Neolittisk tid

For en detaljert oversikt over overgangen til jordbruk i Midtøsten, se: Den fruktbare halvmåne.

Før bondesteinalderen levde mennesket i en nomadetilværelse som samlere og jegere. Overgangen til bondesteinalderen er en av de mest betydningsfulle og omveltende forandringer i menneskehetens historie. Den australske arkeologen Vere Gordon Childe kalte på 1920-tallet denne overgangen for «den neolittiske revolusjonen». Det mest betydningsfulle endringen er at mennesket begynner å dyrke og foredle marken for nyttevekster. Med foredlingen av marken fulgte naturlig en mer bofast tilværelse, senere også domestisering (temming) av buskap. Dette skjedde flere steder i verden, tilsynelatende uavhengig av hverandre, og begynte for omtrent 12–10 000 år siden og spredte seg deretter til resten av menneskeheten.

Neolittisk kultur begynte i Midtøsten eller i Levanten omkring 8500 f.Kr. hvor man har funnet arkeologiske spor i Abu Hureyra i dagens Syria og Jeriko i dagens Palestina. Den utviklet seg direkte fra den mesolittiske kulturen (epipaleolittiske) i regionen. Et annet navn for denne regionen er Den fruktbare halvmåne. Folkene i regionen var de første som greide å gjøre seg nytte av ville kornslag, noe som igjen utviklet seg til bondesamfunn. Klimatiske endringer var også en medvirkende faktor til at dette folket satset på jordbruk. I løpet av 8500–8000 f. Kr. hadde bondesamfunn spredd seg over hele Midtøsten og videre derfra til Anatolia (dagens Tyrkia), Nord-Afrika og det nordlige Mesopotamia.

Tidlig neolittisk jordbruk var begrenset til noen få kornsorter, både ville som domestiserte, blant annet rug, enkorn hvete, hirse, bokhvete og spelt foruten å holde sauer og geiter som husdyr. I løpet av 7000 f. Kr. inkluderte husdyrholdet også kyr og griser og menneskene var enten i fast eller delvis fast bosetning, og de tok i bruk steintøy og keramikk. Ikke alle disse kulturelle elementene kom i samme orden: de tidligste bondesamfunnene i Midtøsten brukte ikke keramikk og i vestlige Europa er det uklart hvilke planter som ble dyrket i de tidligste bosetningene. I andre deler av verden som Afrika, Sør-Asia og Sørøst-Asia førte uavhengig domestisering til egne regionale neolittiske kulturer som var annerledes enn de i Europa.

Modellen over er satt opp etter Jan Brøgger sr.^[1] Dateringen kan ikke leses nøyaktig, men har et slingringsmonn på 200–500 år.

Ikke alle jordbrukssamfunn utviklet sivilisasjoner. Verken på Ny-Guinea eller i østlige Nord-Amerika førte jordbrukssamfunnet til statsdannelse. Om utviklingen førte til statsdannelse sør for Sahara blir fortsatt diskutert.

I Sørvest-Asia (Midtøsten) begynte kulturer som har blitt identifisert som neolittiske en tid etter 9000 f.Kr. Tidlig utvikling skjedde i det fruktbare halvmåne-området, det vil si Den før-keramiske neolittiske første epoke og Den før-keramiske neolittiske andre epoke, og derfra spredde den seg både østover og vestover. Neolittiske kulturer er også identifisert i sørøstlige Anatolia og i nordlige Mesopotamia en gang rundt 8000 f.Kr.

Den første epoken begynte i Midtøsten med Jeriko og Jerf el Ahmar, og i Anatolia med Cayönü Tepesi og Nevali Cori – mellom 8500 og 8000 f.Kr. Datoen kan ikke bli fastslått med fullstendig sikkerhet ettersom karbondateringen som er blitt gjort av British Museum (England) og laboratorier i Philadelphia (USA) har en del avvikende resultater.

I de før-neolittiske kulturene kunne kornslag bli høstet og kanskje ble det også sådd. Rug, hvete og bygg ble høstet vill og malt til mel. I Midtøsten var jakt på gaselle viktig i en rekke funnsteder. Det som kan kalles for ekte jordbruk begynte derimot først i den neolittiske epoken. Hvete og andre kornslag ble da kultivert og domestisert, og husdyr ble gjetet og domestisert gjennom avl. Bosetningen ble mer permanent med sirkelrunde hus med et rom, eller rektangulære, større hus i Anatolia. Disse husene ble for første gang bygd av murstein laget av (ubrent) leire. Husbonden hadde et hus mens hans hustruer og barn bodde i nærliggende hus. Bosetningen kunne bli beskyttet mot flom av en mur bygget av stein og kanskje også et steintårn (som i Jeriko). Murene beskyttet mot flom og holdt dessuten dyrene samlet, kanskje hadde de også en forsvarskarakter.

I denne perioden ble korn og andre matvarer lagret kommunalt i felles kornbinger i sentrum av bosettingene.

Den andre epoken begynner en gang mellom 7500 og 7000 f.Kr., også i Midtøsten. Typiske byer fra denne perioden er Catal Höyük og Ain Ghazal. Heller ikke her kan karbondateringen gi oss et nøyaktig resultat ved at det er, som nevnt overfor, ulike resultater i de to laboratoriene. I denne perioden snakker vi om uomtvistelig jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold med innslag av geit, etterhvert også sau.

I bosetningene bygget man nå nesten utelukkende rektangulære mursteinshus hvor familiene levde sammen i ett eller flere rom. Nå ble korn og andre matvarer ikke lengre lagret i kommunale fellesanlegg, men privat i hver enkelt bolighus. Arkeologiske utgravninger av graver har antydet en forfedrekult der folk konserverte de dødes hodeskaller ved å dekke dem med leire for å gi kunstige ansiktstrekk. Skjell ble plassert i øyenhulene, som i Jeriko (Israel) og Ain Ghazal (Jordan). De øvrige likrestene ble begravd under og mellom husene, eller utenfor bosettingen.

Den keramiske epoken i den neolittiske tiden begynte en gang mellom 6000 og 5500 f.Kr. i den fruktbare halvmånen. På denne tiden hadde særpregede kulturer utviklet seg i Tyrkia, Syria, det nordlige Mesopotamia og det sørlige Mesopotamia med keramikk og leirvarer av ulike typer.

En overgangsepoke med bruk av kobber begynte rundt 4500 f.Kr. etterfulgt av bronsealderen rundt 3500 f.Kr. som erstattet den neolittiske kulturen.

I det sørlige Mesopotamia gjør lite nedbør det nødvendig å utvikle irrigasjon (kunstig vanning). Det samme skjer i det før-dynastiske Egypt, her ble det utviklet etter 8000 f.Kr. To kulturer utvikler, en i en region i den øvre delen av Nilen og en i den nedre delen.

I det sørøstlige Europa oppstår jordbrukskulturer for første gang rundt 7000 f.Kr. og i det midtre Europa rundt 5500 f.Kr. Ved en kombinasjon av kulturell spredning og migrasjon av folk sprer den neolittiske kulturen seg mot vest og nordvest og når det nordvestlige Europa en gang rundt 4500 f.Kr..

Den eldste neolittiske stedene i Sør-Asia er Mehrgarh i Balutsjistan og på det iranske platået mellom Iran, Pakistan og Afghanistan. I Øst-Asia er det tidligste stedet i Pengtoushan-kulturen i Kina ved 7500 f.Kr. til 6100 f.Kr. og Peiligang-kulturen i Kina en gang rundt 7000 f.Kr. til 5000 f.Kr.

I Mesoamerika oppstår tilsvarende endringer en gang rundt 4500 f.Kr.

Neolittisk kultur (8000-3000 f.Kr) kjennetegnes av faste bosetninger, jordbruk og husdyrhold. Ni neolittiske kulturområder er kjent: I det nordvestlige Europa, i det sørøstlige Europa, i Lilleasia, Malaya, Japan, Nord-Kina, Nord-Afrika, Nildalen og Mellom-Amerika. Disse kulturene hadde fokus på religiøse sentre som Lepenski Vir i Donau-området (7000-6500 f.Kr) og Catal Höyük i Anatolia (6300-5400 f.Kr). Man var opptatt av det hellige i naturen, årstidenes gang og modergudinner. Dertil forfedrekult, fruktbarhetsriter, begravelsesseremonier, husguder, megalittiske monumenter, helleristninger og keramikk. Det var et tett forhold mellom menneskene, den verden de forsøkte å finne seg til rette i, og de overnaturlige maktene de mente fantes hos begge. Dette livssynet ligger nært opp til det man fant hos Nord-Amerikas indianere.^[2]

I Norden kalles tiden fra en gang rundt 4000 f.Kr. til ca. 1800 f.Kr. for neolitikum. Deretter følger bronsealderen. I den neolittiske tiden begynte man i Norden å så og høste korn, og jordbruket bredte seg gradvis, ved siden av jakt, fiske og innsamling av vekster, egg, fjær og annet. Traktbegerkulturen, den gropkeramiske kulturen, stridsøkskulturen og den sene neolittiske kulturen er viktige begrep for forståelsen av steinalderen i Norden, selv om disse begrepene fortsatt diskuteres den dag i dag.

Den neolittiske tiden er også den tid hvor de første megalittiske monumentene opptrer i Norden i form av megalittgraver, først og fremst i Sverige og Danmark, og svært sporadisk i Norge. De eldste megalittanleggene finnes langs kysten av Sverige, og noe senere bygges det også ganggraver og hellekister i innlandet.

Den neolittiske tiden i Norden deles ofte inn i tre deler:

• Den tidlige neolittiske tiden ca. 3950 f.Kr.–3300 f.Kr.
• Den midterste neolittiske tiden ca. 3300 f.Kr.–2350 f.Kr.
• Den sene neolittiske tiden ca. 2350 f.Kr.–1800 f.Kr.

Hierarkiske strukturer er assosiert med bronsealderen, men det er få vitenskapelige funn som tyder på at samfunnsmessig lagdeling ble utviklet allerede i den neolittiske tiden. Familier og husholdninger var fortsatt i stor grad økonomisk uavhengige.

Utgravninger i Sentral-Europa har derimot avslørt at den tidlige neolittiske båndkeramiske kulturen bygde store konstruksjoner av sirkulære grøfter mellom 4800 f.Kr. og 4600 f.Kr. Disse strukturene, og senere tilsvarende neolittiske byggverk som gravhauger og sirkulære innhegninger i reisverk eller stein, krevde betydelig tid og arbeidskraft. Det kan tyde på at innflytelsesrike individer var i stand til organisere og rettlede menneskelig arbeidskraft. Det er også gode bevis på befestede bosetninger langs Rhinen foruten konflikter mellom neolittiske grupper på De britiske øyer.

Kontroll av arbeid og konflikter mellom grupper er karakteristisk for stamme-grupper, ledet av en karismatisk enkeltperson, det være en «stor mann», proto-høvding eller en matriark. Denne sosiale og politiske posisjonen ble senere utviklet til høvdingdømmene i den tidlige europeiske bronsealderen. I Amerika var det flere folkeslag som irokesere, pueblo-folket, og mayakulturen som var alle steinaldersamfunn som hadde utviklet komplekse sosiale og politiske systemer.

Neolittiske folk var dyktige bønder som utviklet en rekke redskaper nødvendig for å stelle, høste og avle som sigder og kvernsteiner, og for matproduksjonen ble det utviklet ulike keramiske varer. De utviklet også en rekke andre typer steinredskaper og ornamenter som pilspisser, perler, og små statuer som forestilte menneskelignende figurer.

I Midtøsten, Anatolia, Syria, nordlige Mesopotamia og i Sentral-Asia ble det framstilt murstein av leire for å bygge hus og landsbyer. I Çatal Höyük i dagens Tyrkia ble husene dekket med murpuss og malt med detaljerte bilder av mennesker og dyr. I Europa ble langhus bygget opp av kvistflettverk og leire og jord. Forseggjorte gravhauger for de døde ble også bygget. Disse gravhaugene er spesielt mange av i Irland hvor det fortsatt eksisterer flere tusen den dag i dag. De neolittiske folkene på De britiske øyer bygde lange gravhauger og kammergraver, flintminer og andre monumenter. Det var også viktig å kunne bevare matvarer for trangere tider eller for å kunne handle med dem, og det ble utviklet lufttette krukker og utvunnet salt som bevaringsmiddel.

En forklaringsmodell for den neolittiske kulturen er at det for omtrent 12 000 år siden ble mangel på vann i kuldeperioden yngre dryas. Nomadiske folkeslag ble tvunget til å utvikle nye metoder for å skaffe seg mat. Klimaendringer gjorde at menneskeheten ble tvunget til å arbeide hardere og forflytte seg over stadig større områder for å skaffe seg mat. I løpet av flere tusen år tilpasset de nomadiske folkeslagene seg til de endrete omgivelsene. Jegere og samlere begynte å bli værende der de hadde nok tilgang på vann og begynte der å høste ville frø og høste eller foredle de plantevekster som de kunne nyttegjøre i nærheten av boplassen. Abu Hureyra gir bakgrunn for denne forklaringsmodellen, hvor systematisk konsum av rug oppstod nettopp ved inngangen til yngre dryas omkring 9.600 f.Kr.

I jegersamfunnet var mannen dominerende mens sankingen ble besørget av kvinnene. Antagelig var det kvinnene som satte i gang den neolittiske revolusjonen. Det var antagelig de som oppdaget at de kunne få de viktigste vekstene som de sanket inn til å trives bedre ved å sørge for vannforskyning og rydde for andre uspiselige vekster. Kvinnene i bosetningen var antagelig i slekt, men om kvinnenes viktige rolle i denne perioden førte til at arv gikk i kvinneledd er uvisst.

Når foredlingen var kommet i gang ble de ville vekstenes genetiske egenskaper endret. Det betydde at de fikk høyere næringsinnhold. De første plantevekstene som ble domestiserte på dette viset var ulike typer hvete. Vekster som hadde uønskete egenskaper som ubehagelig smak eller små frø klarte seg dårligere i den nye situasjonen hvor menneskene i høy grad påvirket vekstenes forutsetninger.

Når de første bøndene hadde behersket teknikken for å få god grøde fikk de et overskudd som måtte lagres. Det nomadiske livet hadde tidligere gjort at det var vanskelig å lagre mat. Kombinasjonen av bofast livsstil og høsting betydde at man kunne planlegge året med forutsetninger for det neste. Det ble derfor mulig å spesialisere seg i enkelte yrkesgrupper. Istedenfor at det enkelte menneske måtte beherske litt av alt kunne det nå spesialisere og dyktiggjøre seg i bestemte gjøremål. Det førte igjen til ytterligere utvikling i avansert teknikk.

Jordbruket krevde bofast livsstil og ga tilgang til mer mat per enhet. Det betydde at menneskene kunne leve i større grupper enn tidligere. Den neolittiske kulturen var også mer arbeidsintensiv og betydde trolig at hver familie måtte få flere barn, noe som også bidro til befolkningsveksten. De større og tettere samfunnene stimulerte i sin tur til utvikling av nye maktstrukturer. Matoverskuddet betydde at en høvding kunne bli forsørget av den øvrige befolkningen. Senere ga domestiserte dyr tilgang til nye tekstilmaterialer og transportmetoder.

En negativ konsekvens av den neolittiske kulturens bosetningsmønster var at kosten ble mer ensidig og en rekke nye sykdommer, blant annet karies, opptrer for første gang hos mennesker. Den tette nærheten til dyr har også gitt en rekke smittsomme sykdommer til menneskeheten som den tidligere var ukjent med.

Listen over sykdommer som mennesket har fått fra husdyr, medregnet også uønskede rotter og mus, er ifølge den amerikanske epidemiforskeren William Hardy McNeill^[3]

De sykdommene som man antar har angrepet mennesket via artshopping, basert på McNeills balanseteori, er:

Til tross for sikrere og stort sett forutsigbar mattilgang, høyere fødselsrate, innovasjon og samfunnsorganisering, var ulempen med jordbrukssamfunnet smittsomme sykdommer og mangelsykdommer. Paradokset er at tiden og arbeidsinnsatsen for å skaffe seg mat økte. Selv om matproduksjonen økte, sank til dels matens kvalitet i forhold til jegersamfunnets og derfor også den enkeltes livskvalitet. Studier av primitive samfunn i våre dager, blant annet ved sosialantropologen Marshall Sahlins^[4], har vist at jeger- og samlersamfunn slet mindre for føden enn jordbrukssamfunn, selv jordbrukssamfunn langt opp i moderne tid.

• Steinalderen i Norge
• Megalittisk monument
• Den neolittiske revolusjonen
• Neolittisk religion
• Ötzi ismannen

• Peter Bellwood (2004): First Farmers: The Origins of Agricultural Societies. Blackwell Publishers. ISBN 0-631-20566-7
• Lillehammer, Arnvid: Fra jeger til bonde inntil 800 e.Kr. Aschehougs norgeshistorie bd.1. Rikt illustrert om Norges forhistorie av fremtredende arkeolog ISBN 82-03-22014-2
• Håland, Randi og Håland, Gunnar: I begynnelsen – fra de første mennesker til de første sivilisasjoner Aschehougs Verdenshistorie bd.1.   En av de første norskspråklige verdenshistoriefremstillinger skrevet fra et sosialantropologisk perspektiv istedenfor et tradisjonelt arkeologisk. ISBN 82-03-10585-8
• Scarre, Chris (2005)| The Human Past, Hudson&Thames, London 2005.
• Pedersen, Hilthart (2008): Die jüngere Steinzeit auf Bornholm, München & Ravensburg 2008. ISBN 978-3638945592

• (en) Neolithic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Neolithic Stone Tools and Artifacts – World Museum of Man
• Brutal lives of Stone Age Britons
• Vincha Neolithic Script
• Yngre steinalder, om yngre steinalder i Norge, hos Norgeshistorie.no