Wales

De engelske ordene «Wales» og «Welsh» stammer fra det samme vestgermanske ordet Walh (entall) Walha (flertall) - velsk, som har en betydning i retning av «annerledes» (på samme måte som områdene Vallonia, Valakia på Kontinentet har fått via gammelkirkeslavisk.^[4][5][6][7]

Angelsakserne snakket gammelengelsk og benyttet uttrykket Wælisc når de omtalte de keltiske britonerne og omtalte deres landområder som Wēalas.^[4] Historisk har en ikke i Storbritannia begrenset bruken av disse ordene til det området vi i dag kaller Wales eller walisere, men til alt angelsakserne kunne forbinde med britonerne, herunder andre områder på De britiske øyer, som Cornwall) og germanske områder som ble forbundet med de keltiske britonerne som Walworth i grevskapet Durham og Walton i West Yorkshire),^[8] samt gjenstander forbundet med ikke-germanske europeere, slik som walnut («valnøtt»).

Dagens walisiske navn for walisere er Cymry og Cymru er det walisiske navnet for Wales. Disse ordene, som begge uttales kəm.rɨ, stammer fra det brytonske ordet combrogi som betyr «felles landsmenn».^[9] Bruken av ordet Cymry som en beskrivelse av en selv, stammer fra tiden etter at romerne hadde trukket seg ut og beskriver forholdet mellom waliserne og de brytonsk-talende folkene i det nordlige England og det sørlige Skottland, folkene av Yr Hen Ogledd («Det gamle nord»). Det legger vekt på forestillingen om at waliserne og «mennene fra nord» var et folk, som skilte seg ut fra andre folk.^[10] Denne betegnelsen ble illustrerende nok ikke benyttet om folk fra Cornwall eller Bretagne, til tross for at disse hadde samme kulturelle og språklige bakgrunn som både waliserne og «mennene fra nord». Ordet ble tatt i bruk som en selvbeskrivelse sannsynligvis før 800-tallet.^[11] Det er referert til dette i hyllingsdiktet til Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd (Moliant Cadwallon av Afan Ferddig), ca. 633.^[12] I walisisk litteratur ble ordet Cymry benyttet gjennom middelalderen for å beskrive waliserne, mens også det eldre ordet Brythoniaid fortsatt ble brukt for å beskrive enhver britoner, inklusive waliserne, og dette var vanlig i litteraturen fram til rundt 1100. Deretter fortsatte bruken av ordet Cymry som er henvisning til waliserne. Fram til rundt 1560 ble ordet stavet Kymry eller Cymry, uavhengig av om det ble vist til landet eller folket.^[9]

De latinske formene Cambrian, Cambric og Cambria overlevde som mindre brukte alternative former Wales, walisisk og walisere. Eksempler på dette er Cambrian Mountains (som dekker det meste av Wales og ga navn til den geologiske perioden Kambrium), avisen Cambrian News, samt virksomheter som Cambrian Airways, Cambrian Railways, Cambrian Archaeological Association og Royal Cambrian Academy of Art. Utenfor Wales eksisterer den beslektede formen Cumbria i Nordvest-England, som var en del av Yr Hen Ogledd. Denne formen opptrer også i blant i litterære sammenhenger, hvor den mest kjent er kanskje den pseudohistoriske Historia Regum Britanniae av Geoffrey of Monmouth, hvor den fiktive personen Kamber er framstilt som konge av Cymru.

Wales har ikke vært selvstendig siden 1282, da landet ble erobret av den engelske kongen. Wales har vært del av Storbritannia siden 1707 og ble styrt direkte fra London inntil 1999. Den keltiske egenarten er blitt beholdt og har ifra 1800-tallet dannet grunnlag for en nasjonalistisk bevegelse, Plaid Cymru, som i 1974 fikk to representanter i det britiske parlamentet.

Nasjonalforsamlingen for Wales utgjør dagens styresmakt, men den har bare begrenset myndighet delegert fra det britiske parlamentet.

Wales er et land som er en del av Storbritannia.^[13][14] Konstitusjonelt sett er Storbritannia de jure en enhetsstat med sin folkevalgte forsamling og regjering i Westminster. I Underhuset er Wales representert med 40 parlamentsmedlemmer (av totalt 650) valgt inn fra valgkretser i Wales. Etter valget 2017 har Labour Party 28 av disse plassene, Plaid Cymru fire og de konservative åtte plasser. Wales har en egen minister («Secretary of State for Wales») i den britiske regjeringen og denne er ansvarlig for saker som er særlig knyttet til Wales. Wales Office (engelsk) eller Swyddfa Cymru (walisisk) er et departement i regjeringen med ansvar for gjennomføring av selvstyre i Wales og «reserverte» (ikke-delegerte) saker som angår Wales. Departementet ble opprettet i 1999 og har kontorer i London og Cardiff.

Det ble avholdt folkeavstemninger i Wales og Skottland i 1997 som bestemte at det skulle etableres en form for selvstyre i begge land. I Wales begynte denne devolusjon-prosessen med en lov av 1998 («Government of Wales Act 1998», som etablerte Nasjonalforsamlingen for Wales (walisisk: Cynulliad Cenedlaethol Cymru).^[15] Fullmakter som tidligere lå hos Wales-ministeren ble overført til de nye walisiske myndighetene 1. juli 1999, og den walisiske nasjonalforsamlingen fikk ansvaret for disponeringen av den britiske regjeringens bevilgninger for de walisiske områdene.^[16] Loven fra 1998 ble supplert med en ny lov i 2006 (Government of Wales Act 2006) som utvidet nasjonalforsamlingens myndighet ved at det fikk lovgivningsmyndighet tilsvarende Skottlands parlament og Den nordirske forsamling. Den walisiske nasjonalforsamlingen har 60 medlemmer, kalt Assembly Members (walisisk: Aelodau y Cynulliad). Medlemmene er valgt for fire år gjennom et blandet, proporsjonalt system. 40 av medlemmene representerer geografiske valgkretser hvor de er valgt gjennom flertallsvalg i en-mannskretser. De resterende 20 representantene blir valgt fra fem regioner hvor hver av dem representerer mellom syv og ni valgkretser, beregnet ved D'Hondts metode for forholdstallsvalg.^[17] Nasjonalforsamlingen velger en førsteminister, som velger medlemmer av den walisiske regjeringen.

Med hensyn til det lokale styret, er Wales delt inn i 22 distrikter, eller hovedområder («principal areas»^[18]) som er en enhetlig myndighet med lokalt selvstyre. De 22 hovedområdene i Wales har forskjellige benevnelser – 9 grevskap (counties), 3 byer (cities) og 10 grevskapsdistrikter (county boroughs) – men alle har samme status. Hovedområdene ble opprettet 1. april 1996.

De åtte grevskapene som fantes mellom 1974 og 1996 kalles nå bevarte grevskap, og har visse seremonielle funksjoner. Hovedområdene er ansvarlige for alle lokale offentlige tjenester, herunder utdanning, sosiale tjenester, miljø og veier.^[19]

Hovedområdene er counties, med mindre det er markert * for byer (cities) eller † (for County Boroughs). Walisiske benevnelser er i parentes der hvor de er annerledes enn engelsk.

NB: Wales har seks byer med bystatus (cities). I tillegg til Cardiff, Newport og Swansea, er dette Bangor, St Asaph og St Davids.

Wales er et hovedsakelig fjelland på den vestlige siden av det sentrale, sørlige Storbritannia.^[20] Det er rundt 270 km fra nord til sør, og rundt 100 km øst-vest.^[21]

Wales grenser til England i øst og mot sjøen i de andre retningene: Irskesjøen mot nord og vest, St. George's Channel og Det keltiske havet mot sørvest og Bristolkanalen mot sør.^[22][23] Wales har en kystlinje på 2 700 km, inkludert fastlandet, Anglesey og Holyhead.^[24] Wales har over 50 øyer utenfor fastlandet, den største av disse er Anglesey i nordvest.

Den første grensen mellom Wales og England var sonal, bortsett fra området rundt elven Wye som var den første anerkjente grensen.^[25] Offas dike hadde til hensikt å skape en tidlig, tydelig grense, men dette ble forpurret av Gruffudd ap Llewellyn, som inntok områder på den andre siden av diket.^[25] The Act of Union fra 1536 etablerte en lineær grense som strakk seg fra munningen av elven Dee til munningen av Wye.^[25] Men selv etter denne lovgivningen var deler av grensedragningen uklar og ble endret fram til Welsh Sunday Closing act of 1881, som påla de lokale virksomheter å bestemme hvilket land de var underordnet, og om de ville følge walisisk eller engelsk lovgivning.^[25]

Mye av Wales varierte natur er kupert, med fjell og åser., særlig i de nordlige og sentrale regionene. Fjellene ble dannet under den siste istiden. Det høyeste fjellområdet i Wales er Snowdonia (walisisk: Eryri), hvor fem topper er over 1 000 moh. Den høyeste av disse er Snowdon (walisisk: Yr Wyddfa) på 1 085 moh.^[26][27] De 14 walisiske fjellene, eller 15 dersom en inkluderer Garnedd Uchaf - ofte utelatt på grunn av dets lave primærfaktor - med en høyde over 3 000 fot (910 meter) blir ofte kalt Welsh 3000s og ligger innenfor en lite område i nordvest.^[28]

Wales har tre nasjonalparker: Snowdonia, Brecon Beacons og Pembrokeshire Coast. Landet har Area of Outstanding Natural Beauty.^[29] Disse områdene er blant andre Anglesey, Clwydianåsene, Gowerhalvøya og Wyedalen.

I Wales brukes britiske pund, forkortet GBP.

I en bok fra 1707, Archaeologia Britannica, påviser Edward Lhuyd, bestyrer av Ashmolean Museum, likheten mellom de to keltiske språkgruppene: brittonsk eller P–keltisk (bretonsk, kornisk og walisisk), og goidelsk eller Q–keltisk (irsk, manx og skotsk-gælisk). Han hevdet at brittonsk stammet opprinnelige fra Gallia (dagens Frankrike), og at goidelsk stammet opprinnelig fra Den iberiske halvøy. Lhuyd konkluderte med at ettersom språkene hadde keltisk bakgrunn, måtte alle de som snakket disse språkene være keltere. Ifølge nyere hypoteser, som også er gjeldende i dag, er brittonske og goidelske språk, kjent under fellesnavnet øykeltiske språk, utviklet sammen for en tid, adskilt fra kontinentalkeltiske språk. Fra 1700-tallet ble folkene fra Bretagne, Cornwall, Irland, Man, Skottland og Wales kjent som keltere, og ansett som dagens keltiske nasjoner.^[30][31]

Oversettelsen av Bibelen til walisisk bidro til å opprettholde walisisk i dagliglivet. Det nye testamente ble oversatt av William Salesbury i 1567, etterfulgt av en fullstendig bibeloversettelse av William Morgan i 1588.

En egen språklov av 1993 («Welsh Language Act 1993») og Government of Wales Act 1993 fastslår at engelsk og walisisk er likestilte språk. Engelsk blir i realiteten snakket av alle i Wales, og er de facto hovedspråket. Blandingsspråk mellom walisisk og engelsk er imidlertid vanlig over hele Wales og er kjent under en rekke navn, men er ikke anerkjent blant språkforskerne.^[32] «Wenglish» er den walisiske engelske dialekten, og er påvirket av walisisk grammatikk og inneholder ord som stammer fra walisisk. Det det nordlige og vestlige Wales er det fortsatt en rekke områder hvor et flertall av befolkningen bruker walisisk som førstespråk, og engelsk som sekundærspråk. Folketellingen i 2011 viste at 562 016 personer, eller 19,0 % av den walisiske befolkningen, kunne snakke walisisk, en nedgang fra 20,8 % i folketellingen i 2001.^[33][34] Selv om det fortsatt er enspråklighet blant små barn, blir livslang enspråklighet i walisisk ansett for å høre fortiden til.^[35]

Veiskilt er vanligvis på begge språk dersom det er forskjell på det engelske og det walisiske navnet (for eksempel «Cardiff» og «Caerdydd»). Beslutningen om hvilket navn som skal stå først eller øverst blir tatt av de lokale myndighetene.

Kristendom er den største religionen i Wales, med 57,6 % av befolkningen som beskriver seg selv som kristen i folketellingen i 2011.^[36] Den anglikanske Kirken i Wales med 56 000 medlemmer er det største trosamfunnet.^[37] Den er en del av det anglikanske kirkefellesskap og var en del av Den engelske kirke fram til disse ble skilt i 1920 som følge av Welsh Church Act 1914. Presbyterian Church of Wales utviklet seg fra den walisiske metodiske vekkelsen på 1700-tallet og gikk ut fra Den engelske kirke i 1811.^[38]

I 1904 og 1905 var det en protestantisk vekkelse i landet, ledet av Evan Roberts som fikk stor innvirkning på samfunnslivet^[39] da trolig 150 000 mennesker ble omvendt «på nytt» til kristendommen.^[40] Denne ble en forløper til Pinsevekkelsen.

Det nest største trossamfunnet i Wales er Den katolske kirke, med anslagsvis 43 000 medlemmer.^[37] De ikke-kristne trossamfunnene er små i Wales, og utgjør anslagsvis 2,7 % av befolkningen.^[36] Folketellingen i 2011 registrerte 32,1 % av befolkningen som oppga ingen trosamfunn, mens 7,6 % svarte ikke.^[36] Wales skytshelgen er St. David (walisisk: Dewi Sant), med nasjonaldagen St. Davids dag (walisisk: Dydd Gŵyl Dewi Sant) blir feiret hvert år 1. mars.

Islam er det største ikke-kristne trossamfunnet i Wales, med mer enn 24 000 (0,8 %) medlemmer ifølge folketellingen i 2011.^[36] 2 Glynrhondda Street i Cathays i Cardiff,skal være den første moskeen i Storbritannia^[41][42] grunnlagt i 1860 av sjømenn fra Jemen og Somalia som reiste mellom Aden og Cardiff Docks.^[43] Om den faktisk er den første moskeen er imidlertid omstridt, da dette kan være Liverpool Muslim Institute fra 1891.^[44]

Det er også kommuniteter av hinduer og sikher, hovedsakelig i de sør-walisiske byene Newport, Cardiff og Swansea, mens den største konsentrasjonen av buddhister er i det vestlige, landlige county Ceredigion.^[45] Jødedom var det første ikke-kristne trossamfunnet som ble etablert i Wales etter den romerske tiden, men ved folketellingen i 2001 var deres medlemskap sunket til rundt 2 000 medlemmer,^[46] og omtrent det samme antallet ble rapportert i 2011-tellingen.^[36]

Wales har en egen kultur med sine egne kulturelle særtrekk, herunder et eget språk, skikker, høytidsdager og musikk.

Wales har tre UNESCO verdensarvsteder: Kong Edvard Is slott og bymurer: Harlech Castle, Beaumaris Castle, Caernarfon Castle og Conwy Castle (Gwynedd) (fra 1986), Pontcysyllteakvedukten (fra 2009) og Blaenavon industrielle landskap (fra 2000).^[47]

Eisteddfod er en form for tradisjonell kulturfestival med røtter tilbake til det 12. århundre. Siden 1861 avholdes den nasjonale Eisteddfod i Wales, en festival som har vokst til å bli Europas største musikk- og diktfestival.^[48]

Levningene av religiøse og mytologiske forestillinger hos de førkristne, hedenske britonere, den stedegne walisisktalende befolkningen i Britannia (Wales, England, og sørlige Skottland), har blitt overlevert til ettertiden i en meget endret utgave i middelalderens walisiske manuskripter som Llyfr coch Hergest (Hergests røde bok), Llyfr Gwyn Rhydderch (Rhydderchs hvite bok), Llyfr Aneirin (Boken til Aneirin), og Llyfr Taliesin (Boken til Taliesin).

Prosafortellingene i de hvite og røde bøkene er kjent kollektivt som Mabinogion, en tittel gitt til dem av deres første oversetter, Charlotte Guest, og er siden også benyttet av senere oversettere. Dikt som Cad Goddeu (Slaget ved trærne) og mnemoniske (det som hjelper hukommelsen) tekstlister som De walisiske triader og Tretten skatter på øya Britannia, inneholder også en del mytologisk materiale. Disse tekstene omfatter også de tidligste formene av legenden om kong Arthur og den tradisjonelle historien til sub-romersk Britannia.

Andre kilder er den latinske historiske samlingen Historia Britonum (Britonenes historie) fra 800-tallet, og Geoffrey av Monmouths latinske pseudo-krønike Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie) fra 1100-tallet, foruten også en del senere folkeminne som Walisisk eventyrbok av W. Jenkyn Thomas fra 1908.

Det nasjonale bibliotek i Wales holder til i Aberystwyth, og inneholder noen av de viktigste samlingene i Wales, herunder John Williams bibliotek og samlingen fra Shirburn Castle.^[49] I tillegg til samlingen av trykt materiale har også nasjonalbiblioteket en stor samling av portretter og fotografier, publikasjoner som postkort, plakater og Ordnance Survey-kart.^[49]

Wales kan påberope seg en av de eldste ubrutte litterære tradisjoner i Europa.^[50] Den litterære tradisjonen i Wales strekker seg tilbake til 500-tallet, og med Geoffrey av Monmouth og Gerald av Wales har landet to av de mest fremtredende forfatterne på latin i middelalderen.^[50] De tidligste utgavene av walisisk lyrikk, med poeter som Taliesin og Aneirin har ikke overlevd i sin originale form, men i versjoner fra middelalderen og har gjennomgått omfattende språklige endringer.^[50] Walisisk poesi og folklore og kunnskap har overlevd gjennom århundrene. De ansatte poetene for kongene skrev hymner til disse, mens adelskapets poeter foretrakk cywydd diktformen.^[51] Denne perioden er kjent for å ha frambrakt en av Wales mest framtredende poeter, Dafydd ap Gwilym.^[52] Etter angliseringen av det walisiske adelskapet har denne tradisjonen blitt borte.^[51]

Wales har over 50 nasjonale særforbund innen idrett som styrer og organiserer idrettsaktivitetene.^[53] De fleste av disse sørger også for nasjonale landslag og nasjonale representanter for internasjonale konkurranser og turneringer. Wales er representert i store mesterskap og turneringer som Verdensmesterskapet i fotball, Verdensmesterskapet i rugby, Verdensmesterskapet i rugby league og Samveldelekene. Under Olympiske leker deltar walisiske utøvere sammen med engelske, skotske og nordirske utøvere som en del av Storbritannia.

Selv om fotball tradisjonelt har vært mest populær i det nordlige Wales, har rugby union en sterk posisjon og blir ansett som et symbol på walisisk identitet og et uttrykk for nasjonal bevissthet.^[54] Wales' herrelandslag i rugby union deltar i den årlige Seksnasjonersturneringen og har også deltatt i alle verdensmesterskapene. Wales var vertskap for verdensmesterskapet i 1999 og det ble spilt kamper i Cardiff under verdensmesterskapet i 2015 da England var arrangør. De fem profesjonelle lagene som erstattet de opprinnelige klubbene i 2003, ble i 2004 erstattet av fire regionlag: Scarlets, Cardiff Blues, Newport Gwent Dragons og Ospreys.^[55][56] De walisiske regionslagene spiller i ligaen Pro14, som også har med lag fra Irland, Italia og Skottland, og de internasjonale turneringene Anglo-Welsh Cup, European Rugby Champions Cup og European Rugby Challenge Cup.

Wales har siden 1992 hatt sin egen fotballiga, Welsh Premier League.^[57] Av historiske grunner har imidlertid seks walisiske klubber spilt i det engelske ligasystemet: Cardiff City, Swansea City, Newport County, Wrexham, Colwyn Bay og Merthyr Town^[58] Kjente walisiske fotballspiller gjennom årene har vært blant andre John Charles, Ian Rush, Ryan Giggs, Gareth Bale og Aaron Ramsey.

I internasjonal cricket har Wales og England hatt et felles landslag, administrert av England and Wales Cricket Board (ECB). Dette landslaget blir kalt England cricket team, eller kortere bare 'England'.^[59] Fra tid til annet har det vært dannet et walisisk landslag som har delta i noen avgrensede turneringer. Glamorgan County Cricket Club er det eneste walisiske laget i England and Wales County Championship.^[60]

Wales har gjennom årene også hatt en rekke individuelle utøvere som har utmerket seg i sine grener, som snooker-spillerne Ray Reardon, Terry Griffiths, Mark Williams og Matthew Stevens.^[61] Kjente friidrettsutøver er blant andre Colin Jackson (110 meter hekk) som har hatt verdensrekorden og vunnet flere olympiske gullmedaljer, samt verdensmesterskap og europamesterskap, samt Tanni Grey-Thompson som har vunnet 11 gullmedaljer i paralympiske leker.^[62][63]

Syklisten Nicole Cooke ble i 2008 både olympisk mester og verdensmester i landeveissykling.

Wales har også hatt en sterk tradisjon innen boksing, med Joe Calzaghe som var WBO-verdensmester i super mellomvekt, og deretter vant en rekke andre titler.^[64] Andre tidligere walisiske verdensmestere er Enzo Maccarinelli, Freddie Welsh, Howard Winstone, Percy Jones, Jimmy Wilde, Steve Robinson og Robbie Regan.^[65] Tommy Farr, kalt «Tonypandy Terror» holdt på å slå tungvektsmesteren Joe Louis da han var på høyde av sin karriere i 1937.^[66]

Wales har vært vertskap for flere internasjonale mesterskap, som Samveldelekene i 1958, verdensmesterskapet i rugby union i 1999 og Ryder Cup 2010.

Filosof og nobelprisvinner Bertrand Russell, forfatteren Roald Dahl, sangeren Tom Jones og skuespillerne Richard Burton, Anthony Hopkins, Catherine Zeta-Jones, Taron Egerton og Griff Rhys Jones. Fotballspillerne Ian Rush, Gareth Frank Bale og Ryan Giggs er også kjente.

• (en) Wales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Wales / Cymru – galleri av bilder, video eller lyd på Commons