Oldtidens Libya

I smalere forstand kan det latinske betegnelsen Libya (fra gresk: Λιβύη, Libyē) også referere til landet umiddelbart vest for Egypt, det vil si Marmarica (Libya Inferior) og Kyrenaika (Libya Superior). Libyahavet (Mare Libycum) var delen av Middelhavet sør for Kreta, mellom byene Kyrene og Alexandria.

De innfødte levde som jegere og samlere, men byer og urbane sentre ble opprettet av fønikiske, greske og romerske kolonister. I den gresk perioden var berberne kjent som libyere,^[3] en gresk form for de stedegne innbyggerne i nordøstlige Afrika. Opprinnelsen til den greske betegnelsen libyere er avledet fra gammelegyptisk betegnelse på én enkelt berbisk stamme. Grekerne benyttet det på samtlige berbiske stammer.^[4] Deres landområder ble kalt for Libya, og strakte seg fra moderne Marokko til de vestlige grensene av oldtidens Egypt. Dagens moderne Egypt omfatter oasen Siwa, men var historisk sett en del av Libya. Her er det berbiske siwispråket fortsatt snakket.^[5]

Arkeologiske funn tyder på at slettene langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som i 7000-tallet f.Kr. da steinalderfolk drev med tidlig jordbruk,^[6] noe som var likt for bosetninger i neolittisk tid langs hele den sørlige kyststrekningen langs Middelhavet. Sørover, innover i landet i hva som i dag er Saharaørkenen, streifet nomadiske jegere og samlere.

Sahara var for 800 000 år siden en varm, tropisk og fuktig land dekket av sumper, innsjøer og elver hvor flokker av elefanter og antiloper gresset.^[2] Det var et område rikt på jaktbytte og beitemarker for deres tamdyr. Deres kultur blomstret helt til regionen begynte å tørke ut etter 2000 f.Kr. Spredt av ørkenen og av invaderende rytterstammer var det en del som forflyttet seg sørover til Sudan mens andre gikk opp de ulike berbiske stammene. Levninger finnes helleristninger og grottemalerier i Sahara.^[2] «Mange av oldtidens egyptiske og berbiske guder og gudinner er fortsatt representert i helleristninger i Sahara, i hva som er kjent som den største samlingen av forhistorisk kunst i verden; godt over et hundre tusen steder.» ^[2][7]

For rundt 20 000 år siden begynte menneskene å utvandre fra området og spredte seg, i henhold til genetisk forskning, til Iberia, Egypt og Midtøsten.^[2]

• Se hovedartikkel, Berbere

Opphavet til berberne er uklart, men til tross for mange spekulasjoner er det ikke ett endelig svar. Arkeologiske og språklig vitnesbyrd antyder at sørvestlige Asia var den lokalisering som berbernes forfedre kan ha begynt sin folkevandring til nordlige Afrika på begynnelsen av 3000-tallet f.Kr. I løpet av de påfølgende århundrene utvidet de sitt utbredelsesområde fra Egypt til elven Niger i sør. Berberne, som hovedsakelig nedstammer fra middelhavsområdet, viser stort mangfold fysiske trekk og snakker et antall innbyrdes uforståelige dialekter innenfor den afroasiatiske språkfamilie. Berberne har aldri utviklet en særskilt nasjonalfølelse, men har historisk sett identifisert seg med sin stamme, klan og familie. Berbernes felles betegnelse på seg selv er imazighan, hvilket kan bety «frie menn».^[6]

Innskrifter som er avdekket i Egypt fra det gamle rike (ca. 2700-2200 f.Kr.) er de tidligste kjente vitnesbyrd på den berbiske folkevandringen og selv de eldste skriftlige bevis for Libyas historie. Minst så tidlig som denne epoken forsøkte ulike berberstammer, benevnt som Levu (eller «libyere»), å komme seg inn i Nildeltaet og bosette seg der. I det egyptiske mellomriket (ca. 2200-1700 f.Kr.) greide de egyptiske faraoene å tvinge sitt overherredømme på berberne i øst for Egypt og forlangte at de betalte skatt. Mange berbere tjenestegjorde i det egyptiske militæret, og enkelte berbere greide å oppnå betydningsfulle posisjoner i den egyptiske staten. En slik berbisk offiser tok kontroll over Egypt en gang rundt år 950 f.Kr. og hersket som farao under navnet Shishonk I. Hans etterfølgere i 22. og 23. dynasti, de såkalte libyske dynastiene (ca. 945-730 f.Kr.) var antagelig også opphavelig berbere.^[6]

Sammenlignet med historien til oldtidens Egypt, er det lite som er kjent fra historien til oldtidens Libya. I mangelen av historiske kilder, er arkeologiske spor viktige.

Det var mange berbiske stammer i oldtidens Libya, inkludert psylliene, en stamme som ikke lenger eksisterer, og som sammen med libuene, var de mest framtredende. Oldtidens libyere var nomadiske jegere og samlere som levde både av jakt og av sine geiter, kameler og andre tamdyr som ga melk, kjøtt, skinn og ull. Egyptiske kilder beskrev libyske menn med langt hår, flettet og skjeggete, skilt på hodet, dekorert med fjær knyttet til lærbånd om hodet og kledd i tynne kapper av antilopeskinn, farget og trykt, som krysset skuldrene og hang ned til knærne. Eldre menn hadde langt, flettet skjegg mens kvinner bar samme klær som menn, flettet og dekorert hår, og begge kjønn brukte tunge smykker. Våpen var bue og piler, stridsøkser, spyd og hoggvåpen.^[8]

Fønikiske handelsfolk var aktive særlige i den sørlige delen av Middelhavet allerede i tiden før 1100 f.Kr. De opprettet deponier ved sikre havneplasser ved Afrikas kyst for å kunne understøtte, utruste og beskytte sin skip ved knutepunkter som til sist strakte seg over havet fra kysten av Midtøsten og til Den iberiske halvøy i vest. Mange av de nordafrikanske byene begynte sin urbane historie som fønikiske handelsstasjoner. Fønikerne opprettet kontakt og handelsforbindelser med de berbiske stammene, blant annet for å oppnå samarbeid om utvinning av råmaterialer som metaller. Ved 400-tallet f.Kr. hadde Kartago i dagens Tunisia, den fremste fønikiske kolonien, blitt uavhengig av moderbyene i Fønikia og blitt en statsmakt i egen rett over store deler av Nord-Afrika. Kartagerne, som romerne kalte for punerne, utviklet seg til særskilt sivilisasjon med egne bosetninger ved kysten av Libya, blant annet Oea (Tripoli), Labdah (senere Leptis Magna) og Sabratha, i et nærliggende område som kollektivt ble kjent som «Tripolis», det vil si «Tre byer».^[9]

Under ledelse av et kjøpmannsoligarki utviklet Kartago og dets underliggende byer gode forbindelser med de berbiske stammene i innlandet. Kartago var i hovedsak en sjømakt som hadde liten interesse i å trenge inn i berbernes områder. Derimot førte deres ekspansjon langs vestlige delen av Middelhavet og på Sicilia og Den italienske halvøya dem i stadig større konflikt med en annen voksende stormakt, Roma. Det brøt ut tre kriger, punerkrigene, mellom Kartago og Roma, de to første i tiden 264-241 og 218-201 f.Kr. Kartago ble redusert til en liten og sårbar afrikansk stat, men for å unngå at Kartago igjen skulle bli en trussel gikk romerne til krig igjen og fikk byen fullstendig ødelagt i 146 f.Kr. «Tre byer», Tripolis i Libya, ble tildelt Romas allierte, den berbiske kongen av Numidia som lå vest for Libya. Etter at Jugurtha av Numidia tapte sin krig med Roma, ble han fraktet gjennom Romas gatene i Gaius Marius’ triumftog. Etter hans død i 104 f.Kr. ble Numidia delt, og den østlige delen, Kyrene og den omgivelser, ble styrt av innfødte libyske fyrster inntil det brøt ut romersk borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius. Ved Cæsars seier ble Tripolis annektert og omgjort til en romersk provins.^[9]

Fønikisk eller kartagisk kultur hadde hatt innflytelse på den berbiske i flere århundrer. Kartagisk religion og mytologi preget berbernes religiøse forstillinger, og kartagisk språk fortsatte å bli snakket i de tidligere kartagiske byene og av berbiske bønder i den romerske perioden.^[9]

• Se hovedartikkel, Kyrene

Som fønikerne hadde minoiske og greske sjøfarere i mange århundrer sondert den nordafrikanske kysten. Der hvor Middelhavet var smales, lå kysten av Libya kun 300 km fra Kreta. Systematisk bosetning begynte først på 600-tallet f.Kr. ved den store greske koloniseringstiden. I henhold til tradisjonen ble utflyttere fra den overbefolkede øya Thera (dagens Santorini) rådet av orakelet i Delfi om å finne et nytt hjem i Nord-Afrika. I år 631 f.Kr. grunnla de byen Kyrene (nær dagens landsby Shahat). Stedet som berbiske vegvisere førte grekerne til var et fruktbart høylandsområde omkring 20 km i innlandet fra havet ved et sted som berberne kalte et «hull i himmelen», grunnet god nedbør.^[10]

Innen 200 år hadde ytterligere fire betydningsfulle greske byer blitt opprettet i området: Barka (Al Marj); Teukira (senere Arsinoe, dagens Tukrah); Euesperides (senere Berenike, dagens Benghazi); Balagrae (Bayda) og Kyrenes havneby Apollonia (dagens Marsa Susa). Hovedstaden var Kyrene, som også ga navn til området, Kyrenaika.^[11] Fellesnavnet for disse greske byene ble Pentapolis, «de fem byene», og fortsatte å bli benyttet som synonym for Kyrenaika. Sør for Pentapolis gikk landet gradvis inn libyske stammeområder i og i utkanten av Sahara, inkludert det faraoiske orakelet Ammonium (som i dag ligger på egyptisk område).

De greske byene konkurrerte med hverandre og hadde vanskeligheter med å forene seg mot en felles ytre fiende.^[10] Grekerne sto dog imot inntrenging fra egypterne i øst og mot kartagerne i vest, men i år 525 f.Kr. etter at Kambyses (sønn av Kyros den store) hadde erobret Egypt, tvang han de libyske grekerne til å underkaste seg og betale tributt. Kyrenaika var i de nest to århundrene enten underlagt persisk eller egyptisk overherredømme. Da Aleksander den store ankom Kyrenaika i år 331 f.Kr. ble han ønsket velkommen. Da døde i 323 f.Kr. ble hans store rike delt opp mellom hans makedonske generaler. Egypt sammen med Kyrenaika tilfalt Ptolemaios I Soter. Kyrenaika med dens byer, Pentapolis, beholdt stort sett sitt selvstyre, men da de enkelte byenes regjeringer forble ustabile, tvang herskerne i Egypt, ptolemeerne, på dem fungerende konstitusjoner, og senere ble det opprettet et forbund av Pentapolis som ble styrt av egne konger, mer eller mindre avhengige av ptolemeerne i Egypt. Den siste greske herskeren av Kyrenaika, Ptolemaios Apion, døde i 96 f.Kr., ugift og barnløs, og i eget testamente overlot han Kyrenaika og sine nedarvete kongelige besittelser til den romerske republikk. Roma annekterte regionen formelt i år 74 f.Kr. og forente den sammen med Kreta til en romersk provins, Creta et Cyrenaica.^[10][12]

Den økonomiske og kulturelle utviklingen i Pentapolis var upåvirket av den uro som dets politiske liv skapte. Regionen ble velstående av sin produksjon av korn, vin, ull, og kvegoppdrift, samt den medisinske planten silfion (eller silphium, en Ferula-art), som ble benyttet både som et abortfremkallende middel og mattilsetning. Silfion vokste kun i Kyrenaika, og eksporten var så stor at den ble utryddet i romersk tid. Kyrene ble et av de fremste intellektuelle og kunstnerlige stedene i den gresktalende verden, kjent for sin legeskole, sin filosofiske skole, og sin arkitektur som besto av noen av de mest framragende eksemplene på hellenistisk stil. En rekke filosofer var assosiert med byen, inkludert Aristippos og hans datter Arete. En filosofisk retning med navn etter byen, kyreneikere, sto for en livsnytende filosofi, en etisk tanke om menneskets mål var å søke vellyst/behag som betingelse for lykke og det gode liv.^[13]

• Se hovedartikkel, Garamantere

I hele perioden med kartagisk og gresk kolonisering på kystslettene, var det indre ørkenområdet Fezzan dominert av garamantere, et berbisk stammefolk som synes å ha kommet til området i indre av Libya før 1000 f.Kr. I ørkenen opprettet de et rike ved å kontrollere handelsveiene mellom vestlige Sudan og middelhavskysten. De har etterlatt seg mange innskrifter i tifinagh, den gamle berbiske skriftsystemet som fortsatt benyttes av tuaregerne. Greske og romerske kilder har framstilt garamanterne både som fattige nomader og tidvis som driftige handelsmenn. De fraktet slaver, salt, kobber, gull, dadler, og dyrehuder gjennom Saharakorridoren, men drev også med kvegdrift og jordbruk i oasene i ørkenen hvor de benyttet avansert kunstig vanning ved hjelp av tunneler og kanaler under bakken.^[14]

Garamanternes politiske makt var begrenset til en lang kjede med oaser i Wadi Ajal, men fra sin hovedstad Garama kontrollerte de karavanehandelen i ørkenen fra Ghadames og sørover til Nigerelven, øst til Egypt og vest til Mauretania. Kartagerne kjøpte gull og elfenbein i bytte mot salt. Deres rikdom og tekniske dyktighet er også bevitnet i levningene av deres byer, som var bygd i stein, og mer enn 50 000 pyramidegraver. Romerne sendte flere straffeekspedisjoner mot dem inntil de inngikk en avtale om handel og forsvarsallianse med dem på slutten av 100-tallet e.Kr.^[15]

På 600-tallet ble garamanterne underkastet den framstormende muslimske erobringen, og de forsvant ut av historien. Det skjedde samtidig med minsket handel, vanntilgang og klimaendringer. Antagelig ble de værende, bøyde seg for de islamske erobrerne og ble kalt for noe annet.^[14]

I mer enn 400 år var områdene Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser og var en del av kosmopolitisk stat hvor borgerne hadde et felles språk, rettssystem og romersk identitet. Romerske ruiner som i Leptis Magna vitner om livskraften i området; de hadde forum, markeder, offentlig underholdning og romerske bad, på lik linje med andre byer i Romerriket. Libya var en del av alt liv og virksomhet rundt Middelhavet. Kjøpmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika. Likevel beholdt byene i Tripolitania sin særskilte kartagiske karakter og vesen, og i Kyrenaika sitt greske vesen. Tripolitania var en stor eksportør av olivenolje mens Kyrenaika var en viktig leverandør av vin, legemidler og hester. Det meste av befolkningen var berbiske bønder, men preget av kartagisk språk og skikker innenfor den latinske felleskulturen.^[16]

Selv om de afrikanske provinsene dro fordel av Pax Romana, den romerske fred, som en hvilken som helst annen del av Romerriket, var ikke Libya skånet fra angrep og krigstrusler. Først mot slutten av 100-tallet e.Kr. klarte den romerske hæren pasifisere området Sirtica, et øde område i ørkenen og et tilfluktssted for barberstammer som hindret trafikken langs landeveien mellom Tripolitania og Kyrenaika. I over to hundre år etter fløt handelen sikkert mellom markedene og havner langt et godt utbygd veisystem og sjøveier som ble overvåket og beskyttet av romerske styrker som også garanterte sikkerheten til de bebodde områdene mot angrep fra ørkennomader. De omfattende området ble forsvart av en lokalt rekruttert region på over 5000 menn i Kyrenaika og en tilsvarende styrke i Tripolitania, forsterket med hjelpetropper fra allierte stammefolk ved grensene. Selv om militære ekspedisjoner trengte dypt inn i Fezzan søkte Roma i alminnelighet å kun kontrollere de områdene i de afrikanske provinsene som var økonomisk nyttige eller kunne beskyttes med tilgjengelige garnisoner.^[16]

Under ptolemeerdynastiet hadde Kyrenaika blitt hjem for et stort jødisk samfunn, og som ble økt betydelig av titusenstalls jøder som ble deportert dit etter det mislykte opprøret mot det romerske styret i Palestina og ødeleggelsen av Jerusalem i 70 e.Kr. Noen av flyktningene endte opp ute i Den libyske ørkenen hvor de ble nomader og nærte sitt voldsomme hat mot Roma. De konverterte mange av de berbere som de bodde med til jødedommen, og i noen tilfeller identifiserte hele stammer seg som jøder. I år 115 brøt jødene ut i et større opprør i Kyrenaika som raskt spredte seg via Egypt tilbake til Palestina. Opprøret ble slått ned i 118, men først etter at de jødiske opprørene hadde herjet Kyrenaika og plyndret byen Kyrene. Samtiden vurderte dødsfallene i disse årene til over 200 000, og det krevde minst et århundre for å gjenopprette Kyrenaika til den orden og velstand som var sammenlignbart med Tripolitania.^[16]

Som en del av sin omorganisering av imperiet i år 300 skilte keiser Diokletian administrasjonen av Kreta fra Kyrenaika, og opprettet de nye provinsene Øvre Libya og Nedre Libya av Kyrenaika. Det var første gangen hvor begrepet Libya ble benyttet som en administrativ betegnelse. Med den delingen av Romerriket i år 395 gikk libyerne til Østromerriket mens Tripolitania ble fordelt til Vestromerriket.^[16]

Ved slutten av 100-tallet hadde kristendommen oppstått som en jødisk kult, men vokste snart i utbredelse og fikk tilhengere blant ikkejøder og blant de lavere samfunnsklassene, inkludert slavene. Romas provinser i Afrika var blitt helt og holdent kristent ved slutten av 300-tallet, og hadde også fått innpass blant barberstammene i innlandet. Fra tidlig av utviklet kirkene i Tripolitania og Kyrenaika særskilte kjennetegn som speilet deres kulturelle trekk. Førstnevnte provins havnet inn under den latinske patriarkens overhøyhet, det vil sin biskopen av Roma, mens den sistnevnte provinsen kom inn under den koptiske patriarken av Alexandrias overhøyhet. I begge områder ble religiøse avvik fra hovedkirkene et middel for samfunnsopprør i en tid av politisk uro og økonomisk depresjon.^[16]

På invitasjon fra en opprørsk romersk embetsmann, kom den germanske stammen vandalene til Nord-Afrika fra Spania i år 429. De grep makten og opprettet under sin høvding Gaiserik et kongerike med sentrum i Kartago. Selv om Romerriket ble gradvis nødt til å erkjenne deres herredømme over store deler av Nord-Afrika, inkludert Tripolitania, begrenset vandalenes styre til de mest økonomisk lønnsomme områdene. Der utgjorde de en isolert krigerkaste som egnet seg til å kreve skatter og utnytte samfunnet, men overlot den sivile administrasjonen på romerske hender. Fra Afrika erobret de Sardinia og Korsika, og angrep deretter selve Italia. De plyndret byen Roma i år 455, noe som var et sjokk på samtiden. Men i løpet av sin tid mistet vandalene mye av sine krigerske framdrift og deres rike falt for den bysantinske hærføreren Belisarios som begynte den østromerske gjenerobringen av Nord-Afrika i år 533.^[16]

Den faktiske bysantinske kontrollen av Tripolitania var begrenset til kysten, og til og med der var den svak, noe som er bevitnet ved de nybygde festningsverkene rundt byene, de befestede gårdsanleggene, og vakttårnene. Regionens velstand hadde minsket under vandalenes herredømme, og den gamle romerske politiske og sosiale ordningen som ble brutt under vandalene, kunne ikke bli gjenopprettet. I avsidesliggende områder hvor innbyggerne hadde søkt beskyttelse fra stammehøvdinger, motsatte de seg ny assimilering i imperiet etter å ha tilpasset seg selvstyre. Kyrenaika, som hadde blitt en bysantinsk utpost i vandalperioden, lignet på militær okkupasjon. Upopulære bysantinske guvernører innførte høy skatter for å dekke militære kostnader, men byene og offentlige tjenester, inkludert vannsystemet, forfalt. Det bysantinske styret i Afrika dog det romerske idealet om enighet i imperiet i ytterligere et og halv århundre, og hindret samtidig berbiske nomader fra å trenge inn i kystregionene.^[16]