27, ISBN 978-1-881508-16-8
• Keith Melder (1994): «Abby Kelley and the Process of Liberation», i Jean Fagan Yellin og John C. Van Horne (red): The Abolitionist Sisterhood: Women's political culture in Antebellum America, Cornell University Press, side 231–247, ISBN 978-0-8014-8011-9

• Tidslinje for Abby Fosters liv, hos Worcester Women's History Project