Thorbjørn Jagland

Jagland vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Lier i Buskerud. Han har en tvillingbror, Helge, som også har vært aktiv i politikken, blant annet som kommunerepresentant i Lier. Faren, Helge Thorbjørn Jagland (1919–2009), var sveiser og fagforeningsmann. Moren, Ingrid født Bjerknes (1922-2006), var kokk. Farfar Hansten Oskar Johansen (1897–1966) kom fra Øvre Rendal i Hedmark og endret etternavn til Jagland da han flyttet familien til Lier i 1950-årene.^{[6][trenger referanse]}

I 1969 påbegynte Jagland det sosialøkonomiske embetsstudiet ved Universitetet i Oslo, men han avla ikke avsluttende embetseksamen.^[7][8]

Han giftet seg med journalist Hanne Grotjord i 1975 og de har to sønner.^[9][10]

Jagland har utgitt flere bøker, deriblant Min europeiske drøm i 1990, Brev i 1995, Vår sårbare verden i 2001 og Ti teser om EU og Norge i 2003.^[11]

Jagland meldte seg inn i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) i Buskerud som 13-åring, og var dens leder i perioden 1973–1976.^[12] I perioden 1975–1983 var han dessuten medlem av fylkestinget i Buskerud. Han ble observatør ved FNs hovedforsamling høsten 1976, hvoretter han i 1977 ble leder for AUF sentralt, en stilling han hadde til 1981. Det var i denne perioden at AUF forlot sin NATO-motstand for godt.^[13] I 1981 ble han utredningssekretær i Det norske Arbeiderparti.^[12] Han ble konstituert partisekretær i 1986–1987 og valgt partisekretær fra 28. mars 1987 til 8. november 1992. Han var sekretær i komitéarbeidet som la grunnen for partiets politikk i stortingsperioden 1986–1989. Deretter tok han over som leder i Arbeiderpartiet i 1992 etter Gro Harlem Brundtland, et verv han beholdt frem til 10. november 2002 da det ble overtatt av Jens Stoltenberg.

På Stortinget har han vært Arbeiderpartiets førsterepresentant i tre stortingsperioder (1993–1997, 1997–2001 og 2001–2005), og han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1993–1996 og 1997–2000. Jagland var medlem av Stortingets Utenrikskomité fra 1993 og ledet komitéen fra 2001 til 2005. Dessuten var han medlem av Lagtinget, Den utvidede utenrikskomiteen samt Forsvarskomiteen. Jagland har også vært leder av Stortingets valgkomité.

Etter at Gro Harlem Brundtland valgte å avslutte sin karrière som politiker 25. oktober 1996 ble Jagland hennes etterfølger som statsminister, ett år før stortingsvalget i 1997. Da Jagland leverte sin tiltredelseserklæring 29. oktober ble uttrykket «Det norske hus» lansert som et bilde på verdifellesskapet i det norske samfunnet. Uttrykket fenget, men ble også gjenstand for harselas i mediene. Politikken som var blitt etablert av Brundtland, ble ikke endret i perioden med Jagland. Året som statsminister ble allikevel preget av mye uro, særlig som følge av utskiftninger av statsråder. Terje Rød-Larsen valgte å gå av som planleggingsminister etter 35 dager, før Grete Faremo trakk seg som følge av Berge Furre-saken. Også Anne Holt valgte å gå av som justisminister etter kort tid.

Under valgkampen gav Jagland velgerne et ultimatum som gikk ut på at han og Arbeiderpartiet ville gi fra seg regjeringsposisjonen dersom partiet ikke fikk like god oppslutning som ved forrige stortingsvalg. Arbeiderpartiet hadde da fått 36,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet fikk kun 35 prosent av stemmene ved valget i 1997, og Jagland fulgte dermed opp med å gå av som statsminister. Jaglands regjering ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks første regjering.

Han var utenriksminister i Jens Stoltenbergs første regjering fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001. Deretter ble han leder i Utenrikskomiteen på Stortinget.

Etter stortingsvalget i 2005 ble Jagland valgt til stortingspresident og ble dermed den fjerde (etter Jørgen Løvland, Johan Ludwig Mowinckel og Ivar Lykke) som har innehatt posisjonene som statsminister, utenriksminister og stortingspresident. I sin periode som stortingspresident spilte Jagland en aktiv rolle i samfunnsdebatten, men engasjerte seg ikke i den partipolitiske debatten.

Jagland har engasjert seg mye i norsk Europa-politikk og er en varm tilhenger av norsk medlemskap i EU. I 2002 fikk han prisen «Årets europeer» av Europeisk Ungdom.

• 1993–1996: Medlem av utenrikskomitéen
• 1997–2000: Medlem av utenrikskomitéen og den utvidede utenrikskomitéen
• 2000–2000: Leder av utenrikskomitéen
• 2001–2005: Leder av utenrikskomitéen og den utvidede utenrikskomitéen
• 2005–2009: Medlem av forsvarskomitéen og den utvidede utenrikskomitéen

I perioden 1993 til 2000 var Jagland parlamentarisk leder, med unntak av året som statsminister mellom 1996 og 1997. Den 23. februar 2000 blir Jagland ny leder av utenrikskomiteen, mens Aps nestleder Jens Stoltenberg tar over som parlamentarisk leder. Under en måned senere danner Stoltenberg regjering med Jagland som utenriksminister, mens Hill-Marta Solberg tar over som parlamentarisk leder.

Jagland annonserte 23. september 2008 at han ikke stilte til gjenvalg som stortingsrepresentant høsten 2009 da han i stedet stilte som kandidat til generalsekretær i Europarådet da denne skulle velges i 2009. Den 29. september 2009 ble han valgt av Parlamentarikerforsamlingen, og han tiltrådte 1. oktober 2009. Han har gjennomført en omfattende endring av Europarådet og har styrket organisasjonens samarbeid med EU.^[14]

Den 24. juni 2014 ble han gjenvalgt for fem nye år.^[15], og satt til 18. september 2019 da han ble etterfulgt av Marija Pejčinović Burić.

I perioden 2009–2015 var Jagland leder for Den Norske Nobelkomite. Den første prisen under hans lederskap ble gitt til USAs president Barack Obama. Jagland uttalte ved sin tiltreden at han ønsket at EU skulle få fredsprisen, og organisasjon ble tildelt prisen i 2012, mens Jagland var generalsekretær for Europarådet.^[16] Den 3. mars 2015 ble det klart at Kaci Kullmann Five overtok ledervervet i nobelkomiteen.^[17]

Thorbjørn Jagland var styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter i årene 2006 til 2010.^{[18][19][trenger referanse]}

Jagland ble i 2013 gjort til kommandør av Æreslegionen.^[20][21] I 2016 ble han tildelt Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016.^[22]

• Thorbjørn Jagland: Du skal eie det selv. Memoarer fra et politisk liv, Cappelen Damm 2020
• Thorbjørn Jagland: Hardtslående humanisme, i Menneskeverd. Festskrift til Inge Lønning, Oslo: Forlaget Press, 2008, s. 25–34.
• Thorbjørn Jagland: Ti teser om EU og Norge, Oslo: Aschehoug, 2003.
• Thorbjørn Jagland: Vår sårbare verden, Oslo: Aschehoug, 2002.
• Thorbjørn Jagland: «Willy Brandt, die norwegische Arbeiterpartei und die Aussenpolitik Norwegens», i Thomas Sirges og Birgit Mühlhaus (red.): Willy Brandt: Ein deutsch-norwegisches Politikerleben im 20. Jahrhundert, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2002, s. 49–58.
• Thorbjørn Jagland: Brev, Oslo: Tiden, 1995.
• Thorbjørn Jagland: Min europeiske drøm, Oslo: Tiden, 1990.
• Thorbjørn Jagland og Sverre Bergh Johansen (red.): Før det blir for sent. Atomkrig eller nedrustning, Oslo: Tiden, 1982.
• Thorbjørn Jagland (red.): Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Bidrag fra 27 forfattere, Oslo: Tiden, 1980.

• Thorbjørn Jaglands regjering (25. oktober 1996–17. oktober 1997)
• Det Norske Hus

• (en) Thorbjørn Jagland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Thorbjørn Jagland på Internet Movie Database  
• Thorbjørn Jagland på X (tidligere Twitter)  
• (no) Thorbjørn Jagland hos Stortinget  
• (no) Thorbjørn Jagland hos Virksomme ord  
• (no) Thorbjørn Jagland i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør  

  Wikiquote: Thorbjørn Jagland – sitater