Latinsk litteratur

Den latinske litteraturen er først og fremst skriftkulturen fra antikkens Roma, den såkalt klassiske epoken. Romerne produserte verker i mange sjangre: poesi, komedier,tragedier, satirer, historie og retorikk. Romerrikets litteratur ble dannet etter mønster av den greske litteraturen, og fra etterligninger og lån oppsto det etterhvert også en selvstendig litteratur. Lenge etter at Vestromerriket hadde gått i endelig oppløsning rundt år 500 e.Kr., fortsatte latinsk skriftkultur å spille en sentral rolle i den vestlige kulturen.

Det er konvensjon å dele den latinske litteraturen inn i bestemte epoker:

• Tidlig latinsk litteratur
• Romersk gullalder
• Romersk sølvalder
• Latinsk litteratur i senantikken
• Latinsk litteratur i middelalderen

Roma lå omgitt av store kulturer; etruskerne, kartagerne (punerne) og grekerne var deres læremestre. Den primitive romerske kulturen hadde også spor av en viss litterær aktivitet; hymner, bryllupssanger, klagesanger og lignende. Romernes litteratur hadde sitt utgangspunkt i den greske og karakteristisk nok hadde ikke romerne et eget ord for «dikter», men brukte det greske «poeta».^[2]

Dikterkunst i egentlig forstand fikk Roma først ved oversettelser, og den første romerske forfatteren vi kjenner var en greker, Livius Andronicus (død ca. 203 f.Kr.), en frigitt krigsfange fra Tarent som oversatte Odysseen til latin. Gresk heksameter var dog ikke mulig å overføre til latin, men han brukte isteden et romersk versemål som vi kjenner lite til, såkalte «saturniske vers». Han oversatte også gresk drama, såvel tragedier som komedier, i friere vers. Viktigere var det imidlertid at han gjorde romerne kjente med gresk mytologi, som var en betingelse for diktningen.

Etterhvert var det ikke kun etterligning i form av oversettelser som gjaldt, men òg en patriotisk bestrebelse på å fylle de overtatte formene med romersk ånd. «Imitatio» hadde et element av «aemulatio» – konkurranse – med grekerne, som romerne beundret. En dikter fra den italiske halvøya, Naevius, videreførte tradisjonene fra gresk teater, men også ved å skrive nytt skapte han en egen romersk tragedie med emner fra romersk historie, kalt «fabula prætexta». Han forsøkte å gi Roma et nasjonalt epos, Bellum Púnicum (Den puniske krigen). Det første stykket ble satt opp i Roma året etter punerkrigen var over og romerne regner selv år 240 f.Kr. som deres litteraturs fødeår.

Forfatteren Ennius etablerte det heksameter som ble det latinske versemål i fortellende dikt med sitt monumentale verk Annales – Annalene - som fortalte om Romas historie fra de eldste tider. Ennius skrev også satirer, men satirens egentlige romerske opphavsmann er Lucilius. Han kalte sin sjangre for «sátura», et ord som vi ikke kjenner den fulle betydningen av, men i den senere romerske keisertiden ble ordet knyttet til det greske «sátyroi» (= bukker), og dette ga opphavet til det moderne ordet «satire». I antikken ble denne sjangeren betraktet som den latinske diktningens eneste nyvinning.^[3]

Langsomt etablerte den romerske kulturen sin egenart, og betraktet seg ikke lenger bare som en formidler av gresk åndsliv. Romersk ekspansjon og romersk tradisjonsbevissthet gikk sammen. Romersk forkjærlighet for det pompøse og monumentale satte sitt preg på diktningen, men også impulser fra folkelig spill og opptøyer, hvor løssluppen humor og rammende spott var elementer. De største bedriftene i romersk litteratur finnes i episk og lyrisk poesi, prosa som retorikk og historie, komisk drama og ikke minst satiren.

Det meste fra den tidligste epoken, gammellatin fra de første to hundreårene, som Ennius og Lucilius, er gått tapt, men blant det lille som har overlevd er skuespillene til Plautus og Terents, som har beholdt sin popularitet i alle tider siden. Mange andre latinske verker, blant annet flere av de fremtredende forfatterne fra den klassiske perioden, er forsvunnet, noen ganger for å bli gjenoppdaget i senere århundrer, andre ganger ikke.

Perioden med klassisk latin, da man mener at latinsk litteratur nådde sitt kvalitative høydepunkt, er delt i «gullalderen» og «sølvalderen», som dekker keisertiden, omtrentlig tiden fra begynnelsen av det første århundre f. Kr. og fram til året for keiser Diokletians tiltredelse i år 284. Også romerne selv mente dette, og en kanon av de viktigste klassiske verkene ble etablert i det romerske utdanningssystemet allerede mellom 100 og 400 e.Kr. Ettertiden har fulgt denne listen, delvis på grunn av at de verkene som ifølge romerske kritikere ikke var av samme kvalitet, ikke lenger eksisterer. Mens de eldre forfatterne med få unntak kun kjennes ved fragmenter, har Romas gullalder etterlatt stort sett fullstendige verker.

Framfor alt ble prosaforfatteren Cicero imitert, og hans stil og retorikk ble priset som et tårn innenfor latinsk litteratur. Cicero siterte hyppig fra tidligere forfattere, og formildet andres tanker i et klart og elegant språk. Hans forsvarstale for dikteren Archias er blitt stående som et eviggyldig forsvar for kulturen: «Alle bøker, alle vismenns ord, alle eksempler i gammel tid gir dette livssynet. Alt dette ville være gjemt og glemt hvis ikke litteraturen hadde kastet lys over det. Hvor mange finmeislete bilder av store menn har ikke de greske og latinsk forfatterne latt etter seg! Og dem skal vi ikke bare se på, men etterligne! I statsstyringen har jeg alltid hatt dem for øye, og jeg har prøvd å danne hjerte og forstand ved tanken på disse store menn.»^[4]

Det er også etterlatt en god del faglitteratur eller teknisk litteratur som vanligvis ikke regnes innenfor en romersk kanon. Det tidligste prosaverk på latin er Cato den eldres verk Om landbruket, en enkel og praktisk avhandling om hvordan man best skal drive en gård økonomisk. Også Columella og Varro skrev om jordbruket. Av sistnevnte er dessuten bevart en del av et verk om det latinske språket, De lingua latina. Blant samtidshistorikerne rager navn som Julius Cæsar, med hans beretninger om felttoget i Gallia (Commentarii de Bello Gallico) og om borgerkrigen (Commentarii de Bello Civili), og Sallustius, med verker om Catilina (De coniuratione Catilinae eller Bellum Catilinae) og om Jugurthakrigen (Bellum Jugurthinum), som finnes bevart i sin helhet, mens hans hovedverk Historiæ kun finnes som fragmenter.

Poesien fikk en ny vitalitet da Lucretius (Lucrets) fornyet lærediktet gjennom en engasjert formidling av epikureismen. Den såkalte «augustinske diktningen»^[5] etter år 40 er representert ved de store navnene Vergil, Horats og Ovid, som satte nye normer for diktningens form og uttrykk. Etter at Vergil var ferdig med Georgica, et læredikt om jordbruk i fire bind, begynte han på Æneiden, et storslagent nasjonalt epos, på linje med Iliaden og Odysseen, som skulle hylle romerne ved en sammensmeltning av Homers mystikk med Romerrikets storhet. Horats foredlet Lucilius’ satireform, men dyrket også den personlige uttrykksformen, en form for essay uten satirisk snert, i hans Epistulae (brev). Ovid utviklet den erotiske elegi til en ny form for personlig kjærlighetsuttrykk og hans erotiske læredikt Ars Amatoria, som med sine frivoliteter kom i opposisjon til de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Hans formidling av gresk-romersk mytologi i Metamorfoser – Forvandlinger – er det han kanskje først og fremst huskes for:

Han løsner for sitt tordendrønn og slynger

mot vognens styrer fra sitt høyre øye

et lyn som nu på samme tid berøver

ham både liv og vogn, og demper ilden

med flammer av en enda større villskap.^[6]

Sølvalderen strekker seg inn i det andre århundre e.Kr. Litteraturen skrevet fra denne tiden har ofte blitt nedvurdert eller ignorert, spesielt i løpet av renessansen da mange klassiske forfattere ble gjenoppdaget og deres stil bevisst etterlignet. Med grunnlag i påviste stilendringer mener man at gullalderens strenge syntaks og puristiske ordutvalg ble endret til en mer kunstformet stil preget av mer poetiske ord, men også i kortere, mer poengterte setninger, slik man ser hos filosofene Seneca, Tacitus og Juvenal.

Selv om skyggen fra gullalderen overskygget tiden etter ble viktig litteratur skrevet. Lucanus anses på tross av sitt korte liv som sølvalderens største poet. Med Pharsalia, som omtalte konflikten mellom Cæsar og Pompeius, fortsatte han Vergils episke sjanger. Statius ble i ettertid mye beundret i middelalderen, og er kanskje best kjent for å opptre i Dantes Den guddommelige komedie (sammen med Vergil). Hans hovedverk var Thebais, og var et løst og energisk episk dikt som presset sjangeren til det ytterste. Et annet dominerende navn var Seneca den yngre, stoisk filosof, statsmann, dramatiker og i et verk også humorist. Hans filosofiske brev og avhandlinger hadde stor innflytelse, og hans ni uhyggelige tragedier har også i ettertiden fengslet det dramatiske publikum.

Juvenalis og Tacitus regnes som den latinske litteraturens siste store klassikere. Begge var middelaldrende da de begynte å skrive og fikk ingen etterfølgere. Tacitus utga et mindre skrift i 98, Germania, som en advarsel mot Romerrikets svakheter. To år senere utga han Diálogus de oratoribus (En dialog om talere) hvor han kritiserte retorikken. Med retorikkens forfall vil også republikken falle. I motsetningen til Ciceros majestetiske prosa skrev Tacitus kortere setninger preget av pathos.

Juvental skrev 16 satirer i friheten etter keiserveldets skrekkperiode og selv refset han Romas forfall. Han gir ikke rom for nyanser, men ga sin forakt fullt utløp, men hadde også en uforlignelig evne til å skrive slagord i heksameter. Sitatet «en sunn sjel i et sunt legeme», som lærere i gymnastikk har misbrukt siden, stammer fra ham.

Senlatinsk epoke er fra rundt 200 og frem mot slutten av Romerrikets sammenbrudd rundt år 500-600. Det er en tid preget av omfattende litteratur, men også den tid hvor vulgærlatinen blir seg stadig mer dominerende, kanskje på grunn av kirkens innflytelse og hvor omskrivende konstruksjoner gjør seg gjeldende i språkføringen. Den latinske metrikken bygde på vekslingen mellom lange og korte stavelser, men en del dikt begynte å vise endring i dette forholdet, noe som kan tyde på en endring i latinens akstentforhold og diktningen gikk mot stadig oftere å veksle mellom betonte og ubetonte stavelser^[7]

Keiser Konstantin den store (272 – 337), den første kristne keiseren i Romerriket, ga kristne religionsfrihet i 313, og i 395 ble toleransen for kristendom snudd til en intoleranse med forbud mot all annen religionsutøvelse. Mye intellektuell tenking ble samlet rundt kristen teologi og ikke minst kristen polemikk mot kjetteriet. Kirkefaderen Hieronymus la i år 383 fram Det gamle testamentet i en ny latinsk oversettelse og i år 405 en revidert tolkning av Det nye testamentet.

På slutten av 300-tallet fikk den kristne lyrikken to fremstående representanter, Ambrosius og Prudentius. Førstnevnte innførte forsamlingssangen etter inspirasjon fra Midtøsten og skrev hymner på enkelt språk i firefotede jamber og fireversede strofer som ble den vanligste verseformen deretter. Prudentius fra Spania praktiserte juss før han ble asket og dikter, og betraktes som kristenhetens største dikter i antikken. Foruten hymner er hans største betydning sitt allegoriske dikt i heksameter, Psychomachia («Sjelenes kamp»).

Den største kristne prosaforfatteren var nordafrikaneren Augustin av Hippo som hadde en omfattende produksjon, hans to mest kjente skrifter Confessiones (Bekjennelser) hvor han med hensynsløs oppriktighet forteller om sitt liv, og De civitate Dei (Om Gudsstaten) hvor han med retoriske og teologiske virkemidler skildrer motsetningen som skal oppstå på dommens dag, dualismen mellom guds stat (kirken) og den jordiske staten (synden).

Boëthius representerte en filosofi preget av nyplatonismen og han har etterlatt seg en lærd og omfattende forfatterskap, men husket spesielt for De consolatione Philosophiae (Filosofiens trøst som han skrev mens han ventet på å bli henrettet. Verket, hvor forfatteren går i dialog med en allegorisk og personifisert filosofi, formidlet kunnskap om antikkens livsførsel og tanker for middelalderen foruten å inspirere den allegoriske litteratur som få andre.

Middelalderens latin (600 til 1400) ble i ettertiden ofte forkastet som «hundelatin» eller «klosterlatin», men faktisk ble mange store latinske verker skrevet gjennom hele middelalderen selv om de ikke lenger er like kjente som oldtidens romerske. Morsmålspråkene i vest, språkene i dagens europeiske nasjoner i sør, utviklet seg hos den ikke-skrivende delen av befolkningen. Tidens latin, ofte kalt for lavlatin, ble utsatt for vulgarisering ved at nye ord fra morsmålene ble opptatt og danner mange nye avledninger, betydninger og regionale forskjeller.

For det meste av middelaldertiden var latin det dominerende skriftspråket i Vest-Europa, og fra 1000-tallet også i Nord-Europa og i Norden. Etter at Romerriket ble delt i en østlig og vestlig del forsvant gresk fra den vestlige etter å ha vært benyttet over hele riket, noe som førte til at kløften mellom øst og vest økte: språklig, kulturelt, politisk og religiøst. Tradisjonen fra den tidlige kristne litteraturen fortsatte inn i middelalderen. Isidor av Sevilla produserte en oversikt over kulturen i sin tid, et mektig verk, Etymologiarum sive origium libri XX, bestående av tyve bøker hvor han dekket emner som grammatikk, retorikk, matematikk, musikk, astronomi, medisin og mer. Verket ble et standard referanseverk senere i middelalderen. Engelskmannen Beda den ærverdige, som også skrev poesi på latin, fullførte et verk om kirkehistorien i England, et uvurderlig skrift, også for dagens historikere. Den mest beundrede prosaforfatteren i sin samtid var den frankiske lærde Einhard som skrev biografien over sin herre Karl den store, Vita Karoli Magni (ca. 817–830) og hvor hans litterære modell var det klassiske verket til den romerske historikeren Suetonius’ De vita Caesarum (De tolv keisernes liv) fra 121.

Det meste av den beste latinske poesien i middelalderen var anonym, spesielt den verdslige lyrikken som er tilskrevet omreisende lærde, goliarder, som feiret gleden ved drikking og fysisk omgang med kvinner, foruten å drive satire over kirkens fromhetspoesi. Et anonymt verk som stundom kalles for de goliardiske vers, eksisterer i en rekke manuskripter, og hvor Carmina Burana fra 1200-tallet er den mest kjente samlingen. I tillegg til historieskrivning var helgenbiografien, hagiografi, en viktig sjanger.

Et betydelig antall latinske, religiøse skuespill, delvis forløperen til det moderne drama, ble utviklet i forbindelsen med kirkens liturgi og besto av ulike former av mirakel-, mysterie- og moralspill. Den tyske nonnen Hrosvit (eller Roswitha av Gandersheim) tilpasset den romerske forfatteren Terents’ dramatiske teknikker til kristne temaer, om enn med underlige resultat, men bortsett fra henne var nær all drama anonym.

Stoffet og emnene var gitt og begrunnet i Bibelen. Den språklige utformingen var enten å kle ordene vakrest mulig eller det motsatte, så enkelt og forståelig som mulig. Dikteren betyr lite, Gud er alt. For å få fatt i det guddommelige ble det spørsmål om å tolke skriften. Augustin siterte et skriftsted hos Matteus: «For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere».^[8] Allerede i senantikken oppsto tankegangen om at De hellige skrifter har en natur bestående av flere betydningslag: først og fremst den bokstavelige meningen, deretter den underliggende mening som ligger skjult i teksten. Det er den allegoriske mening. Allegoriske skrifter ble således en yndet sjanger for middelalderen, både i bibeltolkningene som i verdslig litteratur.

Litteraturen i middelalderen, spesielt den latinske, var totalt dominert av kristendommen, først i sør, senere i nord. Fra 1000-tallet ble Norge, Danmark og senere også Sverige underlagt kristendommen. I Danmark skrev skriveren Saxo Grammaticus et stort historieverk på latin, Gesta danorum (Danskenes bedrifter) på slutten av 1100-tallet. Hans etterfølger Sven Aggesen, latin Sveno Aggonis, var den i Danmark som forsøkte å skrive en sammenhengende Danmarks historie, Chronicon Roskildense (Roskilde-krøniken). På samme tidsrom ble det skrevet en krønike om de gamle norske kongene fra Harald Hårfagre og fram til omkring 1130 av munken Theodoricus monachus (egentlig Tjodrik) ved erkebispesetet i Nidaros. En annen norsk krønike fra omtrent samme tid var Historia Norvegiae som er vel så interessant. Men den som virkelig inspirerte skriftkulturen i Norge og spesielt på Island var Olav den hellige. Alt i 1050 ble det skrevet helgenberetning, men i 1170 ble den utvidet til en større legendesamling, visstnok av erkebiskop Øystein selv: Passio et miracula beati Olavi, det vil si Hellige Olavs lidelser og undergjerninger. Verket ble kjent over hele det kristne Europa.

Etterhvert tok nordboerne i bruk det latinske alfabetet til å skrive på morsmålet. På Island ble det skrevet en grammatikk for norrønt mål. Selv om sagalitteraturen fikk en voldsomt oppsving på morsmålet ble det fortsatt skrevet latinske tekster og verker. Tendensen var likevel at det i løpet av slutten av middelalderen etterhvert ble vanlig å skrive på morsmålet framfor latin.

Det var sannsynligvis etter oppfinnelsen med trykkemaskinen, som gjorde bøker og pamfletter billige nok for spredning i stort antall, til at morsmålslitteraturen vokste og ble dominerende. Likevel fortsatte mange, stort sett overklassen og akademikere, å skrive på latin. Så sent som på 1600-tallet var det fortsatt et stort publikum for latinsk drama og poesi. Foruten sine verker på engelsk skrev John Milton mange dikt på latin, og Francis Bacon og Baruch de Spinoza skrev hovedsakelig på latin. Latin var diplomatiets språk fram til 1700-tallet da det ble erstattet av fransk, men latin var i bruk som «lingua franca» i mindre europeiske land fram til 1800-tallet.

Selv om antallet fiksjon og poesi, historie og filosofi, skrevet på latin fortsatte å svinne hen fra og med 1700-tallet er latin fortsatt ikke dødt. Selv langt inn på 1800-tallet var en viss form for kjennskap til latin obligatorisk for opptak til flere universiteter, og teser og akademisk avhandlinger for embetseksamen måtte ofte bli skrevet på latin. I Norge var det obligatorisk med latinsk stil fram til 1857, men deretter økte motstanden og i 1896 ble latinen sløyfet helt. Som en vital og nyskapende litteratur tilhørte den europeiske latinen fortiden, og det er engelsk som er det internasjonale språket i dag, en posisjon det fikk fra og med 1900-tallet.

• Latin
• Middelalderens allegori
• Liste over latinske uttrykk brukt i norsk

• Heggelund, Breitholtz: Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979. ISBN 82-05-11663-6
• Beyer, E.: Verdens litteraturhistorie. Bind 1 og 2. Cappelen, Oslo 1971.
• Haarberg, J., Selboe, T., og Aarset, H. E.: Verdenslitteraturhistorie. Den vestlige tradisjonen. Universitetsforlaget, Oslo 2007. ISBN 978-82-15-00696-3
• Weidemann, Einar: Antikken i perspektiv. Kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. Aschehoug, 1991. ISBN 82-03-13030-5

• Contents E-text of J.W. Mackail's Latin Literature Arkivert 15. oktober 2007 hos Wayback Machine. – e-tekst av J.W. Mackails lettleste historie over latinsk litteratur
• The Latin Library Arkivert 7. januar 2006 hos Wayback Machine. – omfattende samling tekster på latin.
• Corpus Scriptorum Latinorum
• Latin Authors on the Web – latinske forfattere på Internett
• Bibilotheca Augustana – en annen samling av latinske forfattere på Internett
• Latin Vulgate – latin og engelsk oversettelser av Det gamle og Det nye testamentet
• Latinitas in tela totius terrae – omfattende ressurs for latin og latinsk litteratur