Y Gododdin

Det er generell enighet blant forskere at slaget som diktet minnes ville ha skjedd en gang rundt år 600 (skjønt datoen diskuteres fortsatt). Noen forskere har kommet fram til at diktet ble komponert i sørlige Skottland kort tid etter slaget, men andre mener at det har sin opprinnelse i Wales på 800- eller 900-tallet. Om det er fra 800-tallet er det ett av de tidligste dikt som er skrevet i en form av walisisk og det eldste bevarte dikt fra Skottland. Diktet er tradisjonelt tilskrevet skalden Aneirin og ble bevart i et manuskript kalt Boken til Aneirin som i dag er i et bibliotek i Cardiff.

Kongedømmet Gododdin, kjent i romerske tider som Votadini, holdt områder i det som i dag er sørøstlige Skottland, befolket av en stamme som talte et brytoniske språk. Diktet forteller om hvordan en styrke på 300 utvalgte krigere ble samlet, noen så langt unna som Piktland i nord og Gwynedd i sør. Etter et år i gilde ved Din Eidyn, dagens Edinburgh, angrep de Catraeth, et sted som antagelig er dagens Catterick i North Yorkshire. Etter flere dager med kamp mot overveldende odds var det til slutt kun kriger som kom tilbake i live. En annen versjon var det 363 krigere og tre som kom tilbake. Diktet er tilsvarende i etos (kulturelt særpreg) til heroisk diktning i henhold til helter som kjemper for æren alene, skjønt diktet er ikke fortellende.

Diktet er kjent fra et manuskript som er datert fra andre halvpart av 1200-tallet, delvis skrevet i mellomwalisisk rent ortografisk og delvis i gammelwalisisk. Om det er datert til slutten av 500-tallet vil det opprinnelig ha vært komponert i et kumbrisk språk, beslektet til gammelwalisisk språk, også kalt for «arkaisk ny-brytonisk». Manuskriptet inneholder flere vers som ikke har noen forbindelse med Gododdin og er derfor betraktet som innskudd. Et vers i Y Gododdin nevner kong Arthur, noe som har fått stor betydning ved å være den eldste kjent referanse til sagnhelten om det er riktig at verset kan dateres til slutten av 500-tallet eller tidlig på 600-tallet.

Det er kun et tidlig manuskript av Y Gododdin, antatt å dateres fra den andre halvparten av 1200-tallet; Boken til Aneirin. Det er i dag en akseptert oppfatning at dette manuskriptet er arbeidet til to skrivere, kjent som «Skriver A» og «Skriver B». Skriver A skrev ned 88 vers av diktet^[1], deretter etterlot han en blank side før han skrev ned fire relaterte dikt kjent som Gorchanau.^[2] Denne skriver skrev ned sin tekst i en mellomwalisisk ortografi. Skriver B la til tekst senere, og hadde tilsynelatende tilgang til et tidligere manuskript ettersom den teksten som denne teksten er i gammelwalisisk ortografi. Skriver B skrev 35 vers, noen av disse var varianter av vers tidligere gitt av Skriver A mens andre var selvstendige. Det siste verset er ufullstendig og det er tre folioer, blad, som mangler fra slutten av manuskriptet, og således er noe materiale beviselig gått tapt.^[3]

Det er forskjeller innenfor materialet gitt av Skriver B. De første 23 versene av Bs materiale viser tegn på delvis modernisering av ortografien mens de gjenværende viser en mer bibeholdelse av gammewalisiske egenskaper. Dette kan være at Skriver B begynte med delvis modernisering av ortografien mens han kopierte versene, men gikk etter en tid trett av dette og skrev av den gjenværende versene slik de var i de eldre manuskriptet. Forskeren Isaac har foreslått at Skriver B benyttet to kilder, kalt B1 og B2.^[4] Om dette er korrekt vil det bety at Aneirins bok har sin opprinnelse i tre kilder.

Versene som gjør diktet til hva det er^[5] er en rekke elegier eller klagesanger for krigere som falt i et slag mot en betydelig overlegen hær. Noen av versene refererer til hele hærskaren, andre samler seg om de enkelte helter. De forteller om hvordan kongen av Gododdin, Mynyddog Mwynfawr, samlet krigere fra flere britoniske kongedømmer og ga dem et storslått gilde for et helt år med festing og drikking av mjød i hans haller ved Din Eidyn før de dro på et hærtokt hvor bortimot de alle ble drept i kamp mot overlegne overmakt. I et vers er det sagt at det fienden besto av 100 000, i et annet at det var 180 for hver av Gododdins krigere.

Diktet er basert på et fast antall stavelser, skjønt det er en del uregelmessigheter som kan forklares med moderniseringen av språket i løpet av en muntlig videreføring av diktet til det ble skrevet ned. Det benytter rim, både enderim og indre rim, og noe er også med allitterasjon (enderim). Et antall vers kan åpne med de samme ordene, eksempelvis «Gwyr a aeth gatraeth gan wawr» («Mennene gikk til Catraeth ved gryningen»).

Samlingen synes å ha blitt sammen fra minst to forskjellige versjoner: i henhold til noen vers var det 300 menn fra Gododdin, og kun en mann, Cynon fab Clytno, overlevde; i andre vers var det 363 krigere og tre som overlevde, i tillegg til poeten som øyensynlig ikke ville ha blitt telt som en av krigerne (norrøne skalder deltok derimot aktivt i slag, da gjerne så nær kongen som mulig for å være øyenvitner). Navnene på omtrent 80 av krigerne blir navngitt i diktet.^[6]

Aneirins bok begynner med introduksjonen Hwn yw e gododin. aneirin ae cant («Dette er gododdinene; Aneirin sang den»). Det første verset kan være resitatorens prolog, komponert etter Aneirins død:

Det andre verset priser en individuell helt:

Et vers lovpriser hele hæren, eksempelvis nummer 13:

Mjød er nevnt i flere av versene, noen ganger med hentydningen til at det er forbundet til deres død. Det førte til at en del redaktører av versene på 1800-tallet trakk den slutning at krigerne gikk i kamp drukne.^[10] Imidlertid har Williams forklart at «mjød» her hadde en overført betydning og sto for alt krigerne mottok fra deres herre. Som motytelse var de forventet å «betale deres mjød» ved å være lojale til deres herre inntil døden. En tilsvarende sammenheng finnes i angelsaksisk poesi.^[11] Heltene som feires i diktet er ridende, og det er mange referanser til hester i diktet. Det er referanser til spyd, sverd og skjold, og til bruken av rustning (llurug, fra de latinske lorica).^[12] Det er flere referanser som indikerer at de var kristne, eller at dikteren var kristen, eksempelvis «botsøving» og «alter» mens fienden ble beskrevet som «hedninger». Flere av disse trekkene kan bli sett i vers 33:

D. Simon Evans har foreslått at de fleste, om enn ikke alle, referansene som peker mot kristendom er senere tillegg.^[14] Forskeren Short har kommentert at «Mange av verdiene i Gododdin er uttrykkelige hedenske. Når, for eksempel, vi leser at en kriger er i forfølgelse ... var nådeløs til hans blod dryppet... eller hører en mann priset for hans grusomhet, da vet vi at dette er en verden hvor kristne dyder om medlidenhet og nåde ikke ble høyt verdsatt».^[15]

Det blir gitt mange personnavn, men kun to finnes gjentatt og nedtegnet i andre kilder. En av krigerne var Cynon fab Clytno som Williams har identifisert med Cynon fab Clydno Eidin som er nevnt i eldre stamtavler.^[16] Det andre personnavnet som finnes i andre kilder er Arthur. Om omtalen av Arthur danner del av det opprinnelige diktet vil det være den eldste og tidligste referansen til Arthur som et mønster på tapperhet.^[17] I vers 99 priser poeten en av krigerne, Gwawrddur:

Mange av krigerne var ikke fra landområdene til Gododdin. Blant de steder som er nevnt er Aeron, antatt å være i området rundt elven Ayr og Elfed; området rundt Leeds er fortsatt kalt for Elmet. Andre kom mer langveisfra, eksempelvis fra «bortenfor Bannog», en referanse til fjellene mellom Stirling (antatt å ha vært området Manaw Gododdin) og Dumbarton (hovedfestningen til det britonske kongedømmet Strathclyde) – denne krigeren må ha kommet fra Piktland. Andre kom fra Gwynedd i nordlige Wales.^[19]

Tre av versene som er inkludert i manuskriptet har ingen sammenheng med emnet til de øvrige, unntatt at de også er knyttet til sørlige Skottland eller nordlige England heller enn til Wales. Et av disse er et vers som feirer britonenes seier over kongedømmet Strathclyde, også kalt for Alt Clut, under Eugein I av Alt Clut, her beskrevet som «sønnesønn av Neithon», over Domnall Brecc («Dyfnwal Frych» på walisisk), konge av Dalriada, som døde i år 642 i slaget ved Strathcarron:

Et annet vers synes å danne en del av et annet diktsyklus assosiert med Llywarch Hen. Det tredje innskuddet er et dikt kalt «Dinogad's Smock», en krybbesang rettet til et spedbarn ved navn Dinogad som beskriver hvordan hans far går på jakt og fiske.^[22] Innskuddene er tenkt å ha vært lagt til diktet etter at det har blitt skrevet ned, disse versene ble først skrevet ned der de var åpen plass i manuskriptet, deretter ble det satt inn diktet av en senere skriver som ikke forsto at de ikke hørte til verket. Verset om Strathcarron, eksempelvis, er det første verset til B-teksten av Aneirins bok, og Jackson har foreslått at det hadde sannsynligvis blitt satt inn på en åpen plass på toppen av den første siden av det opprinnelige manuskriptet.^[23] I henhold til Kochs rekonstruksjon er dette verset bevisst lagt til teksten i Strathclyde.

Et emne som har gitt diskusjoner blant forskere siden begynnelsen av 1800-tallet er datering av Y Gododdin. Om diktet ble komponert kort tid etter slaget må det ha skjedd etter 638 da Din Eidyn falt i løpet av kongedømmet til Oswiu av Northumbria, konge av Bernicia, en hendelse som er antatt å ha betydd sammenbruddet til kongedømmet Gododdin.^[24] Om diktet er av en senere komposisjon kan det bedømmes ut fra ortografien til den andre delen av skriver Bs tekst. Det er antatt å ha skjedd på 800- eller 900-tallet, skjønt noen forskere har ikke avskrevet at det kunne ha skjedd på 1000-tallet.^[25]

Det meste av debatten omkring diktets datering har henvist til lingvistiske argumenter. Kenneth Jackson konkluderer at flertallet av endringene som omformet oldtidens britisk-keltiske språk til primitivt walisisk tilhørte perioden fra midten av 400-tallet og fram til slutten av 500-tallet.^[26] Dette medførte synkope (sammentrekning av ord) og tap av siste stavelser. Forskeren Sweetser gir eksempelet av navnet Cynfelyn funnet i Y Gododdin: i britisk-keltisk ville dette ha vært Cunobelinos. Den midterste «o» uten trykk og siste «os» uten trykk har gått tapt.^[27] Forskeren Ifor Williams, hvis tekstutgave fra 1938 har lagt grunnlaget for moderne forskning av diktet, betraktet at deler av diktet kan bli sett på som sannsynlig fra slutten av 500-tallet. Diktet vil ha blitt muntlig framført i en periode før det ble skrevet ned.^[28] Forskeren Dillon har kastet tvil om datering ved å argumentere at det er usannsynlig at det ble gjort på slutten av 500-tallet. Primitivt walisisk ville ha blitt utviklet til et språk «ikke særlig tidligere enn på 800-tallet». Han forslår at diktet kan ha blitt komponert på 800-tallet på tradisjonelle temaer og tilskrevet Aneurin.^[29] Jackson derimot betrakter at det er «ingen virkelig substans» i disse argumentene, og peker på at diktet kan ha blitt videreført muntlig for en lang periode før det ble skrevet ned, og deretter modernisert av resitatorene. Det er uansett ingenting i bruken av språket som utelukker en datering på en gang rundt 600.^[30] Koch foreslår en heller tidlig dato, omtrent 570, og foreslår også at diktet kan ha eksistert i skrevet form i løpet av 600-tallet, noe som er langt tidligere enn vanligvis antatt. Da Koch gikk gjennom argumentene om diktets datering i 1997 uttalte han:

«I dag, muligheten for en likefrem forfalskning – noe som ville innebære et anakronistisk bedrageri, i henhold til et moderne litterært konsept, inn i tidlig walisisk tradisjon – er ikke lenger i seriøs argumentasjon. Heller, det fortellende spektrum av alternativer strekker seg fra et korpus av Y Gododdin som er hovedsakelig en litterær frambringelse av middelalderens Wales basert på en rimelig tynn tråd av tradisjoner fra det gammel-brytoniske nord til et korpus som er hovedsakelig gjenopprettelig som en tekst faktisk komponert i en tidligere tid og sted».^[31]

Koch selv antar at en betydelig del av diktet kan bli datert til 500-tallet. Forskeren Greene betraktet i 1971 at språket i diktet var 800-tall heller enn 500-tall^[32], og Isaac skrev i 1999 ved å hevde lingvistiske bevis ikke nødvendigvis daterte diktet som helhet før 800-tallet eller 900-tallet.^[33]

Den andre tilnærmingen til diktets datering har vært å se det fra en historisk synsvinkel. Charles-Edwards konkluderte i 1978 at:

«De historiske argumentene forslår derfor at diktet er et autentisk verk av Aneirin; at vi kan etablere diktets vesentlig vesen fra to bevarte versjoner, men at vi kan ikke, unntatt i imøtekommende omstendigheter, etablere ordsammensetningen til originalen».^[34]

Dumville, i kommenteringen av disse forsøkene på å etablere diktets historiske korrekthet i 1988, uttalte at «I tilfelle av autentisitet, uansett hva vi mener med det, er ikke bevist; men det betyr ikke at det ikke kan bli det».^[35] Det faktum at det store flertallet av krigere nevnt i diktet ikke er kjent fra andre kilder har blitt fremmet av flere forfattere som et argument mot ideen at diktet kan være en senere komposisjon. Diktene som er kjent for å være senere «forfalskninger» har opplagt blitt skrevet for en hensikt, eksempelvis for å forsterke kravene til et bestemt dynasti. De menn som blir minnet i Y Gododdin opptrer ikke i noen slektslister for noe walisisk dynasti.^[36] Breeze har kommentert at «det er vanskelig å se hvorfor en senere dikter skulle ta på seg bryet å minnes menn som bortsett fra diktet selv var blitt glemt».^[37]

Diktet er plassert i det område som i dag er sørlige Skottland og nordøstlige England. En gang rundt året 600 omfattet dette området et antall brytoniske kongedømmer eller stammer. Utover Gododdin opptok kongedømmet Alt Clut området rundt Strathclyde og kongedømmet Rheged dekket deler av Galloway og Cumbria. Lengre sør lå kongedømmet Elmet i området som i dag kalles for Leeds. Disse områdene dekket som senere ble kjent på walisisk som «Yr Hen Ogledd» («Det gamle nord»). Gododdinene, kjent som votadiniene i det romersk-britiske tiden dekket et område fra Firth of Forth og så langt sør som elven Wear i det nordøstlige England. I moderne begreper omfattet deres landområder mye av Clackmannanshire, Lothian og grenseområdene (Scottish Borders). Deres hovedstad (uten at det var by normal forstand) var sannsynligvis Din Eidyn, i dag kjent som Edinburgh. I løpet av denne tiden hadde det området som senere ble kjent som Northumbria blitt bosatt og økende dominert av angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia.^[38]

I Historia Brittonum, tilskrevet Nennius, er det en referanse til flere poeter i dette området i løpet av 500-tallet. Etter å ha nevnt Ida av Bernicia, grunnleggeren av den northumbrianske kongelige ætt som styrte mellom 547 og 559, fortsetter Historia Brittonum med å si:

«På den tiden var Talhaearn, far av musene, berømt i diktning, og Neirin, Taliesin, Blwchfardd og Cian som er kalt for Gweinthgwawd, ved en og samme tid var kjente i britisk diktning».^[39]

Ingenting har blitt bevart av verkene til Talhaearn, Blwchfardd og Cian, men diktene tilskrevet Taliesin ble utgitt av Ifor Williams i Canu Taliesin og ble betraktet av ham for å være sammenlignbar i oldtiden til Y Gododdin. Denne diktningen priser Urien av Rheged og hans sønn Owain, og omtaler Urien som herre av Catraeth.^[40]

Y Gododdin er ikke et fortellende dikt, men rekke klagesanger (elegier) for helter som døde i et slag. Denne historien ville ha vært velkjente for de opprinnelige tilhørerne. Diktets sammenheng og kontekst må utarbeides fra teksten i seg selv. Det har blitt forskjellige tolkninger til hendelsene som blir gjengitt i diktet. Thomas Stephens, en walisiske forsker fra 1800-tallet, identifiserte gododdinene med votadiniene og Catraeth som Catterick i North Yorkshire.^[41] Han knyttet diktet til slaget ved Degsastan en gang i år 603 mellom kong Æthelfrith av Bernicia og gælere under Áedán mac Gabráin, konge av Dalriada. Gwenogvryn Evans i sin utgave og oversettelse av Aneirins bok fra 1922 hevdet at diktet refererte til et slag rundt området Menai Strait (Afon Menai), stredet mellom Anglesey og fastlandet Wales, i 1098, og endret teksten for å tilpasse denne teorien.^[42]

Den mest generelt aksepterte tolkningen for slaget ved Catterick er den som er blitt fremmet av Ifor Williams i hans Canu Aneirin som først ble utgitt i 1938. Williams tolket mynydawc mwynvawr i teksten til å være en referanse til en person, Mynyddog Mwynfawr på moderne walisisk. Mynyddog var i Williams versjon konge av Gododdin med sitt hovedsete i Din Eidyn (dagens Edinburgh). En gang rundt år 600 samlet Mynyddog rundt 300 utvalgte krigere, noen så langveisfra som Gwynedd. Han bød dem et gilde ved Din Eidyn for et år og ledet dem deretter på et angrep på Catraeth, som Williams er enig med Stephens kan identifiseres med Catterick og som var angelsaksisk. Disse utvalgte krigerne ble møtt av en betydelig større hær fra de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia.^[43]

Slaget ved Catraeth har blitt betraktet som et forsøk å motstå framgangen til anglerne som sannsynligvis hadde besatt tidligere Votadini-landområder i Bryneich i dagens nordøstlige England og gjort det til anglernes kongedømme Bernicia. En tid etter slaget absorberte anglerne kongedømmet Gododdin, muligens etter at deres hovedstad Din Eidyn falt i 638, og lot det bli en del av kongedømmet Northumbria.

Denne fortolkningen har blitt akseptert av de fleste moderne forskere. Jackson aksepterer fortolkningen, men mener at en styrke på 300 menn ville ha vært altfor liten til å påta seg den oppgave som var pålagt dem. Han mener at 300 krigere til hest ville ha blitt fulgt av et større antall fotsoldater, men som ikke ble betraktet verdig til å bli nevnt i diktet.^[44] Jarman følger også Williams' fortolkning.^[45] Jackson foreslår at etter kongedømmet Gododdin falt og ble erobret, i eller rundt år 638, ble diktet bevart i Strathclyde som opprettholdt sin uavhengighet i flere århundrer. Han mener at det først ble skrevet ned i Strathclyde etter en periode av muntlig overlevering og på slutten av 800-tallet.^[46] Det vil være av betydelig interesse i emner og diktning knyttet til Gododdin i Gwynedd ettersom det walisiske kongedømmets opphavsmyter besto av at Cunedda Wledig kom sørover fra Manaw Gododdin.

I 1997 utga John Koch en ny studie av Y Gododdin som besto av et forsøk å rekonstruere det opprinnelige diktet skrevet på primitivt walisisk, eller som Koch foretrekker å kalle dette språket, «arkaisk ny-britonisk». Dette arbeidet innebar også en ny og svært forskjellig fortolkning av diktets bakgrunn. Koch ga oppmerksomhet til et dikt i Canu Taliesin kalt for «Gweith Gwen Ystrat» («Slaget ved Gwen Ystrat»):

Det er også en referanse til Catraeth i et noe senere dikt, Moliant Cadwallon, et panegyrisk dikt adressert til Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, antatt å ha vært diktet en gang rundt 633.^[48]

To strofer i dette diktet er oversatt av Koch som «fierce Gwallawc wrought the great and renowned mortality at Catraeth» («bistre Gwallawc rystet den store og kjente dødelighet ved Catraeth»). Han identifiserer Gwallawc som «Guallauc» som var en av de konger som kjempet mot Bernicia i allianse med Urien. Koch trekker oppmerksomhet til omtalen av «meibion Godebawc» («sønnene til Godebog») som en fiende i vers 15 i Y Gododdin og peker på at i henhold til gamle walisiske slektstavler var Urien og andre britonske konger etterkommere av «Coïl Hen Guotepauc».^[49]

Han mener at i lys av referansene i tre dikt at det er mulig å identifisere angrepet på Catraeth som er nedtegnet i Y Gododdin med slaget ved Gwen Ystrat. Dette ville datere diktet til rundt 570 heller enn til ca. 600 som ble favorisert av Williams og andre. Han tolker gododdinene som å ha kjempet britonene fra Rheged og Alt Clut i en maktkamp i Elmet med angelske allierte på begge sider, Rheged i en allianse med Deira. Han peker på at i henhold til Historia Britonnum var det Rhun, sønn av Urien Rheged, som døpte prinsesse Aenfled av Deira, hennes far Edwin og 12 000 av hans undersåtter i 626 eller 627.^[50]

Urien Rheged var således den egentlige seierherre i slaget. Mynyddog Mwynfawr er ikke et personnavn, men en personlig beskrivelse i betydningen «fjellgilde» eller «fjellhøvdingen».^[51] Noen aspekter av Kochs syn på den historiske sammenhengen har blitt kritisert av både Oliver Padel og Tim Clarkson. Sistnevnte har eksempelvis hevdet at referansen i Gweith Gwen Ystrat er til «mennene fra Catraeth»; det uttrykker ikke at slaget var kjempet ved Catraeth og at i henhold til Beda den ærverdige var det Paulinus, ikke Rhun, som døpte det store følget fra Deira.^[52]

Den første kjente oversettelsen av Y Gododdin var ved Evan Evans («Ieuan Fardd») som trykte ti vers med en latinsk oversettelse i hans bok Some Specimens of the Poetry of the Antient Welsh Bards, utgitt i 1764.^[53] Den komplette teksten ble første gang trykt av Owen Jones i Myvyrian Archaiology i 1801. Engelske oversettelser av diktet ble utgitt av William Probert i 1820 og av John Williams (Ab Ithel) i 1852, fulgt av oversettelser av William Forbes Skene i hans Four Ancient Books of Wales (1866) og av Thomas Stephens for Cymmrodorion Society i 1888. Gwenogvryn Evans produserte en faksimilekopi av Aneirins bok i 1908 og et utgave med en oversettelse i 1922.

Den første pålitelig utgave var Canu Aneirin av Ifor Williams med et noteregister på walisisk, utgitt i 1938. Nye oversettelser basert på dette verket ble utgitt av Kenneth H. Jackson i 1969 og, med ny modernisert walisisk tekst og ordliste, av A.O.H. Jarman i 1988. En faksimileutgave i farger av manuskriptet med en introduksjon av Daniel Huws ble utgitt av South Glamorgan County Council og Det nasjonale bibliotek i Wales i 1989. John Kochs nye utgave med det mål å gjenskape den opprinnelige teksten kom i 1997. Det har også vært en antall oversettelser med det mål å presentere Y Gododdin som skjønnlitteratur heller enn som en forskningsrapport. Eksempler er oversettelser av Joseph P. Clancy i The earliest Welsh poetry (1970) og Steve Shorts oversettelse fra 1994.

Det er et antall referanser til Y Gododdin i senere walisisk poesi fra middelalderen. I det velkjente diktet Hirlas Owain fra 1100-tallet av Owain Cyfeiliog priser poetens hans egen hær og sammenligner dem til heltene i Y Gododdin og benytter det som en modell. En noe senere dikter, Dafydd Benfras, har i en lovprisning adressert til Llywelyn den store fremmet ønsket om å bli inspirert til «to sing as Aneirin sang / The day he sang the Gododdin» («å synge som Aneirin sang / Dagen han sang Gododdin»). Etter denne perioden synes det som om Y Gododdin ble fullstendig glemt i Wales i flere århundrer inntil Evan Evans (Ieuan Fardd) gjenoppdaget manuskriptet på slutten av 1700-tallet. Fra tidlig på 1800-tallet og framover kom det flere hentydninger og referanser til Y Gododdin i walisisk poesi.

På engelsk var Y Gododdin en betydelig innflytelse på den lange diktet In Parenthesis (1937) av David Jones hvor han reflekterer over det blodbad og nedslaktning som han var vitne til under den første verdenskrig.^[54] Jones benytter et sitat fra Y Gododdin i begynnelsen av hvert av de syv seksjonene i sitt eget verk. En annen poet som skrev på engelsk, Richard Caddel, benyttet Y Gododdin som grunnlag for sitt vanskelige, men meget lovpriste dikt For the Fallen (1997), skrivet til minne av hans sønn Tom.^[55]

Diktet har også inspirert et antall historiske romaner, blant annet The Shining Company (1990) av Rosemary Sutcliff. I 1989 utga det britiske industribandet Test Dept et album med tittelen Gododdin og hvor ord fra diktet ble satt til musikk, delvis i original og delvis i engelsk oversettelse. Dette var et samarbeid med det walisiske avantgarde teatergruppen Brith Gof, og ble framført i Wales, Tyskland, Italia, Nederland og Skottland.^[56]

• Berggren, J. Lennart & Jones, Alexander (2000): Ptolemy's «Geography»: An Annotated Translation of the Theoretical Chapters. Princeton University Press: Princeton and Oxford. ISBN 0-691-01042-0
• Breeze, Andrew (1997): Medieval Welsh literature. Four Courts Press. ISBN 1-85182-229-1
• Charles-Edwards, Thomas (1978): «The authenticity of the Gododdin: a historian's view» i Bromwich, Rachel & R. Brinley Jones (red) Astudiaethau ar yr hengerdd: cyflwynedig i Syr Idris Foster Caerdydd: Gwasg Prifysgol Cymru. ISBN 0-7083-0696-9 pp. 44-71
• Clancy, Joseph P. (1970): The earliest Welsh poetry. Macmillan.
• Clarkson, Tim (1999): «The Gododdin Revisited» i The Heroic Age 1.
• Dillon, Myles & Chadwick, Nora K. (1973): The Celtic realms Cardinal. ISBN 0-351-15808-1
• Dumville, D. (1988): «Early Welsh poetry: problems of historicity» i Roberts, Brynley F. (red) Early Welsh poetry: studies in the Book of Aneirin. Aberystwyth: National Library of Wales. ISBN 0-907158-34-X
• Evans, D. Simon (1977): «Aneirin- bardd Cristionogol?» i Ysgrifau Beirniadol 10. Gwasg Gee. sidene 35-44
• Evans, D. Simon (1978): «Iaith y Gododdin» i Bromwich, Rachel & R. Brinley Jones (red) Astudiaethau ar yr hengerdd: cyflwynedig i Syr Idris Foster Caerdydd: Gwasg Prifysgol Cymru. ISBN 0-7083-0696-9 sidene 72-88
• Evans, D. Simon (1982): Llafar a llyfr yn yr hen gyfnod : darlith goffa G.J. Williams Gwasg Prifysgol Cymru. ISBN 0-7083-0817-1
• Evans, Stephen S. (1997): The heroic poetry of Dark-Age Britain : an introduction to its dating, composition, and use as a historical source. Lanham, Md.: University Press of America. ISBN 0-7618-0606-7
• Greene, David (1971): «Linguistic considerations in the dating of early Welsh verse». Studia Celtica VI, sidene 1-11
• Huws, Daniel (red.) (1989): Llyfr Aneurin: a facsimile. South Glamorgan County Council & The National Library of Wales. ISBN 0-907158-33-1
• Isaac, G. R. (1999): «Readings in the history and transmission of the Gododdin». Cambrian Medieval Celtic Studies 37 sidene 55-78
• Jackson, Kenneth H. (1953): Language and history in early Britain: a chronological survey of the Brittonic languages first to twelfth century A.D. Edinburgh: Edinburgh University Press.
• Jackson, Kenneth H. (1969): The Gododdin: The Oldest Scottish poem. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 0-85224-049-X
• Jarman, A.O.H. (red.) (1988): Y Gododdin. Britain's Oldest Heroic Poem. The Welsh Classics vol. 3. Gomer. ISBN 0-86383-354-3
• Koch, John T. 1997. The Gododdin of Aneurin: text and context from Dark-Age North Britain. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 0-7083-1374-4
• O'Hehir, Brendan (1988): «What is the Gododdin» i Roberts, Brynley F. (red) Early Welsh poetry: studies in the Book of Aneirin Aberystwyth: National Library of Wales. ISBN 0-907158-34-X
• Padel, Oliver (1998): «A New Study of the Gododdin» i Cambrian Medieval Celtic Studies 35.
• Short, Steve (1994): Aneirin: The Gododdin, oversatt av Steve Short. Llanerch Publishers. ISBN 1-897853-27-0
• Stephens, Thomas (1876): The literature of the Kymry: being a critical essay on the history of the language and literature of Wales Andre utgave. Longmans, Green and Co..
• Sweetser, Eve (1988): «Line-structure and rhan-structure: the metrical units of the Gododdin corpus» i Roberts, Brynley F. (red) «Early Welsh poetry: studies in the Book of Aneirin». Aberystwyth: National Library of Wales. ISBN 0-907158-34-X pp. 139-154
• Turner, Sharon (1803): A vindication of the genuiness of the ancient British poems of Aneurin, Taliesyn, Llywarch Hen and Merddin, with specimens of the poems. E. Williams.
• Williams, Ifor (1938): Canu Aneirin: gyda rhagymadrodd a nodiadau Aberystwyth: Gwasg Prifysgol Cymru.
• Williams, Ifor (1944): Lectures on early Welsh poetry. Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies, 1944.
• Williams, Ifor (1980): The beginnings of Welsh poetry: studies. Rachel Bromwich (red.); Cardiff: University of Wales Press, andre utgave. ISBN 0-7083-0744-2
• Wmffre, Iwan (2002): «Mynydawc – ruler of Edinburgh?» Studi Celtici 1, sidene 83-105

• Colour facsimile of the Book of Aneirin from «Gathering the Jewels»
• Y Gododin på walisisk og i engelsk oversettelse ved John Williams
• The Book of Aneurin, originaltekst og engelsk oversettelse av Skene
• Edinburgh Castle, og kommentarer på Y Gododdin