Marganus

Marganus^[1] eller Morganus (walisisk: Morgan) var en mytisk konge av Britannia, og det finnes ingen historiske bevis for hans mulige eksistens. Hans fortelling kommer fra Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie), skrevet omkring 1136. Her gjengis han som sønn av Maglaurus, hertug av Alba (Skottland) og Goneril, datter av kong Leir.

Marganus, barnebarn av Leir, avskydde dronningstyret til sin tante Cordelia i Britannia fordi hun var en kvinne. Med hjelp av fetteren Cunedagius tok Marganus over kongedømmet fra Cordelia etter å ha gått til krig mot henne. Han og fetteren delte riket, og etter at Cordelia hadde begått selvmord, kom han til å styre området av Britannia nordøst for elven Humber.

Marganus var den eldste mannlige arvingen etter Leir og påvirket av sine folk ble han økende misfornøyd med å herske over kun halve Britannia. Han dro til sist i krig mot sin fetter ved å brenne og herje rundt om i Cornwall frem til deres to hærer møttes. Cunedagius beseiret Marganus og han måtte flykte. Cunedagius fulgte etter ham over hele Britannia inntil han fikk ham presset opp i et hjørne i Wales. Der ble Marganus drept og Cunedagius ble konge over hele Britannia. Ifølge Geoffrey ga Cunedagius stedet navnet Margon, etter sin døde fetter.