Conwy Castle

Før engelskmennene bygde byen Conwy, lå Cistercienserordenens kloster Aberconwy Abbey med beskyttelse fra de walisiske prinsene på stedet.^[5] Stedet kontrollerte også et viktig krysningspunkt over elva Conwy mellom de kyst- og innlandsområdene av Nord-Wales, som Deganwy Castle hadde beskyttet i mange år.^[5] De engelske kongene og de walisiske prinsene hadde kjempet om kontrollen over regionen fra 1070-årene, og konflikten hadde blitt gjenopptatt i det 13. århundre, noe som førte til at Edvard I grep inn i Nord-Wales i 1282 for annen gang i løpet av sitt styre.^[6]

Edvard invaderte Wales med en stor hær som gikk nordover fra Carmarthen og vestover fra Montgomery og Chester. Edvard besatte Aberconwy i mars 1283 og bestemte at stedet skulle ble senter i et nytt fylke. Han ville flytte klosteret ca. 13 kilometer oppover i Conwy-dalen til en ny plass ved Maenan, og etablere Maenan Abbey, og bygge en ny engelsk borg og en by omsluttet av bymurer der klosteret tidligere lå.^[7] Den ødelagte borgen på Deganwy ble forlatt og aldri gjenoppbygd.^[8] Edvards plan var del av en koloniseringsprosess, og det å plassere den nye byen og murene oppå en såpass symbolsk viktig walisisk plass var delvis en symbolsk handling for å demonstrere engelsk makt.^[9]

Gravearbeidene rundt Conwy Castle startet få dager etter at Edvard hadde bestemt at slottet skulle bygges.^[10] Arbeidet foregikk under Sir John Bonvillars kontroll og ble ledet av murmester James of St. George, og i den første fasen mellom 1283 og 1284 ble det fokusert på å bygge de ytre murene og tårnene.^[11] I den andre fasen, fra 1284 og 1286, ble bygningene inne i borgen oppført, samtidig som arbeidet med murene rundt byen startet.^[12] Borgen var ferdig i 1287.^[12] Bygningsledelsen rekrutterte et stort antall arbeidere fra hele England til oppdraget. Ved starten av byggesesongen om hver sommer, samlet arbeiderne seg i Chester og gikk inn i Wales.^[13] Edvards regnskapsførere skilte ikke ut kostnadene for bymuren fra kostnadene for borgen, men den totale kostnaden for de to prosjektene kom på rundt £15,000, som var en enorm sum på den tiden.^{[12][nb 1]}

Borgens constable var, ifølge et kongelig charter fra 1284, også borgermester i den nye byen Conwy, og hadde kommandoen over borgens garnison på 30 soldater, inkludert 15 armbrøstskyttere, som var støttet av en tømmermann, kapellan, smed, ingeniør og en steinhugger.^[15] I 1294 gjorde Madog ap Llywelyn opprør mot det engelske styret. Edvard ble beleiret på Conwy av waliserne mellom desember og januar 1295, med kun sjøen som forsyningslinje, før styrker kom og befridde ham i februar.^[16] Kronikøren Walter of Guisborough antydet at Edvard på grunn av de vanskelige forholdene nektet å drikke sitt eget vinlager, men i stedet delte det ut til garnisonen.^[17] I noen etterfølgende år var slottet hovedresidens for viktige besøkende, og ble besøkt av Edvards sønn, den senere Edvard II i 1301 da han besøkte regionen for å motta troskapseden fra de walisiske lederne.^[18]

Conwy Castle ble ikke godt vedlikeholdt i begynnelsen av det 14. århundre, og i 1321 ble det etter en undersøkelse rapportert at den var dårlig utstyrt, med begrensede lagre og at det var lekkasjer i taket og råttent treverk.^[19] Disse problemene fortsatte fram til Edward, den svarte prinsen tok over kontrollen på slottet i 1343.^[19] Kammerherren hans, Sir John Weston, gjennomførte reparasjoner og bygde ny steinbuer for å holde oppe den store hallen og andre deler av slottet.^[19] Men etter den svarte prinsens død, ble Conwy igjen neglisjert.^[19]

På slutten av det 14. århundre ble slottet brukt som tilfluktssted av Rikard II fra styrkene til hans rival, Henry Bolingbroke.^[20] Etter å ha returnert fra Irland, reiste Rikard til slottet, hvor han den 12. august 1399 møtte Bolingbrokes utsending, Henry Percy, til forhandlinger.^[21] Percy sverget i kapellet at han ikke skulle skade kongen. 19. august, overga Rikard seg til Percy på Flint Castle, og lovte at han skulle abdisere hvis livet hans ble spart.^[22] Kongen ble deretter ført til London, han døde senere i fangenskap på Pontefract Castle.^[21]

Henry Bolingbroke overtok den engelske tronen i 1400 og styrte som Henrik IV, men det brøt ut opprør i Nord-Wales kort etter ledet av Owain Glyndŵr.^[21] I mars 1401, foretok Rhys ap Tudur og broren Gwilym, søskenbarn av Owain Glyndŵr, et overraskelsesangrep på Conwy Castle.^[21] De lot som de var tømmermenn som skulle reparere slottet og kom seg inn, drepte de to mennene som hadde vakt og tok kontrollen over festningen.^[21] Walisiske rebeller angrep deretter og tok resten av byen innenfor murene.^[23] Brødrene holdt stand i rundt tre måneder før de forhandlet om overgivelse; som en del av avtalen fikk de to kongelig amnesti av Henrik.^[21]

Under Rosekrigene mellom 1455 og 1485, som ble utkjempet mellom rivaliserende fraksjoner fra Huset Lancaster og Huset York, ble Conwy forsterket, men spilte ikke noen stor rolle i kampene.^[24] Henrik VIII utførte reparasjonsarbeider i 1520- og 1530-årene, da slottet ble brukt som fengsel, depot og som potensiell residens for besøkende.^[24]

Conwy Castle forfalt igjen i begynnelsen av det 17. århundre.^[25] Karl I solgte det til Edward Conway i 1627 for £100, og Edwards sønn, som også het Edward, arvet ruinen i 1631.^{[25][nb 2]} I 1642 brøt den engelske borgerkrigen ut mellom rojalistene og parlamentianerne.^[25] John Williams, Erkebiskop av York, tok kontroll over borgen på vegne av kongen, og begynte og reparere og utstyre den for egen regning.^[25] I 1645 ble Sir John Owen utnevnt til kommandant på borgen, noe som førte til en bitter feide mellom de to mennene.^[27] Erkebiskopen gikk over til rundhodene, byen Conwy falt i august 1646 og i november tok til slutt general Thomas Mytton selve borgen etter en lang beleiring.^[28]

I kjølvannet av beleiringen, ble oberst John Carter utnevnt til kommandant på borgen og nye reparasjoner ble utført.^[28] I 1655 besluttet Protektoratet utnevnt av parlamentet at borgen skulle ødelegges slik at den ikke kunne brukes til militære formål. Det såkalte Bakehouse tower ble sannsynligvis delvis revet ned i den forbindelse.^[28] I forbindelse med gjeninnsettelsen av Karl II i 1660, ble Conway tilbakeført til Edward Conway, Jarlen av Conway, men fem år senere bestemte han seg for å fjerne og selge alt gjenværende jern og bly.^[29] Arbeidet ble fullført under ledelse av Edward Conways oppsynsmann William Milward, på tross av protester fra de ledende borgere i Conwy, og gjorde borgen til en ruin.^[30]

Ved slutten av det 18. århundre ble ruinene ansett som pittoreske og opphøyde og tiltrakk seg besøkende og kunstnere, malerier av borgen ble malt av Thomas Girtin, Moses Griffith, Julius Caesar Ibbetson, Paul Sandby og J. M. W. Turner.^[30] Flere broer ble bygd over elva Conwy i løpet av det 19. århundre for å knytte sammen byen og Llandudno, inkludert en veibro i 1826 og en jernbanebro i 1848. Disse bedret tilgjengeligheten til slottet og førte til et økt antall turister.^[31] I 1865 ble Conwy Castle overført fra Holland-familien, som hadde leid det fra etterkommerne til Conway-familien, til de lokale myndighetene i Conwy. Dermed startet restaureringsarbeidet i ruinene, inkludert gjenoppbygging av det ødelagte Bakehouse tower.^[31] I 1953 ble borgen leid ut til Ministry of Works og Arnold Taylor foretok en rekke reparasjoner og omfattende studier av slottets historie.^[32] Enda en veibro ble bygd over til slottet i 1958.^[31] Slottet var allerede vernet som et scheduled monument, og i 1986 ble det også tatt inn som et verdensarvsted som en del av "Castles and Town Walls of King Edward in Gwynedd".^[33]

I det 21. århundre blir slottet forvaltet av Cadw som en turistattraksjon og 186 897 turister besøkte slottet i 2010; et nytt besøkssenter ble åpnet i 2012.^[34] Slottet krever løpende vedlikehold og kostnadene beløp seg til £30,000 i regnskapsåret 2002–03.^[35]

UNESCO anser Conwy Castle som en av "de fineste eksemplene på militærarkitektur i Europa fra sent i det 13. århundre og tidlig i det 14. århundre".^[2] Den dekker en kystklippe av grå sand- og kalkstein, og mye av steinen i slottet er tatt fra selve klippen, sannsynligvis da plassen ble ryddet første gang.^[36] Den lokale steinen var ikke av god nok kvalitet til at den kunne brukes til uthugde detaljer slik som vinduer, og derfor ble sandstein brakt inn fra Creuddynhalvøya, Chester og Wirralhalvøya.^[37] Denne sandsteinen er mer fargerik enn den lokale grå sandsteinen og ble sannsynligvis brukt med hensikt på grunn av utseendet.^[37]

Borgen har en rektangulær plan og er delt inn i en indre og ytre borggård med fire store 21 meter høye tårn på hver side, opprinnelig var borgen hvitkalket.^[38] Utsiden av tårnene har fremdeles hullene hvor tømmerstokker ble stukket inn i veggene for å lage et spiralformet stillas for bygningsarbeiderne.^[39] Selv om de nå er litt forvitret, hadde brystvernet tre rekker med ornamenter og hadde en rekke firkantede hull langs utsiden av murene.^[40] Det er usikkert hva disse hullene var til – det kan ha vært dreneringshull, til støtte for trepåbygg eller for å henge opp prydskjold.^[40]

Hovedinngangen til borgen er gjennom det vestre utenverket, som er et ytre forsvarsverk foran hovedporten.^[41] Da det først ble bygd, kom man inn i utenverket over en vindebro og en oppmurt rampe som kom bratt opp fra byen nedenfor; den moderne gangveien svinger østover langs utsiden av muren.^[41] Utenverket har de eldste bevarte machicouliser i stein i Storbritannia, og porten var opprinnelig beskyttet av et fallgitter.^[42]

Porten leder inn til den ytre borggården, som da den opprinnelig ble bygd, var full av forskjellige administrative og verkstedbygninger.^[43] Det nordvestlige tårnet kom man inn i gjennom portvakten og det inneholdt oppholdsrom for et begrenset antall personer og noe lagerplass.^[44] Det sørvestlige tårnet kan enten ha blitt brukt av borgens konstabler, eller av borgens garnison, men inneholdt også et bakeri.^[44] På sørsiden av gården er det en rekke med bygninger som inkluderer den store hallen og kapellet, bygd med kjeller under, hvor det nå er åpent ned.^[45] Rester og en hel gjenværende steinbue fra 1340-årene finnes fremdeles.^[46] Bak den store hallen var det et tårn brukt av konstablene til å anholde fanger; dette inkluderte et spesielt rom for å holde fanger kalt «dettors chambre» («debtors' chamber») i det 16. århundre, og en underjordisk hule.^[47] På nordsiden av gårdsrommet var det en rekke servicebygninger inkludert et kjøkken, bryggehus og bakeri. Bak disse lå kjøkkentårnet, som inneholdt oppholdsrom og lagerrom.^[48]

Den indre borggården var opprinnelig atskilt fra den ytre borggården med en mur, en vindebro og en port, beskyttet av en grav som var hogd ut i fjellet.^[49] Graven ble fylt igjen i det 16. århundre og vindebroen ble fjernet.^[50] Brønnen med kildevann bygd ved siden av porten eksisterer fortsatt og er i dag 28 meter dyp.^[50] På innsiden inneholdt borggården rommene til den kongelige husholdning, deres nærmeste tjenere og støttefunksjoner. I dag anser historikeren Jeremy Ashbee dem for å være den «best bevarte samlingen av private kongelige rom i England og Wales».^[3] De ble bygd for å være et kongelig palass i miniatyr, som om nødvendig kunne stenges av fra resten av borgen og forsynes sjøveien gjennom den østre porten nærmest uendelig. I praksis ble disse rommene nesten aldri brukt av kongefamilien.^[51]

De kongelige rommene var plassert i annen etasje i en rekke med bygninger som lå langs muren med front mot borggården.^[52] De fire tårnene som beskyttet den indre borggården innholdt servicefunksjoner, mens kapelltårnet inneholdt det private kongelige kapellet.^[52] Hvert tårn har i tillegg et utkikkstårn, som antagelig både var bygd av sikkerhetsgrunner og for å kunne vise det kongelige flagget på en prominent plass.^[53] Utformingen var opprinnelig lik den i Gloriette på Corfe Castle fra det 13. århundre, og ga en kombinasjon av privatliv for kongen samtidig som den personlige sikkerheten var svært god.^[54] De to settene med leiligheter ble senere slått sammen til ett sett med rom, inkludert et stort kammer, ytre kammer og indre kammer.^[55]

På østsiden av den indre borggården er det et utenverk til, som omringer slottshagen.^[56] De kongelige rommene hadde utsyn til denne, og den ble forandret flere ganger opp gjennom årene. I det tidlige 14. århundre var det en plen, i slutten av århundret var det vinranker, i det 16. århundre var det villepler og plen og i det 17. århundre formelle blomsterbed.^[57] En bakport ledet opprinnelig ned til elva hvor det var bygd en liten brygge, som gjorde at viktige besøkende kunne komme diskret inn i borgen og at festningen kunne få forsyninger med båt. Denne porten er nå skjult av broene som senere er bygd på plassen.^[58]

Arkitekturen på Conwy har nære forbindelser til den man finner i kongedømmet Sardinia i samme periode.^[59] Dette inkluderer vindusutforming, typen av krenellering brukt på tårnene og plasseringen av hullene for stokkene brukt i stillasene, og blir vanligvis tilskrevet innflytelsen fra arkitekten fra Savoie, Master James.^[59] Forbindelsen mellom Conwy og Savoie er ikke helt rett fram, siden i noen tilfeller er tilsvarende byggverk i Savoie bygd etter at James forlot regionen.^[60] Likheten i arkitektoniske detaljer kan derfor være et resultat av rollen andre håndverkere og konstruktører hadde på prosjektet i Conwy.^[60]

• Ashbee, Jeremy (2007). Conwy Castle. Cardiff, UK: Cadw. ISBN 9781857602593. 
• Ashbee, Jeremy (2010). «The King's Accommodation at his Castles». I Kenyon, John. The Impact of Edwardian Castles in Wales. Oxford, UK: Oxbow Books. s. 72–84. ISBN 978-1-84217-380-0.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Brears, Peter (2010). «Food Supply and Preparation at the Edwardian Castles». I Kenyon, John. The Impact of Edwardian Castles in Wales. Oxford, UK: Oxbow Books. s. 85–98. ISBN 978-1-84217-380-0.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Brown, R. Allen (1962). English Castles. London, UK: Batsford. OCLC 1392314. 
• Coldstream, Nicola (2010). «James of St George». I Kenyon, John. The Impact of Edwardian Castles in Wales. Oxford, UK: Oxbow Books. s. 37–45. ISBN 978-1-84217-380-0.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Creighton, Oliver Hamilton; Higham, Robert (2005). Medieval Town Walls: An Archaeology and Social History of Urban Defence. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7524-1445-4. 
• Given-Wilson, Chris (1996). The English Nobility in the Late Middle Ages. London, UK: Routledge. ISBN 978-0-203-44126-8. 
• Lepage, Jean-Denis G. G. (2012). British Fortifications Through the Reign of Richard III: an Illustrated History. Jefferson, US: McFarland. ISBN 9780786459186. 
• Lott, Graham (2010). «The Building Stones of the Edwardian Castles». I Kenyon, John. The Impact of Edwardian Castles in Wales. Oxford, UK: Oxbow Books. s. 114–120. ISBN 978-1-84217-380-0.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Pounds, Norman John Greville (1994). The Medieval Castle in England and Wales: A Social and Political History. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45828-3. 
• Pugin, Augustus (1895). Examples of Gothic Architecture Selected From Various Ancient Edifices in England. Edinburgh, UK: J. Grant. OCLC 31592053. 
• Taylor, Arnold (2008). Caernarfon Castle and Town Walls. Cardiff, UK: Cadw. ISBN 978-1-85760-209-8. 

• Cadws offisielle sider om Conwy Castle Arkivert 6. april 2012 hos Wayback Machine.
• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Conwy Castle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons