Hopp til innhold

Å (bokstav)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. i det svenske og finske, den 35. i det skoltesamiske og den tredje bokstaven i alfabetet i språket chamorro. Å brukes også i vallonsk, men anses for å være en variant av a, og alfabetiseres som a. Å ble i Norge inntil 1917 skrevet som Aa/aa, ettersom den språkhistorisk representerte á fra norrønt. Denne lyden utviklet seg til [o:] eller [ɔ:] (se IPA), og det ble etter hvert klart at denne skrivemåten var «upraktisk». Dette gjaldt spesielt i landsmål der den kunne stå helt inntil en a –­ skulle sjaaande leses som «sjåande» eller «sjaånde»? Skrivemåten «Å/å» avløste «Aa/aa» offisielt i norsk rettskrivning som anbefaling i 1917 og obligatorisk fra 1938. I skoltesamisk har den tilnærmet samme verdi som i norsk [ɔ]. Overgang fra "aa" til "å" skyldtes blant annet at noen ord kunne få tre eller fire a etter hverandre, f. eks. i stedsnavnene Håa [1] og Smååsan.

I Norge er det minst ti steder som heter «Å» og ingen andre stedsnavn i Norge består av bare en bokstav.[1]

Bruk på norsk

[rediger | rediger kilde]

Tegnet har oppstått ved at den andre a-en i bokstavparet aa ble satt over den første. Den øverste a-en er med tiden redusert til en ring. Den har alltid hatt plassen som alfabetets siste bokstav i norsk (og dansk), i motsetning til i svensk der Å er tredje sist og Ö er sist.

Etter at bokstaven ble obligatorisk i Norge skal alle ord, også stedsnavn, staves med Å/å der man før hadde brukt Aa. Unntaket er egennavn: Etternavn som er stedsnavn kan fortsatt bruke den gamle Aa-formen, selv om gården/plassen har måttet endre sin offisielle stavemåte. Det er også lov å bruke Aa-form i fornavn, som for eksempel Aase, Paal, Haakon og så videre Bedrifter, lag, foreninger o.l. står også fritt til å velge stavemåte i sine navn, derfor henger Aa-formen igjen i noen eldre slike, blant annet Aalesund Fotballklubb og Smaalenenes Avis. Når det listes alfabetisk, skal norske navn som begynner på «Aa» sorteres under navn som begynner på «Å» og de fleste norske dataprogram gjør dette automatisk; dersom ikke-norske navn med Aa er med (for eksempel Aaron, som uttales med «A» og skal listes deretter) må dette rettes manuelt[trenger referanse].

Sverige og Finland

[rediger | rediger kilde]

I Sverige ble bokstaven tidlig vanlig etter at den ble brukt i bøkene Olavus Petri's katekisme og i Nya testamentet, som begge ble utgitt i 1526. Den ble offisielt innført etter et forslag fra rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869.[2] I Finland ble bokstaven innført samtidig som i Sverige (Finland var en del av Sverige på den tiden) og der blir den fremdeles kalt «svensk å»: den er ikke i bruk i noen finske ord overhodet, men brukes i enkelte svenske versjoner av stedsnavn, personnavn (særlig etternavn) og bedriftsnavn som stammer fra Sverige, samt noen få lånord og slanguttrykk fra svensk. I det finske språket uttales både O og Å på akkurat samme måte, altså som Å. Grunnen til at bokstaven Å fortsatt er i alfabetet, er at svensk er et offisielt språk i Finland, likestilt med finsk.

Faaborg er en av de danske byene som ikke ønsker navnet stavet med å. Faaborgs vartegn, klokketårnet.

I Danmark ble bokstaven innført for alle ord inkludert stedsnavn (men unntatt personnavn) ved rettskrivningsreformen fra 1948.[1] Rettskrivningsendringen ble overraskende godt mottatt i befolkningen, bortsett fra i stedsnavn som Århus (Aarhus), Ålborg (Aalborg), Grenå (Grenaa), Åbenrå (Aabenraa) og andre, hvor lokalbefolkningen helst ville beholde stedsnavnenes tradisjonelle skrivemåter. (Byens navn er Aabenraa, uden svenske Boller paa!) Men etter andre verdenskrig hadde danske myndigheter stort behov for å markere avstand til Tyskland, hvor substantiver skrives med stor bokstav. I stedet ønsket man å nærme seg norsk og svensk rettskivningsstandard. Men det tok rundt 20 år før å var innført i alle danske aviser på grunn av økonomiske og tekniske problemer rundt anskaffelsen av den nye bokstaven til settemaskinene. Den siste danske avisen som innførte å, skal ha vært Dagbladet Børsen i 1969.[3]

Misnøyen lå fortsatt latent, og debatten blusset opp igjen med jevne mellomrom. I 1984 ble Aa-form tillatt i stedsnavn som alternativ form, men å-form skulle fortsatt være den offisielle. Først i 2010 ga Folketinget etter og fattet vedtak om at hver kommune selv kunne avgjøre skrivemåten til sine stedsnavn. De fleste berørte kommuner besluttet snart å gjeninnføre Aa-formen i sine stedsnavn; byrådet i Aarhus besluttet for eksempel i oktober 2010 at bynavnet skulle skrives med Aa i fremtiden.[4] Senere har de fleste steder endret skrivemåten tilbake til Aa (aa), for eksempel Aabenraa. Hovedargumentet i nyere tid for gjeninnføring av Aa-form i stedsnavn er bruk i internasjonale sammenhenger, der man ikke har tilgang på å. Den eneste danske kommunen som i dag konsekvent bruker å i navnet, er TårnbySjælland.

Det er likevel fortsatt «tillatt» å skrive danske stedsnavn med å, men det gjøres i liten grad i dag, også i norske tekster, selv om det norske Språkrådet anbefaler bruk av å i danske stedsnavn. Det er likevel vanlig å skrive åer, dvs. vannløp, med å, for eksempel Gudenå.

Andre språk

[rediger | rediger kilde]

vallonsk kom bokstaven i bruk i de østlige dialektene, etter påvirkning fra dansk. Den representerer der enten [o:], [ɔ:] eller [a:], alt etter lokal uttale. Bokstaven å er derfor nyttig for å få en felles rettskrivning der dialektene kan ha forskjellig uttale. Til forskjell fra norsk representerer bokstaven her ikke korte vokaler.

chamorro er å den tredje bokstaven i alfabetet, mellom a og b. (Den første bokstaven er ', som representerer en glottal plosiv.) å representerer lyden [ɑ].

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Norsk Tidend, nr 2, 2017, s. 25
  2. ^ Haakon Nyhuus, red. (1907). «Aa (Å)». Illustreret norsk konversationsleksikon. I (1 utg.). Kristiania: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). s. 1. 
  3. ^ https://nyheder.tv2.dk/samfund/2018-03-22-70-aar-uden-dobbelt-a-bolle-aa-fylder-rundt
  4. ^ «Byen skifter navn». aarhusportalen.dk. 28. oktober 2010. Arkivert fra originalen 11. mars 2012. Besøkt 2. august 2011.