Thorbjørn Jaglands regjering

Stortingsvalget i 1993 ga grunnlag for at Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet kunne regjere videre. Selv om folkeavstemningen om EU-medlemskap høsten 1994 var et nederlag for regjeringen, som hadde anbefalt velgerne å stemme ja, fortsatte Brundtland å regjere.

Den 23. oktober 1996 skulle Stortinget holde spørretime, men stortingspresidenten ga Brundtland ordet til en kort redegjørelse. Brundtlands redegjørelse var kort:

Vi går nå mot et nytt stortingsvalg og inn mot en ny fireårig stortingsperiode. Jeg mener det vil være riktig at Regjeringens ledelse og sammensetning bør være avklart i god tid før valget. Jeg har på denne bakgrunn orientert Kongen om at jeg i statsråd på fredag [25. oktober] vil søke avskjed.

Brundtlands etterfølger var partiformann Thorbjørn Jagland, som også fikk oppdraget å danne regjering. Da Brundtland gikk av som statsminister 25. oktober ble Jagland utnevnt som statsminister.

Regjeringen tiltrådte med elleve måneder til neste stortingsvalg. Jagland valgte imidlertid å gjøre endringer i regjeringens kurs. I tiltredelseserklæringen varslet han at regjeringens store prosjekt ville være et langtidsprogram med kallenavnet "Det Norske Hus - år 2000".

Drøyt en måned etter tiltredelsen måtte Terje Rød-Larsen gå av som planleggingsminister etter avsløringer om uegentligheter i forbindelse med fiskeriprosjektet Fideco på 1980-tallet. Som ny planleggingsminister utpekte Jagland Bendik Rugaas, som var nasjonalbibliotekar. Rød-Larsen var ment å spille en viktig rolle i arbeidet med Det norske hus, og hans avgang ble derfor et stort slag mot regjeringen.^[1]

I løpet av regjeringsperioden inntraff også Berge Furre-saken, som førte til at Grete Faremo måtte gå av som olje- og energiminister. Faremo var justisminister i Brundtlands regjering da Politiets overvåkingstjeneste (POT) hadde bedt tysk etterretningstjeneste om informasjon om blant annet Berge Furre. Furre satt da i Lund-kommisjonen, som skulle undersøke POTs overvåkingspraksis i etterkrigstiden. Faremos etterfølger ble Ranveig Frøiland, som senere måtte håndtere opptakten til gasskraftsaken.

I 1990 og 1993 hadde både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti pekt på Arbeiderpartiet som regjeringsparti. Våren 1997 endret imidlertid begge partiene kurs, og gikk til valg på en sentrumsregjering sammen med Venstre. Ettersom Høyre og Fremskrittspartiet heller ikke ønsket en Ap-regjering, var det nå langt mer usikkert om Ap ville ha et grunnlag for å regjere videre hvis spørsmålet ble satt på spissen.

I august 1997 uttalte Jagland i et intervju med VG at hvis Arbeiderpartiet gikk tilbake, ville partiet ta konsekvensene av det. I VG 21. august 1997 ble dette konkretisert til et ultimatum, som ble kjent som 36,9. På dette tidspunktet lå partiet klart under valgresultatet fra 1993.

I stortingsvalget 1997 gikk Ap tilbake fra 36,9 til 35 prosent, og tapte to mandater (fra 67 til 65). Jagland holdt sitt løfte, og varslet allerede valgnatten at han ville trekke seg som statsminister. Den 17. oktober ble Kjell Magne Bondevik utnevnt som statsminister for sentrumsregjeringen.

• Thorbjørn Jaglands regjering regjeringen.no, besøkt 10. februar 2016