Kongeriket England

Perioden fra rundt år 400 til den normanniske invasjonen i 1066 regnes som Det anglesaksiske England. På 700-tallet dominerte kongeriket Mercia i det sentrale og vestlige delen av øya. På 800-tallet tok kongeriket Wessex kontroll. Wessex ble truet av danske invasjoner særlig under Alfreds styre.^[1]

Tidlig på 900-tallet ble de angelsaksiske kongedømmer, samlet av Æthelstan (regjerte 927–939), del av Knut den stores nordsjørike, en personalunion mellom England, Danmark og Norge. Æthelstan regnes som Englands første konge og territoriet har siden for en stor del vært styrt som en enhet. Æthelstan var i 924 tronarving til Wessex (Cornwall til Kent), Mercia og tilliggende områder sør for elven Humber. Hans far Edvard hadde utvidet riket til å omfatte danske områder i East Anglia og Midlands.^{[2][3][4][5][6]}

Sommeren 927 erobret Æthelstan Northumbria og York, og han fikk kongene i Nord-England med på en avtale om fred og gjensidig beskyttelse (møtet fant sted ved elven Eamont i Cumbria). Æthelstans territorium nådde på det meste til Lothian og var dermed den første sørengelske konge som delte grense med skottene. Ved sin død i 939 regjerte Æthelstan over alle engelske områder i Britannia, noe som ikke hadde skjedd siden Romerriket. Han kalte seg Rex Anglorum, konge av de engelske; på myntene han utstedte kalte han seg konge over hele Britannia, Rex Totius Britanniae.^{[2][3][4][5][6]}

I sin regjeringstid skapte Æthelstan en mer sentralisert styreform og en vesentlig del av hans oppbygging av riket innebar å etablere myntenhet, å opparbeide respekt for kongens myndighet og respekt for lovene Disse bestrebelsene ble fulgt opp av hans brødre og nevøer slik at England fikk et av de mest avanserte statsapparater i Vest-Europa på den tiden.^{[2][3][4][5][6]}

En dansk invasjon ledet av kong Svein i 1013 fordrev kong Æthelræd. Dette ble fulgt av 30 år med dansk styre i deler av England. På denne tiden besto England av fire jarledømmer: Northumbria, Anglia, Mercia og Wessex. Northumbria og Øst-Anglia var under dansk kontroll, mens Mercia og Wessex var uavhengige. Etter at Edvard bekjenneren kom til makten som konge i 1042 ble det slutt på dansk innflytelse.^[1]

Ved normannernes erobring av England i 1066 ble Vilhelm Erobreren kronet til konge. Vilhelm ble militært utfordret av styrker fra Nord-England og fra Skandinavia, uten at hans regime vaklet. Slaget ved Hastings og den normanniske erobringen regnes som en avgjørende hendelse i Englands historie.^[7][1] Erobringen førte til flyttingen av den engelske hovedstad og kongelige residens, fra angelsaksernes Winchester til Westminster – og snart etablerte City of London seg som Englands største og fremste kommersielle sentrum.^[8][9]

I London ble nye befestninger i stein reist. De normanniske kongene i England regjerte samtidig betydelig områder i Frankrike. Erobringen førte til en betydelig omfordeling av makt og eiendom: De tidligere angelsaksiske landeierne var døde, i eksil eller redusert fattige småbønder. Den nye herskende klassen snakket et språk de fleste ikke forsto. Gradvis ble folkegruppene blandet språklig og ved ekteskap.^[10]

Magna Carta utarbeidet i 1215 fastsatte i skrift at kongen ikke var hevet over loven og ikke kunne behandle borgerne vilkårlig. Johann uten land aksepterte Magna Carta fordi han var i en svak posisjon overfor aristokratiet og hans styre var preget av lovløshet.^[11]

Fullbyrdelsen av erobringen av Wales under Edvard I i 1284 brakte Wales under den engelske krones kontroll. Edvard III (regjerte 1327–1377) transformerte kongeriket England til en av Europas mest formidable militærmakter; hans regjering var også vitne til flere vitale utviklinger i lovgivning og regjering — særlig utviklingen av det engelske parlament. Fra 1340-tallet gjorde også kongene av England krav på den franske krone, men etter hundreårskrigen og rosekrigens utbrudd i 1455 var ikke engelskmennene lenger i stand til å forfølge deres franske krav. Kongeriket mistet alle landområder på det europeiske kontinent, bortsett fra Calais. Etter tumultene i rosekrigen regjerte Tudor-dynastiet i den engelske renessansen. Dynastiet maktet igjen å utvide den engelske monarkiske makt til å regjere også utenfor selve England, da en fullstendig union mellom England og fyrstedømmet Wales ble oppnådd i 1542. Henrik VIII overvåket den engelske reformasjon, og hans datter Elizabeth I (regjering: 1558–1603) etablerte et religionsoppgjør, samtidig som hun etablerte England som stormakt og la grunnlaget til det britiske imperiet ved å gjøre krav på besittelser i den nye verden.

Fra Jakob Is tiltredelse til makten i 1603 regjerte Stuart-dynastiet England i personalunion med Skottland og Irland. Under stuarttiden ble kongeriket kastet ut i borgerkrig, som kulminerte i Karl Is henrettelse i 1649. Monarkiet ble reetablert i 1660, men borgerkrigen skapte den presedens at den engelske monark ikke kunne regjere uten parlamentets samtykke, selv om dette prinsippet først ble rettslig etablert som del av den ærerike revolusjon i 1688. Fra dette tidspunkt ble kongeriket England, samt etterfølgerstaten Storbritannia, et konstitusjonelt monarki..^[12][13][14]

Den 1. mai 1707 forente kongerikene England og Skottland seg for å opprette kongeriket Storbritannia, gjennom Acts of Union i 1707.^[12][13][14]