Eiendomsskatt

Eksemplene og perspektivene i denne artikkelen gir ikke nødvendigvis et globalt syn på emnet. Du kan hjelpe med å forbedre den og diskutere hvordan det kan gjøres på diskusjonssiden.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Eiendomsskatt er en skatt som betales på grunnlag av et takstmessig verdianslag på fast eiendom. Det er eiendommens bruttoverdi som er gjenstand for beskatning. Belåning på eller inntekt av knyttet til eiendommen har ikke betydning for utmålingen av skatten.

Formålet med eiendomsskatt kan variere etter sted. De vanligste formålene er økte inntekter til myndighetene.

Skattlegging av eiendom vil kunne gi den skattleggende myndighet (lokal, regional, eller statlig) et stabilt økt inntektsgrunnlag. Inntekter som kan brukes enten til å nedbetale gjeld eller til å bedre offentlige velferdsgoder.

Eiendomsskatten betales av eier.

Eiendomsskatten er i prinsippet en av de eldste skatteformer i Norge. En form for eiendomsskatt ble innført i 1661 i forbindelse med tildeling av matrikkelskyld for eiendommer «på landet». Til sammenligning ble arveavgiften innført i 1792 og skatt på inntekt fra 1882 – til kommunen, fra 1892 – til staten. Matrikkelskylden for de enkelte eiendommene ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886. Matrikkelskylden skulle gjenspeile eiendommenes avkastning, og var i realiteten en form for inntektsskatt. Bykommunene hadde ikke en slik form for skattlegging.

Etter at inntektsskatten ble innført i 1882 og 1892, forsvant i praksis matrikkelskatten (og dermed eiendomsskatten).

I ny skattelov fra 1911 ble det anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Ved tilleggslov av 1960 ble skillet mellom by- og land utvisket, slik at det også i deler av landkommuner som var utbygd på «bymessig vis» kunne utskrives eiendomsskatt. Begrunnelsen for denne form for skattlegging var at man regnet med at samfunnet i «bymessige strøk» hadde etablert tilleggstjenester (fast veidekke, gatelys, fellesfinansiert vann- og kloakksystem, fellesfinansiert kollektivtransport m.v.) som innbyggerne i slike strøk burde være med å dele kostnadene til.

Ved undersøkelse oppdaget Verdens Gang i 2001 at en 116 m² herskapsleilighet i Odins gate på Frogner, vurdert til markedsverdi kr 3 000 000, hadde ligningsverdi kr 50 000, mens en 23 m² hybel i en høyblokk på Blindern hadde det tredobbelte i ligningsverdi, kr 150 000. Eiendomsmeglerforbundets tall viste at ligningsverdien på norske boliger i 2001 varierte fra 5 % til 75 % av boligens faktiske verdi.^[1]

Ved lovendring den 16. juni 2006 nr. 25, ble det gitt generell anledning til å kreve inn eiendomsskatt for samtlige eiendommer i kommunen, selv om eiendommene ikke har fellesfinansiert kollektive tilbud, fra og med inntektsåret 2007.

I Norge er eiendomsskatten en kommunal skatteform. Det er kommunestyret som avgjør om kommunen skal ha eiendomsskatt. Det er også opp til den enkelte kommune å bestemme utformingen av eiendomsskatten innenfor rammene fastsatt i eiendomsskatteloven av 6. juni 1975.^[2] Kommunene kan velge å innføre eiendomsskatt på fire forskjellige måter:

• Bare på «verker og bruk».
• Bare i strøk «utbygd på byvis».
• I strøk «utbygd på byvis» og på «verker og bruk».
• I hele kommunen.

Eiendommenes skatteverdi fastsettes ved taksering, og settes lik eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Det er gitt særlige regler om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg.

Kommunestyret fastsetter hvert år i forbindelse med budsjettet hvilke satser og regler som skal benyttes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende skatteåret. Eiendomsskatten skal være minst 2 ‰ og ikke mer enn 7 ‰ av taksten. Det første året det blir utskrevet eiendomsskatt i en kommune, må skatten ikke være større enn 2 ‰. Senere kan skatten ikke i noe år økes med mer enn 2 ‰.

For boliger kan kommunestyret fastsette et bunnfradrag i eiendomsskatten. Bunnfradraget trekkes fra skattetaksten som eiendomsskatten beregnes ut fra. Eiendommer som er verdt mindre enn bunnfradragsverdien slipper dermed å betale eiendomsskatten. Formålet med bunnfradraget er at skatten ikke rammer boliger med lav verdi og dermed blir mer økonomisk utjevnende.

Flere norske kommuner har blitt kritisert for beregningssystemet for eiendomsskatt, etter å ha taksert eiendommene vesentlig lavere eller høyere enn reell markedsverdi.^[3][4]

Ifølge tall fra SSB har både omfanget av og inntektene fra eiendomsskatt hatt en jevn økning fra 2007.^[5] Andelen kommuner med eiendomsskatt har økt fra 63,1 % i 2007 til 85,3 % i 2016. Antallet kommuner med eiendomsskatt i hele kommunen har mer enn firedoblet seg fra 55 i 2007 til 239 i 2016. Fra 2007 til 2015 hadde inntektene økt fra 5,6 milliarder til 11,1 milliarder kroner.^[6]

I 2016 opererte 365 av 428 kommuner med eiendomsskatt, og 239 av kommunene med eiendomsskatt hadde det i hele kommunen.^[6] De samlede kommunale inntektene på eiendomsskatt var i 2015 på 11,1 milliarder.^[6]

• NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt

• SSB: KOSTRA – Eiendomsskatt^{[død lenke]}

• Lovdata: Eigedomsskattelova