Gammellatin

Bruken av betegnelser som «gammel», «tidlig» og «arkaisk» har blitt benyttet i publikasjoner med gammellatinske skrifter siden minst 1700-tallet. Definisjonen er ikke vilkårlig, men disse begrepene viser til skrifter som benytter en del konvensjoner i stavingen og ordformer som generelt ikke var i bruk under Romerriket.

I 1874 benyttet John Wordsworth denne definisjonen: ^[1]

«Med tidlig latin forstår jeg latin for hele perioden til republikken som er adskilt meget påfallende, både i tone og i den ytre formen, fra den til Romerriket.»

Selv om forskjellene er påfallende og kan lett bli identifisert av latinlesere er de ikke så forskjellige at de fører til en språkbarriere. Latintalere i Romerriket hadde ikke vanskeligheter med å forstå gammellatin, unntatt for de få tekstene som må være datert fra tiden med kongene, hovedsakelig sanger. Således var lovene med de tolv tavlene, som begynte republikken, forståelige, men Carmen Saliare, sannsynligvis skrevet under Numa Pompilius, var ikke helt forståelige.

En mening om gammellatin av en skrivende romersk mann midt under republikken har blitt bevart; den greske historikeren Polybios leste «den første fredsavtalen mellom Roma og Kartago» som han sier «daterer fra konsulatet til Lucius Junius Brutus og Marcus Horatius, de første konsulene etter forvisningen av kongene.»^[2] Kunnskapen om de tidlige konsulene er en del uklart, men Polybios hevdet også at fredsavtalen ble formulert 28 år etter at Xerxes I av Persia krysset grensene til Hellas, det vil si i 452 f.Kr., omtrent på tiden til Decemviri («de ti menn») da forfatning til den romerske republikk ble definert. Polybios sier om språket til avtalen: «...oldtidens romerske språk adskiller seg meget fra det moderne slik at det kan bare bli delvis forstått, og etter mye anstrengelser fra de fleste kloke menn.»

Det er ikke noe skarp skille mellom gammellatin slik det ble snakket for de fleste under republikken og klassisk latin. Sutten av republikken var for sent en avslutning for sammenstillere etter Wordsworth; i henhold til Charles Edwin Bennett: ^[3]

«‘Tidlig latin’ er nødvendigvis et noe vagt begrep... Bell, De locativi in prisca Latinitate vi et usu, Breslau, 1889,^[4] setter en senere grense ved 75 f.Kr. En absolutt dato er egentlig umulig ettersom arkaisk latin ikke ble avbrutt brått, men fortsatt selv ned til keisertiden.»

Bennetts egen datering ved 100 f.Kr. ble ikke rådende, men heller til den vurdering som Bell satte ved 75 f.Kr. og ble standarden slik den ble uttrykt i firebindsverket Loeb Library og andre betydelige compendia. I løpet av de 377 årene fra 452 f.Kr. og til 75 f.Kr. utviklet gammellatin fra å være delvis forståelig av klassikerne til å bli studert og lest med letthet av skrivende menn.