Et valgmonarki (eller valgkongedømme) er et konstitusjonelt monarki der ny monark blir valgt ved hvert regentskifte[1] i stedet for at embetet arves.[2] Friedrich Julius Stahl beskrev valgmonarki som en mellomting mellom monarki og republikk: I et valgmonarki er velgerne eller valgforsamlingen en høyere myndighet enn regenten. En variant av valgmonarkiet er en arvelig rett til tronen samtidig som den nye regenten må anerkjennes av folket.[3]

I keisertiden fungerte Romerriket i praksis som et slags valgmonarki, selv om Romerriket strengt tatt var definert som en republikk. H. G. Wells beskriver valget av Julius Cæsar på livstid som et slags monarkvalg.[4] Det tysk-romerske rike er kanskje det mest kjente pseudo-valgmonarkiet; fra det 14. århundre ble keiseren valgt av en gruppe kurfyrster og var som regel et medlem av Habsburgfamilien. Valgmonarkiet i det tyske riket ble etablert i 1250 og valgreglene fastsatt i 1356 i den gyldne bulle.[5] Polen hadde valgt konge fra middelalderen (1370) til 1791. Særlig fra Sigismund Augusts død i 1572 styrket aristokratiet sin stilling på bekostningen av monarken.[6][7][8] Det polske systemet ble derfor omtalt som «adelens demokrati» eller «adelens monarki».[9]

Danmark var frem til 1660 et valgkongedømme der kongen måtte undertegne en håndfestning som begrenset hans makt, og etter dansk innflytelse var også Norge et valgkongedømme 1450–1660[10] (eller fra 1319).[5][11] Halvdan Koht mente at Norge utviklet seg mot valgkongedømme fra 1343.[12] I dag er Den hellige stol/Vatikanstaten et eksempel på et valgmonarki.

Ved selvstendigheten i 1957 innførte Malaysia valgmonarki der statssjefen velges av og blant delstatenes fyrster.[13]

Thomas Jefferson beskrev i 1797 USA forfatning som en blanding av republikk og monarki, som et slags valgmonarki.[14] Muligheten for ubegrenset gjenvalg som president kunne gjøre USA til et valgkongedømme var en utbredt kritikk av grunnloven på 1700-tallet.[15]

Nåværende valgmonarkier

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Gyldendals konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1933. 
  2. ^ https://snl.no/valgkonged%C3%B8mme
  3. ^ Stahl, F. J. (2009). The Doctrine of State and the Principles of State Law. WordBridge Publishing.
  4. ^ Wells, H.G. (1866-1946) (1927). Wells' verdenshistorie: et utsyn over livets og menneskeslektens saga. Oslo: Gyldendal. 
  5. ^ a b Imsen, Steinar (1993). Europa 1300-1550. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200216217. 
  6. ^ Fletcher, J. (1831). The history of Poland: from the earliest period to the present time (Vol. 24). Cochrane and Pickersgill.
  7. ^ Lukowski, J. (2014). The partitions of Poland 1772, 1793, 1795. Routledge.
  8. ^ Reddaway, W. F., Penson, J. H., Dyboski, R., & Halecki, O. (Eds.). (2016). The Cambridge History of Poland. Cambridge University Press.
  9. ^ Bues, A. (2001). The formation of the Polish-Lithuanian monarchy in the sixteenth century. In The Polish-Lithuanian Monarchy in European Context, c. 1500–1795 (pp. 58-81). Palgrave Macmillan, London.
  10. ^ Cappelens leksikon. [Oslo]: Cappelen. 1985. ISBN 8202049725. 
  11. ^ En Nordisk dimensjon. Oslo: Foreningen Norden. 1995. ISBN 8299255023. 
  12. ^ Imsen, Steinar (1972). Arv, annammelse, valg: en studie i norsk tronfølgerett i tidsrommet 1319-1450. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200088979. 
  13. ^ Wickbom, T. G. (1964). Malaysia. [Bergen]: [Chr. Michelsens institutt]. 
  14. ^ Jefferson, Thomas: Political writings. Cambridge University Press, 1999, s 413
  15. ^ Ellis, Richard: Founding the presidency. Bowman & Littlefield, 1999, s, 63.


Autoritetsdata